Brand Barstein

Du skal helst bli uvel av å høre filmmusikken hans

Han har spilt i Seigmen, turnert med a-ha og lager Munch-musikk med Satyricon. Ikke rart at det Amanda-nominerte lydsporet til Gritt ble dypt urovekkende.
2021061812140020210618164930

Erik Ljunggren, filmkomponist, førsteamanuensis i elektronisk musikk, tangentspiller for de store, sitter i et slags stabbur på Fornebu.

– Du følte deg uvel? Ja, det var vel litt av poenget, sier han.

Og ler godt.

Uroen

Filmen Gritt har premiere denne uken. Den har fått raus omtale. «Umulig å glemme», skrev Aftenposten.

Hovedpersonen, spilt av Birgitte Larsen, følges gjennom et grått, tyngende Oslo i det hun prøver å gjennomføre et diffust kunstnerisk prosjekt. Filmens gjennomgående, dype uro og usikkerhet blir understreket av et lydspor og filmmusikk som spenner fra tarmristende, monotone bassnoter til Grieg og Klaus Nomi-inspirasjon.

Ljunggren har vært ansvarlig for alt av lyd, både filmmusikk og lyddesign. Sistnevnte har gitt han en Amanda-nominasjon. Når jeg sier at det endelige resultatet gjorde meg fysisk dårlig, er denne følelsen altså tilsiktet.

– Vi prøvde å gjøre Oslo truende. Men ikke som en skrekkfilm … bare truende, sier Ljunggren.

– Uroen er i byen?

– Uroen er i byen.

Seigmen og Satyricon

Rett utenfor byen, på taket av en trafikkmaskin, er altså lydstudioet til Ljunggren. Over terskelen, under karmen og opp en smal hjørnetrapp er det keyboards, en stor tv, høyttalere, en therevox (denne ble hyppig brukt under Gritt-komponeringen) og en kolossal samling av modulære synthesizere. Det er som om Peer Gynt stakk innom 80-tallets Berlin.

Det er troféplater langs den ene veggen. A-ha, Satyricon og Seigmen.

Ljunggren ble musikalsk voksen som keyboardist i Seigmen og Zeromancer, band som ikke var fremmede for industriell rock. Men på starten av 2000-tallet merket han, som musikkbransjen i seg selv gjorde, at ting begynte å falle fra hverandre. Han ville ha flere ben å stå på, og søkte på filmskolen på Lillehammer for å bli «en utrolig god lyddesigner».

Men etter filmskolen, ute i den virkelige verden igjen, gikk han tilbake til musikkbransjen. Han jobbet med Satyricon og gjorde noen demoer med a-ha. De demoene skulle bli til det suksessfulle comebackalbumet Foot of the Mountain og de neste årene reiste han rundt med Norges største trio.

– Den planen om å komme inn i lyddesignbransjen og bli den beste, gikk ikke helt som planlagt, sier Ljunggren.

Zeromancer i 2000. Ljunggren bak til venstre.

Zeromancer i 2000. Ljunggren bak til venstre.

Faksimile Backstage / Nasjonalbiblioteket

Etter hvert begynte han også å lage lyddesign til reklamer – noe han fremdeles gjør – og til spillefilmer, tv-serier og dokumentarer. Han har jobbet mye med kunstfilm. Og han er nå førsteamanuensis i elektronisk musikk ved Universitet i Agder. Han pendler.

– Det blir mange sene kvelder. Nå er det eksamen på dagtid, kombinert med annen jobb, og så mer jobbing med Satyricon på kvelden, sier Ljunggren.

Sammen med Sigurd Wongraven og Kjetil Haraldstad arbeider han med lydsporet til en spesialkuratert utstilling på Munchmuseet; et rom med håndplukkede Munch-malerier som åpner for publikum neste år.

Det uhyggelige i Bach

Da Freud skrev om «Das Unheimliche» eller «Det uhyggelige» i 1919, tenkte han nok ikke på Kulturrådets søknadskriterier (noen vil kanskje påstå at Kulturrådet tenkte på uhyggelige ting da disse kriteriene ble satt). Men i en tidlig scene av Gritt får dette fenomenet, denne uroen som er i byen, en underlig katalysator.

Bruken av lystig, klassisk musikk er spredt gjennom filmen. Når Gritt får avslag fra Kulturrådet, er det Bach som er lydsporet.

– Jeg testet å lage noe som gikk mer i hodet hennes, noe som var kjipt og frustrerende. Det ble ganske bra, men vi prøvde med noe oppstemt, og landet på Bach. Det ble enda kjipere! sier Ljunggren fornøyd.

Selv om Freuds tekst handler om det mer åpenbart ubehagelige – gjenferd og døden i dramatisk forstand – blir Gritts tilsynelatende virkelighetsfjerne tilstedeværelse til noe foruroligende heller enn noe latterlig eller komisk.

Ljunggren brukte mye av sin imponerende samling av analoge synthesizere under komponeringen av Gritt-lydsporet. «‘Happy accidents’ er en del av det morsomme», sier han om resultatet – som aldri kan gjenskapes.

Ljunggren brukte mye av sin imponerende samling av analoge synthesizere under komponeringen av Gritt-lydsporet. «‘Happy accidents’ er en del av det morsomme», sier han om resultatet – som aldri kan gjenskapes.

Brand Barstein

Musikken underbygger dette, men aldri direkte. Det er ikke mange steder i filmen hvor musikken beskriver hvordan hovedpersonen har det. Lydbildet skal sette en stemning, eller i seg selv «fortelle en historie» som Ljunggren forklarer, uten at man bevisst går inn i hodet på hovedpersonen. Resultatet, om man bygger sympati eller antipati med protagonisten, er opp til publikum å bedømme.

– Er det meningen at man skal bygge sympati med Gritt?

– Har jeg laget musikken slik at man bygger sympati med henne? Da har jeg mislykkes! Hun har jo ganske få antenner, sier Ljunggren.

Men han legger til:

– Hun er likevel ganske flott, da?

Å kødde med Peer Gynt

I hjørnet av stabbursloftet er det en overvektig skinnstol, båret opp den trange trappen i ens ærend for at Gritt-regissør Itonje Søimer Guttormsen skulle få best mulig inntrykk av resultatet.

De to har kjent hverandre lenge, helt siden filmskolen på Lillehammer, og han har jobbet med Guttormsen på flere av hennes kortfilmer.

Birgitte Larsen, som spiller Gritt, og regissør Itonje Søimer Guttormsen

Birgitte Larsen, som spiller Gritt, og regissør Itonje Søimer Guttormsen

Ingrid Eggen / Mer film

Dette er første gangen Ljunggren har det overordnede ansvaret for både filmmusikk og lydeffekter. Han kan ikke sammenligne prosessen med Gritt med de jobbene hvor han har vært underleverandør.

– Det er ikke bare lett, slik som Itonje jobber. Det er ikke en stram plan, ting er spilt inn over en veldig lang periode og mye er improvisert, sier Ljunggren.

Men like fullt har de opparbeidet det Ljunggren kaller «et fantastisk godt og tillitsfullt» samarbeid. Og Ljunggren fikk ofte gjennomslag for de mer bøllete ideene.

Et av de mest markante musikalske temaene i Gritt er Griegs «Anitras Dans» fra Peer Gynt. Det var Guttormsens idé. Å «kødde litt med det» og legge inn ekstra effekter, var Ljunggrens.

Han er fascinert av dette skillet, når lyder går fra å være lyddesign til å være musikk.

– Ofte blir komponisten opphøyet til en status, mens lyddesigneren er håndverkeren bak. Jeg synes ikke det bør være sånn. Veldig ofte er lyddesigneren den som skjønner best å kommunisere mellom komponist og regissør også, sier Ljunggren.

Sammensmeltingen av kunstmusikk, klassisk musikk og dronete effekter tilskriver Ljunggren sin punkete fortid – om ikke i musikalsk uttrykksform så i tankesett. Førsteamanuensis Ljunggren har ikke formell utdannelse innen musikk, selv om at han av og til skulle ønske at han hadde det.

– Jeg er punker i min musikalske sjel, men har respekt for de innstuderte også, sier han.

Problemet med Klaus Nomi

Ljunggren er ikke alene om å tonesette filmen. Hanne Hukkelberg skrev et korstykke som hun også fremfører, og Ljunggren hentet inn Anneli Drecker til en session som ble såpass bra at den endte opp med å bli brukt mye mer enn planlagt. I filmen går dette fra å være noe Gritt nynner til å bli en kaskade av det Ljunggren kaller «noe hekseaktig».

For ikke å glemme Klaus Nomi, kontratenor og kultfigur. Hans «Cold Song», basert på en komposisjon av den britiske barokkens store hoffkomponist Henry Purcell, figurerer i en surrealistisk scene.

Men Nomis versjon fikk de ikke lov til å bruke i filmen.

– Jeg måtte få tak i Daniel Sæther, en av de veldig få som synger kontratenor i Norge, for å spille inn Nomis versjon på nytt. Det er så mye smerte i stemmen til Nomi, så jeg tvilte veldig på om det kom til å fungere ... sier Ljunggren om sangen som endte opp med å bli et fremtredende element i en scene allerede fylt med kunstnerisk galskap.

–... herregud, det ble bra!

Erik Ljunggren

Filmkomponist og lyddesigner.

Førsteamanuensis i elektronisk musikk ved UiA.

Har spilt i band som Seigmen, Zeromancer og Vampire State Building.

Har også arbeidet med blant andre a-ha og Satyricon.

Amanda-nominert for lyddesignet til filmen Gritt.