Anders Nilsen/Instagramanders

Jazza junkie på lyd

Før hun går på scenen med popduoen Ontz, har Mai Elise Solberg vært på lydjakt i skrothaug og brødhyller. En bra låt er så mye mer enn en melodi, mener hun.
2017060911510620170609115006

anne@musikkultur.no

Mai Elise Solberg (36) kan finne godlyden når hun klirrer en øredobb mot vasken hjemme, eller når hun denger et containerlokk. Hun elsker å gå i boden på jakt etter plank, dekk, poser, metall. Når Musikkultur møter henne på bakeri i hovedstaden, flakker blikket mot brøddisken. Hun sier at hun lurer på hvordan lyden av mange grove brød som deiser i bakken er.

– Virkelig?

– Jeg leter alltid etter lyder, noe jeg kan bruke i en musikalsk setting og forme til musikk. En bra låt er så mye mer enn en melodi, sier hun.

{f1}

Hun har fått arbeidsstipend fra staten for å skrive låter for popduoen Ontz, og er i gang med utgivelse nummer fire, men vet ikke om det blir singler eller album. Hun og makker Bjarne Gustavsen er på skissestadiet. Til alle låtene de lager klipper hun til rytmemønster eller bruker lyder som hun komponerer rundt. Da hun lærte seg å bruke dataprogrammer til å lage musikk på musikkvitenskap-studiet tidlig i studietiden, var det som en rakett tok av.

– Å sitte ved pianoet og lage låter, det er ikke meg. Jeg har aldri vært en singer-songwriter-spire, sier Mai Elise Solberg.

Hun kaller seg lydjunkie og går ofte rundt med en opptaker for å sample lyder.

Øver med Ontz

En uke tidligere møter vi henne på Bjarne Gustavsens bondegård i Skjeberg, hvor de to i Ontz øver. Det myldrer av instrumenter i rommet. En sag på veggen og en stroviol (horn-fiolin), så mange synther at det ikke er gulvplass igjen, og Mai Elises trommer og Mac. Hun er utdannet jazzsanger og musikkpedagog, men har lært seg alskens andre instrumenter.

– Jeg liker å tafse på nye instrumenter. Gitar, elbass, klokkespill, trommer, synther, keytar, trekkspill, og så kan jeg nok saksofon til å ta noen toner hver 17. mai, he he!

– Det er ikke så mange vokalister som gir seg i kast med så mange instrumenter?

– Jeg liker å ta på meg flere oppgaver og være med på helheten, gå inn i hele byggverket av en låt. Jeg kan ha sterke meninger om basslinja selv om det ikke er jeg som spiller den. Men altså, de som nerder på bare å synge, har nok en fordel de også, sier hun og hever skuldrene.

Slik øver Ontz: Popduoen Mai Elise Solberg og Bjarne Gustavsen møtes til øving på hans bondegård i Skjeberg. De frisker og pusser opp gamle låter til konsert på Rokken i Volda.

Slik øver Ontz: Popduoen Mai Elise Solberg og Bjarne Gustavsen møtes til øving på hans bondegård i Skjeberg. De frisker og pusser opp gamle låter til konsert på Rokken i Volda.

Anne Myklebust Odland

Denne dagen er det ikke nye låter som lages, men gamle som friskes opp til konsert på studentscenen Rokken i Volda noen dager frem. I rommet lyder lett danse-pop, inspirert av Beach Boys, ispedd lyden av hammondorgel og Mai Elise som slår på tamburin og tromme.

– Å spille på studentscenen i Volda er helt topp! Vi har vært der før. Vi liker å spille for publikum som er åpne i huet og som ikke først og fremst er på fest, sier Mai Elise.

Møtet med arbeidslivet

Mai Elise er en av MFOs 2970 medlemmer som er registrert uten fast arbeidssted. Hun tilhører dem som fullstendig lager sin egen frilans-arbeidshverdag. For henne består den av å komponere for Ontz og spille med Vom, dirigere og arrangere for Pikekoret, synge impro-forestillinger med Små grå, turnere med kammerjazzgruppa Songs and Sweet Potatoes, kore litt her, spille litt bass der, bli med å gjøre andres musikk, medprodusere andres utgivelser.

– Hva var planen da du begynte å studere musikk?

– Jeg er barn av dessertgenerasjonen. Da jeg valgte utdanning, så jeg ingen motsetning mellom «finn deg noe å leve av» og «gå for hobbyen». Jeg tenkte at «jeg er god på musikk, jeg er glad i det, selvfølgelig skal jeg drive med musikk». Sånn var det for meg. Når det finnes en utdanning, signaliserer det trygghet, at dette er noe man kan leve av, sier Mai Elise.

Jeg lever jo ganske lite glamorøst.

Det aller første bandet hennes var med søskenflokken hjemme i Ytre Enebakk. Moren var fan av Beatles, og de fire søsknene begynte å leke-spille Beatles-låter og Vømmøl på plank.

– Det var i kjellerstua det begynte. Storebrødrene mine var John Lennon og Paul McCartney, og jeg husker ikke engang om jeg ble tildelt rollen som Ringo eller George, sier hun.

Siden ble det både hammondorgel-undervisning, kulturmønstring og gospelkor på Mai Elise.

Hun begynte på musikkvitenskap på Blindern og fortsatte med musikkpedagogikk med spesialisering i jazzsang på Musikkhøgskolen, kalt «jazzped» av studentene.

– Jeg spiller, synger, komponerer, gjør det jeg vil. Jeg har aldri følt det som en utrygg vei, selv om jeg har hatt mine perioder uten oppdrag rundt neste sving, sier hun.

– Har du aldri måttet ty til andre jobber på si?

– Jeg hadde fire vakter hvor jeg passet på en dame i rullestol, og en periode jobbet jeg som redaksjonsassistent i underholdningsavdelingen i NRK. Jeg husker det slo meg så vidt at det var en jobb jeg kunne trives i og bli i, men så fikk jeg tilbud om å være med som sanger og skuespiller i en rockeopera med kunstner Morten Traavik. Vi skulle spille tre forestillinger i Oslo og turnere i Nord-Korea. Det var til sammen bare tre uker jobb, men plutselig var det dritlett å si nei til NRK og tilbud om en bedre stilling der, og ja til Morten. Det var sykt mer spennende!

Blir ikke stressa

I fjor fikk hun sitt første barn, datteren Astrid, som nå passes på av dagmamma.

– Jeg må jo si at det å bli mamma har gjort at en del eksistensielle spørsmål dukker opp. Det skal bli interessant å finne ut om jeg fortsetter å synes det er spennende å ikke vite hva som lurer rundt neste sving, eller om det vil gi vond smak i munnen. Jeg har allerede merket at jeg har blitt litt mer gjerrig på tiden min, og at jeg har blitt litt mer uredd for å snakke om hva jeg skal ha betalt for jobben og hva jeg kan være med på.

Den hadde et lokk som det var en fryd å denge igjen.

Som mange andre frilansere har Mai Elise i mange år levd fra hånd til munn. Det krever mot.

– Jeg sier ikke så mye nei. Jeg har villet ha flere ben å stå på, sånn at jeg kan gjøre forskjellige ting. Jeg tror jeg har spredt meg godt. Lenge før jeg var ferdig med å studere, spilte jeg i egne og andres band. Jeg har prøvd å være fleksibel, har grepet muligheter som har dukket opp. Og hvis alt skjærer seg, hvis det ikke blir mulig å tjene penger, kan jeg alltids undervise. Da vil jeg i så fall gå fullstendig inn i det og ikke bare gjøre det på si.

– Når skjønte du at dette frilanslivet kan jeg tørre å leve av?

– Jeg skjønte det da jeg begynte å gjøre skolekonserter for Rikskonsertene, som nå er blitt Kulturtanken. Det var mitt første møte med arbeidslivet for ti år siden, mens jeg ennå studerte.

Hvert semester de ti siste årene har hun vært ute i distriktene en til tre ganger, sammen med Songs and Sweet Potatoes, som er henne, storebroren Per Amund Solberg og bestevenninna Hedvig Mollestad Thomassen.

– Skolekonsertene har vært noe av det fasteste vi har kunnet få, jeg har sikkert fått halve inntekten min fra dem. Denne våren er den første våren på ti år uten oppdrag for dem. Det føles litt uvant. Jeg er veldig spent på å se hvordan Kulturtanken endrer seg.

– Stresser det deg?

– Nei, egentlig ikke, for jeg tenker at det sikkert dukker opp oppdrag igjen. Det er jo aldri uaktuelt å sende skikkelig bra musikk ut på skolene. Og vi opplever så god stemning. Vi spiller våre favorittsanger for barna, låter av Tom Waits, Motorpsycho, DumDum Boys, Hellbillies. Det er musikk som vi liker og som vi har arret til akustiske instrumenter og trestemt sang. Det er knallkoselig å spille for skolebarna og meningsfullt! utbryter Mai Elise.

I en container i Verdalen

Det var på en skolekonsertturné i Verdalen for mange år siden at Mai Elise fant yndlingscontaineren. Den hadde et lokk som det var en fryd å denge igjen. Når hun gang på gang lukket lokket, gynget det «gedong, gedong». I opptakeren ble det en lydsample som hun klippet og brukte som basstromme i låta Ugly ceiling lamp.

– Å, det lokket lagde en sjukt fin lyd. Det var ved en skrothaug hvor jeg tok helt av, flirer hun.

Selvfølgelig har hun bygget opp en egen lydbank. Der finnes også lyden av et motorsykkelkjede som kastes mot bakken, om igjen og om igjen. Når de tunge jernkulene drysser ned og treffer jorda, hører Mai Elise den rytmiske lyden, som er det hun går etter.

Anne Mykelbust Odland

Kanskje ikke så rart at bandet hennes har fått navn etter lyden av en russebil: Ontz, ontz, ontz.

– Bandet ble tuftet litt på våre «guilty pleasures» og navnet er kanskje litt ironisk ment, men vi ville leke sjangerfritt med musikk, sier Mai Elise.

Bandet ble til da hun studerte på Musikkhøgskolen. Det begynte som en trio, men ble duo.

– Bjarne og jeg fant sammen, vi opplevde å ha de samme musikalske referansene, sier hun.

Å få arbeidsstipend for å komponere, beskriver hun som det største i karrieren.

– Altså, rockeplatene og turneene med Vom er jeg skikkelig stolt av, og det var råflott å få spille perkusjon i Operaen med Morten Abel. Men noe av det jeg har blitt mest glad for er det kunstnerstipendet. Akkurat da jeg fikk det, var jeg på et nølende punkt og lurte på om jeg skulle fade ut. Jeg skjønte at det å bli mamma ville endre arbeidsdagene. Men så kom den anerkjennelsen, som signaliserer «vi ser deg og vi vil at du skal fortsette å gjøre det du gjør, for vi synes det er viktig».

Om det å få støtte

– Er det et mål for deg å klare å leve av musikken uten å ta imot offentlig støtte?

– Jeg må noen ganger rettferdiggjøre for meg selv at jeg får støtte fra staten, til innspillinger og turneer. Jeg kan bli litt deppa av det. Men hvis jeg skrur på fornuften, så er det jo ikke nedslående. Det er en systemfeil. Det har med hvordan forbrukere bruker musikk, og manglende betalingsvilje. Det er opplagt at vi må ha støtte, at skattepenger går til de som lager musikken folk får. Jeg håper virkelig at norske skattebetalere skjønner hva de betaler for, at de får et mangfold av kunstnere. Takket være støttepenger har vi en tjukk underskog av spennende ting som skjer på mange forskjellige scener, i stedet for at alle som lager musikk må streve etter å treffe et lite nåløye av kommersiell musikk. Den bredden, den skulle jeg ønske folk satte pris på. Mange av oss ofrer mye for den. Vi tjener dritdårlig og blir minstepensjonister mest sannsynlig, sier Mai Elise.

– Jeg lever jo ganske lite glamorøst. Jeg velger de tidligste flyvningene, og jeg kan bære dette trommesettet denne kilometeren, for det er det verdt, sier hun.

Hun trekker frem arbeidet med Små grå som et typisk eksempel på et ensemble som lager musikk som ikke hadde blitt til uten statlig støtte.

– Vi spilte nettopp i en kunsthall i Bergen. Det satt 25 publikummere i en hestesko og så og hørte på at vi fire sang, danset, pratet og improviserte uten mikrofoner og scenelys. Det høres helt banalt og nesten litt hverdagslig ut, men publikum lo og gråt og flere sa til oss etterpå at dette var det vakreste de hadde sett. Kunstopplevelser gjør mennesker rikere! Og det er jo veldig bra at ikke alle musikere må lage russehits for å overleve, slår hun fast.

En vegg av arbeid

– Denne måneden går nye kull av studenter ut fra utdanningsinstitusjonene, hva vet du nå som du skulle ønske du visste da?

– Jeg vet masse om turnéproduksjon, planlegging, promotering, som jeg ikke visste et pip om. På skolen handlet det om kunsten og faget, hvordan lage ting og framføre det, det man jo skulle ønske var kjernen i jobben. Særlig hvis man er bandleder er det mye kontorjobb. Men det hadde jo ikke hjulpet om noen lærere hadde fortalt meg at man kommer til å bli møtt av en vegg av arbeid. Som student ser man jo for seg at man går fra øving til øving, spiller og spiller. Herregud, så mye kontorarbeid det er, men det må man tåle altså, sier hun og snorker høyt, faller med hodet demonstrativt i bordet.

Da hjelper det å hente støtte hos faren som også er selvstendig næringsdrivende.

– Pappaen min er en av mine viktigste støttespillere. Han er selvstendig næringsdrivende i en helt annen bransje, han er entreprenør og sivilingeniør, men jeg sparrer med ham. Vi snakker om hvordan jeg kan se på mulighetene mine. Og at man kan prøve å holde følelsene unna og ikke ta det personlig om det går bra eller dårlig, heller se på varen man leverer.

– Hvor tror du det ender, hva har du lyst å få til?

– Hvis det skjer en break på en front, hvor det plutselig åpner seg en mulighet som jeg fyker av gårde på, det er alltid velkomment. Man ønsker jo å bli listet på radio, bli anmeldt, spille en utsolgt turné. Hvis flere fikk øya opp for de prosjekt-ene jeg er med i, selvfølgelig, herregud, så gøy det hadde vært. Men det kan ikke være det viktigste målet, det er det samme som å si «nå skal det være sol». Men jeg vet at jeg er på rett hylle. Jeg har valgt dette selv.

Mai Elise Solberg

• Fra Ytre Enebakk

• Utdannet jazzsanger og musikk-pedagog

• Popduoen Ontz er hovedprosjekt

• Synger med samtidsensemblet Små grå

• Er med i kammerjazzgruppen Songs and Sweet Potatoes

• Er med i rockebandet Vom, hvor hun spiller bass

• Har statens arbeidsstipend som populærkomponist