Geir Dokken

«Hva skal vi med kunstneren?»

MIN MENING: Er høyrepolitikere redde for hva en kunstner med statslønn kan finne på? Eller har kunstneren gjort seg selv irrelevant, spør Amund Sjølie Sveen i dette innlegget.
22.11.2017
08:00
22.11.2017 08:57

Etter å ha ligget i omtrent konstant stillingskrig med norske kunstnere siden hun og hennes forgjenger overtok nøklene til regjeringskontorene, har kulturminister Linda Hofstad Helleland nå skutt nok en granat mot motparten.

Denne gangen gjelder det statsstipendiatene, denne særdeles lille og engere krets av kunstnere (og akademikere) som er garantert 436 900 kroner i lønn per år fram til de fyller 67 år, når minstepensjonen overtar. Ivar Aasen, Mari Boine, Jon Fosse, Marianne Heske og Jan Erik Vold er blant dem som har, eller har hatt, æren av å stå på statens lønningsliste. Tradisjonen har vært å dele ut et par nye stipendier årlig, men i 2017 blir det ingen nye. Regjeringen skylder på «en stram budsjettsituasjon».

Dette handler selvfølgelig ikke om at staten ikke har råd til å gi et par kunstnere en godt under gjennomsnittlig norsk lærerlønn. Det går en linje fra manglende statsstipender til kulturpolitikkens radikale skifte fra offentlig finansiering til kulturnæring. Dette handler om hva vi skal med kunsten – og kunstneren.

• Les også Min mening: Jeg frykter at de små konsertarrangørene og festivalene går en vanskeligere tid i møte

Høyrepolitikerne er ikke alene

Hvis vi dropper de vanlige konspirasjonsteoriene og antar at høyrefolk ikke er ondere eller dummere enn andre, så kan dagens politikk skyldes to ting: Enten er Hofstad Helleland urolig for hva kunstnerne kan finne på hvis de får penger nok til å slippe å jobbe deltid som taxisjåfører, eller så bare skjønner ikke høyrepolitikere poenget med å holde seg med kunstnere.

Og i tilfelle noen ikke skulle ha fått det med seg: Høyrepolitikerne er ikke alene. Det norske folk er enig. Det er resten av Europa også. Kutt i offentlige bevilgninger, paret med kulturnæringsmisjonering, har spredd seg over kontinentet som et pubertalt boyband på hitlistene.

Når Hofstad Helleland tar penger – og dermed frihet – fra kunstneren, går kunstneren i demonstrasjonstog og mener at regjeringen bryter en årelang samfunnskontrakt. Spørsmålet er om det ikke like mye forholder seg omvendt; at det er kunstneren som har brutt kontrakten.

• Les også Min mening: Er kunst og kultur egentlig viktig?

Oppfyller kunstnerne sin del av avtalen?

Kunsten og kunstneren har alltid hatt en spesiell posisjon sammenlignet med andre yrker og aktiviteter. Kunstens fremste egenskap har vært eksperimentering med former. Når vi møter kunst som beskriver verden på nye måter, utfordres våre forventninger, våre ferdigprogrammerte skjema for persepsjon, vår etablerte virkelighetsforståelse. Det er dette som er kontrakten kunsten har inngått med resten av samfunnet, det er dette som gir kunstneren legitimitet: Så lenge kunsten utfordrer oss, gir oss tilgang til nye erfaringer, stimulerer til refleksjon og gir oss en tupp i ræva, får kunsten penger, frihet og ære.

Hva skulle ellers grunnen til særstillingen være? Hvorfor skal de som skriver bøker fulle av fantasihistorier ha stipend fra staten, mens de som utvikler elbiler ikke skal ha det? Hvorfor skal de som spiller fele få gjøre som de vil, mens de som lager marsipankonfekt må produsere ting som folk er villige til å betale for? Grunnen kan bare være at kunstneren skal gi oss noe vi som samfunn sårt trenger, noe vi ikke kan få tilgang til noe annet sted: et blikk utenfra, et radikalt skifte av perspektiv, et emosjonelt katarsis, en ny klang – og at kunstneren bare kan gi oss dette hvis hun er fri og uavhengig.

Og da er spørsmålet: Oppfyller norske kunstnere sin del av avtalen? Det er vanskelig å være veldig uenig med den nederlandske høyrepopulisten Geert Wilders når han sier at «kunst er en hobby for venstreradikale». Det er antakelig få norske politikere som går rundt i skrekkblandet fryd og venter på hva en kunstner på statslønn kan komme opp med. En sterkere hypotese er at de bare ikke skjønner poenget. Hva skal vi med frie og uavhengige kunstnere, liksom?

• Les også Min mening: Kirkekunst – in your face

Å stå i spagat over avgrunnen

Hakkebakkeskogen på Nationaltheatret og norske popsuksesser i utlandet er ikke kunst. Det er heller ikke kunst når Oslo-Filharmonien spiller musikk fra Star Wars-filmene og annonserer i Aftenposten med et bilde av dirigenten iført Darth Vader-kostyme. Lyssabel i stedet for dirigentpinne er ikke nye perspektiver, det er derimot spot on på definisjonen av kulturnæring: Å bruke kunstnerisk innhold og strategier i utvikling av kommersielle produkter.

Det er klart at det norske folk, og kanskje særlig høyrepolitikere, fortsatt ønsker Beethoven-symfonier, Ibsen og jazz vi har hørt før. Vi trenger musikk i bryllup og begravelser, vi trenger barneteater om skilsmisser, vi trenger Sound of Music på Hålogaland Teater. Det er hyggelige greier, og viktig for noen, men å si at det utfordrer vårt verdensbilde, er å ta vel hardt i.

Problemet er at ingen – bortsett fra kunstnere – er villig til å gå i demonstrasjonstog for å få statlige penger til å utvikle kommersielle produkter. Kunstnere har to valg, og de fleste står i spagat over avgrunnen mens de lurer på hvilken side de skal hoppe til før det er for seint:

Det ene alternativet er å akseptere at kulturnæring er dagens zeitgeist, og bruke sine evner innenfor rammen som markedstenkningen tillater. Og det er ikke nødvendigvis noen dårlig deal: både trendforskere og innovasjonsdirektører er rørende enige om at kulturnæring er veien til vekst og trygge arbeidsplasser i opplevelsesøkonomiens gylne tidsalder. Resultatet kan bli både penger i kassa og bilde i avisa. Men ikke stipend fra staten.

Det andre alternativet er å lage kunst. I så fall er ikke dette en kamp for arbeidsplasser. Da må vi tørre å tenke mye større enn som så.

Som Tim Etchells i det britiske teaterkollektivet Forced Entertainment så nådeløst treffende sier det:

«I ask of each performance; will I carry this with me tomorrow? Will it haunt me? Will it change me? Will it change things? If not, it has all been a waste of time».

Amund Sjølie Sveen, kunstner og slagverker

Teksten er del av debattserien Min mening, som du kan lese mer om her. Hver uke legger vi ut et nytt innlegg fra en engasjert stemme i norsk kulturliv.

Opprørt, frustrert, begeistra? Nøl ikke med å sende oss kommentarer, innlegg eller tips!

22.11.2017
08:00
22.11.2017 08:57