shutterstock.com

En bue er aldri bare en bue

En fiolinbue er omspunnet av like mye mystikk og magi som selve fiolinen. Ikke rart at det å velge seg en bue kan være både tidkrevende og vanskelig.
18.11.2016
09:12
18.11.2016 09:12

even@musikkultur.no

Buen produserer klangen i strykeinstrumentet og er underlagt like strenge kriterier angående produksjon og utvalg av materialer som instrumentet selv. Hva definerer en god bue? Hva må man regne med å betale? Og hva skal du se etter når du er på jakt etter en? Vi har spurt en rekke fagfolk om tips og vink.

Tid og penger

Jacob von der Lippe er oslobasert fiolinbygger og er klar på at en bue er en viktig investering man ikke må knusle med:

– Buer kommer i alle prisklasser, men hvis du er seriøs som student, bør du i hvert fall bruke 10 000 kroner på buen. Skal du få den laget av en anerkjent bue-maker, ligger de på cirka 40-50 000 kroner. Når det er sagt, er det svært vanlig å kjøpe brukte buer, gjerne svært gamle buer, sier han

Peter Herresthal er fiolinist og professor ved Norges musikkhøgskole, samt gjesteprofessor ved Royal college of Music i London og New York University og har bred erfaring med å plukke ut både fioliner og buer.

– Du må nok regne med å bruke minst 30-40 000 kroner på en profesjonell bue, men du brenner også av lett 2-300 000 om du ønsker det. Det viktigste er at buen matcher fiolinen og at den kan utføre tekniske utfordringer i din hånd. Jeg har selv opplevd å være på auksjon og tilfeldig testet en bue som passet meg og mitt instrument hundre prosent, sier Herresthal.

Han sier at det er viktig å bruke tid på å velge både fiolin og bue.

– Når du bestiller en nybygd bue, er det helt vanlig å låne den i to uker og du kan sende den tilbake hvis den ikke passer deg. Uansett bør du prøve buene i en periode før du bestemmer deg. Spør gjerne kolleger og venner til råds. Mange musikere har forskjellige buer til forskjellig repertoar. Våre studenter må for eksempel gjøre seg kjent med barokkbuer, sier Herresthal.

Utøver: Peter Herresthal har bred erfaring i å vurdere og velge ut instrumenter og buer.

Utøver: Peter Herresthal har bred erfaring i å vurdere og velge ut instrumenter og buer.

Sussie Ahlburg

Omhåring

En bue må håres om et par ganger i året, avhengig av spillestil og slitasje. Hårene er hestehår, og også her er det flere alternativer og valg.

– Man kan for eksempel spesifisere om hårene er fra mongolsk eller kanadisk hest. De har alle forskjellige kvaliteter og det er alltid en kamp å finne gode hår. Man kan nesten sammenligne hårene med dekkene på en bil: De slites forskjellig alt etter bruk og må jevnlig byttes, sier buemaker Rolv Aukrust.

Gammel eller ny bue?

Skal man kjøpe gammel eller ny bue? Prismessig kan det være store forskjeller.

– Gamle buer bygget av for eksempel Sartory eller Peccatte kan gå for utrolig høye summer og er ansett som investeringsobjekter. Da kommer de med sertifikat fra eksempelvis den franske eksperten Raffin og er i god stand med originale deler. I utlandet er det ganske vanlig at musikere investerer i fine buer, men i Norge er det først kommet i det siste. Hvis buene er reparert på en eller annen måte, synker de i verdi, men de behøver ikke være dårlige hverken klanglig eller funksjonelt av den grunn,sier Herresthal.

Nybygde buer er på ingen måte dårligere enn de gamle, men hvorvidt de er et investeringsobjekt, er mer usikkert.

– Vi har noen gode buemakere i vår midte. For eksempel er Rolv Aukrust en av Nordens beste buemakere. Det er mange dyktige buemakere i USA som Landon og Rolland og der kan prisene på nye buer ofte nærme seg prisen på gamle buer. I England sitter for eksempel Noel Burke og lager enormt gode buer som nok er rimeligere enn de franske og amerikanske, sier Herresthal.

Ettertraktede tradisjoner

På samme måte som fioliner, er gamle buer av godt håndverk ettertraktet på markedet, men disse har gjerne et høyere prisnivå.

Sevald Bismo var instrumentreparatør hos Hornaas i mange år. Han er nå pensjonist, men fortsetter å jobbe i felemakerfaget. Han sier at gode, gamle buer kommer fra mange steder i Europa.

– Tyskland har hatt mange gode buemakere, og buer som er laget fra ca. 1850 og hundre år framover, er ettertraktet. Det er ofte vanskelig å finne korrekt pris på disse. De beste er idag taksert fra 40.000 kroner og en god del oppover, sier Bismo.

Engelske buer har også et stort marked.

– Det er en fin tradisjon i England og eldre engelske buer ligger normalt litt høyere i pris enn de tyske. Jeg vil anslå fra 20.000 og oppover, kanskje så mye som fem til seks-dobbelt av dette. Men de mest ettertraktede er de franske buene og de kan komme opp i over 100 000 kroner og i enkelte tilfelle opptil det ti-doble! Selv om den franske tradisjonen er regnet som den beste, vil jeg hevde at de gode tyske buene ofte er undervurdert.

– Når er en bue blitt for gammel?

– I prinsippet kan en bue være god i hundrevis av år. Man må vurdere hver enkelt bue. Noen tror at en bue blir «utspilt», for myk, men de ble mest trolig laget sånn. Det virker som om mange musikere foretrakk disse tidligere.

Reparere: Sevald Bismo er pensjonist, og aktiv med vedlikehold av strykeinstrumenter.

Reparere: Sevald Bismo er pensjonist, og aktiv med vedlikehold av strykeinstrumenter.

Presse

Må buene være i tre?

Tradisjonelt lages buer i treslag fra den andre siden av jorda. Men også i kunststoff, som kan være billigere i innkjøp.

– Franske Benoit Rolland lagde de første karbonfiberbuene og selv om materialet er langt bedre enn sitt rykte, genererte det så mye oppstuss i det konservative miljøet at han ga seg med det. Men jeg kjenner konsertmestere som bruker det i orkestersammenheng og det fungerer helt fint. Det gir musikeren mulighet til å få seg en kurant bue uten å blakke seg helt, sier Herresthal.

Sevald Bismo forklarer at rimelige buer finnes, men at de har hatt et dårlig rykte i mange år.

– Før produksjonen i Østen kom i gang, var de fleste rimelige buer laget i Tsjekkoslovakia og Øst-Tyskland, men så kom kineserne med svært billige buer. De første som kom var i og for seg laget i ett greit kunststoffmateriale, men de var altfor dårlig laget, sier Bismo.

Koreanske buer kom på markedet og de hadde gjennomgående høyere standard.

– De kinesiske ble etterhvert mye bedre og selv om det kunne virke som om kvalitetskontrollen var så som så i produksjonsenden, så har de nå nådd en akseptabel standard, ikke minst de nest billigste. I dag er buer i kunststoff, som plast og karbonfiber, blitt mye bedre og kan være overraskende bra. Det er et aber at hvis noe er skjevt eller må justeres, er materialet mye mindre fleksibelt enn treverk og faktisk nesten umulig å få gjort noe med.

Kvaliteten på kunststoffbuer har blitt bedre, og i senere år har stadig flere profesjonelle musikere tatt i bruk kunststoffbuer.

– Moderne kunststoffbuer begynner å bli gode. De lages i plast eller karbonfiber og det er med disse som trebuer: ikke to er like, derfor må de velges med like stort omhu som de tradisjonelle. Spillemessig er det flere som har gode kvaliteter, sier Bismo.

Vekt og spenst: Et spørsmål om smak

– Kunststoffbuer er nesten umulige å reparere. Men kunststoffbuer vil bli bedre og etter hvert vil noen også få samleverdi, sier Rolv Aukrust. Han er en av Norges få buemakere, og svært opptatt av materialet.

Buekorps: Ingen trommer, bare fioliner og buer i verkstedet til Rolv Aukrust.

Buekorps: Ingen trommer, bare fioliner og buer i verkstedet til Rolv Aukrust.

Presse

– Når jeg skal lage en bue, så er det av største viktighet å velge rett emne. Buens spenst blir avgjort av treets egenskaper, sier han.

Buene lages oftest av en tresort som kalles fernambuk, som stammer fra Brasil.

– Musikerne har forskjellig smak når det gjelder vekt og balanse. Men det er viktig å passe på at buen ikke er for myk. Selv om vi buemakere jobber etter visse kjøreregler og vektnormer, så er dette først og fremst et spørsmål om smak. Det er egentlig ingenting som er rett eller galt.

Buer som er laget i tre, er delt opp i to: Det er buer i fernambuk og i såkalt brasiltre. Det siste er en rimeligere tresort som brukes i skolebuer.

– Dessverre er det eksportforbud på fernambuk, derfor må vi buemakere tære på lagrene vi har. Selv om det holder ganske lenge, så må vi se oss om etter alternativer. I dag etableres det plantasjer som vil kunne sikre tilgang på trygg fernambuk.

Investering

Akkurat som fioliner, er også buer blitt gjenstand for et samlermarked hvor buene kan koste flere hundretusen kroner. Disse finner man ikke i vanlige musikkforretninger, forteller buemaker von der Lippe.

Spikke, spikke: Jacob von der Lippe har bygget fioliner i en årrekke.

Spikke, spikke: Jacob von der Lippe har bygget fioliner i en årrekke.

Jens Edgar Haugen

– Disse omsettes enten på auksjon eller via egne, lukkede markeder og er gjerne kjøpt av institusjoner som låner dem ut til musikere, akkurat som fioliner. Buene utsettes nok for noe mer slitasje enn selve fiolinen. Særlig buens frosch (uttales fråsj), som har kontakt med hånden, må sjekkes grundig.

– Det finnes mange gamle buemakeres buer som har stor verdi og de mest kjente er for eksempel Peccatte og Sartory, sier buemaker Aukrust.

↔even@musikkultur.no

Buens oppbygning:

Stokken (1) er laget i brasiltre eller fernambuk.

Froschen (2) er vanligvis fremstilt i ibenholt, og er festet til stokken med en metallskrue.

Hestehår (3) er festet til froschen og spissen på buen og kan ved hjelp av skruen (4) strammes og slakkes.

På stokken, i forkant av froschen sitter skinnet (5). Noen buer har sølvomspinning på stokken som gir grep for musikerens hånd.

Harpiks strykes på hestehårene og gjør at buen «griper tak i» strengen.

18.11.2016
09:12
18.11.2016 09:12

Buens oppbygning:

Stokken (1) er laget i brasiltre eller fernambuk.

Froschen (2) er vanligvis fremstilt i ibenholt, og er festet til stokken med en metallskrue.

Hestehår (3) er festet til froschen og spissen på buen og kan ved hjelp av skruen (4) strammes og slakkes.

På stokken, i forkant av froschen sitter skinnet (5). Noen buer har sølvomspinning på stokken som gir grep for musikerens hånd.

Harpiks strykes på hestehårene og gjør at buen «griper tak i» strengen.