NYGAMMELT: Petter Wettre og bandet har spilt inn debutplata på nytt. Nå er han på markedet med to versjoner av Pig Virus, CD fra 1996 og vinyl i 2016.

NYGAMMELT: Petter Wettre og bandet har spilt inn debutplata på nytt. Nå er han på markedet med to versjoner av Pig Virus, CD fra 1996 og vinyl i 2016.

Anne Myklebust Odland

Rokker ved førsteinntrykket

Hva skjer når samme besetning spiller inn samme album tjue år seinere? Saksofonist Petter Wettre grubler på om nyinnspillingen av «Pig Virus» er blitt mer enn et forfengelighetsprosjekt.
23.09.2016
08:29
23.09.2016 08:29

anne@musikkultur.no

Petter Wettre står med testpressingene i hånden hjemme i stua, vinylene kommer rett fra trykk. Oppgaven nå er å lytte gjennom og godkjenne, før alle hundre dobbelt-vinylene lages. Saksofonisten anser de nye vinylene som samleobjekter som han skal selge til høy pris. For hvem vil vel ikke skaffe seg nyinnspillingen Pig Virus 2.0, en oppdatert versjon av Pig Virus fra 1996, som Wettre mener fikk kultstatus i jazzmiljøet?

– Jeg har høye skuldre for at den ikke vil falle i smak. Ja, jeg er spent på om dette er helt idiotisk. De gamle, naive låtene en gang til, er det meningsløst? Har jeg bare hatt for mye tid hjemme aleine slik at jeg har fabrikkert en problemstilling rundt det å rokke ved et førsteinntrykk?

Spilte fort i dress

Pig Virus kom første gang ut i 1996. Den var et resultat av amerikanske impulser fra årene Wettre studerte ved Berklee i Boston. Og albumdebuten under navnet Petter Wettre Quartet skulle vise seg å treffe tidsånden usedvanlig godt. Den ble en plate mange refererer til. For den var noe annet enn den norske fjelljazzen som dominerte lydbildet i Norge da – med lange toner, klang, stemning – og som Wettre oppsummerer med ett navn: Jan Garbarek.

– Debut-CD-en min hadde et mer amerikansk sound. Musikken min var mer tempo, flere toner på kortere tid, mer energisk og storbyaktig. Og albumet traff et miljø og et marked som hadde hungret etter den typen jazz, sier han.

Bandet spilte dessuten i dress, med høye skulderputer i jakka. Og de verken røyket eller drakk. Det var Terje Gewelt på bass, Håvard Wiik på piano, Per Oddvar Johansen på trommer og Petter Wettre på saksofon.

– Vi dyrket en annen stil og hadde en annerledes tilnærming til jazzen, og plutselig var det populært, akkurat som yo-yo! sier Wettre.

Ideen til gjeninnspilling

Da det i fjor gikk opp for ham at debutalbumet snart ville fylle tjue år, begynte han å leke med tanken på hvordan debutalbumet ville låte tjue år seinere hvis musikken ble spilt inn på nytt.

Musikere remikser plater, men Petter Wettre kjenner ikke til at andre jazzmusikere i Norge har spilt inn samme album på nytt. Han ble mer og mer giret på eksperimentet: Ville innspillingen bli bedre i 2016 fordi besetningen simpelthen er blitt bedre til å spille? Eller var det noe i selve tidsånden som gjorde debutplata spesielt relevant?

– Jeg er ute etter å se om jeg klarer å utfordre førsteinntrykket publikum har av meg. Samtidig har jeg tenkt mye på om nyinnspillingen er noe annet enn et forfengelighetsprosjekt. Den nye plata kan jo lett oppfattes som et uttrykk for «se så bra jeg har holdt meg etter tjue år».

FØR: Dette er bandet slik de så ut i 1996: F.v: Håvard Wiik, Petter Wettre, Terje Gewelt. Per Oddvar Johansen foran. Kort tid etter at bildet ble tatt, gikk de fra hverandre.

FØR: Dette er bandet slik de så ut i 1996: F.v: Håvard Wiik, Petter Wettre, Terje Gewelt. Per Oddvar Johansen foran. Kort tid etter at bildet ble tatt, gikk de fra hverandre.

Privat

Samlet bandet

Da Petter Wettre samlet bandet på nytt, hadde de ikke spilt sammen på nærmere tjue år. Brått etter den første utgivelsen og én konsert i 1996, gikk de fra hverandre, snurte, sure og uenige.

– Det var stridigheter i bandet. Vi oppførte oss som barnehagebarn, og jeg var en uerfaren bandleder. Jeg kan le av det nå, men gjorde det ikke da. Det datt fra hverandre, sier Wettre.

Først trakk bassisten seg. Pianisten var med til de opphørte som band. Siden ble det bare trommeslager Per Oddvar Johansen og saksofonist Petter Wettre som fulgte hverandre musikalsk. Derfor synes Wettre det var både overraskende og gøy at alle bandmedlemmene fra 1996 sa ja til prosjektet.

– Hvordan var det å møtes igjen tjue år seinere?

– Det var et hjertelig gjensyn når vi først møttes alle fire i samme rom! I og med at vi har valgt ikke å spille sammen på tjue år, har vi jo heller ikke hengt sammen på fritida. Og vi er musikalsk forskjellige, derfor tvinges musikken inn i et unormalt spor. Hvis jeg skulle spilt inn debutplata med en valgfri besetning, ville det låte radikalt annerledes. Men det ville i så fall vært et helt annet konsept, sier Wettre.

Ny forretningsidé

Saksofonisten legger ikke skjul på at plateprosjektet har en økonomisk side. Hvis han klarer å selge hundre dobbeltalbum til en pris av 850 per stykk, vil han kunne tjene langt mer på én utgivelse enn hva som er vanlig i jazzmiljøet.

– Dagens situasjon i bransjen tvinger folk til å tenke annerledes. Dette er en ny forretningsidé, sier han.

Mens debutalbumet ble spilt inn i studio, er 2016-utgivelsen spilt inn live under konsert.

– For å gjenopplive entusiasmen vi hadde i studio tjue år tidligere, valgte vi å ta opp samtidig som vi spilte for folk, for det gir en egen energi. Dessuten var det en måte å spare penger, vedgår Wettre.

– Er det ikke mot jazzens vesen å gjenta noe gammelt innspilt?

– Jo. Rockeband gjør det hele tida. De børster støv av gamle låter og tar seg en siste tur. Jazzmusikere gjør ikke det, for jazz handler om å se fremover, skape noe uten å gjenta seg selv. Vi lever i en boble der alt skal være ungt og ferskt og nytt. Og man må aldri spille det samme to ganger. Men det tok jeg ikke så alvorlig, haha!

LEVD LIV: Platecoveret i 2016 er nesten likt som i 1996. Bare litt eldre...

LEVD LIV: Platecoveret i 2016 er nesten likt som i 1996. Bare litt eldre...

Privat

Hva er bedre?

Wettre legger vinylen på grammofonen. På dataskjermen ved siden av har han den første versjonen av Pig Virus.

– Når jeg hører debutplata ligger det en viss melankoli i vissheten om at dette gjorde vi for tjue år siden. For meg er det en emosjonell opplevelse. Kanskje ønsker jeg selv å ta et oppgjør med den unge utøvende meg, sier Wettre og legger til:

– Likevel, selv om jeg anser meg som en bedre musiker i dag, trenger ikke det bety at det nye er en bedre utgivelse. For hva er bedre? Det er ikke sikkert lytterne liker den nye meg best. Inntrykket farges jo av den situasjonen en lytter er i når han/hun hører musikk, sier Wettre.

Mens tonene fra saksofon og piano strømmer ut i rommet, konstaterer Wettre at de i alle fall klarer å spille like fort i år som for tjue år siden.

– Hvilket førsteinntrykk ga du publikum med debutplata?

– Jeg slengte noe på bordet og sa «det her er meg!» Jeg oppfordret ikke til ro og refleksjon i musikken. Det gjør jeg heller ikke med 2016-plata. Men forskjellene ligger på detaljnivå og man skal nok ha et velutviklet musikalsk øre for å skille albumene fra hverandre, sier han.

– Kanskje du var veldig god for tjue år siden?

– En tidligere lærer sa til meg at det nye bør være bedre. Ingen blir vel dårligere av å gjøre det samme dag ut og dag inn, men alder og vektlegging av ulike ting gjør likevel en forskjell.

NÅ: Dette er bandet tjue år seinere: F.v: Terje Gewelt, Petter Wettre, Håvard Wiik og Per Oddvar Johansen.

NÅ: Dette er bandet tjue år seinere: F.v: Terje Gewelt, Petter Wettre, Håvard Wiik og Per Oddvar Johansen.

Privat

Tjue års levd liv

Wettre setter stiften på Sunpiece, pianistens solostykke. Han mener det er en av låtene hvor forskjellen er stor og hvor man kan høre tjue års levd liv, hvorav ti år har vært i Berlin.

– Den første versjonen er som å drikke en femten minutter gammel vin. Grunn, melankolsk og fin, en glad ung gutt spiller, mens den nyeste versjonen har noe tyngre over seg. Den representerer levd liv i Berlin. Disse følelsene får jeg, sier Wettre.

– Jazz er improvisasjon, så hvordan gjenskaper du da det samme tjue år etterpå?

– Mye av musikken er den samme, spilt etter noter, mens improvisasjonene i sanntid er forskjellige. Det jeg kan hevde er bedre i 2016-utgaven er soloene våre. Vi vet mer. Men ingen liker bedrevitere, så det er fullt mulig at det intuitive for tjue år siden opplevdes kulere. Jeg kan tenke og tenke så jeg blir helt svimmel av dette, utbryter Wettre og legger til at publikum heldigvis tar avgjørelsen om hvilket album som er best. Han har lyst å spørre lytterne om å skrive tre setninger om hva de syns etter at de har hørt begge innspillingene.

– Kan jeg forlange det? spør han forsiktig.

De gamle, naive låtene en gang til, er det meningsløst?

Petter Wettre

Pig Virus

Pig Virus er debutalbumet til Petter Wettre, kom ut i oktober 1996

Bandet bestod av Petter Wettre (saksofon), Terje Gewelt (bass), Håvard Viik (piano) og Per Oddvar Johansen (trommer).

Pig Virus 2.0 er en nyinnspilling av debutalbumet, kommer ut i oktober 2016.

Samme album to ganger

Her er fem utenlandske artister som har spilt inn samme album to ganger av ulike årsaker:

• The Smiths: Pretty Girls make Graves

• Belle & Sebastian: If You're Feeling Sinister

• Death: Scream Bloody Gore

• Cheap Trick: In color (albumet er ikke gjengitt i sin helhet og er ikke offisielt publisert)

• Brian Wilson: Smile

Kilde: Music Times, Jo De Groot, 2014

23.09.2016
08:29
23.09.2016 08:29

Pig Virus

Pig Virus er debutalbumet til Petter Wettre, kom ut i oktober 1996

Bandet bestod av Petter Wettre (saksofon), Terje Gewelt (bass), Håvard Viik (piano) og Per Oddvar Johansen (trommer).

Pig Virus 2.0 er en nyinnspilling av debutalbumet, kommer ut i oktober 2016.

Samme album to ganger

Her er fem utenlandske artister som har spilt inn samme album to ganger av ulike årsaker:

• The Smiths: Pretty Girls make Graves

• Belle & Sebastian: If You're Feeling Sinister

• Death: Scream Bloody Gore

• Cheap Trick: In color (albumet er ikke gjengitt i sin helhet og er ikke offisielt publisert)

• Brian Wilson: Smile

Kilde: Music Times, Jo De Groot, 2014