Even Finsrud" />

Even Finsrud

Trommestikker er mye mer enn pinner

TEST: Snart er det 17. mai og frislipp av korps. Vi tester en bærepose full av trommestikker for klassiske slagverkere.
29.04.2016
10:52
29.04.2016 14:36

even@musikkultur.no

Trommestikker må selvsagt testes i slagverksbyen Bergen, nærmere bestemt i Sjøforsvarets Musikkorps’ lokaler. Musikkultur har vært her tidligere og bedrevet tung nerding med skarptrommer. Denne gangen er det trommestikker til klassisk bruk som er under lupen. Sjøforsvarskorpsets gruppeleder på slagverk, Snorre S. Svenningsen, har fått vår tillit en gang til.

Trender

Som i andre deler av musikklivet, er det også trender innen trommestikker.

– For en tid tilbake skulle stikkene være kortere enn de er dag og man brukte gjerne eksotiske treslag. Nå er trenden mer mot lengre stikker i vanlige tresorter, som for eksempel hickory. Disse stikkene har mer til felles med en typisk trommesettstikke. Stikkene er gjerne også litt tjukkere nå.

Snorre understreker at det er forskjell på hva trommestikker passer til og hva som må passes på til ulikt bruk. Når man skal velge stikker som kun skal brukes på lilletromme, som skarptrommen ofte kalles i klassisk sammenheng, gjelder andre premisser enn hvis du velger til trommesett, forklarer Svenningsen, og utdyper:

– Da slipper du å ta hensyn til at tuppen på stikka gir god cymbalklang. Du kan fokusere på klang i tromma og spilleteknikk.

I denne testen tester vi stikkene merkevis, og sammenlikner og definerer beste bruksområder underveis.

Hva skal du tenke på når du velger stikker? Svenningsen svarer her. (video)

Freer Hickory

Produsent Tom Freer er alternerende solo-paukist og tutti slagverker i The Cleveland Orchestra, og hans firma lager blant annet stikker til klassisk lilletromme. Han hadde tidligere egne signaturserier på Promark, før han startet for seg selv. Vi begynner med Freer Heavy Orchestral Hickory.

– Her ser vi med en gang at kvaliteten på produktet er meget god: godt håndverk, flott finish, god balanse, sier Svenningsen.

Dette er nok med på å gjøre prisene høyere hos denne fabrikanten. Alle modellene kommer i både hickory og hornwood. Denne modellen er tjukk og med stor tupp.

– Balansen er fin og litt fortung, som gjør at man får definert trommeklang. I sterke dynamikker må man jobbe litt mer med virvlene, mens stikkene er lettere å virvle med i svake dynamikker, sier Svenningsen.

Stikken smalner litt i grepet og lakken absorberer fukt, hvilket er bra hvis man svetter i hendene. Tuppen er formet som en stor dråpe med en liten fresekant rett bak kula som gir stikka et litt gammelmodig utseende.

Svenningsen sier at stikken krever en viss teknikk og ikke er å anbefale for barn og nybegynnere. Men til for eksempel dypere trommer som tenor- og slåttetromme vil den funke godt.

En lettere stikke

Vi fortsetter med Freer General Orchestral Hickory.

– Disse er både lettere og tynnere og ligger veldig godt i hendene. Er navnet General tilfeldig? Jeg får assosiasjoner til Vic Firths klassiske SD 1 General. Denne er ikke så fortung og derfor en kjappere stikke. Denne likte jeg, sier Svenningsen.

Deretter tar vi fram Freer Long Bead General.

– Den er litt lengre enn vanlig General, men har samme tupp som Heavy Orchestra. Du får litt tonal klanghjelp med en såpass stor kule. For meg er dette et bedre valg enn den første vi testet.

Svenningsen om Freer og Cooperman: Gode og gjennomtenkte produkter og godt håndverk, men dyre. Passer nok ikke for skolekorps, verken i pris eller stil. De er laget mer for klassisk lilletromme, type orkester/elitekorps.

Svenningsen om Freer og Cooperman: Gode og gjennomtenkte produkter og godt håndverk, men dyre. Passer nok ikke for skolekorps, verken i pris eller stil. De er laget mer for klassisk lilletromme, type orkester/elitekorps.

Freer Hornwood

Freer har også en serie laget i hornwood, et noe mørkere treslag. Serien er ellers helt lik hickory-serien.

– Jeg likte lakken godt på denne serien. Den gir et generelt bedre grep og de er også litt tyngre. Det er en fordel, særlig når man spiller svakt. Spillet blir rett og slett litt renere når stikken får hjelp av litt vekt.

Freer Medium Orchestra Hornwood tas ut av posen.

– Denne har en kule som minner veldig om Vics Bolero, som alle som har spilt i korps har vært borti, sier Snorre. Han sier at stikken skiller seg klangmessig ut og er fin å spille svakt med, og at han må jobbe mer for å spille sterkt.

– Freer-stikker er nok best egnet for profesjonelle, musikkstudenter og meget gode amatørmusikanter. Jeg ville ikke valgt dem til korpsbruk når man skal spille lenge, som for eksempel på 17. mai. Da blir de litt for tunge.

Cooperman

Amerikanske Cooperman lager en rekke produkter, rettet mot militært slagverk og drumline, og stikker er bare en del av deres sortiment. De har en rekke signaturstikker og den første vi plukker fram er Nick Petrella 5.

– Dette er en stikke jeg kjenner godt. Det er kult at stikkeparene har opplysning om vekt på pakka. Dette paret veier 62 gram. Alle stikkene har riller for bedre grep, sier Snorre og spiller et par seksslags- og pressvirvler.

– Lette og raske stikker med god balanse. Ikke framtung på noen måte. Siden de er lette og fine, er de gode til korps og marsjering. En kjapp og fin stikke som er fin til tekniske ting. Hvis det skulle være noe å sette fingeren på, så er den glatt i lakken. Jeg har ingen problemer med det, men folk som svetter i håndflatene kan muligens slite litt med grepet etter hvert. God all-round stikke.

Mer signatur

Neste signaturstikke er Graham C. Johns 2.

– Her er en stikke som, i motsetning til Freer, faktisk er baktung. Skulderen fram mot kula er veldig lang og denne er perfekt til å spille svakt og kontrollert med. Det liker jeg. Men man må jobbe mer med virvlene i de svake dynamikker enn man må med tyngre, mer fremtunge stikker. Stikken er tynn mot tuppen. Dette fører til en ubehagelig vibrering, noe jeg synes trekker ned. Siden den er så baktung, gir den likevel en slank, fin tone på naturskinnstromme. Det er veldig positivt, sier Svenningsen.

Skarptrommene vi benyttet til testing er en Majestic Prophonic med naturskinn og en Pearl Philharmonic i messing, med Remo Ambassador Fiberskyn. Begge er 14x5 tommer.

Hvis det finnes en Graham C. Johns 2, finnes det også en Graham C. Johns 1.

– Den minner også om SD 1 General. Av alle Cooperman-stikkene, er denne den korteste, en hel centimeter kortere. Den er mer framtung enn nummer 2 og har en annen tupp. Dette er et godt alternativ, riktignok må jeg jobbe mer når jeg spiller sterkt, men den er god å holde i og lettspilt.

Greg Zuber

Gregory Zuber er førsteslagverker i The Metropolitan Opera Orchestra og har to signaturmodeller hos Cooperman.

– Den ene heter Excalibur, etter sverdet til kong Artur. Den minner litt om C. Johns-modellene, men er mer nøytralt balansert. Dessuten er skulderen ikke like slak. Den andre heter Nothung og minner mer om Petrella-stikken. Den har litt større hode som er frest av tydeligere mot resten av stikka. Modellen har lik vekt som Petrella, men er litt mer fortung. Det merkes best på både press- og dobbeltslagvirvler.

Vi plukket opp et annet par, men som er litt tyngre.

– Du må opp i 6-7 gram for å merke umiddelbar forskjell, men her opplevde jeg at jeg fikk litt renere virvler. Det er klart at vekt har betydning.

Zuber-san

Zuber har også en stikke som heter Samurai, som trolig har drumline og utespill i tankene.

– Stikken er tjukk og har en stor tupp som er kort og tjukk. Litt underlig egentlig. Den er lang, og hvis du ønsker kan du flytte grepet langt bakpå og få masse trøkk i tromma. De er gode å spille med, men blir litt ubehagelige etter hvert, fordi de er så tykke. Her får du melkesyre i armene på 17. mai!

Bill Platt 8

William Platt har signaturmodellen Bill Platt 8. Platt var blant annet soloslagverker i Cincinnati Symphony fram til 2009 da han ble pensjonist.

– Denne er i samme tresort som de andre, men har mørkere lakk. Førsteinntrykket er at de ikke er så gode å holde i. Litt tjukke og med uvant tyngdepunkt. Den er ingen god stikke for begynnere, fordi det er vanskelig å finne et godt balansert grep på den. Den veier en del, og det gir stor og god klang, både ved svakt og sterkt spill. Tuppen har en slags juletreform, hvis det er lov å si, som gjør at man kan spille ekstremt svakt med de.

Guy Gauthreaux 7

Guy Gauthreaux er nå pensjonert solopaukist i the United States Navy Band. Han står bak signaturmodellen Guy Gauthereaux 7.

– Denne er deiligere å spille med enn Platts modell. Litt mer lengde og en flatere kule. Stikken har nøytral balanse og er enklere å spille svakt med enn Platts. En fin all-round stikke.

Framtung

43 Massachusetts Drummer og 24 Fastick er de to siste fra Cooperman.

– Begge er noe framtunge, men Fastick er tyngst. Massachusetts Drummer var tung å jobbe med hvis du skulle spille svakt, og den kvelte også litt klang. Fastick er nok den beste av disse to, med blant annet en noe bedre balanse, og den er mer lettspilt. Den ligger godt i hånda og spretter enkelt opp og ned på tromma.

Svenningsen om Vic Firth og Vater: SD-serien til Vic og Vater er kjempebra. For skole/amatørkorps er de perfekte. De kan også brukes med hell til klassisk musikk. De er litt kortere enn Freer og Cooperman og har derfor lite greps-variasjon. Dette er en fordel for musikanter som er i startfasen på sitt lilletrommespill. Da bør man ha en kortere stikke der grepsposisjonen er gitt, slik at teknikken blir riktig fra starten av.

Svenningsen om Vic Firth og Vater: SD-serien til Vic og Vater er kjempebra. For skole/amatørkorps er de perfekte. De kan også brukes med hell til klassisk musikk. De er litt kortere enn Freer og Cooperman og har derfor lite greps-variasjon. Dette er en fordel for musikanter som er i startfasen på sitt lilletrommespill. Da bør man ha en kortere stikke der grepsposisjonen er gitt, slik at teknikken blir riktig fra starten av.

Even Finsrud

Vic Firth

Vic Firth er trolig det mest berømte stikkemerket i verden og har i alle år hatt en rik linje med klassiske stikker.

– SD 2 Bolero! Gamle venn. Den har jeg brukt frem og tilbake siden 1987. Disse tror jeg har vært like hele tiden og de er noe kortere enn hva trenden er nå. Godt grep, god lakk, tjukk stikke. De gamle er eldst, selv om det nok har noe med vane å gjøre. Denne vil fungere for alle og er konge å spille svakt med. Balansen er nøytral og vil fungere fint for begynnere. Om jeg skal innvende noe, så må det være at den lille, runde kula gir en litt tynn lyd når man spiller sterkt.

Trenden i de senere år er lange stikker. Fordelen er et man kan flytte grepet og på den måten manipulere vekt og balanse. På kortere stikker er grepsposisjonen gitt.

– På Vic Firth skal man ha tommelen plassert på flagget som er trykt på stikka, ble det sagt.

Det er ikke til å skjule at Vic Firth er en gammel trommisvenn, med flere klassikere.

– SD 9 Driver er litt lengre og enda mer behagelig enn Bolero. Stikken er lettere, slik at man kan spille svakere, til tross for at den har godt trøkk når man drar til. Disse pleide å knekke kjapt, men dette er kanskje utbedret, spør Snorre – og velger å ikke utfordre skjebnen.

Tim Genis General

Hos Vic finner vi også Tim Genis-stikkene. Genis er til daglig paukist ved Boston Symphony Orchestra og har både kølle- og stikkemodeller i sitt navn.

– Stikken minner i utseende mer om Cooperman enn Vic, med sin mørke lakk og lengde. Lakken er glatt og stikken er noe fortung. Jeg likte tuppen, selv om den minner mest om et Faubergé-egg, sier Snorre og ler.

– Tyngdepunktet er litt rart. Det er en del motstand i stikken. Den jobber nesten i mot deg – det er vanskelig å få et godt balansert grep. Man vil jo gjerne at stikkene spretter så godt og enkelt som mulig. Men de er gode å holde i og fine å se på.

Gauger-teller

Vic har også Tom Gauger-stikken. Den har, i motsetning til de fleste stikker, ikke en slak skulder. Tuppen er frest abrupt inn i stikken.

– Hvorfor er den slik? Tom Gauger har jobbet mye med Boston Symphony Orchestra og kanskje det ligger et behov for en stikke med mange bruksmuligheter? Med denne stikken vil du kunne gå fra å slå på kanten av en woodblock til å spille lilletromme. Men akkurat dette paret vibrerer en del. Kanskje akkurat dette paret har en feil?

Svenningsen om Agner: Det er godt håndverk og ingen feil, men for klassisk bruk er de ikke helt der. Jeg fikk mer trommesettfeeling. De er testens rimeligste. Selv om jeg ikke likte dem, kan de fungere fint for andre. Et rimelig alternativ hvis du ønsker lang stikke.

Svenningsen om Agner: Det er godt håndverk og ingen feil, men for klassisk bruk er de ikke helt der. Jeg fikk mer trommesettfeeling. De er testens rimeligste. Selv om jeg ikke likte dem, kan de fungere fint for andre. Et rimelig alternativ hvis du ønsker lang stikke.

Even Finsrud

Agner

Sveitsiske Agner har vært et fabrikat som kommer og går på markedet. Vi begynte med å sjekke ut deres Orchestra Demand PP2. Den har samme freseprofil som Gauger 17 fra Vic.

Svenningsen slår hardt på Pearl-trommen.

– Den vibrerer ikke. Det kan jeg like. Balansen er fin og nøytral og de er både gode å holde i og spille med.

Agner har også en PP1- og en PP10-modell.

– Disse minner også en god del om Vic, nesten som en lett utgave av Tim Genis. PP1 er noe lengre og har litt rar balanse, men på grunn av lengden kan dette justeres. Den blir lett framtung og da har den en ubehagelig balanse. Det kan være bevisst fra fabrikanten, men det er ikke positivt at man må jobbe så mye for å finne balansen i stikken. PP10 er en tyngre versjon av PP1. Den er mye mer framtung og det er ingen fordel. Stikkene føles mer som trommesettstikker. Til klassisk bruk, kiler de ikke i magen.

PP6-modellene i rosentre og ibenholt er ganske like de andre modellene.

– De er litt tyngre å spille med og er også fortunge, men ikke på en god måte.

Darth Vater

Vater er et relativt nytt amerikansk selskap, men de har gamle fagtekniske røtter.

– Vater minner veldig om Vic. Det er samme landskap som deres SD-serier. Den første jeg ser her, heter Pianissimo og min første tanke er at den likner Bolero. Den er fin til å spille nettopp pianissimo, faktisk like god som Bolero. God balanse, den heller mot å være framtung, men ikke slik at det er ubehagelig eller vanskelig å spille sterkt.

Selskapet har åpenbart brukt navnet på stikkene for å indikere hva de er best på.

– Piccolo heter den neste og den er enda bedre til å spille svakt. Hodet er litt større og skulderen er noe lengre. Den er behagelig svak og jeg føler at jeg har god kontroll. Vater er et fint alternativ til Vic Firth, sier Svenningsen.

Vater og vel så det

– Concert-stikkene fra Vater er også et hyggelig bekjentskap. Stikkene fra selskapet virker godt gjennomtenkte. De er åpenbart modellert etter Vic, for denne minner om deres General-stikke, men er noe lenger slik at man får mer dynamisk hjelp.

SD9-modellen deres bød på en overraskelse:

– Dette paret er ubalansert! Stikkene klinger forskjellig. Jeg mistenker at det kan ha skjedd et bytte et eller annet sted som ikke var ment. Da blir de umulige å sammenligne. Den er uansett lik Vics SD9, men har en litt kortere kule.

Det gode inntrykket av Vater forsterkes av Blazer-modellen.

– Samme gode balanse. Disse er en slags miniversjon av de lange Orchestra-stikkene. Det er helt ok og greit for mindre hender. Hele serien ga mersmak!

Svenningsen om Innovative Percussion: Dyre, og når ikke helt opp til Cooperman og Freer. Dårlig kvalitetskontroll?

Svenningsen om Innovative Percussion: Dyre, og når ikke helt opp til Cooperman og Freer. Dårlig kvalitetskontroll?

Even Finsrud

Innovative Percussion

Nashvillebaserte Innovative Percussion er mest kjent for klassisk/korps-stikker, selv om de lager stikker til trommesett også. Vi fikk blant annet tre modeller fra Christoffer Lamb-serien. Vi begynte med Cl-1l.

– Denne minner umiddelbart om Vics Tim Genis-modell. De er gode å holde i og deilig finish. Men dette paret er umake. Det er forskjellig størrelse på hodene og jeg kan fornemme det når jeg spiller. Det er ikke bra. Men balansen er veldig god og de er lettspilte hele veien. Hvis jeg er pirkete, er denne modellen bedre til å spille sterkt. Men det plager meg at de er umake. Er de forbyttet?

CL-2l og CL-3l er neste par ut.

– Nummer to er helt like. De er fine å virvle med, litt lengre enn nummer en. De er veldig gode til å spille teknisk, type dobbeltslag- og pressvirvel. Minner litt om Vater. Jeg likte denne. Nummer tre har derimot umake par. Er det tilfeldig, eller er kvalitetskontrollen litt slapp? Det er ikke veldig merkbart, men nok til at jeg reagerer. Balansen er god, kanskje litt tjukke? De minner litt om Freer, men de er mindre framtunge, som kan være en fordel om man skal spille lenge uten stopp. Men se her: det er ikke lakk i fresekanten bak kula. Går det fort i svingene hos produsenten?

Tre signaturer

Kennan Wylie, Lalo Davila og James Campbell har også hver sin modell.

– Wylie-modellen er lys i lakken og er åpenbart modellert etter General-stikkene. Litt tjukkere enn Vaters Concert-modell, men jeg likte Vaters bedre.

Denne modellen er laget med tanke på begynnere, står det på nettsiden.

– Davilas ligner litt på Freer General Orchestra, men har annerledes tupp. Her ser jeg at det er grove årringer på kula, som gjør at den vil flises opp fort. Det er noe med kvalitetskontrollen her. Den er god å spille med, men ikke like godt balansert som Freer.

Siste modellen er Campbells.

– Freer Long Bead General er den første assosiasjonen. Jeg likte disse godt, men det er litt vibrasjon i den ene stikken når jeg drar på. Den er meget god fram til forte, men så må den gi seg. Her er det også lite lakk i fresekant.

Svenningsen om Rohema: Dette er veldig bra håndverk, og er mest for spesialistene.

Svenningsen om Rohema: Dette er veldig bra håndverk, og er mest for spesialistene.

Even Finsrud

Rohema

Denne tyske familiebedriften har laget stikker og køller siden 1888. Vårt første par er 12 H Hornwood. Svenningsen spiller en serie tette pressvirvler.

– Disse er laget for en typisk tysk lilletromme-tradisjon hvor meget tette pressvirvler er vanlig. De er tynnere enn de andre, men med samme lengde som Vater. Perfekte til svakt spill og definitivt ikke all-round, siden de er så tynne. Det er nesten så de fjærer og brekker.

8H-modellen tas ut av papphylsteret.

– Den er nesten lik, bare mindre kule. Det gjør at man kan spille enda svakere, sier Svenningsen.

Stikkene er meget fint laget og er meget rette til å være så tynne.

Den siste modellen, HB, er hele tre centimeter kortere.

– Det er veldig god balanse på stikkene, men uvant at de er så korte. Jeg føler jeg må holde lenger bak på stikkene. Dette er gode stikker, men er nok litt for spesialiserte. For å få fullt utbytte av dem bør man være profesjonell og vite hvilke musikkutdrag denne stikken passer perfekt til.

Distributører

Freer

Garshol Perkusjon, Tlf.: 90 59 67 25, Garshol Perkusjon på Facebook

Cooperman

Musikk-Miljø Pro Perc AS, Tlf.: 55 23 60 40, www.musikk-miljo.no

Vic Firth

Gulmoen og Engh A/S, Tlf.: 64 86 20 00, www.gemusikk.no

Vater

Musikk-Miljø Pro Perc AS, Tlf.: 55 23 60 40, www.musikk-miljo.no

Innovative Percussion

Musikk-Miljø Pro Perc AS, Tlf.: 55 23 60 40, www.musikk-miljo.no

Agner

Musikk og Elektronikk AS, Tlf.: 33 39 96 00, www.musikk-elektronikk.no

Rohema

Harald L. Schage AS, Tlf.: 67 13 50 40, www.schage-as.no

29.04.2016
10:52
29.04.2016 14:36

Distributører

Freer

Garshol Perkusjon, Tlf.: 90 59 67 25, Garshol Perkusjon på Facebook

Cooperman

Musikk-Miljø Pro Perc AS, Tlf.: 55 23 60 40, www.musikk-miljo.no

Vic Firth

Gulmoen og Engh A/S, Tlf.: 64 86 20 00, www.gemusikk.no

Vater

Musikk-Miljø Pro Perc AS, Tlf.: 55 23 60 40, www.musikk-miljo.no

Innovative Percussion

Musikk-Miljø Pro Perc AS, Tlf.: 55 23 60 40, www.musikk-miljo.no

Agner

Musikk og Elektronikk AS, Tlf.: 33 39 96 00, www.musikk-elektronikk.no

Rohema

Harald L. Schage AS, Tlf.: 67 13 50 40, www.schage-as.no