Atle Ove Martinussen

«Hurra for BIT20 og satsingen på kvinnelige komponister!»

MIN MENING: Det er pussig at BIT20s forfriskende ambisjon om å framføre flere verker av kvinnelige komponister, av enkelte betraktes som «et vikarierende motiv» eller som «kvotering». Flere vil heller mene at hankjønn alene har vært kvotert gjennom 300 års symfonisk liv, skriver Nora Taksdal i dette innlegget. 
04.02.2020
10:17
10.02.2020 10:42

Hurra! Samtidsensemblet BIT20 i Bergen har besluttet å framføre flere verker av kvinnelige komponister. Ifølge kunstnerisk leder, slagverker Trond Madsen, bør ensemblet miste statsstøtten hvis de ikke når målet om 50 prosent kvinnerepresentasjon på repertoarlisten. Madsens utspill har vekket både begeistring og motstand i sosiale medier: «Det er mange måter å få oppmerksomhet på, og en smal og viktig sjanger som samtidsmusikken må nok dessverre ty til utenommusikalsk skyts for å tekkes de bevilgende myndigheter», hevder én debattant. «Budskapet til Trond Madsen og BIT20 tar ikke inn over seg at det hele avhenger av rekruttering. (…) Rop heller høyt til politikerne om at samtidsmusikk er viktig, i sin egenart, og ikke på grunn av vikarierende motiver.» Videre: «BIT20 har ikke fulgt med i timen og sett at utviklingen av likestilling i musikklivet går riktig vei, og med rekordfart uten statlig inngripen.»

Mye av denne debatten finner du på dirigenten Peter Szilvays åpne Facebook-side. Scroll deg nedover i feeden. (Denne henvisningen er avklart med Peter.)

     

(For ordens skyld: Formuleringen i BIT20s sesongprogram lyder slik: ...vi er stolte over å annonsere at vårt mål er full kjønnsbalanse i vår kunstneriske produksjon. Journ.anm.)

Det går til de grader riktig vei!

Som kammer- og orkestermusiker gjennom 35 år, kan jeg bekrefte at det til de grader «går riktig vei»! Jeg har spilt under Ruth Lagesen (pianist, f. 1914) og Iona Brown (fiolinist, f. 1941). De var begge enere i sin generasjon, men ble møtt av organiserte og innbitte motstandsaksjoner fra musikerne idet de inntok dirigentpodiet. Det ville ha vært utenkelig i Norge i dag.

Men har utviklingen virkelig skjedd «uten statlig inngripen»? La oss huske familiepolitikken. Ja, barselperm, pappaperm og barnehager. Ruth Lagesen og Iona Brown måtte velge bort familieliv, til fordel for et musikkliv som likevel ytet dem stor motstand. De ville ha måpt hvis de fikk vite at etter deres død er det helt vanlig at fedre hamler opp med barn og hjem, mens mødre gjør karriere. En ambisiøs, statlig familiepolitikk er fundamentet for rekruttering, likestilling og selvrealisering for alle. Endringen er nettopp et resultat av «utenommusikalsk skyts», hardt tilkjempet.

• Les også: Lav norskandel og kun tre prosent kvinnelige komponister på orkesterrepertoaret

Kvinnene på dirigentpodiet må bevise mer

Selv har jeg vært heldig. Både i barndomshjemmet og i mine ulike kollegier har kvinner og menn – etter min subjektive erfaring – vært behandlet som jevnbyrdige. Men at komponister og dirigenter utgjør en mannsbastion, er hevet over tvil. Det er i lys av dette pussig at BIT20s forfriskende ambisjon om å «reise kjerringa» kan betraktes som «et vikarierende motiv», eller som «kvotering». Flere vil heller mene at hankjønn alene har vært kvotert gjennom 300 års symfonisk liv. 

Sveriges Radios glimrende TV-serie «She composes like a man» om motarbeidede/ignorerte/glemte kvinnelige komponister, har allerede inspirert til repertoarmessig skjerping. Vi kan være stolte av at den norske dirigenten Cathrine Winnes briljerer som programleder i TV-serien. Den overbeviser gjennom nivået på verkene som presenteres. Det er imponerende, kvinnenes begrensede utviklingsmuligheter tatt i betraktning.

• Les også: Cathrine Winnes om de glemte kvinnelige komponistene

Enkelte insinuerer fremdeles at kvotering av kvinner vil innebære fall i kvalitet. Dirigent Halldis Rønning fikk beskjed i et ledende svensk orkester om at hun skulle få én sjanse: fylte hun oppgaven, ville hun kunne bli reengasjert. Men slik er det jo for alle dirigenter: musikerne holder avstemning om hvorvidt de får komme tilbake. Det blir imidlertid neppe presisert for mennene, langt mindre betraktet som kvotering når de først kommer gjennom nåløyet. Avgjørende er det selvfølgelig at alle som eventuelt kvoteres må være høyt kvalifisert. Det er heller ikke likestilling før begge kjønn kan være like dårlige

 

«Vil ha med kvinner, bare de er gode nok»

Vi skal ikke tro at kulturlivet er avsondret fra maktmekanismene på andre samfunnsområder. På 90-tallet var vi flere prisvinnere fra ulike solistkonkurranser som ble ringt opp av et ledende nasjonalt kurs, som ønsket instruktører og utøvere. De mannlige prisvinnerne ble spurt om å delta, mens samtlige kvinner ble spurt om de «hadde tips om noen» som kunne delta. Det samme gjaldt rekruttering til timelærerstillinger ved ulike høyskoler. Som medlem av Vertavo-kvartetten i ti år, ble jeg vant til journalister som kalte oss «jentekvartett» og stilte spørsmål om antrekk, utseende, og det å være fire jenter på tur – der kvartetter med mannlige medlemmer fikk snakke om repertoar, kunstnerisk prosess, ambisjoner og faglig bakgrunn.

Også de senere år har jeg samarbeidet med arrangører (av begge kjønn) som «gjerne ville ha hatt med flere kvinner, bare de var gode nok». Når noen så leverer en liste med navn på suverene fru X, Y, Z, Æ, Ø eller Å, svarer arrangøren forbløffet: «Å ja, akkurat henne, eller henne og henne, har jeg ikke tenkt på.»

• Les også: Kulturlivet – best i klassen på kjønnsbalanse

Ikke politisk korrekt, men kunstnerisk interessant!

Tilbake til BIT20: Det som oppnås er selvsagt ikke parameteren «kjønnsbalanse», men større musikalsk tilfang og sult etter nye stemmer. Flere kvinnelige frontfigurer er ikke politisk korrekt, men kunstnerisk interessant. BIT20 velger fra et internasjonalt repertoar. Det er lett å finne egnede komponister. Kvaliteten vil ikke bare vedvare, men styrkes, ved at det øses mer aktivt fra kvinnesidens kilde. Som musiker i Bergen på 90-tallet fikk jeg være med å framføre Unsuk Chin, Jekaterina Tschemberdschi, Kaija Saariaho, Sofija Gubaidulina, og en glimrende rekke nordiske kvinner. Den gang kuriositeter, i dag klassikere. De ble rekruttert, som følge av aktiv politikk. 

Nettopp fordi Norge etter iherdig innsats har nådd verdenstoppen i likestilling, kan vi bli et musikkens kraftsentrum. Internasjonale kunstnere kan få sine verker framført her, undervise og utvikle sitt fag videre, før dirigenter og solister bringer dem ut i verden. 

BIT20s skål – for kraft og krutt!

 

Nora Taksdal er solobratsjist i KORK, samt aktiv pedagog

04.02.2020
10:17
10.02.2020 10:42