Har vi et kulturelt klasseskille i Norge?

TEMA: Mens orkestrene diskuterer lønnsøkning og pensjon, jobber mange musikere i det frie feltet gratis for å få realisert prosjektene sine.
26.04.2016
10:07
27.04.2016 14:48

marte@musikkultur.no

Ja, vi har et kulturelt klasseskille i Norge, hevder produsent og trompetist Anders Eriksson.

– Hva jeg mener med det? Kanskje at forskjellene i arbeidsforhold, lønn og pensjon mellom dem som spiller europeisk kunstmusikk og dem som spiller annen musikk, er så store at det ikke er rimelig. Hvorfor skal det være sånn, spør den aktive prosjektlederen, mens han i god frilansånd multitasker på høyt nivå: En kaffe latte i den ene hånda, en telefon som ringer ustanselig i den andre og foran ham en datamaskin full av oppgaver som må håndteres sånn litt innimellom.

Det er på høy tid å tenke nytt, konstaterer Anders Eriksson.

Foreldet fordelingspolitikk: – På kulturområdet har bevilgningene økt, men fordelingspolitikken har etter mitt syn ikke endra seg nevneverdig siden 60-åra, sier Anders Eriksson.

Foreldet fordelingspolitikk: – På kulturområdet har bevilgningene økt, men fordelingspolitikken har etter mitt syn ikke endra seg nevneverdig siden 60-åra, sier Anders Eriksson.

Marte Bjerke

– Fordelingspolitikk fra 60-åra

Musikkultur har gått igjennom regjeringens kulturbudsjett, samt de støtteordningene i Norsk kulturråd som ikke er prosjektbaserte. Vi har sett på fordelinga av de offentlige midlene til institusjonene og det frie feltet, til såkalt rytmisk sjanger og kunstmusikken. Vi har tatt for oss 2016 for å få et øyeblikksbilde, men vi våger å påstå at dette er representativt også for andre år. Tallene understøtter Erikssons påstand: De klassiske institusjonene og ensemblene får nærmere 1,4 milliarder kroner, mens det rytmiske musikkfeltet må nøye seg med nærmere 140 millioner kroner. (Se flere grafer nedover i teksten)

– På den ene sida har vi orkesterselskapene og Operaen, og helt ytterst i andre enden finner vi de helkommersielle aktørene, fra EDM og russepop til Melodi Grand Prix. Men hele dette feltet imellom, som rommer sjangere som viser, jazz, indierock og -pop, kabaret og folkemusikk, der sliter man, sier Eriksson.

Norsk politikk og samfunnsliv har gjennomgått store endringer siden han flytta hit fra Sverige for 30 år siden.

– Samfunnet og politikken har tilpassa seg en ny virkelighet. Se på miljøpolitikken, det flerkulturelle og internettbruken. På kulturområdet har bevilgningene økt, men fordelingspolitikken har etter mitt syn ikke endra seg nevneverdig siden 60-åra. Det er mye gammel vane og mange konvensjoner som regjerer. Jeg tror egentlig ikke problemet ligger hos politikerne, men heller ute i institusjoner og forvaltning, i en foreldet oppfatning om hvordan ting skal være. Og i sterke nettverk som passer på sitt, sier Eriksson.

Les også: Arbeiderpartiet vil ha flerårige tilskudd

Han er opptatt av at man må kunne debattere fordelingspolitikken på kulturfeltet, uten at de ulike aktørene dykker ned i hver sin skyttergrav.

– Dette er ikke et vi mot dem, understreker han.

– Det er et oss. Det frie feltet og institusjonene er avhengige av hverandre. Vi trenger hvert eneste orkester og hver eneste stilling vi har i orkesterinstitusjonene. Men i framtida må vi ta i bruk en annen fordelingsnøkkel, tilpassa den virkeligheten vi lever i. For hver million det offentlige legger inn i de store klassiske institusjonene, må man samtidig sørge for en større andel til det frie feltet. Her ligger mye av nyskapningen og utviklingen. Ikke minst når det gjelder kulturnæring.

Ikke penger til å lønne musikerne

I velrenommerte Rainbow Studio på Torshov i Oslo finjusterer lydtekniker Jan Erik Kongshaug opptakene fra dagens økt. To låter er spilt inn av de 13 musikerne i Ensemble Denada sammen med Arild Andersen, en nødvendig del av promoteringsarbeidet til konserten de skal ha under Kongsberg jazzfestival i sommer.

– I dette prosjektet tar vi et av de store ikonene innen norsk jazz, Arild Andersen, og prøver på en liten revitalisering av musikken hans. Arild skal skrive noe ny musikk og så har vi hyra Norges fremste arrangører på feltet til å arrangere, forklarer Eriksson, som er prosjektleder, produsent og trompetist i Denada.

Da ensemblet fikk avslag på søknaden om støtte fra Kulturrådet, ble løsninga å bruke av ensemblestøtten for å betale for arrangering av musikken. Resultatet er at det ikke er penger igjen til å lønne musikerne i jazzbandet for øvingsdagen og innspillingsdagen de nå har lagt bak seg.

Spiller gratis for å møte Kulturrådets krav

Mange ensembler i det frie feltet har det som Denada. De opplever å ikke få betalt for all jobben som legges ned. Med trange, uforutsigbare økonomiske rammer og høye kunstneriske ambisjoner er det ikke uvanlig at lønn til musikerne blir nedprioritert for å komme i mål med et lenge planlagt prosjekt. Denadas situasjon i 2016 er et eksempel på hvilke paradokser og prioriteringer mange frie ensembler står overfor:

Bandet får i år ensemblestøtte fra Kulturrådet på én million kroner, og er dermed et av jazzensemblene som får mest gjennom denne ordningen.

– Vi har hatt en nedgang i støtten fra Kulturrådet på 300 000 kroner fra i fjor, og fikk signaler om at grunnen er at vi har hatt minkende aktivitet. Vi ble derfor oppfordra til å være mer offensive, og det ønsker vi selvfølgelig, forteller Eriksson.

Prosjektet med Arild Andersen er en ambisiøs satsing. Ensemblet søkte derfor om støtte til å få arrangert musikken som skal framføres under Kongsberg jazzfestival.

– Når vi da får avslag og må bruke av ensemblestøtten til arrangering, av de pengene som egentlig skal brukes til å produsere konserter, da er det vanskelig å være mer offensiv. Man biter seg sjøl i halen hele tida.

– Hvordan stiller musikerne seg til å øve og spille inn gratis?

– Vi har ikke noe valg. Dette er et viktig grep for å selge prosjektet, mulig blir det også del av en plate, forklarer Eriksson, og fortsetter:

– Her er vi inne på de store forskjellene. Administrasjon, kuratering, produksjon og bestilling er en nødvendig del av arbeidet, også i det frie feltet. Mens orkesterinstitusjonene har store administrasjoner med alt fra fire til i overkant av femten ansatte, sitter vi og må igjennom to dager med gratisarbeid for å oppfylle Kulturrådets krav til høyere aktivitet.

Administrasjon er den store utfordringa

Terje Foshaug er daglig leder i Folkemusikk Nord. Jobben hans er blant annet å hjelpe utøvere til å få realisert prosjektene sine. Han arrangerer turneer, er med på å produsere forestillinger og driver rekrutteringsarbeid for et budsjett på cirka 1,4 millioner kroner. Dansekompaniet Kartellet og ensemblet Hekla Stålstrenga er eksempler på faste grupperinger som starta under Foshaugs paraply, i samarbeid med festivalen Kalottspel. Foshaug har en urokkelig tro på at samarbeid mellom små aktører på det frie feltet kan få store ringvirkninger.

Dansekompaniet Kartellet står nå på egne bein, etter noen års drahjelp fra Foshaug og hans samarbeidspartnere. Danserne drifter et aksjeselskap, og er del av den nye kulturnæringa. Til sommeren er de festspillprofiler under Festspillene i Nord-Norge, med konsertforestillinga Anføttes. Den største utfordringa ved å være selvstendig er, ifølge koreograf og danser Sigurd Johan Heide, å ha tid og penger til alle de administrative oppgavene.

– Mye av tida som tidligere har vært brukt på det kunstneriske har nå gått over på administrasjon. Det er skikkelig fortærende at de kronene vi søker om er så effektive at det ikke ligger noen penger til administrasjon i det, sier Heide.

Kartellet finansierer sin virksomhet gjennom eventoppdrag, støtte fra Kulturrådet, Innovasjon Norge og Sparebanken Nord-Norge.

– Legger du ned mye ubetalt arbeid i Kartellet?

– Ja, er du gal! Det er mye idealisme, og lønn i himmelen eventuelt, sier Heide.

Han mener at bevilgende myndigheter i større grad må anerkjenne de reelle produksjonskostnadene på det frie feltet.

– De må se hvor mye administrativt arbeid som ligger bak. Til dette må det være en større pott penger. Vi som kunstnere må også bli flinkere til å synliggjøre hvor lang tid slikt arbeid faktisk tar, påpeker Heide.

– Lite bærekraftig jojo-politikk

Terje Foshaug mener man med beskjedne midler kan oppnå mye på det frie feltet.

– Det skal ikke så mye penger til. Vi skal ikke bygge store mastodontinstitusjoner, men en langsiktighet er viktig, understreker Foshaug.

Store fordelingsutfordringer: Terje Foshaug, daglig leder i Folkemusikk Nord, mener at man med små midler kan få til mye på det frie feltet.

Store fordelingsutfordringer: Terje Foshaug, daglig leder i Folkemusikk Nord, mener at man med små midler kan få til mye på det frie feltet.

Privat

Han opplever at særlig arrangører på små steder rammes hardt når finansieringa ikke er langsiktig. Dette går igjen utover musikerne, som ikke har noen plass å spille.

– Den jojo-politikken som føres nå er ikke bærekraftig, det hjelper ikke med støtte hvert tredje år. Arrangørene er kanskje det aller svakeste leddet i folkemusikkens næringskjede. Det er ikke økonomisk drivverdig å være folkemusikkarrangør i Nord-Norge. Men det er her kulturpolitikken kommer inn. Midlene til arrangørene må gis over så lang tid at både arrangørene og publikum rekker å opparbeide en tro på det de gjør. Man kan ikke bygge opp et tilbud, hvis man har én konsert hvert tiende år, påpeker Foshaug.

I likhet med Anders Eriksson, mener han at kulturfeltet sliter med voldsomme fordelingsutfordringer, og illustrerer sitt poeng med et lite tilbakeblikk på da Trond Giske i 2008 bevilga de første 6,5 millionene til samarbeidsprosjektet Nordnorsk opera og symfoniorkester.

– Den gang satt hele Norges rytmiske samkjøringsprosjekt og venta på hva som skulle komme ut av stortingsmelding nummer 21: «Samspill – et løft til rytmisk musikk». Da ble hele feltet, alle de rytmiske kompetansesentrene, avspist med fem millioner kroner til sammen. Det sier jo litt om de enorme forskjellene, sier Foshaug.

Det offentliges ansvar?

Anders Eriksson mener at kunstnerne sjøl også bærer en del av ansvaret for at det frie feltet har havna akterut i det offentlige støtteregimet.

– Vi er ikke så flinke til å stå samla og formulere oss på en fornuftig og tydelig måte, sier han.

Men er det det offentliges ansvar å finansiere alle utkanter av norsk musikkliv?

– Man kan selvfølgelig mene at det ikke er det offentliges ansvar å gi disse pengene til folkemusikk, jazz eller ny knitrepop, men hvorfor er det da et offentlig ansvar å finansiere de andre sjangrene? Hvorfor skal Norge kunne levere en fullverdig Bruckner-tolkning, mens folkemusikere og jazzmusikere lever fra hånd til munn, spør Eriksson.

Les mer om rytmisk musikk: Lav status og slunken pengekasse

Saken er først publisert i Musikkultur på papir. Grafene er tilpasset for nett.

Vi trenger hvert eneste orkester vi har, men i framtida må vi ta i bruk en annen fordelingsnøkkel
i kulturlivet.

Anders Eriksson, musiker og produsent

26.04.2016
10:07
27.04.2016 14:48