Michaela Klouda

Solveig Maria Nedregård: «Gjenåpningen av kulturlivet – et mulig moderne ættestup?»

MIN MENING: Det som er så fint med det frivillige musikklivet er at det er inkluderende, noe det ikke vil bli dersom man åpner for musikkøvelser nå. Kor og korps vil bli forbeholdt de unge, sterke og friske. I tillegg kan mange dirigenter føle seg presset til å gå på jobb, skriver Solveig Maria Nedregård i dette innlegget.
04.05.2020
10:06
04.05.2020 10:29

Dette er en forkorta versjon av et innlegg som først ble publisert på Solveig Maria Nedregård sin blogg.

Helsedirektoratet har nylig godkjent en veileder for musikkøvelser, og i den forbindelse er det nå blitt åpnet for at musikkgrupper bestående av inntil 30 personer kan møtes og øve sammen innendørs. På tross av at det i praksis mange steder vil bli umulig (og dermed ikke tillatt) å gjennomføre samlinger slik veilederen skisserer, er jeg ikke beroliget. Jeg vil argumentere for at nettopp en slik, i mine øyne prematur, gjenåpning vil, ikke bare kunne bidra til økt smitte i samfunnet, men også kunne ødelegge fellesskap og inkludering som vi har bygget opp i det frivillige kulturlivet gjennom generasjoner.

• Les også: Kor og korps får øve sammen igjen

Knutepunktet

Organiserte musikkaktiviteter samler mennesker på tvers av alder, livssituasjon, yrke, helsetilstand, øvrige interesser, sosiale miljøer, og i noen grad geografi. De som deltar har en musikkinteresse til felles, og mange reiser langt for å møte likesinnede, som de ikke omgås ellers i uken. Det er kulturelle veikryss, eller bensinstasjoner, om du vil, der både Jørgen hattemaker og kong Salomo tanker. I disse tider, hvor barnehage- og skolebarna skal organiseres i faste grupper, og oppfordres til i liten grad å leke med barn utenfor gruppa på fritiden, virker det merkelig at det skal åpnes opp for en bred variasjon av musikkgrupper på inntil 30 personer.

• Les også: Kulturskolen om digital undervisning: Foreldrene er blitt mer aktive

Gøy og helsebringende, men ikke livsnødvendig

Argumentene for å åpne opp skolene og barnehagene for de yngste barna (og kun for dem) har gått på at de i liten grad blir syke, og at de kanskje ikke utgjør en like stor risiko for å spre smitte som eldre personer. Samtidig har man argumentet om den store samfunnsnytten, ved at foreldrene får gå på jobb, og at sårbare barn slipper å bli isolert hjemme. Ingen av disse argumentene kan anvendes på noen av mine kor. Vel er det gøy og helsebringende å synge i kor eller spille i et ensemble, men det er ikke helt livsnødvendig, og det dreper ikke virus. Det er et enormt paradoks, at mens skoleelever og studenter fra femte klasse og oppover må holde seg hjemme, skal Gud og hvermann, kun for moro skyld, møtes til lystig samling i store grupper, på inn- og utpust. Det er klart vi savner det, det må være lov å si. Men jeg kan ikke forstå at det skal være livsnødvendig målt opp mot nødvendigheten av å beskytte helsevesenet mot overbelastning, samt sårbare individer i befolkningen og deres pårørende mot påkjenningen som følger med et skremmende sykdomsforløp og, potensielt, en pinefull død. Skal vi virkelig risikere å uthule effekten av den store dugnaden hele samfunnet vårt har bidratt til?

• Les også: Orkestrene ser muligheter i stedet for permitteringer

Ulike aktiviteter gir ulik smitterisiko?

Det er utarbeidet én veileder for alle musikkøvelser, og det er åpnet for samme gruppestørrelse og avstand, enten man spiller gitar, klarinett eller man synger. Det nå tillatte antallet 30 virker i seg selv voldsomt, når småskolen ved gjenåpning opererer med faste grupper på 15, eller tilsvarende lærernormen.

Et av mine kronargumenter er imidlertid den tilsynelatende manglende sensitiviteten for at det kan være forskjellig smitterisiko knyttet til forskjellige aktiviteter. En foreløpig simuleringsstudie åpner for at buffersonen rundt folk som jogger, sykler og endatil går, bør være større enn for personer som står stille. Det har med strømninger i luften å gjøre. Blåsing i instrumenter kan vel også tenkes å flytte på noe luft? Er det nå helt sikkert at det utsondres like lite (eller mye) smitte om man spiller trompet som fiolin? I det veldig tragiske (og kanskje ekstreme) tilfellet fra Skagit County, hvor 2/3 av koret ble smittet og to døde, ble det tatt forholdsregler, men likevel spredte smitten seg. En forsker spekulerte, i den forbindelse, i om det å synge i seg selv kan produsere aerosoler som gjør at smitten kan henge i luften og bevege seg lengre i rommet. Forutsetningen om at to meter er tilstrekkelig avstand, hviler blant annet på den omstridte antakelsen om at koronaviruset ikke smitter i vesentlig grad i aerosolform, men kun i større dråpeform.

• Les også:Tillitsvalgt ved Operaen: – Unødvendig å permittere

Mulig risikabelt – unektelig unødvendig

Det er fullt mulig at tiltakene beskrevet i veilederen, kombinert med litt sunn fornuft (og kanskje en liten dose griseflaks) er alt som skal til for at det blir både trygt og helsefremmende å avholde musikkøvelser igjen. Kan godt hende. (Hvis vi har nok sprit.) Men om det IKKE er slik, dersom det ikke er trygt, og gjenåpningen av denne delen av samfunnet leder til at noen blir smittet, noen syke, noen kanskje dør, og vi mister kontroll på smitten, er det en høy pris å betale for dem som sitter igjen med regningen. For alt vi vet, kan det til og med være våre egne kor og korps som mister verdifulle medlemmer til koronaen, og hvem skal da synge og spille på 17. mai i framtiden? Aspirantkorpsene og barnekorene? «Sorry, den astmatiske dirigenten døde ut i 2020.»

Jeg setter det, unektelig, på spissen. Men så lenge de mulige kostnadene dersom eksperimentet går galt, er så høye, mener jeg vi plikter å spørre oss om berettigelsen til det vi velger å prioritere. I klartekst: Hvor mange døde er en korøvelse verdt? 1? 0,1? 0,01? 0,00001? Ingen?

Så lenge de eldre skolebarna fremdeles ikke er tilbake på skolen, må man kunne anta at det fremdeles er gode grunner til å utvise stor forsiktighet. Det hadde da vært lurt å gi også dem en sjanse til å komme tilbake til skolen, før man prioriterer å skusle bort godt smittevern med fritidsaktiviteter?

Redde fellesskapene

Tanken om at vi skal ivareta fellesskapene våre ved å vende tilbake til dem, er, uten tvil, velment. Mange frykter kanskje hva som skal bli igjen av koret eller korpset dersom nedstengningen blir langvarig.

Min bekymring er derimot at det kan være nettopp nå, dersom man gjenåpner for tidlig, at man risikerer å svekke disse fellesskapene. Dette kan særlig bli et gigantisk «ættestup» (hva er et ættestup? Les her) for mange kor, på den ene eller den andre måten. Ikke nødvendigvis ved at deltakerne blir smittet og dør av covid-19 – det ville vært virkelig tragisk, men ved at de selv føler seg tvunget til å slutte. Det er ikke til å komme fra at en stor andel av dem som synger i kor, er godt voksne mennesker, som i kraft av sin alder eller andre omstendigheter befinner seg i risikogruppene, eller er pårørende til noen i risikogruppene. Disse bør i særlig grad unngå unødvendige aktiviteter og arenaer som kan gi økt smitterisiko. Heldigvis vil ingen bli tvunget til å gå på korøvelse, men man kan jo se for seg at en del nå vil føle seg tvunget til å slutte. Om for eksempel alle i risikogrupper, de over 60 år, ansatte i helsevesenet eller andre skal handle ansvarlig og holde seg vekk, mens resten av koret øver, kan dette bli veldig trist. Til nå har vi i det minste vært sammen om ikke å kunne samles. For dem som ikke kan eller vil ta del i åpningen nå, vil antakelig terskelen bli mye høyere senere, dersom de føler de har falt av lasset i mellomtiden, mens de andre har øvd og hatt et fellesskap. Av hensyn til alle, mener jeg derfor at vi må klare å være solidariske. Vi klarer å holde oss i skinnet, en stund til. Det skylder vi vel dessuten alle skoleelevene, studentene og arbeidstakerne som har ofret mye allerede?

For viktig til for tidlig gjenåpning

Det som er så fint med det frivillige musikklivet, er at det er inkluderende, noe det ikke vil bli dersom man åpner nå. Kor og korps vil bli forbeholdt de unge, sterke og friske. I tillegg kan mange dirigenter føle seg presset til å gå på jobb, for nå foreligger ikke lenger et yrkesforbud. Køen av dristigere/yngre/friskere dirigenter som står klare til å ta over pinnen, kan også presse fram at dirigenter går med på ting de ikke ønsker. Personlig har jeg svært høy terskel for å avlyse en øvelse. Koret er viktig, for både meg og de andre deltakerne. For mange blir det nesten som en ekstra familie, som følger dem gjennom tykt og tynt.

Men dette vil jeg ikke være med på. Det frivillige musikklivet er for viktig for folkehelse og livskvalitet til at vi skal risikere å kverke det med en forhastet gjenåpning.

Solveig Maria Nedregård er dirigent, kulturskolelærer og masterstudent i musikkterapi

04.05.2020
10:06
04.05.2020 10:29