Monica Strømdahl

Fri fugl

Hildegunn Øiseth lever som hun musiserer. Uten en fastsatt plan, uten frykt, og med ører og muligheter vidåpne.
2018101207000020181012111827

redaksjon@musikkultur.no

Der er den jo! Stemmen min!

En sufi-seremoni i Pakistan tidlig på 2000-tallet. Dagens eventjobb er unnagjort, og Hildegunn Øiseth hører for første gang bukkehorn spilt live. Det er bare noen få toner, verken virtuost framført eller et særpreget verk. Likevel vet Hildegunn at veien hennes nok en gang skal ta en ny retning.

– Jeg skjønte umiddelbart at jeg måtte skaffe meg et bukkehorn og spille inn plate. Visste hvordan det skulle låte. Og det kunne ikke skje fort nok.

Stor bredde og ufortjent lite berømmelse

15 år senere strener Hildegunn bortover Grønlandsleiret i Oslo. På ryggen har hun en hardcase med en trompet og to bukkehorn. I hånda en liten trillekoffert.

– Det er her det er liv, vettu. Skulle jeg bodd i Oslo i dag, måtte det bli på Grønland. Skal jeg sette meg ned og spille litt på gata?

Det er fotografering, og Grønland torg kryr av folk og biler. De færreste leer på et øyelokk idet hun slår seg ned utenfor sennepsgule Café Asylet og løfter bukkehornet til leppene.

– Det er for få horn i omløp. Og jeg skjønner jo at ingen vil ha med bukker å gjøre. De er sinte og de lukter aldeles bedrøvelig, sier Hildegunn mellom frasene.

Monica Strømdahl

Så blir hun stille. En tohundrelapp har nettopp dalt ned i fanget hennes. Hun gløtter opp. Gliser.

– Næmmen. Sjølveste!

Der står en musikerkollega, og de neste minuttene går med til gjensidig oppdatering. Dem er det mange av etter 28 år i bransjen. Spesielt når man som Hildegunn har leflet med et vidt spekter av uttrykk, instrumenter og arenaer.

– Jeg gikk fra korps og fele til klassisk trompetutdanning. Hadde ni års fast jobb i Bohuslän Big Band, før det ble egne prosjekter innen friimprovisert jazz, verdensmusikk og barnekonserter. Først i Sør-Afrika, så med base i Norge og verden som arbeidsplass, som det så fint heter.

I tillegg til store og små musikkscener og festivaler har hun spilt i humorprogram på TV, landskappleik og historiske spel, og holdt konserter på skoler, i flyktningleirer og i town-ships. Fire soloalbum har det blitt, en rekke utgivelser med faste band, samt talløse frilansoppdrag for ulike artister og prosjekter. Stor bredde og ufortjent lite berømmelse. Begge forhold har samme enkle forklaring, ifølge Hildegunn selv:

– Jeg har jo aldri hatt noen plan, vettu. Ha ha.

Bak den avvæpnende humoren og omgjengeligheten lurer et sterkt politisk og kunstnerisk engasjement. Hildegunn har en åpen og intuitiv innstilling til livet og musikken – og er en subtil kritiker av sjangerkonstruksjoner og kunstnermyter. Det fikk hun anerkjennelse for tidligere i år, da Norsk Lur- og bukkehornlag ga henne Egil Storbekkens musikkpris. Innsatsen hennes på neverlur og bukkehorn føyer seg nemlig ikke inn i vedtatte normer i tradisjonsmusikken. Tvert imot – da Hildegunn spilte neverlur under en landskappleik for mange år siden, var hun både fersk på instrumentet og hun improviserte fritt. Med en så uredd innstilling bidrar hun til å utvide rommet for hvem som passer inn, hvilke musikkuttrykk som kan høre sammen, og hvor nye kunstneriske ideer kan oppstå. Så hvordan har det seg at hun så lenge vaket under radaren?

Blir ikke kjent av å spille for skolebarn på Ål

Svaret er nok delvis at Hildegunn tilbrakte både studietida og 11 arbeidsår utenlands, og at hun har hatt mange lite synlige oppdrag for Rikskonsertene og eventmarkedet.

– Du blir ikke kjent i Norge av å spille for Telenor i Pakistan. Eller skolebarn på Ål. Og det er greit, bortsett fra at det å ha et mindre kjent navn gjør det vanskeligere å booke turneer. I dag håndterer heldigvis managementet mitt det der for meg.

Managementet har drahjelp av at stadig flere har oppdaget Hildegunns musikk. Først gjennom band som Uhambo, Nordic Beat og Shakara Ensemble, som alle utforsker møtepunkt mellom ulike musikkulturer. Og deretter med solodebuten Hildring fra 2009, der Hildegunn gjorde alvor av å lage en plate med bukkehorn.

– Bukkehornet kom som en gave. Det falt lett for meg å spille på, det hadde lange tradisjoner i vidt ulike folkeslag, og jeg elsket lyden – midt mellom fløyte, sopransax og stemme. Og viktigst: bukkehornet åpnet for kunstnerisk egenart, noe jeg sårt trengte da jeg kom hjem fra Sør-Afrika og oppdaget at alle norske trompetister jobbet i det samme landskapet som meg, med lyriske melodier, støyeffekter og innlemming av elektronikk og stemmebruk. De andre gjorde det bare litt bedre, ha ha. Jeg trengte ny inspirasjon. Og bam – der kom bukkehornet.

I Kina: HIldegunn har spilt i hele verden. Her i Kina med Rikskonsertene.

I Kina: HIldegunn har spilt i hele verden. Her i Kina med Rikskonsertene.

Privat

Ifølge produsent Svein Schultz var innspillinga preget av en påfallende lekenhet, utforsking av instrumentet og knallhardt arbeid mellom innspillingsøktene. Hildegunn hadde bare hatt hornet noen måneder. Hun visste hva hun ville spille, men kjente ikke hornet godt nok til å få det til. Før hun kom tilbake neste dag og hadde funnet en løsning.

– Jeg ville utfordre instrumentet. Ha med alle toner – også de som ikke skulle være mulige. Jeg ville ha høyt tempo og jeg ville pushe og imponere meg selv. Som nybegynner på hornet hadde jeg ingen å lære av i en slik ramme. Men heller ingen til å begrense meg. Veien ble til mens vi gikk. Jeg skapte melodier, Svein sørget for struktur og framdrift. Det var en givende prosess, og jeg synes fortsatt det er den beste i min lille bunke av plater.

– Jeg tror jeg ville tøffe meg litt

Resten av platebunken står i trompetens tegn, og ble utgitt i 2011, 2013 og 2015.

– Jeg hadde overhodet ikke tenkt å lage trompetplater. Det er jo så mange av dem. Hvem skal høre på alle disse pene trompetplatene? Jeg kjøper dem ikke. Men så klarte Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studio å overtale meg til slutt.

Hildegunn samlet Mats Eilertsen, Thomas Strønen og Torbjørn Dyrud i studio. Ingen øvelse, bare rett på. Og alle i bandet måtte ta med seg minst to låter.

– Når du møter en låt for første gang, så spiller du det som står på nota. Men når bandsammensetningen også er ny for deg, må du føle deg mer fram, improvisere og ha øra på stilk hele tida. Der ligger det en kime til magi, sier Hildegunn.

Denne ene dagen i studio ble til albumet Stillness. Plateselskapet var begeistret, og spurte om veien videre. Hildegunn hørte seg selv si at dette var starten på en trilogi.

– Jeg tror jeg ville tøffe meg litt, vise at jeg har planer jeg, altså. Og siden jeg liker å holde det jeg lover, ble det to til. Uten prøvetid, rett på. Smack.

Den tredje trompetplata, Time is Coming, ble kåret til årets album av Jazz Times.

https://www.youtube.com/watch?v=yMc4tsdZk_Y

– Det var hyggelig. Spesielt fordi dette var plata der jeg bestemte meg for å blande de ulike uttrykka mine. Det var blitt til at jeg enten spilte verdensmusikk på bukkehorn eller jazzkvartett med trompet. Nå skulle disse musikalske identitetene bli til én verden. Og selv om det kanskje sprikte litt, var jo alt dette aspekter ved mitt uttrykk.

Hun merket at instrumentene allerede hadde nærmet seg hverandre i estetikk.

– Trompetspillet hadde endret seg. Den spesielle, litt overdrevne vibratoen fra bukkehornet hadde sneket seg inn i trompeten. Etter hvert spilte det ingen rolle hvilket instrument jeg brukte, det handlet mest om å skape og være bevisst min egen signatur.

Rare dyr: I familieforestilingen Rare dyr spilte Hildegunn både trompet og bukkehorn, sammen med Majken Christiansen og Lars Andreas Aspesæter.

Rare dyr: I familieforestilingen Rare dyr spilte Hildegunn både trompet og bukkehorn, sammen med Majken Christiansen og Lars Andreas Aspesæter.

Rikskonsertene/Lars Opstad

– Nerver? Njæ, jeg blir gira

De fleste ser fram til 18-årsdagen sin. For Hildegunn handlet nedtellingen om å endelig bli gammel nok til å gå på Toneheim og satse videre på musikken.

– Korpsmiljøet og trompettimene lokalt og hos Ole Edvard Antonsen var viktige drivkrefter da jeg bestemte meg for å bli musiker. Men jeg øvde lite, og fløt på gehøret – også i studietida. Først i storbandjobben ble jeg virkelig god til å lese noter.

Musikkutdanninga på Ingesund skyldtes et tips fra spillelæreren på Toneheim. Hun hadde ikke vært lenge i Arvika før hun ble overrakt en neverlur.

– Du som er norsk, du kan vel dette, var kommentaren. Jeg hadde aldri spilt lur, men nevnte det ikke med et ord. Snart var det tradisjon at jeg stilte opp i bunad og improviserte på neverlur ved alle høytidelige anledninger på skolen.

Samtidig begynte hun å synge jazz med studenter på jazzlinja.

– For det var jo enklere å synge enn å spille trompet. Ha ha. Litt av en holdning. Ved å nærme meg jazzen som vokalist, lærte jeg standardlåtene. Jeg kunne hatt sang som hovedinstrument i dag. Hvis jeg ikke hadde fått jobb i storband.

Og det var ikke en hvilken som helst storbandjobb. Bohuslän Big Band i Göteborg var Nordens eneste profesjonelle storband, og rollen de skulle dekke inn var leadtrompetist – en posisjon de fleste sisteårsstudenter hadde stor ærefrykt for. Men ikke alle.

– Jeg søkte fordi en kompis skulle prøvespille på en annen stilling der, og overtalte meg til å bli med. Det var ikke en drøm jeg hadde, og dermed sto det ikke så mye på spill. Men jeg var godt forberedt, og da de to andre i siste runden bukket under for presset og spilte dårlig fordi de ville dette så veldig, spilte jeg bedre enn jeg noensinne hadde gjort.

Lur: Hildegunn begynte å spille neverlur med Bohuslän Big Band i Sverige. Her i Mo i Rana med Rikskonsertene.

Lur: Hildegunn begynte å spille neverlur med Bohuslän Big Band i Sverige. Her i Mo i Rana med Rikskonsertene.

Rikskonsertene

Sånn er det jo med nerver.

– Har du opplevd det selv?

– Nerver? Njæ. Jeg blir gira. Nervøsitet bestemte jeg meg tidlig for å undertrykke. Jeg kan bli spent, men da bruker jeg det til noe positivt. «Yes, dette kan bli bra», tenker jeg. Det er redselen som ødelegger for mange. Men jeg tar en pust, så er redselen borte. Sånn har jeg det med tungsinn også. Jeg tar ofte rollen som klovn, men tungsinnet har også sin plass i livet. Jeg prøver å se på det som en gave – noe jeg kan bruke i spillet mitt. Da må jeg vite hva det er.

«Hur är det att vara enda tjejen?»

Som nyutdannet klassisk trompetist i et profesjonelt storband, fikk Hildegunn bruk for både kunnskap og mot. Hun spilte fele og sang på konserter, i tillegg til å spille trompet. Utvikla seg som improvisator og ble en solid ensemblespiller. Etter ni år valgte hun å si opp.

– Det var en fantastisk tid, men etter mange år ble storbandmusikken for macho og ensformig for meg. Ønsket om å finne min stemme hadde vokst fram, og jeg fikk lyst til å være kreativ på en annen måte og lage min egen musikk.

– Hang «macho» sammen med at du var eneste kvinne i bandet hele niårsperioden?

– Jeg siktet til stiltrekk. Men i ettertid ser jeg også at jeg spilte ned feminine sider ved identiteten min. På scenen var det skjørt og hestehale. Alt annet var maskulint.

– Hva er «alt annet»?

– Humoren for eksempel. At jeg alltid bar de tyngste høyttalerne. Var en av gutta. Det var sikkert bra for noe, men det hadde vært interessant å være der i dag, med det jeg søker etter nå. Å spille på min egen måte. Om det er kvinnelig eller ei, spiller ingen rolle. Det kommer fra meg. Og jeg har vel alt mulig i meg, jeg som alle andre.

– Så du på deg selv som en rollemodell for andre jenter som spilte trompet?

– Andre jenter i det hele tatt. Etter hver konsert var det en kø av folk som ville snakke med meg. Særlig jenter. ”Hur är det att vara enda tjejen”, lurte de på. Og åssen kunne det ha seg at jeg spilte trompet?

– Hva syntes du om det?

– Jeg var kanskje litt lei av temaet. Men det var samtidig hyggelig. Jeg var mindre glad for at avisen skrev om meg som den kvinnelige trompetisten Hildegunn. Da ble jeg sur. Og det er jeg ikke så stolt av i dag. At jeg ikke så det som et kvalitetsstempel å være kvinnelig trompetist. «Kvinnelig – er du litt dårligere da, eller?» Det sa egentlig bare noe om mine tanker om kvinnelige trompetister. Alle mine forbilder var jo menn. Så jeg ville bli som dem. En trompetist. Og det er så dumt. Men jeg må akseptere at sånn så jeg det.

– Hvordan ser du på det i dag?

– Etter hvert har jeg utvidet perspektivet mitt på minoriteter og representasjon på generell basis. Ikke minst påvirket av tida i Afrika og østlige land, hvor kvinner er fullstendig fraværende. Det har gjort meg bevisst på at alle anledninger til å synliggjøre hva et individ kan utrette, har en betydning for minoritetsgrupper. For meg betyr det å spille trompet på ulike arenaer. Man må engasjere seg i noe, bidra til å trekke noe i riktig retning. Det handler ikke om kunstformidling, men om humanisme.

Hildegunn Øiseth

• Musiker og komponist.

• Født i 1966 i Kongsvinger. Bor i Trondheim.

• Fire soloutgivelser: Hildring (2009) Stillness (2011), Valencia (2013) og Time is Coming (2015).

• Utdannet klassisk trompetist (Musikhögskolan Ingesund).

• Var fast ansatt som trompetist i Bohuslän Big Band fra 1990 til 1999.

• Tildelt Egil Storbekkens Musikk-pris 2018 for sitt arbeid med urinstrumenter som bukkehorn og neverlur.

{"417567":{"type":"l","url":"/image-3.417567.9d4b9c08f8","cap":"","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"417571":{"type":"m","url":"/image-3.417571.c667fb379b","cap":"I Kina: HIldegunn har spilt i hele verden. Her i Kina med Rikskonsertene. ","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"417572":{"type":"l","url":"/image-3.417572.b34544de0d","cap":"Lur: Hildegunn begynte å spille neverlur med Bohuslän Big Band i Sverige. Her i Mo i Rana med Rikskonsertene. ","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"417574":{"type":"l","url":"/image-3.417574.d6d57bb044","cap":"Rare dyr: I familieforestilingen Rare dyr spilte Hildegunn både trompet og bukkehorn, sammen med Majken Christiansen og Lars Andreas Aspesæter.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"tittel":{"color":"#ffffff","fontsize":"84","bgc":"#ffffff","bgo":1,"bgh":"100%","pos":"1","shadow":false},"extrafiles":{"js":"","css":""},"fb":[{"type":"f3","title":"Hildegunn Øiseth","closed":false,"place":"Stor bredde og ufortjent lite berømmelse"},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"si":[{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""}],"us":[{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"lpage":{"exist":false,"color":"#000000"},"cpage":{"iscpage":false,"mpage":""}}