Utenlandske pedagoger: Kriseløsning eller berikelse?

TEMA: Utenlandske pedagoger bringer med seg en annen tradisjon til musikkopplæringen i kulturskolen. Har vi noe å lære?
15.05.2017
14:40
15.05.2017 14:40

anne@musikkultur.no

Jasminka Penjin husker godt den første arbeidsdagen på kulturskolen i Fræna for 27 år siden. Hun var kommet flyttende fra storbyen Beograd, hvor hun var fiolinist og pedagog. Den første spilletimen på det lille tettstedet var med Jorunn Marie Kvernberg, som i dag er folkemusiker.

– Det var et spennende møte! Jeg kunne ikke noe norsk og den lille jenta så rart på meg. Kanskje hadde jeg litt mye sminke på også, sier Jasminka og ler.

Kulturskole-Norge ville gått i stå uten pedagoger og musikere fra andre land. Det finnes ingen samlet oversikt over hvem de ansatte i kulturskolene er, men det er ingen hemmelighet at det i grisgrendte strøk, særlig på Vestlandet og i Nord-Norge, er spesielt mange lærere med utenlandsk herkomst. Mange har bakgrunn fra østeuropeiske land, Ungarn, Bulgaria, Serbia, Russland og Polen, men også fra Sverige, Nederland og Canada. Hvordan opplever de møtet med den norske kulturskolen? Og hva tilfører de skoleslaget? Musikkultur dro til Fræna utenfor Molde for å finne det ut.

Kulturell smeltedigel

Det gamle, gule bolighuset som er kulturskolen, ligger på samme parkeringsplass som rådhuset. Skolen har verken resepsjon eller inngangsparti. Inngangsdøren fører rett inn i et undervisningsrom, som også er møterom. Der har de ni ansatte stabsmøte. Denne dagen blir det ledet av den nytilsatte rektoren Randi Anita Dale fra Fræna. I nær 40 år var det Veroljub Penjin fra Serbia som var skolens rektor. Han har akkurat gått av med pensjon. I hans tid ble lærerstaben en kulturell smeltedigel, med musikere fra Serbia, Bulgaria og Norge. Han måtte ansette lærere fra andre land, deriblant sin egen kone Jasminka, for å få besatt stillingene. Ofte på deltid. Jasminka begynte i 27 prosent stilling.

– Er de utenlandske pedagogene som trår til på bygdene en kriseløsning eller berikelse?

– Begge deler, sier Veroljub uten å nøle.

Minimalt med forskning

Anders Rønningen er forskningskontakt og rådgiver i Norsk kulturskoleråd. Han sier det finnes svært lite forskning på kompetansen til dem som underviser i kulturskolene, heller ingen kartlegging av nasjonalitet eller hvor de ansatte er utdannet.

– Ingen har forsket på dette. Kompetanse i kulturskolen er underforsket, sier han.

Han har startet kartlegging i regionen Telemark, Buskerud og Vestfold. Der ser det ut til at 20 prosent av de fast ansatte kulturskolelærerne har bakgrunn og utdannelse fra utlandet.

– Hvis så mange som 20 prosent har bakgrunn fra utlandet, vil det være nyttig å vite mer om hva kompetansen representerer, siden vi ikke kjenner ekvivalenten til norsk utdanning. Når vi kjenner hvilke kompetanser lærere faktisk har, kan vi lettere gå i dialog med utdanningstilbyderne, sier han.

– Mange utenlandske lærere er flinke, selvfølgelig. Samtidig ville det være interessant for Norsk kulturskoleråd å få innspill på om det ses på som kriseløsninger eller pedagogiske berikelser, sier Rønningen.

Han påpeker det noe paradoksale ved at forskningsmiljøer har løftet frem mangfoldperspektivet i elevmassen, men at mangfoldet blant lærerne ikke er blitt undersøkt.

Fikk panikk

Lokalene til Fræna kulturskole er kummerlige, men diplomene som dekker en hel vegg viser suksess, i Ungdommens musikkmesterskap og med Norsk Tippings Drømmestipend.

– Musikkskolene i de tidligere østeuropeiske landene er veldig forskjellige fra norsk kulturskole. Tradisjonen vi kommer fra er opptatt av å ta vare på barn med spesielle forutsetninger. De siste ti årene opplever jeg at dette er blitt mer utbredt også i Norge, å tørre å gi de som trenger det mer tid. Det innførte jeg tidlig i min tid som rektor, sier Veroljub.

I musikkskolene i de østeuropeiske landene får barn plass etter opptaksprøve, basert på anlegg og interesse. Og de får undervisning deretter. Elevene lærer solfeggio, synger etter gehør, og får musikktimer to ganger i uka. Hvert år er det eksamen. Det forventes innsats og resultater av den som opptar plass.

– Jeg vet ikke hvilke ord jeg skal bruke. Jeg fikk panikk, sier Jasminka, om hvordan det var å komme til undervisningsjobb i Norge.

Fra Serbia: Det første halvåret Jasminka underviste i Norge, var Veroljub med som tolk på timene hennes.

Fra Serbia: Det første halvåret Jasminka underviste i Norge, var Veroljub med som tolk på timene hennes.

Kjell Langmyren

Lokket med sjokolade

I Serbia var hun fiolinist i Kringkastingsorkesteret. Hun hadde også flere dyktige elever, blant annet Marko Josifoski, som var i ferd med å gjøre braksuksess da hun flyttet fra landet. Hun hadde giftet seg med Veroljub, som da bodde i Elnesvågen. Han ville ha henne dit, og hun var villig til å gi det en sjanse. Det første halvåret var han med som tolk på alle timene hennes. Men språket var ikke det vanskeligste. Nivået var så lavt! Elevene var ikke vant til å jobbe med instrumentet slik hun forventet. Mange foreldre brydde seg minimalt, lot ungene gi opp for lett, syntes hun. De kjørte til og fra spilletimen, men fulgte ikke opp. Noen barn begynte, og så sluttet de kort etterpå. Hun ble forvirret og spurte seg selv, hva er dette, kurs eller skole?

– Det var så mange kollisjoner i begynnelsen, og jeg stilte krav elevene ikke var forberedt på. Men jeg var innstilt på å jobbe, så jeg sa til meg selv, jeg gjør som jeg er vant til!

Jasminka ga sjokolade som belønning på timene til de yngste. Da noen elever sluttet det første året, ble hun likevel bekymret og tenkte, får jeg dette til?

I et portrettintervju i Musikkultur i fjor fortalte jazzmusiker Ola Kvernberg om sin barndoms fiolinlærer, som var nettopp Jasminka. I intervjuet fortalte han at han fikk hundre kroner av faren for hver spilletime, for å holde ut i ett år med østeuropeisk arbeidsmoral på fiolinen.

– Jaja, jeg ble så lykkelig og overrumplet av å lese intervjuet med min elev Ola! Jeg syntes han hadde fine vurderinger av arbeidsmoralen, disiplinen og mesterkulturen jeg kommer fra!

Har forandret metodikk

Veroljub mener at det første en utenlandsk pedagog må forstå i Norge, er hva «åpen kulturskole» betyr. At den norske kulturskolen gir plass til alle, uansett begavelse.

– At kulturskolen er en åpen skole for alle, det synes vi er meget positivt. Det utelukker ikke at man stiller krav. Vi er av den oppfatning at et skikkelig grunnlag på et instrument åpner døren til alt mulig etterpå. Det er vår filosofi, sier Veroljub.

Jasminka sier hun har forandret metodikk gjennom årene. Hun er blitt mer avslappet, og er blitt glad i de små fremgangene, og at det ikke bare er toppresultatene som teller. Hun vet at hun skal være lærer både for dem som øver og for dem som ikke rakk å øve, som heller spilte dataspill.

– Jeg har lært meg å ikke mase og presse, men ta en prat, høre hvordan det går, se an hva den enkelte trenger. De må ikke bli nervevrak og gå i oppløsning fordi jeg krever for mye. Det gjelder foreldrene også. Jeg er redd de skal synes det blir for mye og kutter ut, sier hun.

Men hun utfordrer familiene til å reflektere over hvorfor de kommer, så de ikke kaster bort tid.

– Hva er det viktigste den norske kulturskolen kan lære av tradisjonen du har med deg?

– Utholdenhet, tror jeg. De fleste elever trenger hjelp til å komme over en kneik, og man må ikke gi dem opp for lett. I vår tradisjon står vi på. Læreren gir seg ikke med timen før eleven virkelig har forstått hva han skal jobbe med, sier Jasminka.

Veroljub mener at barn som spiller må synliggjøres mye mer. Det er det tradisjon for i Serbia.

– I vårt hjemland viser vi frem barn som spiller. Det kunne blitt utnyttet bedre i Norge. Elevene trenger å bli sett og få anerkjennelse, ikke bare innad i kulturskolesystemet. De burde inviteres til å opptre på skolene sine, representere skolene i ulike sammenhenger, spille på arrangementer i byen. Da får de status, og det blir ikke flaut å bære en fiolinkasse, sier han.

Lærer og elev: Lise Stenberg (10) spiller fiolin, gitar og ukulele og får undervisning på alle tre instrumentene av Jasminka Penjin.

Lærer og elev: Lise Stenberg (10) spiller fiolin, gitar og ukulele og får undervisning på alle tre instrumentene av Jasminka Penjin.

Kjell Langmyren

Har lært tålmodighet

Denne dagen har 10-åringen Lise Stenberg spilletime. Hun spiller fiolin, gitar og ukulele, og Jasminka underviser henne på alle tre instrumentene. Lise forteller at hun øver fiolin hver dag og bytter på å øve ukulele og gitar annenhver dag.

– Er det gøy å få timer med Jasminka, hun er sikkert kjendis her i Elnesvågen?

– Det er i som er kjendis! utbryter Lise kvikt på romsdalsmål. – For i har vært i lokalavisa, og i har spilt på kommunestyremøter, forklarer hun.

Lise forteller at hun liker å få utfordringer og oppgaver som ikke er altfor lette.

– Så vi to passer godt sammen, sier Jasminka og blunker lurt.

I etasjen over underviser Atanas Andonov dagens første gitarelev. Atanas er fra Bulgaria og har diplomutdannelse fra akademiet for musikk, kunst og dans i Plovdiv. Han kom til Norge i 1981 som omreisende musiker. Han spilte på Kielferga og Colorline, på Bristol og Fleischer hotell, og på Alexandra hotell i Molde, hvor han traff kona. Han slo seg ned i Molde. En dag ringte rektoren på Fræna kulturskole og tilbød ham jobb. Nå har han vært ansatt i 14 år.

– Å undervise i Norge var helt annerledes enn mine forventninger. I begynnelsen var jeg usikker på om jeg kunne takle det. Det tok tid før jeg skjønte at musikkskolen i Norge er mer fritidsaktivitet. Noen øver, andre prøver, sier han og smiler.

– Er det utfordrende nok å undervise i et norsk kulturskolemiljø?

– Dette er lek for meg. Jeg forstår at jeg ikke skal skremme barna med krav, men finne en måte å lære dem instrumentet på. Det viktigste jeg har lært av mine norske kolleger er tålmodighet. Og hvor gøy det er med samspill og samarbeid. Det blir sosialt, sier han.

Gitartime: Atanas Andonov underviser Jonas Ødegård (11) på gitar. Atanas er fra Bulgaria og har vært ansatt i kulturskolen i Fræna i 14 år.

Gitartime: Atanas Andonov underviser Jonas Ødegård (11) på gitar. Atanas er fra Bulgaria og har vært ansatt i kulturskolen i Fræna i 14 år.

Kjell Langmyren

Lærer av hverandre

Robert Lorvik, som også underviser i gitar, er opplært i musikkskolen i Molde. Han synes det har vært fascinerende å høre om musikkskolebakgrunnen til kollega Atanas Andonov.

– Det er helt klart forskjeller på hvordan vi underviser. I min barndom opplevde jeg mye mer lek med instrumentet, mens det var strammere i Bulgaria. Det preger kanskje undervisningen vi gir. Det fine er jo at vi kan lære og inspireres av hverandre, sier Robert og legger til:

– Det kan jo være at det er mer lek med musikken både i Bulgaria og i Norge, enn det var for 30 år siden. Uansett, vi må ikke være redd for fremmedkulturen. Høy disiplin på øving hjemme kan være en god ting. Barn liker å bli møtt med tydelige forventninger, det har jeg lært noe om. Fy søren, tenk om jeg skulle blitt gitarlærer i Bulgaria! utbryter han.

Gitartime: Eirik Hals (10) er gitarelev og spiller med Robert Lorvik.

Gitartime: Eirik Hals (10) er gitarelev og spiller med Robert Lorvik.

Kjell Langmyren

Radmila Stojkovic er pianolærer og akkompagnatør i Fræna kulturskole. Hun har master fra solistlinjen i Beograd, hvor det også ble undervist i psykologi og pedagogikk. Hun lærte seg norsk i Beograd før hun flyttet til Norge i 1994.

– Jeg underviste i åtte år i Serbia før jeg flyttet til Norge, og det er veldig annerledes! Det har vært spennende å bli kjent med en helt annen måte å undervise på. Jeg kommer ikke på en eneste parallell. Her i Norge er det jo helt fritt! Egentlig er det ikke noe system, sier hun.

I Serbia kom elevene for 45 minutters time to ganger i uka. I Norge ble utfordringen å fylle noen knappe minutter med innhold og likevel få til faglig fremgang for 40 elever i uka.

– Jeg har fremdeles store problemer med å la klokka styre undervisningen, og det er ikke alltid så lett å avslutte i tide før neste elev. Jeg prioriterer den kreative prosessen vi er i, og så bruker jeg pausene mine til å komme ajour med timeplanen, sier hun.

– Hva er du stolt av å ha bidratt med i Fræna kulturskole?

– Jeg er veldig stolt av nivået jeg har bygget opp på piano i Fræna, med elever som har vunnet priser i Ungdommens mesterskap, deltatt i Unge musikere og spilt med Romsdalsorkesteret. De vil ikke slutte hos meg! Jeg tror jeg har vært med å sette Fræna på pianokartet, sier hun.

Klaverlærer: Radmila Stojkovic er klaverlærer fra Serbia. Hun underviste i åtte år i Serbia før hun flyttet til Norge.

Klaverlærer: Radmila Stojkovic er klaverlærer fra Serbia. Hun underviste i åtte år i Serbia før hun flyttet til Norge.

Kjell Langmyren

Utfordring med kommunikasjon

Musikkultur skrev i fjor at musikkpedagoger fra utlandet stadig oftere dominerer i søkerbunken når ledige stillinger i kulturskolen utlyses. I Fræna kulturskole er den nytilsatte rektoren norsk. Randi Anita Dale er oppvokst i området og fostret opp i det lokale korpset.

– Det er ingen tvil om at utenlandske lærere redder kulturskolene. I Tingvoll, hvor jeg jobbet før, måtte vi til Nederland for å finne lærer, men vedkommende dro hjem igjen, sier hun.

De gangene hun har opplevd utfordringer eller frustrasjon med utenlandske lærere, har det aller mest handlet om kommunikasjon, at man ikke har forstått det samme etter en samtale.

– Jeg synes det er viktig å snakke åpent om hva som er elevsynet vårt og at kulturskolen har et samfunnsmandat som er noe mer enn å bli dyktig på et instrument eller i en disiplin. Vi som er lærere tenker ikke nødvendigvis likt om det, uansett om vi er norske eller utlendinger. Vi er mer enn vår nasjonalitet, heldigvis, sier hun.

«Jeg har fremdeles store problemer med å la klokka styre undervisningen.»

Radmila Stojkovic

15.05.2017
14:40
15.05.2017 14:40