Monica Strømdahl

Stille støy har dypest grunn

PORTRETTET: Tangentspiller Ståle Storløkken trives best uten fasit.
2017101113130020171012084107

marte@musikkultur.no

Det gjør vondt. Slag mot tinninga. Skrap i øret. Massive lydsøyler som står i rommet. Musikken er en fysisk størrelse, den ses. Kjennes, like mye som den høres, pirker borti deg som en anmassende venninne. Du, du, du, du! Hyler inn i øret ditt. Eller strekker seg mjukt rundt deg og blir liggende, stille og tilgivende, før støymonsteret reiser seg igjen.

Supersilent har lydprøve foran jubileumskonserten på Ultimafestivalen i september. Trioen som har holdt på med sitt kompromissløse friimprovisasjonsprosjekt siden 90-tallet, er et av ensemblene som i november kan motta Nordisk råds musikkpris. Den slags anerkjennelse kunne de se langt etter da de ga ut sin første plate.

– Det tok litt tid, sier Ståle Storløkken.

– Da vi kom med den første utgivelsen, 1-3, var det noen anmeldelser som var nådeløse. Så det er litt ærefullt med den nominasjonen. Vi føler at vi har vært i forkant av en del yngre folk som holder på med denne typen musikk.

– Dere har aldri tvilt på prosjektet?

– Nei! Det er helt sånn det skal være! Virkelig hjemmebane. I mitt hode iallfall. Jeg tror kanskje det er sånn for alle i Supersilent, at når vi spiller her, er vi kommet hakket over det å spille i band.

{f2}

Heftig og utfordrende på scenen, mild og vennlig utafor. Ståle er ikke typen til å drive egenreklame, og omtaler oftest seg sjøl med pronomenet «man», sjeldnere «jeg». Holdninga reflekterer også hans musikalske ståsted, der kammermusikeren har vært viktigere enn solisten.

– Det kan jo være superfrustrerende

Den mest ekstreme form for musikalsk kommunikasjon. Det er det de bedriver der oppe på scenen i Sentralen i Oslo nå, Ståle Storløkken, Arve Henriksen og Helge Sten. Tre par åpne ører og en lydhørhet for hverandre, så finstemt at de nærmest kan forutse hva den andre tenker.

– Det handler om at man har jobba så mye sammen og kjenner hverandre så godt, og at man har øvd opp et gehør som er veldig kjapt. Jeg unner alle å ha noen musikalske bekjentskaper som varer så lenge, sier Ståle om kollegene i Supersilent.

De planlegger ingenting før de går på scenen eller i studio. Likevel kan de ende opp med å spille unisone melodier uten å vite hva den melodien er på forhånd.

– Det er på en måte dette som er mitt og vårt håndverk, der andre spiller skalaer og øver repertoar. Men det handler også om en grunntanke som vi fikk inn i systemet i åra på jazzlinja, som resulterte i en forskertrang. Hvis man fikk et nytt instrument, måtte man finne ut hva det kunne gjøre og ikke kunne gjøre, en sånn stadig søken etter noe som man ikke veit helt hva er. Det kan jo være superfrustrerende, men i bunn og grunn er det en bra ting, sier Ståle.

En motvekt til strømningene på jazzlinja

Jazzlinja i Trondheim ble arnestedet for en hvileløs musikalsk nysgjerrighet som de aldri har vokst fra. Da medstudentene fordypet seg i standard jazzrepertoar, eksperimenterte studiekameratene Arve, Ståle og Jarle Vespestad med lyder, klangflater og nye former for samspill.

– Det ble et studium i studiet. Vi jobba veldig bevisst. På samme måte som man jobber med å spille intrikate klassiske stykker, eller jobber med hva som helst annet, så jobba vi veldig intensivt med det å spille sammen uten fastlagte rammer, en fri form. Nå er det 25 år siden jeg begynte å spille med Arve. Da har man bygd opp en ekspertise, og utforska forskjellige løsninger for den måten å musisere sammen på, som har vært kjempeviktig for min del. Vi holdt rett og slett på å øve på improvisert musikk, øvde på å improvisere. Det høres kanskje rart ut.

{b}Leken tilnærming: Lydbildet preges av hvilke instrumenter musikerne til enhver tid har tilgjengelig – og hvordan de spiller på dem. Arve Henriksen hadde med en el-fele til Ultima.

{b}Leken tilnærming: Lydbildet preges av hvilke instrumenter musikerne til enhver tid har tilgjengelig – og hvordan de spiller på dem. Arve Henriksen hadde med en el-fele til Ultima.

Monica Strømdahl

At det ble akkurat Ståle, Arve og den gang Jarle Vespestad som danna grunnlaget for Supersilent, var helt tilfeldig.

– Vi hadde hatt en samspillstime med alle på jazzlinja, og så satt jeg og Jarle igjen og spilte. Jarle hadde egentlig begynt å pakke ned da Arve kom, men så begynte han å pakke opp igjen trommene, forteller Ståle.

Den lille jammen var like lite planlagt som alt annet de seinere har holdt på med. Ikke lenge etterpå danna de tre studentene bandet Veslefrekk, som seinere ble til Supersilent.

En ulykksalig orgellærer og en niåring med ambisjoner

Hjemme i stua til familien Storløkken på Dombås sto et Yamaha el-orgel. Det hendte at far i huset spilte på orgelet, men det var ikke bare musikken som vekte minstemanns oppmerksomhet. Derimot knappene og at det i det hele tatt kom lyd ut av det underlige instrumentet. Ni år gammel begynte Ståle å ta orgeltimer. Det ble en heller kort affære, da læreren falt i en trapp og brakk begge armene.

– Ja, jeg tror det ble med to timer eller noe sånt, sier Ståle.

Det korte møtet med orgelundervisning gjorde likevel uutslettelig inntrykk.

– Etter første time visste jeg at det var dette jeg skulle gjøre. Jeg husker at jeg sa det hjemme, at jeg skal bli et eller annet innen musikk. Det at det ble sånn, det er spesielt å tenke på nå i etterkant. Når en niåring sier noe sånt, tenker man som regel bare ja, ja…

Seinere ble det både orgel- og pianoundervisning, musikklinja på Gjøvik, og Dovre storband, der Ståle ble introdusert for Weather Report, en musikalsk vekker.

– Det var gitaristen i storbandet som spilte noe musikk for meg som jeg syntes var utrolig rar, men fascinerende. Det var kanskje det første kicket, «bæm», som slo meg rett i fjeset. Da jeg flytta hjemmefra og begynte på musikklinja på Gjøvik, kjøpte jeg en plate med Weather Report. Jeg skjønte at her var det mye å hente, så da var det bare å spise enda mindre mat og bruke penger på å kjøpe plater.

– Hvem var du musikalsk da du begynte på jazzlinja i Trondheim?

– Jeg var nok mer inne i standardjazzen, standardlåttradisjonen, i tillegg til Weather Report, jazzrock, og var vel allerede da veldig fascinert av det elektroniske, synthesizere.

– Du brukte studielånet på synther og annet utstyr?

– Yes!

Nye lyder og instant-orkestrering

Utstyr er det nok av når Supersilent rigger seg til på scenen. Datamaskiner, kabler og miksebrett, diverse tangentinstrumenter, en el-fele som Arve har tatt med for anledninga.

– Å, sjekk! Basstromme, utbryter trompetisten oppe fra scenen og tramper i gulvet.

– Har du en hi-hat også, eller, sier han, ivrig som et barn som har fått en ny leke, slår løs på trompeten og muten, for å finne lyden han leiter etter.

Sjøl om Supersilent ikke setter noen rammer for konsertene, blir lydbildet prega av hvilke instrumenter musikerne til enhver tid har tilgjengelig.

– Plutselig har Arve med en sax, eller han har et saxmunnstykke på trompeten, eller så har Helge med en gitar. Det kan også være så enkelt som at man lager nye lyder på det instrumentet man har, men tilnærminga handler hele tida om å spille sammen, forteller Ståle.

Orkestrering har også stått sentralt for Supersilent.

– Én ting er å spille unisone melodier ut av lufta, en annen ting er den instant-orkestreringa, at man er bevisst på hvordan man legger seg i forhold til det som allerede er der. Skal man støtte opp om det, eller skal man gå mot det? Det er masse sånne valg hele tida. For meg er det superfascinerende.

Ståle solo: Ståle går solo dette året. Han holder på å ferdigstille to soloplater og et par bestillingsverk.

Ståle solo: Ståle går solo dette året. Han holder på å ferdigstille to soloplater og et par bestillingsverk.

Monica Strømdahl

– Vi er jo bare tre mennesker som liker å holde på

En problemstilling alle musikere møter er spørsmålet om det de formidler kommuniserer med publikum. Med musikk som aldri er den samme, som kan forandre seg radikalt fra konsert til konsert, hvordan veit Ståle og Supersilent at de kommuniserer med andre enn seg sjøl?

– Vi merker med én gang at publikum er der for oss, at det er en interesse for det vi gjør, men vi tenker ikke på at de er der. Vi er vel ikke veldig utadvendte på scenen, men vi er inkluderende, innbiller jeg meg. Når vi spiller, er vi veldig opptatt av musikken, men også av hverandre. Det er en slags varme på scenen, som jeg tror publikum opplever, sjøl om musikken kan være ganske heftig og utfordrende. Vi er jo bare tre mennesker som liker å holde på og det tror jeg er nok til at man inviteres inn i vår verden, sier Ståle.

– Hvordan definerer dere om dere har lyktes med en konsert?

– Det er selvfølgelig grader av fornøydhet med hva man har gjort, men det er også vanskelig å forklare, for med Supersilent er det så åpent. Vi har så tett kjennskap til hverandre og måten å musisere på, at det aldri blir total kollaps. Det er veldig fascinerende dette, at jo strammere og mer fastlagt musikken er, jo strengere er fasiten på hvordan den skal være, og jo større sjans er det for at en framføring ikke fungerer.

Verdens beste land for musikere

Om det er noe han er stolt over å ha fått til gjennom karrieren? Ja, det er det vel, innrømmer han stille.

– Jeg er egentlig generelt veldig fornøyd.

– Det å kunne spille sånn musikk som vi gjør med Supersilent og at det er blitt noe som folk har sett og anerkjent, det synes jeg er en bra ting. Og generelt at man har kunnet jobbe sånn som jeg gjør, og at man har kunnet overleve. Man har jo ikke akkurat massivt med penger på bok, men det spiller ingen rolle. Det har vært veldig lite skjær i sjøen for meg, det er noe man skal være ekstremt takknemlig for, sier han, som mener Norge er verdens beste land å være musiker i.

Samspill uten rammer: F.v. Ståle Storløkken, Arve Henriksen og Helge Sten har holdt på med sitt friimproprosjekt i 20 år, og har vært banebrytende på sitt felt.  Supersilent er også nominert til Nordisk råds musikkpris i år.

Samspill uten rammer: F.v. Ståle Storløkken, Arve Henriksen og Helge Sten har holdt på med sitt friimproprosjekt i 20 år, og har vært banebrytende på sitt felt. Supersilent er også nominert til Nordisk råds musikkpris i år.

Monica Strømdahl

– Jeg håper det kan vedvare, at det ikke kommer inn krefter som trenerer det. Det har vi sett i andre land i Europa, og man kan ane små konturer av det samme i Norge. For min del har jeg hatt et privilegium av å jobbe med det jeg synes er ekstremt givende. Jeg må selvfølgelig skrive søknader og gjøre ting som er «kjedelige». Men det er mye bedre enn alternativet; å kanskje måtte gjøre noe annet i tillegg, som man ikke helt trives med, for å overleve. Noen klarer det sikkert, men for meg tror jeg det bare ville vært ødeleggende.

Går solo for første gang

Ståle har vært en utprega kammermusiker gjennom hele livet. Men helt på slutten av intervjuet kommer det fram, nærmest i en bisetning, at han det neste året skal gjøre flere soloprosjekter.

– Omsider ble det sånn at jeg hadde lyst til å gjøre noe helt solo, sier han.

Samtidig som han holder på med å ferdigstille to soloplater og lage ny plate med Elephant9, skal høsten brukes til å skrive. Ståle og Helge Sten skal samarbeide om et bestillingsverk til Trondheim Voices. Og så holder Ståle på med et eget bestillingsverk til Trondheim Jazzfestival.

– Derfor blir det ikke så mye konsertering i høst. På jazzfestivalen i Trondheim blir det en selvvalgt kvintett, bestående av både yngre og jevnaldrende musikere, forteller Ståle.

Han synes det er viktig å spille med de nye generasjonene.

– Å spille med folk som er yngre er veldig kult, de har en annen energi som man husker fra da man sjøl var ung. Man var som en svamp i å søke informasjon. Det er det greit å bli minnet på en gang imellom, så man kan holde fast ved det, den nysgjerrigheten.

Ståle Storløkken

Tangentspiller og komponist.

Født 1969, fra Dombås. Bosatt i Trondheim med kona, sangeren Tone Åse.

Del av trioen Supersilent, sammen med Arve Henriksen og Helge Sten. De feira sitt 20-års jubileum under Ultimafestivalen i september. Bandet er også nominert til Nordisk råds musikkpris, som deles ut 1. november.

Spiller bl.a. også i Elephant9, Bol, Humcrush, og har spilt med en rekke andre norske musikere og band, og medvirket på mange plater. Omfattende turnévirksomhet i inn- og utland.

For tida jobber han med å ferdigstille to soloplater, en plate med Elephant9, og to bestillingsverk: ett til Trondheim Voices, som skal framføres under Moldejazz, og ett til Trondheim Jazzfestival.

«Jeg unner alle å ha noen musikalske bekjentskaper som varer så lenge.»

«Etter første time visste jeg at det var dette jeg skulle gjøre.»

«Man har jo ikke akkurat massivt med penger på bok, men det spiller ingen rolle.»

Jeg unner alle å ha noen musikalske bekjentskaper som varer så lenge

«Vi er vel ikke veldig utadvendte på scenen, men vi er inkluderende, innbiller jeg meg.»