Tema: Musikk i fengsel og på asyl

Hvordan presenterer man musikk for mennesker som allerede har for mange inntrykk? Vi har blitt med inn på Borkenes asylmottak og i Oslo fengsel.
03.09.2014
13:05
27.08.2015 20:02

marte@musikkultur.no

Borkenes i Kvæfjord: Beina dingler fra pianokrakken. Den lille afghanske gutten snubler gjennom Lisa gikk til skolen, hamrer entusiastisk opp og ned langs tangentene, lytter konsentrert til klangen fra det store instrumentet, enser ikke det yrende livet rundt seg. En sjelden gang kan man riktignok se ham forlate krakken for å ta opp et par slagverksinstrumenter og stille seg midt i scenelyset, fremst, så mamma kan se ham der ute i salen.

– Han har sittet ved pianoet i to dager, kommenterer en forbløffet Svein Robert Guttormsen.

Informasjonsansvarlig ved Borkenes asylmottak kjenner ikke igjen den tilbakeholdne guttungen som nå flyter verdensvant over scenen.

Sangen vekker minner

Det er juni og festspill i Harstad. For tredje gang samarbeider Norges musikkhøgskole (NMH) med Festspillene om workshops og konserter på asylmottaket i Borkenes. Ti masterstudenter – seks på utøvende og fire på musikkterapi – leder workshopene under veiledning av universitetslektor i musikkterapi, Rita Strand Frisk, og sjef for formidlingsseksjonen ved NMH, Alison Aarsten. Foran dem ligger fire dager med intenst arbeid på dagtid, åpen scene på kveldstid og den store avslutningskonserten der hele festspillpublikumet er invitert.

– Vi er mentalt forberedt på at vi ikke kan forberede for mye, sier musikkterapistudent Marita Elisabeth Winther når hun blir spurt om hvordan man ruster seg til det første møtet med et asylmottak.

– Studentene må planlegge aktiviteter for mennesker fra en kultur de ikke kjenner fra før. Det krever at man er i stand til å justere og forandre hele tida, være oppmerksom på alt som skjer, gripe tak i mulighetene som oppstår, improvisere. Det som er viktig med dette prosjektet er å frigjøre kulturell kapital. Hva kan disse menneskene, hva har de i bagasjen, sier Rita Strand Frisk.

Her ligger også den største utfordringen, mener fiolinstudent Siri Einen, å få deltagerne til å dele det de bærer på.

– Vi hadde en idé om at de skulle være mer åpne på å dele av sitt repertoar. Slik var det ikke. Vi har erfart at vi må komme med noe musikalsk for å forløse noe, forteller Siri.

For noen kan det oppleves tøft å musisere.

Da Rita spurte en av deltagerne om hvordan det var å være med på prosjektet, fikk hun til svar: «Det er så trist. Jeg er så familiekjær. Jeg tenker på alle mine når jeg synger. Du forstår ikke at når man er så nært knyttet til noen og de ikke er her, at man blir så ensom. Det er ikke bare å synge!»

Han sang likevel. Solo til og med. Oh when the saints på arabisk under den store avslutningskonserten.

Tilfeldighetene rår

I Kulturloven står det at alle skal «få mulighet til å delta i kulturaktiviteter og oppleve et mangfold av kulturuttrykk».

Har asylanter og innsatte i norske fengsler krav på et kulturtilbud?

Den offentlige satsingen på kultur i fengsler og på asylmottak lener seg i dag på frivillige og lokale initiativ, engasjement fra enkeltindivider og samfunnsbevisste kulturinstitusjoner. Lite minner om en strategisk, helhetlig og nasjonal kulturpolitikk. Dette gjelder særlig de utøvende kunstartene.

De innsatte i fengslene har en lovfestet rett på bibliotek, men det finnes ikke noe tilsvarende på musikkområdet. Bibliotekstjenesten er populær. I 2009 ble det utlånt 19 ganger så mye fra fengselsbibliotekene som fra folkebibliotekene per innbygger.

Mens kulturtilbudet på asylmottak knapt er nevnt i stortingsmeldinger eller rapporter, er det bred politisk enighet om at man ønsker kulturen velkommen i fengslene: «Flertallet ser det som positivt dersom institusjoner som får støtte fra statlige kulturmidler legger sine visninger innom fengslene», heter det i stortingsmeldinga «Kultur, deltaking og inkludering» fra 2012. I en annen stortingsmelding om straff som virker, fra 2007-2008, omtaler Justisdepartementet kultur som verktøy i tilbakeføringsarbeid.

Musikk bak lukkede dører

Oslo: En armé av barn i selvlysende vester er på vei over gressplenene rundt politihuset på Grønland. Hvis man lukker øya, kan man høre at det snart er sommer. Barna hviner. Den lille armeen løser seg opp og flyter ut i alle retninger. Vi runder hjørnet av Åkebergveien, går langs den massive muren, stopper ved besøksinngang B.

Så etterlater vi verden her, lukker oss inn, går gjennom sikkerhetskontrollen, kan ikke la være å legge merke til et par barnesko ved inngangen, og så en overveldende følelse av hvordan det er å være innelåst på utsiden av fellesskapet, å være redusert til en handling du aldri skulle gjort.

Det var inn hit førstelektor og prosjektleder Bente Almås ville bringe musikken, da hun for tre år siden starta med sine fengselsprosjekter i regi av Norges musikkhøgskole. Konsertene og workshopene med de innsatte har vært så vellykkede at prosjektet bare har vokst. I dag er det jazzstudentene Sigrid, Sander, Martin, Johan «Knærten» og Håkon som rigger seg opp til å spille på skjermet avdeling.

– Hva lærer dere som musikere av å spille her?

– Det er digg å ikke bare spille for medstudenter, sier Sigrid.

– Ja, det er fint å spille for ulike typer publikum, mener Knærten.

– Dette publikumet har en mer åpenbar og direkte måte å gi respons på, fortsetter Sander.

– Prosjektet Musikk i fengsel handler blant annet om bevisstgjøring og refleksjon rundt egne holdninger, syn på innsatte og syn på seg sjøl i møte med innsatte og deres hverdag. Det dreier seg om et grunnleggende menneskesyn, sier Bente Almås, som legger vekt på at NMH har et samfunnsansvar.

Den motvillige mannen og musikken

Den ærlige tilbakemeldingen er på godt og vondt. Bente har opplevd slåsskamp bakerst i lokalet og verbal skittkasting på tomannshånd.

– En av de sterkeste opplevelsene jeg har hatt var på Ila fengsel og forvaringsanstalt. De innsatte kan sjøl velge om de vil gå på disse konsertene, og der var det to som ikke ville. Men etter at vi hadde holdt et par konserter, begynte ryktene å gå, om at dette var ganske ålreit, forteller Bente.

En av de to motvillige bestemte seg for å høre på neste konsert.

– Han gikk forbi meg i luftegården etterpå og sa: «Fy faen! Det er det jævligste jeg har hørt!»

Bente og studentene fortsetter å holde konserter på Ila, med ulike program, ulike sjangrer og ulike besetninger. Neste gang kommer den samme mannen bort til Bente og gir henne en g-nøkkel i metall som han har laga på fengselets verksted.

– Sist gang jeg var på Ila, vinka han meg bort til seg og ga meg en mynterstatter, forma som en liten fisk: «Så slipper du å ha med deg en tier når du skal bruke handlevogn i butikken.» Jeg blei helt satt ut, jeg.

Musikken må ha gjort inntrykk likevel.

– Det er også noe med at det kommer noen utenfra, ser dem med nye øyne. Jeg er kanskje mer hudløs enn dem som jobber her til daglig, undrer Bente.

Studentene er opptatt av at konsertene bak murene skal være så ordinære som mulig.

– Vi tenker at de ønsker at de ikke skal tilpasses for mye, sier Sigrid.

– Det eneste som skiller dette fra et annet konsertsted er at vi må ha med egen PA, supplerer Håkon.

Lange dager – lite aktivitet

Borkenes: Vokalgruppa øver i foajeen utafor samlingssalen. I går var det taust, men nå har de seks mennene fra Eritrea fortapt seg i engasjert samtale om den musikalske formen på låta som skal framføres under åpen scene i kveld. Studentene Natanael Uifalean Vasile og Hilde Kirkerud har brukt formiddagen på å lirke ut det hjemlige repertoaret. Etter gjentatte spørsmål og hardnakket oppfordring kom sangen.

– Den handler om kjærlighet, forteller gutta fra Eritrea, at kjærligheten er større enn alt.

I pausen mellom øktene står de ute på trappa i det kalde, klare juniværet med utsikt til fjell og slitne bygg. Asylsøkerne som bor på Borkenes kommer hovedsakelig fra Somalia, Eritrea, Syria, Sudan og Afghanistan. Her er noen som har fått opphold, men som ennå ikke er blitt tildelt en bostedskommune, noen som har fått avslag, men som ikke aksepterer avslaget, og noen som ikke veit noe om framtida. Én av eritreerne forteller på stotrende engelsk at han har vært her i ett år og seks måneder. Han har fått opphold, men veit ennå ikke hvor han skal bo.

– Det beste med dette prosjektet er kontakten mellom nordmennene og alle flyktningene som kommer fra ulike land, mener han.

– Er det noen av dere som er musikere?

– Ja. Han prøver, fleiper gutta og peker på en av kameratene.

– Jeg spilte et eritreisk strengeinstrument som heter krar, men her er det andre instrumenter, konstaterer han.

Dagene på asylmottaket kan bli lange. Det er lite å finne på. Mange sover mye. Noen har bodd her i fem-seks år, forteller informasjonsansvarlig Svein Robert Guttormsen.

– Det er fint å se ulike sider av beboerne. Mange av dem gir mye mer av seg sjøl enn jeg hadde venta, forteller han.

Kultur- og aktivitetstilbudet på asylmottaket er begrenset.

– Det er tøft at studentene tør å komme hit. Det er ikke så mange som våger seg inn til oss. Når noen tar kontakt er det som regel frivillige organisasjoner. Jeg ser at studentene er veldig spente med en gang, men etter hvert slapper de av, når de ser at det går bra, forteller Svein Robert.

Han skulle ønske at enda flere beboere benytta seg av tilbudet.

– Men det er ikke alle som veit sitt eget beste når de kommer nye til et land.

Kulturkollisjon og timing

De eritreiske gutta kan fortsatt høres i foajeen. Natanael vil ha gruppas perkusjonist til å spille sterkere. Da bryter Rita inn fra sidelinja.

– Jeg tror ikke du skal styre det for mye. Merker du at han kommer ut av rytmen når du ber ham spille sterkere? En del av lærdommen man kan trekke ut av dette prosjektet er å vite når man skal aktivere og når man skal trekke seg ut, påpeker Rita.

Etter endt økt understreker Hilde og Natanael alvoret i at alle må møte opp på åpen scene. Når de går derifra er de likevel ikke sikre på om vokalgruppa kommer til å være fulltallig i kveld.

– Beboerne her gir mye mer av seg sjøl i disse musikkaktivitetene enn det vi nordmenn ville gjort, mener Svein Robert.

– De møter ikke alltid opp i tide, men når de først kommer, gir de alt. Mens vi nordmenn kan være på pletten presis når vi skal, og synes dét er viktigere enn å bidra når vi først er der.

Kulturkollisjonene er potensielt mange.

– Det er veldig små ting som kan utløse konflikter. I fjor var temaet for Festspillene Homo Ludens – det lekende mennesket, forteller Svein Robert.

Da alle deltagerne i musikkprosjektet fikk hver sin t-skjorte med påskriften Homo Ludens på, blei det bråk.

– De hadde googla homo og funnet betydningen gay, forklarer Svein Robert.

Det måtte en del oppklaring til for å roe gemyttene.

Forberedelse til arbeidslivet

Det var festspilldirektør Tone Winje som først tok initiativ til et samarbeid med Musikkhøgskolen om prosjektet på Borkenes. Førsteamanuensis i slagverk, Kjell Tore Innervik, var den faglige drivkraften og hadde ansvaret for den første gjennomføringa i 2012. Å arrangere konserter for ulike målgrupper er en del av NMHs samfunnsoppdrag, men hvorfor utsette studentene for en så lukka og fremmed arena som et asylmottak eller et fengsel?

– Dette er en forberedelse til arbeidslivet i den forstand at sjøl om norske utøvere sjelden deltar på workshop-prosjekter, kan dette bli virkeligheten i nær framtid, påpeker sjef for formidlingsseksjonen ved NMH, Alison Aarsten.

– Studentene tvinges til å interagere og snakke med andre mennesker på nært hold. De får en større verktøykasse til sin konsertformidling, fortsetter hun.

– Hva håper dere beboerne får ut av dette da?

– At de opplever å ha bidratt med noe fra seg sjøl og sin kultur, sier Rita.

– Kvalitet er et viktig ord! De skal oppleve at de møter noen som kan noe. Når man bor her har man ikke så mange felles møtepunkter, det er ikke så ofte man har muligheten til å by på seg sjøl, understreker Alison.

Mottagelig publikum

Oslo fengsel: Det minner om dypet av en båt og lukter innrøykt stue. Et tjuetall dører på hver side av den brede korridoren, et tjuetall små luker som kan åpnes inn mot fellesarealet, malte undervannsmotiv på veggene, noen forseggjort, andre halvhjerta. Vi kan skimte en og annen sky bevegelse inne bak de åpne lukene. Studentene bestemmer seg for å spille akustisk i den store murkorridoren.

– Skal vi slippe dem ut, spør en av betjentene.

– Ja, släpp fångarne loss, det är vår! Svarer en kollega muntert.

– Skal du være med på konsert? Da må du stumpe røyken først, er beskjeden i første luke.

Fengselet har aldri prøvd ut korridoren mellom cellene som konsertarena. Fritidslederne er usikre på om noen våger seg ut. Men til slutt sitter det tre stykker i sofagruppa foran bandet. Snart kommer en til. Siste mann har plassert seg på betryggende avstand, i andre enden av bygget. Det er helt stille, musikken fortæres i andakt, som om rommet gir den en ny betydning.

– Et fint publikum, sier studentene etterpå.

– Bedre enn på Victoria (Nasjonal jazzscene, red.anm.), mener Martin.

– Jeg tenker at de innsatte kanskje er mer mottagelige enn et hvilket som helst annet publikum, sier Bente.

– Det har jeg fått bevist gang etter gang.

Hun føler nesten at hun er blitt kollega med de ansatte i fengselet etter sine tre år som turnerende konsertprodusent .

– Dette er det musikktilbudet vi har i Oslo fengsel. Vi har droppa alt annet, fordi dette er så stabilt og bra, forteller fritidsleder ved fengselet, Janne Reitan.

Hun trekker fram variasjonen i sjangrer og at det er ulike studenter fra prosjekt til prosjekt.

– Vi får gode tilbakemeldinger fra de innsatte, sjøl om det naturligvis av og til er en og annen som ikke kommer, sier Janne.

Én av kommentarene Bente har fått er: «Tenk at jeg måtte i fengsel for å se og høre en vibrafon!»

Ikke bare musikalsk læring

Det første møtet med livet på innsiden av murene kan være sterkt, men Bente har aldri opplevd at studentene ikke har takla det.

– Dette fordrer positive og fleksible studenter, og det har vi.

Det har ikke vært vanskelig å rekruttere til prosjektet, men én gruppe skulle hun gjerne ha sett mer til:

– Det er ingen messingblåsere med.

Etter endt opptreden er det tid for evaluering og en liten pause før neste økt, tre konserter på en dag. Gjengen fra Musikkhøgskolen er enige om at korridoren er godt egna som konsertsted.

– Og du, jeg tenkte på noe, sier Sander.

– Du spurte om vi lærer noe av dette som musikere, og det gjør vi jo, men disse prosjektene er lærerike på andre plan enn det reint musikalske. Jeg har lest om frihetsberøvelse, men det er noe helt annet å komme hit. Det slo meg et øyeblikk da jeg sto der og spilte, forskjellen på oss og dem, sjøl om vi er i samme rom.

«Vi hadde en idé om at de skulle være mer åpne på å dele av sitt repertoar.»

Student Siri Einen

Det er tøft at studentene tør å komme hit. Det er ikke så mange som våger seg inn til oss.

Svein Robert Guttormsen, Borkenes asylmottak

Borkenes-prosjektet

Samarbeid mellom Festspillene i Nord-Norge og Norges musikkhøgskole.

Initiativtaker: festspilldirektør Tone Winje.

Frivillig praksistilbud for masterstudenter i musikkterapi. Del av emnet Musikken i perspektiv for masterstudenter i utøvende.

Musikk i fengsel

Bente Almås er prosjektleder for Musikk i fengsel ved NMH, et tilbud til alle studenter. Del av hovedinstrument eller kammermusikk/konsertproduksjon.

Startet i 2011. 85 konserter, 4 workshops. Ca. 100 studenter. 10 lærere.Spilt på Ila, Ullersmo, Bredtveit, Oslo fengsel og Politiets utlendingsenhet Trandum.

Andre musikktilbud

Musikk og Ungdom har arrangert musikkverk-
steder for unge asylsøkere siden 2012.

Musikk i fengsel og frihet gir innsatte over hele land-et et tilbud om å lære og spille. Tilbudet fortsetter etter løslatelsen.

03.09.2014
13:05
27.08.2015 20:02

Borkenes-prosjektet

Samarbeid mellom Festspillene i Nord-Norge og Norges musikkhøgskole.

Initiativtaker: festspilldirektør Tone Winje.

Frivillig praksistilbud for masterstudenter i musikkterapi. Del av emnet Musikken i perspektiv for masterstudenter i utøvende.

Musikk i fengsel

Bente Almås er prosjektleder for Musikk i fengsel ved NMH, et tilbud til alle studenter. Del av hovedinstrument eller kammermusikk/konsertproduksjon.

Startet i 2011. 85 konserter, 4 workshops. Ca. 100 studenter. 10 lærere.Spilt på Ila, Ullersmo, Bredtveit, Oslo fengsel og Politiets utlendingsenhet Trandum.

Andre musikktilbud

Musikk og Ungdom har arrangert musikkverk-
steder for unge asylsøkere siden 2012.

Musikk i fengsel og frihet gir innsatte over hele land-et et tilbud om å lære og spille. Tilbudet fortsetter etter løslatelsen.