Anne Myklebust Odland

Ta kroppen med på notene

TEMA: Musikere betaler med helsen sin for å skape og dele musikk. Alt for mange biter tennene sammen for lenge uten å oppsøke hjelp, mener fysioterapeut.
2017061212454420170612130500

anne@musikkultur.no

Fiolinist Stine Rem Aarønes (38) forberedte seg på å gi opp musikeryrket. Hun lå utmattet i sengen og tenkte på hvilke andre yrker hun kunne ta. Gartner? På gulvet ved siden av sengen lå gymmatten. Når hun orket, rullet hun ned og gjorde små styrkeøvelser. Så tilbake i sengen.

I dag er hun tilbake i jobb i KORK, hvor hun har fått en avtale om halv stilling. I tillegg sper hun på med undervisning som ikke krever at hun spiller så mye.

– Vi musikere prater for lite om belastningsskader og hva vi kan gjøre for å forebygge skader tidlig nok. Jeg tror mange biter tennene sammen og holder ut. Jeg gjorde det i mange år. Dessverre visste jeg ikke hvor det ville føre meg. Det hadde hjulpet om det hadde vært mer vanlig å prate om helse, og at arbeidsplassene hadde tatt bedre tak. God arbeidsfysiologi er umulig å overse hvis vi skal ha stødige yrkesliv på topp nivå, sier hun.

{f1}

Har analysert 21 studier

– Altfor mange musikere rammes av muskel- og skjelettplager, sier Grete Ege. Hun er assisterende avdelingssjef på Fysioterapiavdelingen ved Haukeland universitetssykehus og underviser i musikkfysiologi ved Griegakademiet i Bergen. På fagdag om musikerhelse i Trondheim i mai, la hun frem internasjonal forskning, blant annet fra en oversiktsartikkel som inkluderer 21 studier. De viser høy forekomst av spille-relaterte muskel- og skjelettskader, som muskelsmerte (myalgi), senebetennelse (tendinitt) eller såkalt musikerkrampe (dystoni) (se ramme).

– Av de 5424 klassiske musikerne som er med i studiene rapporterer 41-93 prosent om belastningsskader. Plagene varierer i alvorlighetsgrad, men innbefatter all smerte, svakhet, følelsesløshet, prikking eller andre fysiske symptomer som forstyrrer evnen til å spille instrumentet på det nivået man er vant til å klare. 12 prosent har opplevd at skadene har utsatt eller stoppet karrieren, sier Ege.

Kan spille litt: Stine Rem Aarønes trodde hun måtte oppgi yrket som musiker, men har klart å komme seg tilbake i delvis jobb igjen.

Kan spille litt: Stine Rem Aarønes trodde hun måtte oppgi yrket som musiker, men har klart å komme seg tilbake i delvis jobb igjen.

Anne Myklebust Odland

Det er ikke bevist hvilket instrument som gjør en mest utsatt for skader, men messingblåsere er minst plaget, muligens fordi de må ta oftere pauser av hensyn til muskulaturen rundt munnen. Fiolinister og bratsjister forteller om flest områder på kroppen med smerter. Og kvinner oppgir mest plager, oppsummerer Ege. Hun forteller at det har vært forsket mindre på rytmiske musikere, men at en australsk studie av jazz-pianister viser at 63 prosent har hatt plager. Hun mener den internasjonale forskningen er relevant for norske musikere. Blant annet underbygger en dansk studie at forekomst av plager er høyere for musikere i Danmark, sammenlignet med resten av arbeidslivet der.

– Det er naturlig å sammenligne danske og norske arbeidsforhold, sier hun.

Holder det skjult

Fagdagen i Trondheim foregår samtidig som den kinesiske stjernepianisten Lang Lang må avlyse alle sine konserter på grunn av inflammasjon i armen, også festspillkonserten i Bergen.

– Dessverre er det altfor vanlig å ha vondt mens man spiller. Mange bare godtar det. Men noen rammes så hardt at de må oppgi karrieren. Drømmen min er et senter for musikerhelse, à la Olympiatoppen, som kan bidra med kunnskap og forskning, sier Marit Danielsen.

Hun er fløytepedagog med mastergrad om musikerkroppen, produsent i Trondheimsolistene, og hun arrangerte fagdagen. Hun ønsker større oppmerksomhet om musikerkroppen, så den kan vare gjennom et helt arbeidsliv.

Noen vet ikke hvor de skal henvende seg i tilbuds-jungelen av behandlere, andre er redde for å gå glipp av spillejobber og vil ikke vise svakhet.

Grete Ege

Fysioterapeut Grete Ege støtter ønsket om en tverrfaglig poliklinikk for oppfølging av kompliserte problemstillinger. Dette er godt i gang i Trondheim, men trengs i flere byer.

– I Oslo er det god hjelp å få for musikere, men tilbudene er spredt og må koordineres bedre. Det er så mange ulike problemer, gjerne i kombinasjon med psykiske plager, sier Ege.

– Vi trenger også at flere faggrupper inkluderer instrumentet i behandlingen. Det er ikke gitt at det er én løsning som fungerer for alle. Noen ganger er det kontakten med terapeuten, like mye som metoden, som er det avgjørende, sier Ege.

Musikerhelse som forskningsfelt er ungt, det startet på 1980-tallet. I Norge er det ikke forsket på muskel- og skjelettskader blant musikere, men Grete Ege antyder store mørketall.

– Det virker som det ligger grunnfestet i musikerkulturen at man må akseptere å lide for kunsten og at man holder smertene sine skjult. Noen vet ikke hvor de skal henvende seg i tilbudsjungelen av behandlere, andre er redde for å gå glipp av spillejobber og vil ikke vise svakhet. Det er med på å skjule problemer. Men det er veldig dumt å vente med å søke hjelp. Det kan føre til at plagene blir kroniske eller tilbakevendende, og at man i verste fall må oppgi yrket, sier hun.

– Spill med hele kroppen

Muskel- og skjelettskadene som musikere får er sammensatte og har både fysiske og psykiske årsaker. De kommer av øvevaner, spillestillinger, teknikk og psykisk press, underliggende diagnoser kan være mangfoldige.

– Mange øver for lenge uten å varme opp og uten gode nok pauser. Kanskje øves noter som er vanskelige og så anspenner de seg i bevegelser som er repeterende over lang tid. Mange opplever også et psykisk press for å prestere på høyt nivå og undertrykker plagene, noen tar mange oppdrag på kort tid, som kan gjøre at totalmengden blir for stor, sier Ege.

– Det som absolutt spiller inn er spillestilling og holdningsmuskulatur. Mange har ikke lært hvordan de skal spille med hele kroppen og bruker de små muskelgruppene. Mange har utgangsstillinger som fører til slitasje. Mange symfoniorkestre sitter for eksempel gjennom hele prøven, mens det beste hadde vært å variere mellom å stå og sitte, sier Ege.

– Jeg elsker musikk, men vil ikke at musikere skal betale med helsen sin for å skape den og dele den med oss andre, sier hun.

Musikken var det sterkeste kortet

Høsten 2012 satt Stine Rem Aarønes klar til å spille konsert i Store studio i NRK. Hun løftet fiolinen opp på skulderen, men der stanset bevegelsen. Hun klarte så vidt å bevege buen. Kroppen låste seg. Finmotorikken var borte. Fingrene lystret ikke.

– Det var et så stort sjokk. Jeg klarte ikke tenke klart. Det streifet meg ikke at jeg kunne forlate plassen, så jeg ble sittende og prøvde å mime gjennom hele konserten, forteller Stine.

Tilbake ved flygelet: Frode Skag Storheim ble forsinket med studiene på grunn av skade. Nå jobber han som pianist, organist og akkompagnatør.

Tilbake ved flygelet: Frode Skag Storheim ble forsinket med studiene på grunn av skade. Nå jobber han som pianist, organist og akkompagnatør.

Thor Brødreskift

Et halvt år forut hadde hun hatt permisjon, fordi hun opplevde små tegn til senebetennelse, hadde vondt i kroppen og følte seg svak. Men hun hadde ikke tatt det ordentlig på alvor. Først nå innså hun hvor utslitt hun var og at hun måtte være ærlig med seg selv om plagene.

– Musikken hadde alltid vært det sterkeste kortet i livet mitt. Plutselig funket ikke det jeg hadde mestret best i livet. Det ble veldig tøft, sier hun.

Øvde for mye feil

Pianist Frode Skag Storheim (29) kjente første gang plager i armen da han forberedte seg til opptaksprøve på Griegakademiet 19 år gammel.

– Jeg var ung gutt som vil spille fort og fint. Jeg øvde flere timer i strekk og tenkte «å, så flink jeg har vært». Det kan sikkert diskuteres om jeg øvde for mye, men jeg øvde i alle fall feil. Resultatet ble tennisalbue med smerter som strålte opp i overarmen og ned i underarmen.

{f1}

Han tok en kortere spillepause, men sa ja til å spille på en kulturskoleavslutning. Det var da han opplevde skaden og betennelsen akutt, at fingrene ikke ville bevege seg over tangentene.

– Det var en bisarr opplevelse, nesten komisk, sier han.

Tre måneder senere klarte han likevel å gjennomføre opptaksprøven. Han kom inn på studiet og øvde og øvde, mens armen ble verre og verre.

– Hallo! Jeg har kommet inn på piano! Jeg var kjempeivrig og utålmodig og kjørte på med øving enda et halvt år, og utsatte kroppen for en arbeidsmengde den ikke tålte. Og så havnet jeg i hengemyra, forteller Frode.

Prøvde alt

Vårsemesteret gikk med til å oppsøke alt av terapi. Akupunktør, kiropraktor, naprapat, fysioterapeut, han husker ikke lenger titlene på dem alle. Sammen med fysioterapeut gikk han gjennom arbeidsstilling, sittehøyde og analyserte alle bevegelser og lengde på øvingsøktene. Han brukte betennelsesdempende salver, støttebandasje og googlet og leste skrekkhistorier.

– Jeg fikk veldig forskjellige råd av behandlerne jeg oppsøkte, og jeg måtte prøve ut og finne øvelser som fungerte for meg. Gradvis jobbet jeg meg tilbake, men jeg ble forsinket flere år med studiene. Nå er poenget å ikke få dette igjen, sier han.

På det verste trodde han at han måtte gi opp drømmen.

– Jeg skal ikke banne, men det var drit! Jeg var ikke til å være i hus med, sier han.

Jeg ble forsinket flere år med studiene. Nå er poenget å ikke få dette igjen.

Frode Skag Storheim

Nå jobber han som pianist, organist og akkompagnatør. Han underviser på Manger folkehøgskole, og har elever på Voss og Bergen private gymnas. Han prøver å hjelpe studentene sine så godt han kan for å forebygge belastningsskader.

– Jeg plukker av dem anspenthet, og sier at det er ekstremt viktig å passe på lengden på spilleøktene. For mye øving kan føre til slitasjeskader, det må vi tørre å si høyt. Det viktigste jeg har lært er å sette bremseklossene på, også å begrense oppdragene jeg sier ja til, sier han.

Frode varmer alltid opp muskler før øving, og han trener mer. Han løfter vekter, tar noen tak på romaskin, går tur i fjellet, gjør det han kan for å sørge for god sirkulasjon i kroppen.

– Det er vanskelig å få til trening i en arbeidshverdag hvor jeg både jobber fast og frilans, men jeg kjenner at jeg må. Jeg har kjent på kroppen hvor viktig det er, sier han.

Sov i timen

I ungdomstiden spilte Stine fotball, men i studietiden prioriterte hun ikke trening. Da var det musikk som gjaldt, det handlet om å øve flest mulig timer. Slik ble det også siden.

– I de seks årene jeg gikk på Musikkhøgskolen hørte jeg også veldig lite om kroppsbruk. Jeg husker at det var et fag som het arbeidsfysiologi mandag morgen og at det var lett å sovne!

Ofte sa læreren «slapp av i skulderen», men nå vet Stine at det ikke er alle musklene som skal slappe av. Hun sier det er i hvert fall ni av 25 muskler i skulderen som bør jobbe for å unngå skader når man spiller.

– Vi jobber frasering i musikken, men hvis man ikke utnytter kroppen riktig, er det så vanskelig å uttrykke det man vil, og så blir det unødig øving. Hvis kroppen brukes optimalt, så skjer frasen naturlig. Dette har jeg heldigvis lært noe om nå, sier hun.

For Stine har det vært en lang vei tilbake. I vinter hadde hun for alvor sitt comeback. Da medvirket hun i KORKs kammermusikkserie og spilte både solo, trio og oktett.

Det var Timani-teknikk, som handler om instrumentspesifikk anatomi og bevegelseslære, som ble redningen hennes. Hun har selv tatt det tre år lange studiet og har lært mye om muskelbruk.

– Kroppen er del av instrumentet og må være med i spillet. For meg handlet det om å få tak i helt spesifikke muskler, både store og små, og få hjelp av dem i spillet. Muskelen Transversus Abdominis som går på tvers av mage og rygg, jeg tror ikke musikere vet hvor mye den betyr! sier Stine og ler.

Hun mener det er viktig at musikere lærer hvilke muskler som er ment til statisk bruk og hvilke som er ment til tyngde og fri bevegelse.

– Musklene som er bygget for midlertidig bevegelser er ofte overbelastet fordi de har blitt brukt til å stabilisere over mange år, til tross for at de ikke er ment for det, sier hun.

Jeg tror mange biter tennene sammen og holder ut. Jeg gjorde det i mange år.

Stine Rem Aarønes

Hun legger til at det å få skjelettet i en god relasjon til tyngdekraften også kan gi stabilitet og kraft hvis vi sitter, står og beveger oss riktig.

– Jeg har lært å spille fiolin fra fingertuppene og ned til bena. Jeg bruker gulvet til å få kraft gjennom kroppen og ut til instrumentet når jeg spiller stående, sier hun.

Hun har en anatomi-app på mobilen og gjør øvelser støtt og stadig, som oppvarming og i mange korte pauser. Slik justerer hun kroppen til optimal koordinasjon.

Hun forteller at KORK har avtale med osteopat og tilgang på trimrom og treningsklasser.

– Det er bra, men jeg ønsker et tilbud på arbeidsplassen som er mer spesifikt for oss musikere, og flere behandlere som virkelig vet hva vi driver med. Håpet er at jeg kan komme fullt tilbake som utøvende musiker i hundre prosent stilling, sier hun.

Musikklæreren er jokeren

Fysioterapeut Grete Ege sier at det aller beste for musikere må være ikke å få skader i det hele tatt. Da er musikklæreren jokeren, mener hun.

– Pedagogene skulle vært mye mer interessert i forebygging, for det er den beste behandlingen. De lærer opp de yngste musikerne og skal gi gode vaner videre. Men dessverre tenker ikke lærere at de trenger anatomisk kunnskap, før skaden er skjedd, sier Ege.

I både Sverige og USA har det vært forsket på musikkpedagogenes rolle i å forbygge skader.

– Hvis pedagogene hadde hatt mer kunnskap om kropp og instrument, kunne mye blitt bedre. Også på høgskolene er pedagogene de som er nærest studentene, de som gir råd når noe skranter. De må ha kompetanse, for vi vil ikke at plagene skal sette seg i kroppen, sier Ege.

– Trener musikere for lite?

– Mange musikere er heldigvis blitt mer bevisst på fysisk trening. Jeg har hatt studenter i mange år ved Griegakademiet. Før virket det som de ikke var opptatt av trening i det hele tatt, mens dette har snudd. Styrketrening er ikke «farlig» for musikere, mange vet at både trening og øving må til hvis man skal klare å holde koken gjennom et langt arbeidsliv, sier Ege.

Hun vet det er krevende for utøvere på høyt nivå, for de skal både øve på instrumentet og trene kroppen. Og for å tåle belastning og press, skal de helst også sove godt og spise riktig.

– Mange er engstelige for å drive sport hvor de kan skade seg, men jeg anbefaler balansert styrketrening eller å gå en tur. Det er ikke nødvendig med harde økter på treningssenter!

Vanlige skader

Myalgi er muskelverk og samlebegrep på en rekke tilstander med smerter i muskulaturen. Kommer av spenningstilstander, særlig ved mye statisk arbeid.

Tendinitt er betennelsestilstand i en sene og dens skjede. Utløses ofte av feilbelastning eller over-belastning av senen.

Dystoni er bevegelsesforstyrrelser i sentralnerve-systemet som gir svekket kontroll over de styrte bevegelsene.

Kilde: Store medisinske leksikon

Høy forekomst

Av 5424 klassiske musikere som har deltatt i internasjonale studier rapporterer 41-93 prosent om belastningsskader.

Internasjonal forskning viser at 12 prosent av musikere har avbrutt studier eller karriere på grunn av plager.

Muskelsmerte (myalgi), senebetennelse (tendinitt) og musikerkrampe (dystoni) er noen av de vanligste kroniske plagene som musikere får.

Kilde: Grete Ege

Fysioterapeutens tips

Gi deg selv gode vaner når du øver
– Varm opp kroppen, ha passe lengde på øktene, sørg for ulike type pauser. Mikropauser er viktige, da kan du legge deg ned, gjøre avspenningsøvelser. Senk skuldre, rist armer.

Endre spillestillinger
– Sitter du mye vendt mot venstre, så bruk pausene til å vende og tøye deg mot høyre, så du ikke blir kort i musklene på den ene siden. Vær oppmerksom på vanestillinger og jevn dem ut i pausene med motbevegelser.

Gjør en aktivitet
– Kombiner gode øvingsvaner med en aktivitet du liker å gjøre. Gå til øving, velg trapper, sving med armene. Begynn gradvis hvis du er utrent. Se øving og trening i helhet og gjør en aktivitet som gir deg ro og kontakt med pusten.