Georg og den mangfoldige klarinetten

PORTRETTET: Georg Reiss var en av de første i sin generasjon med musikkutdannelse som valgte å bli frilanser. Han satsa beinhardt på mangfold og allsidighet.
18.11.2016
09:18
18.11.2016 09:19

anne@musikkultur.no

Det handler om å finne sin stemme og være tro mot den, sier Georg Reiss.

Han og klarinetten har holdt det gående i 45 år. Når han nå fyller 60 år, inviterer han til solokabareten Reiss alene, hvor han forteller om livet med den mangfoldige klarinetten.

Georgs klarinett har mange stemmer. Den kan låte fjell og lokk og lur, den kan rocke og mane frem jazzens blåtoner. Den kan by opp til sigøynerdans og svingende gammeljazz, og den kan gråte en stille mollstemt jødisk klezmermelodi, så svakt at tonen kommer ut av ingen ting.

Georg står midt på gulvet i sin egen stue i Sørkedalen i Oslo. Han spiller oss gjennom musikkhistorien fra Mozarts klarinettkonsert til toner av Brahms med vibrato, og videre gjennom mange kulturer. Klarinetten hans snor seg en tur innom Bucuresti, Budapest, Balkan, Jerusalem, New Orleans og helt til Vågå. Vegguret lyder som en metronom, men Georg leker seg i rubato. Lyden av ham låter «mangefasettert, syngende, vakkert, maskulint og følsomt», om han skulle beskrevet det selv.

– Når jeg putter instrumentet i munnen så låter det meg. Det er egentlig bra, og så må jeg lære å like det jeg hører. Jeg blir aldri neger, sigøyner eller døl, eller en blåkopi av andre kulturer og spellemenn. Men jeg er med å bære tradisjoner videre på en ny måte, og det er typisk meg, sier han.

Drømmen om et fritt musikeryrke

Da Georg var 15 år gammel mente bestevennen, ragtime-pianisten Morten Gunnar Larsen, at det var på tide at Georg fant seg et annet instrument enn piano. De to spilte firhendig klassisk piano sammen og lekte med elektrisk tog på Tåsen – fra barnehagen til de begynte å høre gammeljazz som trettenåringer. Joda, Georg kunne godt finne seg et nytt instrument, og det ble klarinetten. Han likte lyden, dessuten var det strategi: klarinetten kan spille både klassisk og jazz. I tillegg ville han bli så god som mulig. Det ville være veien til et fritt musikeryrke. Han er en av de første i sin generasjon med musikkutdannelse som valgte å bli frilanser.

– Jeg liker ikke ting som gjentar seg. Skolen hver eneste dag var utrolig kjedelig, og jeg fnøs av tanken på en fast jobb, et fast sted å gå til hver eneste dag på et gitt klokkeslett. Jeg så tidlig for meg et musikeryrke. Jeg hadde bare lyst å spelle musikk, bli så god som mulig.

Georg øvde piano på skolen og klarinett om kvelden. På pianoet likte han å spille langsomme stykker i moll, for da gråt pianotantene litt, og han passet på å kaste litt med hodet i de siste akkordene, for det likte de så godt. Han holdt det gående på piano til han kom inn på Musikkhøgskolen på klarinett hovedinstrument. Da gjorde han unna piano som bi-instrument første uken, og da han kunne konsentrere seg om klarinetten, gikk det fort. Han kom med i Ophelia Orchestra og Magnolia Jazzband, og det ble full fres med frilansing.

– I etterkant har jeg tenkt at utdannelsen på høgskolen var snever og hjernevaskende. Det var én ting som gjaldt, og det var å få jobb i et orkester. Stykkene skulle spilles slik og klinge sånn, ikke noe vibrato. Det var et stivt blikk på klassisk repertoar og hvordan det skulle spilles. Jeg har brukt tid på å få av meg det åket, sier han.

Sigøynerorkesteret: Georg Reiss traff Gjertruds Sigøynerorkester på fest og spurte pent om han kunne få bli med. Georg har siden spilt med dem.

Sigøynerorkesteret: Georg Reiss traff Gjertruds Sigøynerorkester på fest og spurte pent om han kunne få bli med. Georg har siden spilt med dem.

Tove Elin Berg

Må beherske alt

Georg valgte bevisst en retning få klarinettister i Norge velger, og enda færre valgte da, på slutten av 70-tallet.

– Det er ikke noe tilfeldig ved hvordan jeg har havna i alle musiker-konstellasjonene og ensemblene. Allsidigheten var målet til å klare meg. Jeg innstilte meg på å dirigere korps, spille til dans, være vikar i operaorkesteret, ta teaterjobber, spille skolekonserter. For å kunne drive med det jeg synes er morsomt, nytter det ikke å spille Mozart bedre enn alle andre, men beherske alle type jobber. Jeg skjønte at jeg må kunne skrive noter, arrangere musikk, improvisere friskt. Og gudskjelov hadde jeg foreldre som støttet meg, sier Georg.

Det var ikke så vanlig å bli frilanser for 40 år siden, og de første femten årene etter den klassiske høgskoleutdannelsen følte han at det han drev med ikke var høyverdig.

– Det var mest i mitt hode. Ikke hadde jeg fast jobb, jeg nådde ikke målet om orkesterjobb som høgskolen hadde rustet meg til. Da jeg skulle spille på en utescene i København med Magnolia, var Oslo-filharmonien i byen samme dag, og musikerne vandret rundt i byen. Jeg kjente noen av dem på nikk. De ble stående og høre på oss, og det så ut som de syntes det vi drev med var morsomt. Jeg oppdaget at noen andre kanskje drømte om å gjøre det jeg gjorde og at det ene ikke trenger være bedre enn det andre. Da snudde det. Det handler om å få selvtillit på det man gjør og er god på, sier Georg.

– Ser du på deg selv som et forbilde for andre ved å ha valgt den brede tilnærmingen?

– Egentlig er jeg lei meg for at ingen truer mitt felt. Jeg aner ikke hvorfor ikke flere ser allsidigheten med klarinetten, det er så mye å hente ut av den. Den har et omfang som er større enn nesten alle andre blåseinstrumenter, og den kan låte så rocka man bare vil hvis man drar på! Jeg har prøvd å ha kurs for å lære studenter ørlite om hvilke koder de kan ta tak i, om hva som er blåtoner i jazz, hva som er balkanmusikk, hvordan de kan forme klangen på samme flisa som de spiller Mozart’n sin. Når jeg har spurt om de har hørt på sånn og sånn musikk, kan jeg få til svar at de ikke riktig vet hva de skal lete etter. Og så er det så mye annet, man skal sjekke mobil, mail og Netflix, sukker han.

Lærer av medmusikere

Georg har selv lært av musikere han har møtt. Musikere i ungarske miljøer, musikere i New Orleans, spellemenn, en jødisk skuespiller som ga ham jiddisch musikk.

– Jeg har bygget sten på sten. Og jeg øver klassisk repertoar hver eneste dag – det er det som er øvingen. Det er blitt et par titusen timer på meg og klarinetten, sier Georg og humrer.

– Hvordan ble du med i Gjertruds Sigøynerorkester, da?

– Jeg møtte dem på fest, de spilte, det var så fint, og jeg spurte om jeg kunne få være med.

Siden ble det turer til Budapest. Alle restauranter der i byen hadde sine småorkestre, nå er det knapt ti igjen fordi økonomien er vanskelig.

– Vi fra Norge er med på å holde det i live, og vi er blitt en familie. På de fleste andre turneer ber jeg om enerom, men med sigøynerorkesteret godtar jeg sovepose!

I Ungarn har han sett hvordan sigøynermusikerne bruker kroppsspråket, hvordan alle følger alle som en fiskestim. Det blir et interessant møte mellom nordmenn og sigøynere.

– Vi nordmenn er ikke så temperamentsfulle som dem, men det langsommere temperamentet vårt er med å løfte musikken på sin måte. Selv om vi ikke groover som dem, så finner vi melodilinjer vi synes er fine, og det kommer en ny retning ut av det. Vi lager musikk, det er dette vi får til, dette er oss, og det er ingen blåkopi, sier Georg.

Skolekonserter: Georg Reiss har spilt skolekonserter siden starten i 1979. Her med Unni Løvlid og Vegar Vårdal som han turnerer med.

Skolekonserter: Georg Reiss har spilt skolekonserter siden starten i 1979. Her med Unni Løvlid og Vegar Vårdal som han turnerer med.

Privat

Triks om formidling

Han har en tett konsertkalender fremover, men først er det orgelfestival i Arkhangelsk og Tromsø og skolekonserten Fant. Georg har ikke lengre tellinga på hvor mange skolekonserter det er blitt siden første turné i 1979, kanskje tusen.

– Den gang stod vi musikere rett opp og ned ved pianoet, liret av oss «perler fra operaen». Det var null formidling og ungene lagde et helvete, vi måtte lage noe bedre for egen helses skyld!

– Gleder du deg til disse konsertene?

– Ja, ja, men det holder med noen uker i halvåret. Jeg elsker å se landet. Jeg har gått i Lyngsalpene på ski i januar, i fullmåneskinn, vi er flinke til å gjøre sånne ting når vi er på turné. Jeg er dessuten økonomisk avhengig av fire-fem uker i året med skolekonserter. Men jeg er redd vi med lang fartstid ikke skal bli brukt. Vi blir sett på som dyre.

Georg har lært seg triks om formidling gjennom skolekonsertene, som han også bruker på en jazzscene. Som at man hele tiden må være med i det som skjer, bruke øyne, blikk og kroppsspråk.

– I øyeblikket man trår inn på scenen, er man artist. Mange vil ikke, de vil bare inn på scenen og spille på instrumentet sitt. Det holder ikke. Mange spiller så det står etter, men det hjelper ikke om det harver og går om man ikke formidler noe utover scenekanten. Jeg opplever at når jeg får publikum til å åpne ansiktene sine, godfoten går og øya blir blanke, da kan vi låse opp sjelens kammer, sier Georg.

Han lener seg fremover: – I jødisk tradisjon sier man om en klezmer at han forteller en melodi, og «den som forteller en melodi, forteller sannheten, og da vil selv Gud lytte».

Reiss helt alene

Georg sier det er kjedelig å pakke opp klarinetter og ned klarinetter. Han har gjort det så mange ganger. Men ingen jobber har vært et ork.

– Man må finne gleden i alt. Det er også det viktigste for at publikum skal synes det er hyggelig å høre på. Et par ganger har jeg rota meg bort i et reisefølge som jeg ikke har trivdes med. Da har jeg lengta hjem!

Denne høsten har Georg skrevet en del tekster inspirert av et langt yrkesliv som frilansmusiker, og han binder det hele sammen med klarinettspill. I solokabareten Reiss alene, nå i november, nærmer Georg seg skuespilleriet.

– Min grandtante Elisabeth Reiss var faktisk den første som gjorde noe tilsvarende i Norge. Hun var opprinnelig konsertpianist, men etterhvert ble hun kabaretkunstner, sier Georg.

Solokabareten blir første gang han gjør noe sånt. På det samme stuegulvet hvor han nettopp har spilt klarinett, stiller han seg opp og drar en av epistlene. Den handler om å reise, reise ut av byen midt på dagen, se nye landskaper, røde låver, stoppe ved en kolonialhandel, reise videre dit han skal, finne spillestedet, være tett på de han er der for, reise igjen, kjenne gleden ved å være fri, fri.

– Det er gleden jeg føler ved livet som frilanser. Det har vært fint, men jeg har hatt mine bøyger. Markedsføringen av meg selv synes jeg er tung ennå. Jeg hadde håpet at jeg hadde holdt på så lenge at jeg var et kjent navn, at jeg fikk tilbudene. Det har ikke skjedd, og jeg må jobbe hardere enn noensinne for å markedsføre meg. Nye generasjoner kommer i posisjoner. De har selvfølgelig ikke hørt om han gubben på 60 år på klarinett! Nei, den markedsføringen er ikke så gøy å gjøre etter å ha holdt på et helt liv, jeg er lei av å sende ut materiale til festivaler, uten å få svar. Hele samfunnet har jo forandret seg i sitt forhold til kunst og musikk. Ingen skriver i avisene lenger om konserter. Mye av det vi gjør er hemmelig, både i aviser og radio. Mange musikere av kjempekvalitet er usynlige.

– Har du pleid å bekymre deg for hva som skjer om to uker?

– Ja, det hender, men jeg vet at det går over. Og jeg forventer ikke noe annet enn minstepensjon, så jeg vet at jeg og klarinetten må stå på til vi stuper.

Jeg vet at jeg og klarinetten må stå på til vi stuper.

Georg Reiss

• Klarinettist og frilanser

• Spiller blant annet med Ophelia Orchestra, Magnolia Jazzband, Gjertruds Sigøynerorkester, Streif, SyrinEnsemblet, og Georg Reiss kvartett.

• Underviser på Musikkhøgskolen i Scenisk bevissthet.

• Feirer at han er 60 år med solokabareten Reiss alene på Nynorskens hus i Oslo i november.

18.11.2016
09:18
18.11.2016 09:19

Georg Reiss

• Klarinettist og frilanser

• Spiller blant annet med Ophelia Orchestra, Magnolia Jazzband, Gjertruds Sigøynerorkester, Streif, SyrinEnsemblet, og Georg Reiss kvartett.

• Underviser på Musikkhøgskolen i Scenisk bevissthet.

• Feirer at han er 60 år med solokabareten Reiss alene på Nynorskens hus i Oslo i november.