Synger og blåser lur etter Gjendine

Folkemusikere i Gudbrandsdalen bringer videre arven etter Gjendine Slaalien, budeia som ble hundre år og som sang for Edvard Grieg i Jotunheimen.
07.09.2016
08:00
08.09.2016 09:52

anne@musikkultur.no

Edvard Grieg hentet inspirasjon i de norske folketonene, og én spesiell budeie og folkesanger kom til å bety mye for ham: Kaia Gjendine Slaalien (1871-1972). Hun levde i hundre år og var nært knyttet til Jotunheimen hele livet. Griegs Norske folkeviser, opus 66 er nedtegnelser etter hennes sang. Men hva gjør Gjendine spesiell, annet enn at hun sang for Grieg i Jotunheimen?

Når hornist Sissel Morken Gullord og folkesanger Camilla Granlien turnerer med forestillingen Gjendine for Den kulturelle skolesekken, for spaserstokk-publikum, og for festivaler, er det ikke først og fremst forholdet til Edvard Grieg de legger vekt på. De vil løfte frem budeielivet i fjellheimen og setermusikken for lur, bukkehorn og sang.

– Gjendine har vært en sentral kilde for flere komponister, men musikken hun sang er også verdifull i seg selv. Det er viktig for oss å vise at sangene står sterkt alene og at de ikke bare er skisser for musikalske verk av andre komponister, sier Sissel Morken Gullord.

Livet på setra

De to Oppland-musikerne har i lengre tid fordypet seg i folkemusikken etter Gjendine fra Bøverdalen i Lom. De har lest bøker om henne, hørt arkivopptak fra NRK, møtt slektningene hennes, funnet frem til sanger og lokker hun kan ha sunget i fjellet.

– Gjendine blir bare mer og mer interessant for meg. Siden jeg selv spiller lur og bukkehorn er jeg veldig opptatt av hvordan setermusikken er blitt brukt i kommunikasjon med folk og dyr, både til å lokke og til å skremme bort rovdyr og uvedkommende ved setra, sier Morken Gullord.

Hun mener musikkhistorien fra seterlivet er verdt å løfte frem.

– Når jeg hører Gjendine i arkivopptak, hører jeg en kraftfull, sterk dame, med humor og friske replikker. Det er en dame jeg virkelig gjerne skulle ha møtt, sier Morken Gullord.

Gjendine synger

Gjendine var budeie på Skogadalsbøen og på Spiterstulen, og i fjellet sang hun viser, bånsuller og springleikslåtter som hun hadde lært av moren og bestefaren. Edvard Griegs første møte med henne var på Skogadalsbøen i august 1891. Da var hun 20 år, han 48 år.

– Det ble starten på et langt vennskap, forteller Monica Jangaard, konservator ved Edvard Grieg Museum Troldhaugen.

Sommeren da Grieg møtte Gjendine, var den nederlandske komponisten Julius Röntgen på norgesbesøk, og sammen med Griegs venn Frants Beyer, dro de på tur i Jotunheimen.

Julius Röntgen har i utallige brev, og i Grieg-biografien sin, fortalt fornøyelig om reisen: De rodde inn til Skjolden, før det bar opp til Turtagrø med hest og karjol. Underveis tok de med en spelemann som spilte slåtter. Julius Röntgen forteller: «Hvor godt passet ikke denne musikk til naturen! Grieg lyttet henført og nikket stadig takten med hodet. I hånden hadde han et glass portvin som han av og til bød spelemannen. Dette er Norge, sa han med strålende øyne.»

Fremme på Skogadalsbøen noen dager senere, hørte Edvard Grieg Gjendine synge første gang. Her sang hun folkevisen som senere ble kjent som Gjendines bådnlåt: «Barnet legges i vuggen ned, stundom græder og stundom ler. Sove nu, sove nu. I Jesu navn. Jesus bevare barnet.»

«Slik hun sang den, gjorde den et vidunderlig inntrykk – meget rytmisk og dog med et naturlig, fritt foredrag, mot slutten stadig langsommere og svakere til den døde helt bort. Hun sang gjerne, og hun kunne mange viser», skrev Julius Röntgen.

Setermusikken

Gjendines bådnlåt har den fine mollstemte tonen, det som gjorde at jeg begynte med folkemusikk, sier folkesanger Camilla Granlien.

På musikklinja på Stange lærte hun første gang om folkemusikk og om Gjendine, og allerede da var det noe fascinerende med en folkesanger som ble over hundre år.

– Har du hatt en drøm selv om å være setermusiker?

– Haha! Nei. Men jeg har vært på seterstevner og har sett hvordan dyr reagerer på lokk og at de kjenner igjen sin egen budeie. Jeg synes det er viktig å formidle at setermusikk ikke trenger å være musealt. Vi lokker jo fremdeles på katten og roper på hunden. Vi vil at musikken etter setermusikerne skal leve videre, sier Granlien.

– Når du hører NRK-opptak av Gjendine 99 år gammel, klarer du å forestille deg hvordan hun kan ha sunget for Grieg som 20-åring?

– Ja, det er akkurat som man kan ta bort et filter, og så syns jeg at jeg kan høre en lys, klar og fin stemme med en god tonefølelse. Jeg er sikker på at det må ha vært noe helt spesielt i sangen hennes, sier Granlien.

Sang en salme

– Gjendine sang bånsullen etter salmen Gud Fader mig saa underlig av Peder Matthissøn Offvid, som var trønderbonde og en av de første norske salmedikterne før Petter Dass, forteller Aslak Brimi fra Lom.

Han er folkemusiker og aktuell med sangboken Nå skal eg sulle, med vuggeviser fra Gudbrandsdalen, hvor Gjendines bådnlåt har fått plass.

Til salmen, som originalt har tittelen «En Vugge-Vijse», viser salmedikteren til melodien In stadio laboris fra samlingen Pie Cantiones (fromme sanger).

– Gjendines melodivariant kan med litt velvilje sies å ha en viss likhet med den melodihenvisningen, sier Ivar Roger Hansen, direktør ved Ringve musikkmuseum.

Offvids salme kom med i flere danske og norske salmebøker i perioden 1661-1688. Så var salmen fraværende fra salmebøkene i mer enn 300 år til den dukket opp igjen i Norsk Salmebok i 2013 med Gjendine Slaaliens melodi, slik Grieg gjenga den.

Grieg harmoniserte folketonen da han fikk en henvendelse fra en musikkhandler i Wien om å bidra med en komposisjon til en samling klaverstykker. Grieg sendte avgårde vuggesangen med tittelen Norwegischer Volkston i 1892. I det følgende året lagde han to nye, forbedrede harmoniseringer, hvor den siste er svært lik den endelige versjonen i opus 66.

Tradisjonsbærere i Gudbrandsdalen

I Gudbrandsdalen får den oppvoksende slekt nå høre Gjendines stemme på lydopptak. Gjennom prosjektet «Barn i lokal songarv», som Norsk kvedarforum har satt i gang, lærer seksåringer i Skjåk, Vågå og Lom toner etter tradisjonsbærerne i folkemusikken. Det er Jarnfrid Kjøk som har satt i gang prosjektet.

– Barna får lære lokale sanger gitt fra munn til øre. De får besøk på skolen og i barnehagen av kvedere som lærer dem sanger fra bygda deres. I tillegg får de høre et NRK-opptak med Gjendine fra 1947. Barna får lytte til måten hun synger på og formidler tekst, i en blanding av lomsmål og bokdansk, og de skal synge med og lære etter Gjendine. Det er noe friskt i takt og tonegang som skiller folkesangen fra den klassiske korsang-tradisjonen, og dette lærer barna forskjell på, sier Kjøk.

Faren hennes, som var spelemann, kjente Gjendine, og han har fortalt at hun var «hugtakande» (sjarmerende), lattermild og et gladvær av et menneske, lett på foten og glad i og god til å danse, og med en veldig fin stemme.

– Hun er en av få folkesangere som har fått navnet sitt knyttet til en verdenskjent komponist, så det ga henne selvfølgelig en stor kjendisstatus, både i bygden og i Norge. Far fortalte at det fantes dem som kanskje var litt misunnelige og sa at Gjendine slettes ikke utmerket seg med sangen sin, sier Kjøk.

Hun forteller at Gjendine var viden kjent i bygden for historien om Lom-presten Honoratus Halling som døpte henne i Gjendevann, for navnet Gjendine, og for at hun sang for Grieg.

– Men hun var ikke den eneste. Per Spelmann (1830-1907) spilte for eksempel også for Grieg, men har ikke satt merke etter seg slik som Gjendine har, sier Kjøk.

– Hvorfor er det viktig at barn i dag får lære om henne?

– Det som gjør Gjendine spesiell og viktig er at hun i norsk klassisk musikkhistorie står som en av få navngitte representanter for de mange tradisjonsbærerne som sang og spilte for samlerne. Samlerne var ikke videre opptatt av å navngi informantene sine når de hadde bearbeidet tonene til verk, og originalnedskriftene mangler stort sett også slike referanser. Gjendine representerer derfor alle stemmene som ikke er gitt navn. Gjendine har også mye av sangstoffet som er typisk for Lom, sier Kjøk.

Ragnhild Bjørge, kveder og slektning av Gjendine, bosatt i Gausdal, er en av dem som synger med barna og de ansatte i barnehagene.

– Gjendine lokka og hulla støtt for dyrene, og jeg synger setersanger etter Gjendine, som var tremenning med bestefaren min. Det er et veldig musikalsk folkeferd i Lom, og jeg er stolt av å bringe kulturarven videre. Prosjektet skal ende i et innslag på Diktardagene i Lom nå i september, sier hun.

Hedersgjesten

I 1891, da Grieg og vennene hadde forlatt Skogadalsbøen og var kommet et stykke på vei, hørte de tonene fra bukkehornet som Gjendine blåste til avskjed. I Griegs stykke Hjemve finnes det samme musikalske motivet. Grieg oppsøkte flere budeier i Jotunheimen for å høre dem synge, men Monica Jangaard ved Troldhaugen mener Gjendine betydde noe helt spesielt for ham.

– Han kom flere ganger tilbake til henne. Grieg ba henne til sin 60-års dag på Troldhaugen i 1903, men da takket hun nei, fordi pliktene hjemme på gården bandt henne. Det samme året sendte han henne penger som takk for at hun sang for ham. Og i 1907, bare et halvt år før han døde, besøkte han Gjendine en siste gang. Han ville kjøpe en liten hytte til henne ved Gjende, forteller Jangaard.

– Har Gjendine inspirert flere komposisjoner enn folkevisene i Griegs opus 66?

– Ja, Julius Röntgens opus 36 for orkester har tittelen Ballade über eine Norwegische Volksmelodie. Inspirert av Gjendine Slaalien. Og i Norge skrev flere komponister ned melodier etter henne, særlig i 1920-årene. En av dem var Carl Gustav Sparre Olsen. I Norske folkeviser fra Gudbrandsdalen er flere av Gjendines viser bearbeidet, forteller Jangaard.

I 1961 var Gjendine hedersgjest ved Festspillene i Bergen. Storebrand sponset besøket, slik at hun kunne hentes i drosje hjemme i Bøverdalen og kjøres trygt og komfortabelt til Bergen. Dette var på forsommeren før hun fylte 90 år. Fra Festspillenes programbok kan man lese at det var hun som ga Grieg av den norske folkekunstens rikdommer. På Festspillene møtte hun kong Olav, sjahen av Iran, hans dronning Farah Diba, og hun imponerte alle med sin sinnsro. Til Kong Olav bemerket hun: «Eg hugsar deg som liten gut, og no er du så langt komen».

– Gjendine var også på Troldhaugen i 1959. Da vandret hun rundt i hagen uten å gi seg til kjenne, men vi har signaturen hennes i gjesteboken, forteller Jangaard.

Kilder: Finn Benestad og Dag Schjelderup-Ebbe: Edvard Grieg. Mennesket og kunstneren (1980), Norsk biografisk leksikon, Griegsamlingen Bergen offentlige bibliotek, Festspillenes programbok 1961, DNTs årbok 1951,Trondheim Turistforenings årbok 1969: Mitt første møte med Gjendine, av Bodil R. Heen, NRK TV-opptak i 1970, reporter Arvid Møller.

Setermusikk trenger ikke å være musealt. Vi lokker jo fremdeles på katten og roper på hunden.

Camilla Granlien

Kaia Gjendine Slaalien

• Født 15. juli 1871 ved Gjende, død 13. mai 1972 i Lom.

• Sang for Grieg og ble landskjent som budeie og folkesanger.

• I 1961 var hun æresgjest ved Festspillene i Bergen.

07.09.2016
08:00
08.09.2016 09:52

Kaia Gjendine Slaalien

• Født 15. juli 1871 ved Gjende, død 13. mai 1972 i Lom.

• Sang for Grieg og ble landskjent som budeie og folkesanger.

• I 1961 var hun æresgjest ved Festspillene i Bergen.