Privat

Marcus Paus: «Når kulturlivets arenaer stenger, konfronteres vi også med noe mer enn tapet av inntekter, og det er tapet av mening»

MIN MENING: En skapende eller performativ natur vil gjerne være sjenerøs. For mange kan det kjennes som et ansvar å skulle gi. Jeg kjenner på det selv, skriver Marcus Paus.
02.06.2020
11:10
02.06.2020 11:10

Det følgende er en kommentar til Hans-Kristian Kjos Sørensens innlegg «Musikere har et lavt kunstnerisk immunforsvar. Vi er vant til å gi bort kunsten vår gratis på nett».

Dette er ikke ment som noe motargument til innlegget, som var rettet mot vellet av koronautløste gratisbidrag fra norsk musikkliv, og den ansvarsløsheten og yrkesundergravingen disse kan oppleves å representere.

Kanskje kan dette likevel tjene som et slags forsvar, eller i hvert fall en formildende omstendighet.

La det være sagt:

Det finnes ingen grunn til å være annet enn enig med Kjos Sørensen. 

Som kulturaktører har vi lett for å ødsle fritt av våre respektive fag og ferdigheter, uten tanke på hvilke signaler vi sender.

Jeg tror noe av utfordringen ligger i det at våre yrker også defineres av en forutgående legning. Vi er satt sammen slik at det å skape eller utøve er mer enn et yrke.

Det er drift. En måte å være til på.

Kanskje også en livsforutsetning.

Og en skapende eller performativ natur vil gjerne være sjenerøs.

For mange kan det kjennes som et ansvar å skulle gi.

Jeg kjenner på det selv.

Ingen ønsker å undergrave sin yrkesstand, men kollektive kriser utløser en form for kunstnerisk dugnadsvilje som vanskelig lar seg veie opp mot kollegialitet og næringsvett.

Kjos Sørensen har betimelig minnet oss på at det vi nå forvalter så skjødesløst, er våre levebrød. 

Og selvfølgelig skal vi ha betalt for arbeidet.

Men når kulturlivets arenaer stenger, konfronteres vi også med noe mer enn tapet av inntekter, og det er tapet av mening. 

Ikke kun hva vi skal leve av, men hva vi faktisk skal leve for.

Marcus Paus er komponist

02.06.2020
11:10
02.06.2020 11:10