Drøm og frykt: – Drømmesituasjonen er at det fortsatt blir presentert variert kunst på et profesjonelt nivå. Frykten er at frilansere ikke lenger blir spurt om å lage forestillinger, mener Camilla Susann Haug og Lars Andreas Haug. Her fra forestillingen Messing with voice.

Drøm og frykt: – Drømmesituasjonen er at det fortsatt blir presentert variert kunst på et profesjonelt nivå. Frykten er at frilansere ikke lenger blir spurt om å lage forestillinger, mener Camilla Susann Haug og Lars Andreas Haug. Her fra forestillingen Messing with voice.

CF-Wesenberg@kolonihaven.no

Hva skal vi fylle Skolesekken med?

Framtidas skolesekk er i støpeskjeen. Vi har gitt to musikere, en kulturleder og en forsker frie tøyler til å ønske seg akkurat hva de vil for den nye DKS-enheten.
15.03.2016
11:47
15.03.2016 11:47

redaksjon@musikkultur.no

Drømmesituasjonen er at det fortsatt blir presentert variert kunst på profesjonelt nivå og at alle kunstuttrykk blir evaluert av et programråd, bestående av kompetente kunstnere, lærere og produsenter, sier tubaist og komponist Lars Andreas Haug.

Han har mange skoleturneer bak seg, både for Rikskonsertene og Den kulturelle skolesekken (DKS).

– Frykten er at frilansere ikke lenger blir spurt om å lage forestillinger, og at kommunalt ansatte musikklærere får bakt inn produksjoner i stillingen sin, uten å bli evaluert av et programråd. Man kan jo selvfølgelig få noen veldig gode programmer blant de musikklærerne som er vant til å være aktive utøvere. Men dem blir det færre og færre av, ettersom kravene til lærernes tilstedeværelse på arbeidsstedet er høye. Dermed blir det vanskelig å frigjøre tid til utøving på profesjonelt nivå, sier han.

– Bør få standardisert kontrakt

I august i fjor kom beskjeden fra daværende kulturminister Thorhild Widvey: DKS skulle legges inn under Rikskonsertene, og hele organisasjonen skulle få et nytt navn og et nytt mandat. Fungerende direktør i Rikskonsertene, Ådne Sekkelsten, er nå i full gang med å skape en ny enhet. Endringene vil få konsekvenser, ikke bare for skolene, men også for de mange musikerne som turnerer med sine produksjoner over hele landet. Lars Andreas Haug og kona Camilla Susann Haug har nylig kommet hjem fra en runde med prosjektet Messing with voice. En av de største utfordringene de har møtt som musikere i de ulike ordningene, er honorarpraksisen.

– Behovet for en standardisert arbeidsavtale er stort! DKS og Rikskonsertene har til nå hatt ulike arbeids- og lønnsavtaler. Som utøver har man av og til vært nødt til å forholde seg til to forskjellige systemer. Rikskonsertenes kontrakt oppleves som mer stabil og forutsigbar, i og med at retningslinjene er forhandlet fram av MFO og lønna er tariffbasert. I framtida bør man få en standardisert, felles kontrakt, uavhengig av hvilket fylke man jobber i – eller om man jobber sentralt fra den nye DKS-enheten, sier tubaisten og sangeren. 

De to musikerne er riktignok ikke bare opptatt av eget forgodtbefinnende når framtida skal stakes ut for en ny, stor kulturinstitusjon.

– Rikskonsertene og musikkdelen av DKS har lenge operert med et programråd som skal sørge for at produksjonene kvalitetsmessig når målgruppa. Dette er positivt, og noe jeg synes andre kunstarter innenfor den nye DKS-enheten bør adoptere. Å ha et programråd må være en av de viktigste oppgavene for den nye enheten, mener Lars Andreas Haug.

Konstruksjon uten skjelett

Ulrika Bergroth-Plur er daglig leder i Musikk i skolen. Hun har fulgt Rikskonsertene og DKS tett i mange år, både fra innsiden og utsiden. I 2004 kom hun fra Finland til Norge for å starte som konsertsjef for barn og unge i Rikskonsertene. Hun mener DKS har slitt med noen barnesykdommer, men hun har likevel stor tro på framtida.

– For å gjøre det helt klart: DKS har vært og er fremdeles, på tross av enkelte vokse- og utviklingssmerter, en helt unik og fantastisk suksesshistorie som man i utlandet bare måper over!

En av utfordringene til DKS, er ifølge Bergroth-Plur, at ordningen helt fra starten av har vært en konstruksjon uten skjelett.

– Derfor har mange lokale varianter oppstått. Det kan være en utfordring når man i dag dels skal prøve å skreddersy tiltak innenfor lokale modeller, samtidig som man skal ha nasjonale fellesmål og en felles forståelse for hva ordningen skal være. En annen utfordring – og kanskje den viktigste oppgaven man må løse – handler om eierskapet til ordningen: Hvem eier DKS i praksis, og på hvem sine premisser skal beslutninger tas – skolens eller kunstfeltets? Dette er det mest sentrale spørsmålet, slik jeg ser det. Jeg tror riktignok det er mulig å finne en løsning som ivaretar alles interesser, og som bygger på gjensidig kunnskap, forståelse og ikke minst respekt, sier Bergroth-Plur.

Kulturlederen: Ulrika Bergroth-Plur er daglig leder i Musikk i skolen.

Kulturlederen: Ulrika Bergroth-Plur er daglig leder i Musikk i skolen.

Marte Bjerke

Hun peker også på noe hun mener kjennetegner store deler av det norske kulturlivet: En mangel på kommunikasjon og raus deling av erfaringer og ideer.

– Siden jeg kom til Norge har jeg ofte opplevd at miljøene som jobber med målgruppa barn og unge i kultursektoren, opererer parallelt ved siden av hverandre, heller enn samla. Det som hele tida har ligget der som en skygge er at det ikke er en helhetlig struktur på plass for dette feltet. De samme problemstillingene og spørsmålene har en tendens til å komme opp år etter år. Rapporten «Det muliges kunst» fra 2014 satte fingeren på mye av det samme, og kom også med konkrete anbefalinger om samhandling. Dette gjelder ikke minst på tvers av departementene.

Et paradigmeskifte

Bergroth-Plur mener at vi står foran et potensielt paradigmeskifte.

– Jeg vil tørre å si at man ikke bare må se dette som en omorganisering av DKS, men man må finne en struktur som er ressurseffektiv og logisk for hele feltet, og som ivaretar barnas interesser. Det er ofte det samme barnet som har musikkundervisning på skolen, som opplever skolekonserten i gymsalen, som spiller i skolekorpset etter skoletid og som går i kulturskolen om kvelden. Vi må huske på at Skolesekken ikke primært ble etablert for å skape nye arbeidsplasser, for å øke administrative og økonomiske ressurser til nasjonale enheter, kommuner eller fylkeskommuner, eller for å gi kunstnere en arena for kreativ utfoldelse. Den ble skapt for barna og for skolen som en kulturell møteplass, understreker Bergroth-Plur.

Hennes drøm for framtida er en helhetlig tenkning som omfatter barnet fra skole, gjennom fritid, til voksenliv.

– Der lokale, kreative, aktiviserende prosesser på skolen kombineres med fantastiske, gjerne også utfordrende kunstneriske produksjoner, med utøvere fra øverste hylle. Jeg håper også at man kan få til en mer aktiv kobling mellom den kulturelle plattformen på skolen om dagen og kulturskolene og de profesjonelle kulturinstitusjonene, sier Bergroth-Plur, som samtidig sender en oppfordring til utdanningsinstitusjonene på kunstfeltet:

– De må komme enda mer på banen, ikke bare for å sikre kunstnernes kompetanse til å bære forskjellige hatter, men også for å anerkjenne at DKS er en svært viktig satsing for det framtidige kulturlivet i Norge.

– Det sentrale leddet er bygd ned

Åsne Dahl Haugsevje er forsker ved Telemarksforsking og ledet arbeidet med å evaluere fase to av Kunstløftet, et utviklingsprosjekt for ambisiøse og relevante kunsttilbud for barn og unge. Både Kunstløftet og DKS har vært underordna Kulturrådet, og mens Kunstløftet er avslutta, flyttes DKS nå ut. Haugsevje ser de to i sammenheng, og sier at DKS nå har en mulighet til å ta en plass de ikke tidligere har hatt.

– Skolesekken er den største satsinga noensinne på formidling av kunst til barn og unge. Vårt datamateriale fra flere evalueringer viser at mange mener at DKS ikke har løfta høyt nok en kunstfaglig ambisjon på vegne av barn og unge. Det er mange kompetente folk som jobber med DKS på regionalt nivå, men det sentrale leddet har vært bygd helt ned, sier forskeren.

Endringer i Kulturrådet gir muligheter

Kunstløftet har vært en langt mindre satsing i kroner og øre, men har på sin side hatt høye kunstneriske ambisjoner, og har hatt som mål å øke produksjonen av kunst med høy kvalitet for barn og unge.

– Gjennom Kunstløftet har Kulturrådet også ønska å øke kunnskapen og bevisstheten om kunst for denne målgruppa, og prestisjen knytta til denne kunsten. Kanskje flyttinga som nå skjer kan innebære en dreining, og at DKS kan ta et tydeligere kunstfaglig grep, sier Haugsevje.

Hun minner samtidig om at hele fagfeltet kunst for barn og unge er i en overgangsfase, ettersom Kulturrådet har foretatt en større omorganisering. Der det før fantes et eget fagutvalg for barn og unge, er nå kompetansen spredd ut over de andre fagutvalgene.

– Dermed blir det spennende å se hvordan det fagområdet nå vil bli forvaltet. Kulturrådet har gjort en ganske radikal omlegging. Kanskje kan DKS bruke denne overgangsperioden til å melde seg på og bli en tydeligere kunstfaglig aktør, sier Haugsevje.

Å ha et programråd må være en av de viktigste oppgavene for den nye enheten.

Lars Andreas Haug

15.03.2016
11:47
15.03.2016 11:47