Øivind Arvola

«Er kunst og kultur egentlig viktig?»

MIN MENING: Nok en valgkamp er over uten at kunst og kultur er blitt nevnt, og fire nye år i uvisshet ligger foran oss. Er kunst og kultur egentlig viktig, spør Maria Utsi i dette innlegget.
26.09.2017
08:19
26.09.2017 08:17

Her om dagen tok jeg meg i å forsøke å erindre om jeg noensinne har hørt en norsk kulturminister reflektere rundt kunsten og kulturens betydning i samfunnet. Altså, ikke en analyse av festivalstøtteordningens nødvendighet eller kulturens potensial i utviklingen av nye reiselivsprodukter. Heller ikke som nasjonal markedsføring i utlandet eller som en markering av felles identitet og tradisjon. Bare noen ord om hvorfor kunsten er viktig og nødvendig. En enkel sak, skulle man tro, for en kulturminister. Men jeg kom ikke på en eneste anledning. Hva er det med kunst og kultur som gjør det så vanskelig å snakke om?  

Les også dette innlegget i vår debattserie: Kunst på tur

Kunsten gjør oss rausere

Kunsten har gjennom alle tider vært vanskelig å definere, måle og kontrollere. Den er uforutsigbar og uberegnelig. Den er individuell på den måten at du i bunn og grunn er alene om din opplevelse og den enkeltes persepsjon er unik og ustyrlig. Derfor kan man vanskelig forutsi dens betydning eller effekt. Den er subtil og noen ganger smått magisk. I den grad den endrer verden, skjer det én publikummer av gangen. Slik har den alltid vært en trussel og en utfordring for dem som skulle ha interesse av å tøyle eller kontrollere vår frihet til å tenke og fantasere. I sine fineste øyeblikk skaper kunsten nye perspektiv og lar oss se det som ellers er skjult. Den vrir og vrenger på virkeligheten, og bringer fram fasetter som gjør oss klokere. Den presser oss til å se det vi ikke vil se, forstå dem vi er uenig med og møte vår egen tvil. Kunsten gjør oss rausere og mer empatiske. Gjennom alle tider har den reflektert vårt kulturelle og sosiale utgangspunkt og representert oss i møte med verden. Like fullt snakker vi sjelden eller aldri om kunstens verdi for enkeltmennesket og samfunnet når de store politiske samtalene føres.

Settes på gangen i skolen

Den siste tiden har det vært tilløp til politisk debatt rundt utformingen av ny læreplan for grunnskolen. Andelen praktisk-estetiske fag er nok en gang under press og i kamp mot målbare ferdigheter, som syntaks og algebra, når ikke kreativitet og estetikk opp. Dette til tross for at OECD framholder nettopp kreativitet, innovasjon, problemløsing og kritisk tenkning som de mest sentrale og etterspurte ferdigheter for framtida. Der kunsten har aller mest å bidra med, risikerer man å settes på gangen. Hvorfor? Kanskje fordi fantasi vanskelig kan testes. Eller fordi perspektiv og kreativitet ikke kan vurderes i et skjema. Eller ganske enkelt fordi det er så vanskelig å snakke om?

Les også dette innlegget vår debattserie: «Det er blitt vanskeligere å lage turneer i Norge»

Fremmed i møte med kunstfeltet

Kunsten er ofte krevende å sette ord på og den kan ikke måles og veies. Kanskje er det nettopp det som gjør den så uhåndterlig for ministere og politikere på kulturpost. Det er vanskelig å omsette kunstens mangfoldige verdi til politisk mynt. Samtidig er den ikke sjelden forbundet med en aura av elitistisk mystikk og utilgjengelighet. Selvforskyldt eller uforskyldt, det skal være usagt. Resultatet er uansett at for mange føler seg fremmed i møte med kunstfeltet. Så også ministre med ambisjon om folkelig gjenklang og bredt nedslag.

Slik blir det lett å tie om kunst og kultur. Politisk kan det ignoreres uten at det får betydelig konsekvens, verken i stortingskorridorene eller ute på gata. Når kunst og kultur ikke er på den politiske dagsorden griper konsekvensene bredt om seg. Der kunst og kultur burde lyst opp debatten om alt fra læreplan i grunnskolen til norske verdier i et omskiftelig samfunn, er det dørgende stille.

Vi må ta en del av skylda

Jeg er redd vi må ta vår del av skylda. Hadde kunst og kultur vært viktigere for flere, hadde flere blitt involvert og følt seg hjemme i kunsten, ville samtalene om dens plass i samfunnet vært selvfølgelige. Så ville det, også for en statsråd med ambisjoner, vært naturlig å dra lange kulturpolitiske linjer, kjempe for kunstens relevans i det store samfunnsbildet og slåss for feltets rammevilkår.

Vi må jobbe hardere for å involvere flere. Vi må bygge ned terskelen for deltakelse i kunstfeltet og vi må rydde bort språklige snubletråder og uforståelige stammeritualer. Vi må inkludere og jobbe for at nye publikumsgrupper føler seg hjemme i kunsten. Bare slik kan kunsten bli viktigere for flere og strekke seg inn i de store samfunnsdebattene. For det er der den hører hjemme.

Maria Utsi, direktør for Festspillene i Nord-Norge

Teksten er del av debattserien Min mening, som du leser mer om her. Hver uke legger vi ut et nytt innlegg fra en engasjert stemme i norsk kulturliv.

Opprørt, frustrert, begeistra? Nøl ikke med å sende oss kommentarer, innlegg eller tips!

Der kunst og kultur burde lyst opp debatten om alt fra læreplan i grunnskolen til norske verdier i et omskiftelig samfunn, er det dørgende stille.

26.09.2017
08:19
26.09.2017 08:17