Militærmusikere varslet måltider, sammenkalte soldater, formidlet ordre og oppildnet til kamp. Bildet er tatt ute i felt engang mellom 1877 og 1890. Båndene på skuldrene av uniformene viser at disse er musikere. Det var tidstypisk å ta en dram til fotograferingen.

Militærmusikere varslet måltider, sammenkalte soldater, formidlet ordre og oppildnet til kamp. Bildet er tatt ute i felt engang mellom 1877 og 1890. Båndene på skuldrene av uniformene viser at disse er musikere. Det var tidstypisk å ta en dram til fotograferingen.

Forsvarsmuseet

Militærkorpsene: Truet i 200 år

Generaler og kapteiner i Forsvaret har forsøkt å kvitte seg med militærkorpsene i nærmere 200 år.
2018042715404720180427153911

redaksjon@musikkultur.no

Denne saken sto på trykk i Musikkultur høsten 2016. Vi publiserer den uendret.

Militærkorpsene ble etablert i Norge i 1818. Den første spareplanen kom fire år seinere. Siden 1880-årene har det vært stadige omkamper om militærkorpsene, mer eller mindre hvert fjerde år. Så tidlig som i 1906 foreslo kaptein Alfred Sinding-Larsen å bytte dem ut med grammofoner. Han skrev i Norsk Militært Tidsskrift i 1906: «Man kunde unegtelig være fristet til at foreslå de mandsterke, & talrige, musikkorpser afløst af store grammofoner, der jo har fordelen af at være overordentlig meget billigere (selv på en kjærre eller motorcycle) og mer uafladelig præstationsdygtige, end selv det ivrigste musikkorps.» Men han erkjenner at det ikke vil gå uten kamp, for tanken om å sløyfe dem vil bringe «især musikfolk til at stejle, og det ganske betydeligt».

Den lange debatten om nedleggelse

Igjen er det duket for et nytt slag i Stortinget. Da vil det bli stilt spørsmål ved hva vi skal med fem korps og et musikkinspektorat. Det har vært sju korps på det meste, nå går regjeringen inn for å ha tre korps, foruten Garden. Skjebnen avgjøres nå i november.

– Korpsene har klart å overleve til tross for iherdige forslag om reduksjon og nedleggelser. I debatten som igjen pågår er det interessant å se på argumentasjonslinjene som tidligere er ført, sier Svein Holtan.

Han er tidligere oberstløytnant fra Luftforsvaret og nå daglig leder og seniorrådgiver i konsulentselskapet Holtan-Partners, som gir råd til virksomheter om strategi, ledelse og kommunikasjon. Da han gikk Luftkrigsskolen, fordypet han seg seg i historien om Forsvarets musikk og den lange debatten om nedleggelse. Det resulterte i publikasjonen Den standhaftige militærmusikken, utgitt av Institutt for forsvarsstudier i 2006. I dag følger Holtan debatten om Forsvarets musikk fra sidelinjen. Som tidligere amatørmusiker og befal i musikktroppen i Garden har han fremdeles et hjerte for militærmusikken.

Korpsene har klart å overleve til tross for iherdige forslag om reduksjon og nedleggelser, sier Svein Holtan.

Korpsene har klart å overleve til tross for iherdige forslag om reduksjon og nedleggelser, sier Svein Holtan.

Anne Myklebust Odland

Oppildne til kamp

Piper, horn og trommer har vært kommunikasjonsmiddel i det militære siden tidenes morgen. Signalister og tamburer ble brukt til å varsle måltider, sammenkalle soldater, flytte tropper, skremme fienden, formidle ordre og oppildne til kamp. Og man tvilte ikke på at musikken økte stridsviljen og evnen. I en dansk-norsk hærordning fra 1767 gikk man inn for å opprette musikerstillinger ved alle hæravdelingene, og begrunnelsen var at «den store Hob, og navnlig Nordmændene, sværme for Musik, og fordi derved bedre gaaes i Fodslag».

Militærkorpsene, slik vi kjenner dem i dag, har sin opprinnelse fra 1818, da Norge fikk ny hærordning og brigademusikken ble organisert ved fem av de største garnisonsbyene. Da var det harmoniensembler på til sammen 130 mann i Fredrikshald (Halden), Christiania (Oslo), Christiansand, Bergen og Trondheim. To år senere var det også marinemusikkorps på Fredriksvern ved Stavern. Ifølge militært leksikon fra 1839 var den militære musikkens natur slik at den «oppvekker en krigers nye krefter hos den mattede stridsmann og oppflammer motet til kamp», akkurat som musikken i det daglige «oppliver mennesket og oppmuntrer til selskapelighet». Militærmusikerne ble ikke regnet som kampdyktige soldater, men de var med i fremste rekke. Militære musikere lå i leir med rekruttene. Musikk var rekonvalesens, korpsene datidens Spotify. Også kaptein Sinding-Larsen vedgikk at musikken bidro til at troppene kjempet bedre, men i de taktiske direktivene etter unionsoppløsningen med Sverige ble det redegjort for at korpsene ikke lenger hørte hjemme i kamp. De skulle ikke lenger ha en funksjon i striden og på slagfeltet. Moderne kommunikasjonssystemer tok dessuten over.

– Da primærfunksjonene til korpsene falt bort, begynte den langvarige diskusjonen for fullt. Hva skulle da Forsvaret med musikere? Det ble vanskeligere å argumentere for dem militært og militærmusikkens rolle ble mer diffus. Det er derfor de stadige forslagene om reduksjon eller nedleggelse kommer. Man vinner jo ikke krig med en trompet, sier Holtan.

Alle som hadde interesse av å opprettholde korpsene ble gjennom 1900-tallet opptatt av å påpeke hvilke tilleggsfunksjoner militærmusikken hadde: Korpsene var ambassadører for å skape goodwill, de var bindeledd til sivilsamfunnet, og god markedsføring for Forsvaret. De kunne brukes til å bygge avdelingsånd, bidra i seremonier, gå parader og gjøre folket stolt.

– Begrunnelsen for å ha korps har likevel aldri blitt grundig nok diskutert i fagmilitære kretser, sier Holtan.

Året er 1937, og 2.divisjons musikkorps spiller utenfor Stortinget som takk for at militærmusikken skal opprettes igjen. Noen år før var det vedtatt at korpsene skulle dø ved naturlig avgang.

Året er 1937, og 2.divisjons musikkorps spiller utenfor Stortinget som takk for at militærmusikken skal opprettes igjen. Noen år før var det vedtatt at korpsene skulle dø ved naturlig avgang.

Forsvarsmuseet

Hva er statens behov?

Han blar opp i langtidsplanen Kampkraft og bærekraft av i år og leser høyt fra det beskjedne avsnittet som handler om organiseringen av Forsvarets musikk.

– Dette er interessant. Det slås fast at «Dagens struktur på fem profesjonelle korps har en betydelig overkapasitet i forhold til Forsvarets og statens behov». Forsvarets behov for seremonier kan nok kvantifiseres, men hva er egentlig statens behov? Det diskuteres ikke. Statens og Forsvarets behov er to forskjellige ting, men reflekteres ikke i langtidsplanen, sier Holtan.

Han mener statens behov for profesjonelle korps rommer mer enn å spille for kongehus, regjering og Storting.

– Forsvaret har ikke internt behov for fem korps. Men staten har vel behov for dirigenter og instruktører, og en musikerprofesjon som er forbilde for amatørmusikken og sivile orkestre? Diskusjonen må i så fall handle om det er Forsvarets oppgave å drive mange korps, sier han.

Å flytte det finansielle ansvaret over på kulturbudsjettet ble foreslått og behandlet i Stortinget allerede i 1914.

– Det handler om statens penger, så om pengene kommer fra forsvars- eller kulturbudsjettet, kan vel ikke være så avgjørende. Det må da uansett være bedre å flytte penger inn i militærmusikken, enn å ta militærmusikken ut, mener Holtan.

Han mener en grundig og solid vurdering av Forsvarets musikk burde vært viet en egen offentlig utredning på tvers av forsvars- og kulturdepartementet, for nettopp å se på statens og Forsvarets behov.

Kampen for korpsene er det sivilstanden som tar. Det er der verdien av korpsene oppleves størst. Det viser at korpsene er mer integrert i sivilsamfunnet enn i Forsvaret.

Svein Holtan

Han har observert at militærmusikerne har flere støttespillere i sivilsamfunnet enn innad i militæret. Ingen i Forsvarsledelsen sier at de er bekymret for korpsene.

– Kampen for korpsene er det sivilstanden som tar. Det er der verdien av korpsene oppleves størst. Det viser at korpsene er mer integrert i sivilsamfunnet enn i Forsvaret, sier han.

I kampen mellom de som har fremmet korpsenes kulturelle betydning og de som har argumentert for den militære betydningen eller mangelen på den, så har de kulturelle argumentene veid tyngst, påpeker Holtan. Slik langvarig argumentasjon har ført til at det over tid er blitt større og større avstand mellom militærmusikken og Forsvaret, selv om han ser at det har vært en positiv tilnærming de siste ti årene.

– Det kan ikke være lett å drive en virksomhet når eieren har forsøkt å legge deg ned hvert fjerde år siden 1880-årene. Andre land har hatt en tilsvarende diskusjon. I Storbritannia har de en løsning ved at musikerne også gis en ren militær funksjon i tilfelle krise eller krig. Der har de oppgaver innenfor sanitetstjenesten. Jeg tror det hadde vært strategisk smart om musikerne i Norge også hadde knyttet seg tettere til Forsvarets behov, sier Holtan.

– Hvorfor har korpsene klart seg gjennom alle omkampene?

– Det har en for høy politisk kostnad å legge dem ned. Saken er ikke verdt støyen det vil medføre. Da Thorvald Stoltenberg var forsvarsminister i 1979-1981 skal han ha svart Ap-politiker Arvid Johansons at han ikke var villig til å risikere sin politiske karriere for å legge ned noen musikkorps. Det er nok tilfellet for flere politikere, sier Holtan.

Skulle dø ut av seg selv

I hærordningen av 1927 ble militærmusikken alvorlig berørt. Seks musikkorps med til sammen 148 musikere var en betydelig utgift som ikke svarte til nytten hæren hadde av ”disse musikkorps som i realiteten nærmest må betraktes som musikkorps for vedkommende byer”. Divisjonsmusikken ble besluttet nedlagt, men skulle holdes i live inntil naturlig avgang førte til at korpsene ble for små (mindre enn femten mann). Men i 1936 ombestemte Stortingets militærkomite seg, de gikk inn for å beholde korpsene likevel og året etter ble det vedtatt. Militærkorpsene kunne tross alt være et «festlig innslag i det daglige liv på moene». Som takk spilte militærmusikere foran Stortinget i mai 1937. Fotografiet av dem (over) finner vi i arkivet til Niels Persen.

Han har vært militærmusiker og jobber i dag på Forsvarsmuseet. Han har avisutklipp, dokumenter, noter i manuskript og et svært rikt bildemateriale. Han går gjennom det nå i arbeidet med en bok til jubileet for Forsvarets musikk i 2018.

Korpsene har både vært soldatenes, borgerskapet, bøndenes og arbeidernes musikk. Hele befolkningens musikk, sier Niels Persen.

Korpsene har både vært soldatenes, borgerskapet, bøndenes og arbeidernes musikk. Hele befolkningens musikk, sier Niels Persen.

Anne Myklebust Odland

Færre paviljongkonserter

Persen synes det er interessant å se hva samtiden til enhver tid har ment om militærmusikken.

– En gang Edvard Grieg besøkte Christiania klaget han på den evinnelige tutingen utenfor vinduet, at militærmusikerne bare kunne spille sterkt. Samtidig er det åpenbart at datidens norske komponister anså Forsvarets musikk for å være viktig for nasjonsbyggingen. Svært mye interessant norsk musikk ligger i manuskript og er bevis på det. Det skuespillet som paradekonsertene var, tiltrakk seg også mange mennesker, og det var i slike sammenhenger at folk flest kunne få høre norsk musikk. Militærmusikken var folkets musikk, sier Persen.

– Mannen i gata ser kanskje ikke korpsene så ofte lenger?

– Så lenge kong Olav levde, gikk Forsvarets Stabsmusikkorps i Oslo vaktparade hver dag og spilte konsert på slottsplassen. Kongen stod alltid med en kopp kaffe ved vinduet i Fugleværelset og hørte på. Jeg gikk på Nissen skole bak slottet, og vi løp ned fra siste time for å høre. Da kongen flyttet ut til Kongsgården, overtok hyppige paviljongkonserter på Karl Johan. Nå brukes ikke musikkpaviljongene i byene så ofte som før. Korpsene oppleves likevel av mange mennesker. De har funnet flere arenaer og konsertsteder. Når dagens militærkorps holder utendørskonserter, marsjerer de fortsatt til konsertstedene. I Bergen spilles det på Torgallmenningen og på Bergenhus, i Trondheim i Stiftsgårdsparken, i Harstad i Generalhagen, i Horten på torvet og i Lystlunden, og i Oslo i Studenterlunden og på Akershus. Korpsene reiser på turneer og når et stort publikum. Alt i alt tenker jeg at korpsene i dag er like synlige, om ikke mer enn de var for 50 år siden. Mannen i gatas «problem» er at han har så mye musikk å velge i, sier Persen.

– Hva tenker du at folk flest skulle visst om korpsene?

– At alle korpsene i Forsvaret har høyt utdannede musikere som behersker et bredt spekter av musikalske sjangere.De har fremragende dirigenter og kunstneriske ledere. Det ligger betydelig arbeid bak de offisielle oppdragene og konsertene. Det å være militærmusiker er en livsstil og et kall. De som går på en konsert med et av Forsvarets musikkorps kan med rette forvente å gå derfra gode og mette, det er av ypperste kvalitet. Korpsene har også hatt fremragende komponister innen egne rekker. Johan Svendsen og Johan Halvorsen var militærmusikere.

Sparte penger på brød og ga til musikerne

Persen påpeker at militærmusikken i Norge på 1800-tallet var eneste mulighet for unge menn til å få musikkutdannelse. De vervet seg til militæret og fikk mat, klær og et tambur-nummer hvis de meldte seg til musikken. Men ikke alle var egnet. Persen har gått gjennom militære ruller hvor det flere steder er skrevet «totalt uegnet til musikk». På Riksarkivet har han også kommet over en regnskapsbok fra 1828 til 1834, som viser hvordan Forsvaret selv, engang i tiden, løste knappe bevilgninger til militærmusikken. Det var planlagt for et visst antall soldater, men for hvert soldatnummer som ble holdt ledig, ble det spart lønningspenger og brød, og de pengene ble brukt på musikere. Bilagene viser at «musikkassen» også ble brukt til å lønne instruktører.

– Musikkassen gjorde at størrelsen på korpsene stort sett forble uendret gjennom hele 1800-tallet, til tross for at en første spareplan ble lagt frem så tidlig som i 1822, sier Persen.

Vi er i 1957, og militærmusikken skal gi Forsvaret et poitivit ansikt i samfunnet. Her spiller Bergenskorpset i Musikkpaviljongen i Bergen sentrum.

Vi er i 1957, og militærmusikken skal gi Forsvaret et poitivit ansikt i samfunnet. Her spiller Bergenskorpset i Musikkpaviljongen i Bergen sentrum.

Sjøforsvarets musikkorps

Det viktigste argumentet

Han sier det er trist at militærmusikken utsettes for det han kaller «gjentatte attentatforsøk» og at det samme spørsmålet kommer gang på gang: Har vi bruk for militærmusikken?

– Forsvaret vil ikke kvitte seg helt med den, bare bygge ned, men hvor få kan man være? Tre korps med en besetning hver på tretti mann som det legges opp til nå, det er sårbart og rimer ikke med robustheten som Forsvaret er så opptatt av, sier han.

– Er historie og tradisjon gode nok argumenter for at alle korpsene bør bestå?

– Korpsene har både vært soldatenes, borgerskapet, bøndenes og arbeidernes musikk. Hele befolkningens musikk. Norge er på mange måter fattig på tradisjoner, men la oss ta vare på det vi har. Tradisjoner skaper tilhørighet og stolthet. Og våre militære musikktradisjoner er virkelig noe å være stolt av. De bidrar til å forgylle høytidelige anledninger, sørgelige begivenheter og å stemme soldatens sinn til høytid. Militære seremonier uten musikk vil bli fattige og fargeløse. Militærmusikken har tradisjon for å drive omdømmebygging og styrke den militære profesjonsidentiteten. Så kanskje tradisjonene militærmusikken forvalter er hovedgrunnen til å la den bestå slik den er, sier Persen.

Kilder: Svein Holtan: Den standhaftige militærmusikken, institutt for forsvarsstudier, 2006 og Militært leksikon.

Noen glimt fra historien

1767: En dansk-norsk hærordning argumenterte for musikerstillinger, usikkert om dette trådte i kraft.

•1810: Det eksisterer flere små harmoniensembler med horn, klarinett, obe, fagott, trompet.

•1818: Korps etableres ved seks garnisonsbyer med til sammen 130 musikere.

•1822: Forsvaret legger frem besparelsesplan for militærmusikken. Men ledige soldatnumre ble holdt ledige og brukt til å lønne musikere og holde besetningen oppe.

•1839: I militært leksikon står det: Når bruken av musikk til krigersk øyemed ble innført, kan vi ikke angive med bestemthet, ti den er som kjærlighet til musikk, begrunnet i menneskets natur. Når musikken i det daglige liv oppliver mennesket og oppmuntrer til selskapelighet, så oppvekker en krigers nye krefter hos den mattede stridsmann og oppflammer motet til kamp.

•1887: Major Ole Olsen møtte opp på slottet til audiens hos kong Oscar for å få til en kontraordre på Stortingets nedleggelsesvedtak. Han lyktes.

•1891: Stortinget vedtok å beholde korpsene fordi de fremdeles hadde en militær betydning.

•1905: I taktiske direktiver redegjorde man for at musikken ikke lenger hørte hjemme i kamp.

•1911: Militærkorpset i Harstad opprettes.

•1914: Hærens budsjett behandles i Stortinget, det er fremmet forslag om at korpsene bør overføres til kulturdepartementets budsjett.

•1927: Ny hærordning og ny forsvarsordning som medfører at korpsene besluttes nedlagt.

De skal bestå inntil naturlig avgang fører til at de blir for små - mindre enn 15 mann.

1937: Stortinget vedtar at korpsene likevel ikke skal legges ned.

•1950-tallet: Det var slettes ikke fredelig på verken 1950, 60, 70 eller 80-tallet: Striden om korpsene pågikk.

•1990-1993: Forslaget om nedleggelse av tre korps i 1990 endte faktisk opp med styrking av alle syv militærkorps i 1993 med 49 stillinger.

•2002: To av korpsene ble nedlagt og oppstod som sivile band året etter.

«Kampen for korpsene er det sivilstanden som tar. Det er der verdien av korpsene oppleves størst. Det viser at korpsene er mer integrert i sivilsamfunnet enn i Forsvaret.»

Svein Holtan

«Kampen for korpsene er det sivilstanden som tar.»

Svein Holtan

«Korpsene har både vært soldatenes, borgerskapet, bøndenes og arbeidernes musikk. Hele befolkningens musikk.» ↔Niels Persen

«Korpsene har klart å overleve til tross for iherdige forslag om reduksjon og nedleggelser.»

Svein Holtan