Aulaen – en viktig arena: Universitetets aula var en viktig kulturarena under andre verdenskrig. Her ser vi «det forsterkede filharmoniske orkester» spille et helnorsk program, under en festkonsert i forbindelse med Norsk-Tysk Selskaps tiårsjubileum i 1944.

Aulaen – en viktig arena: Universitetets aula var en viktig kulturarena under andre verdenskrig. Her ser vi «det forsterkede filharmoniske orkester» spille et helnorsk program, under en festkonsert i forbindelse med Norsk-Tysk Selskaps tiårsjubileum i 1944.

Aftenposten

Andre verdenskrig: Et kulturliv i unntakstilstand

Det er ikke bare koronakrisen som har ført kulturlivet inn i unntakstilstand. Bli med tilbake til andre verdenskrig, da sensur, boikott, undergrunnsvirksomhet og tysk kapital dominerte norsk kulturliv.
2020040522045820200406104944

marte@musikkultur.no

– Jeg ble fryktelig nysgjerrig. Dette måtte jeg finne ut av!

Harald Herresthal går over brosteinen foran Nationaltheatret, med Studenterlunden i ryggen og Universitetets aula ruvende på andre siden av Karl Johan. Et par minutters gange. Ikke mer. Til det som var Oslos operahus under andre verdenskrig.

De massive dørene i tre og glass lar seg motvillig åpne, men det er verdt anstrengelsen. Snart står vi inne i et lite stykke norsk musikkhistorie:

– Altså galleriet som vi ser, det var akkurat sånn. De bygget en dreiescene og de hadde projektorer – det var ganske moderne her. Da de framførte Den flyvende hollender av Wagner, hadde man fått plass til to skip på scenen, det ene i full størrelse. Ved hjelp av lysprojeksjoner ble det skapt en illusjon av at det andre skipet kom seilende ut av tåken. Det var forholdsvis stort anlagt, med tanke på hva Tyskland satset i det katastrofale krigsåret 1943, forteller Harald.

Stort anlagt: Scenebilde fra operaen Den flyvende hollender av Wagner på Deutsches Theater i 1943.

Stort anlagt: Scenebilde fra operaen Den flyvende hollender av Wagner på Deutsches Theater i 1943.

Riksarkivet

Vi befinner oss i 1940-årenes Oslo, på galleriet inne i salen i Stortingsgata 16, bare noen meter fra der Josef Terboven satt med sitt følge og beskuet det norske myndigheter aldri hadde klart å gi folket – en ordentlig operascene.

Med støtte fra Hitlers propagandaminister Goebbels gikk ombyggingen av den gamle kinoen fort. Operaen fikk navnet Deutsches Theater, Nationaltheatret Nye Scene på norsk. Goebbels, som personlig kom på besøk, mente kulturinstitusjonen kom til å få betydelig propagandaverdi.

Besøk fra Tyskland: Joseph Goebbels (t.v.) var propagandaministeren til Hitler. Han besøkte Norge i slutten av 1940, og støttet blant annet Josef  Terbovens (t.h.) idé om å bygge en opera i Oslo.

Besøk fra Tyskland: Joseph Goebbels (t.v.) var propagandaministeren til Hitler. Han besøkte Norge i slutten av 1940, og støttet blant annet Josef Terbovens (t.h.) idé om å bygge en opera i Oslo.

Riksarkivet

Operahus bevart fra Terbovens tid

Nesten 80 år etter premieren i den tyske operaen i Stortingsgata 16 klargjøres salen for konferanse. Petter Stordalen har overtatt bygget, som nå er hotell. Lite veit deltakerne om hva dette rommet en gang ble brukt til, om at tida har stått stille her inne – de røde setene, teppene på gulvene, ornamentene over scenen, galleriet med rømningsveier i tilfelle bombing. Riktignok tildekt av en bar, men likevel, det er ikke vanskelig å se for seg hvordan det var.

– Jeg var på en byvandring da jeg for første gang kom inn i denne salen, forteller Harald.

– Byantikvaren vil at den skal bevares slik den var da Terboven fikk salen innredet. Men under byvandringen snakket man om alt som var innvendig, om interiøret, ingen nevnte hva salen ble brukt til. Da ble jeg fryktelig nysgjerrig. Dette måtte jeg finne ut av!

Terbovens losje anno 1941 og 2020: T.v.: Rikskommisær Terboven med følge i operaen i Stortingsgata 16. T.h.: Deler av Terbovens losje er omgjort til bar i det som nå er Hotel Christiania Teater.

Terbovens losje anno 1941 og 2020: T.v.: Rikskommisær Terboven med følge i operaen i Stortingsgata 16. T.h.: Deler av Terbovens losje er omgjort til bar i det som nå er Hotel Christiania Teater.

Riksarkivet og Rune Eriksen

Kulturen som skulle vinne folket

Det var ikke bare tyske soldater som inntok Norge i 1940. Bare 14 dager etter invasjonen 9. april kunne man høre tyske musikkorps spille i paviljongen i Studenterlunden og foran Stortinget.

– Som et signal om at man ville bruke musikk som propaganda for å bygge broer mellom Tyskland og Norge, sier Harald.

«Vinn det norske folk for meg,» var budskapet fra Hitler til Terboven, som var rikskommissær for de okkuperte norske områdene. Det ble satsa mye penger på kultur i Norge.

– Og egentlig kan man si at det var penger til Truppenbetreung (soldatvelferd, journ.anm.), som det het, altså man skulle gi kulturopplevelser til de tyske soldatene. Men samtidig var det mange konserter og teaterforestillinger som var åpne og beregnet for publikum. Allerede i oktober 1940 var det en hel kulturuke i Oslo, hvor operaen fra Hamburg kom med dansere og sangere. Valkyrien av Wagner ble framført, selvsagt valgt med viten og vilje, fordi temaet var hentet fra norrøn mytologi. Over veien her, utafor Universitetets aula, feiret man høsttakkefest med dansere, og inne sang blant andre Maria Müller – en av Hitlers yndlinger, forteller Harald.

Tyskland sendte det beste av hva tysk kultur hadde å by på. Bare en måneds tid etter den store kulturuka spilte Berlin-Filharmonien konsert i Klingenberg kino. Det norske folk skulle oppleve hvilken suveren kulturnasjon Tyskland var. Men om det funka? Harald er usikker.

– Allerede da Hitler kom til makten, snakket han om at Tyskland var et musikkens land – Deutschland – das Land der Musik. Jeg tror man ville vise den kulturelle overlegenheten tysk musikk og kultur hadde. Men man gjorde nok en liten tabbe, for riktignok ble det spilt mye tysk musikk i Norge, men nordmennene var stolt av sin egen kultur og ville ikke bli overkjørt av overlegne tyskere, forklarer Harald.

Nasjonal Samling (NS) var splitta om hvordan kulturen skulle brukes for å vinne det norske folk. Det var to retninger internt i partiet – én som ville stå på norsk grunn og en pangermansk.

– Dermed ble det også en kamp mellom jøssinger (engelskvennlige nordmenn, journ.anm.) og nazister, om hvem som eide og videreførte kulturarven. Fra tysk side hadde man håpet at den tyske kulturen skulle overbevise nordmennene om at tyskerne ikke var barbarer, og at de kom for å hjelpe Norge i krigen mot England. Det er gjennomgående.

Byvandring i krigsåras musikkliv: Organisten og professoren Harald Herresthal loser oss gjennom musikklivet i 40-åras Oslo. De viktigste kulturinstitusjonene lå i området rundt Nationaltheatret.

Byvandring i krigsåras musikkliv: Organisten og professoren Harald Herresthal loser oss gjennom musikklivet i 40-åras Oslo. De viktigste kulturinstitusjonene lå i området rundt Nationaltheatret.

Rune Eriksen

Haralds historie

Haralds interesse for krigshistorien har manifestert seg i en koloss av en bok på 558 sider, Propaganda og motstand – Musikklivet i Oslo 1940-1945. Det er den som er kartet under byvandringen vår i dag, Harald er guide.

Nysgjerrigheten på hvordan musikklivet var under andre verdenskrig ble riktignok ikke utløst aleine av Oslo Museums byvandring for fem år siden. Den stikker langt dypere og springer ut av Haralds egen historie: Organisten og professoren er barn av en norsk kvinne og en tysk soldat. Pappaen kom til Norge med et musikkorps under krigen, og spilte både klarinett, saksofon og fiolin. I Narvik forelsket han seg i Haralds mamma, som ble gravid og fikk valget mellom abort eller å reise til Tyskland. Harald ble født i 1944 og bodde sine første år i Neuwied ved Rhinen, vest i landet. Som fireåring flytta han til besteforeldrene i Narvik, og først da han var 12 ble han gjenforent med begge foreldrene sine.

1949: Harald sammen med søsteren Kari, moren Bjørg, og besteforeldrene Charlotte og Peter Nordsjø.

1949: Harald sammen med søsteren Kari, moren Bjørg, og besteforeldrene Charlotte og Peter Nordsjø.

Privat

I motsetning til mange andre tyskerbarn, har Harald aldri følt seg skamfull over bakgrunnen sin, aldri blitt mobba eller utestengt. Men han har møtt flere som har hatt en tragisk og traumatisk oppvekst. De gir seg ofte til kjenne når han holder foredrag om boka Min mor valgte meg. Haralds bakgrunn var kjent for mange, også før boka om familiehistorien hans kom ut i 2017. Likevel hender det at han blir overraska over reaksjonene den utløser.

– Under et foredrag jeg holdt, kom det en mann bort til meg i pausen og sa at han syntes det var helt fantastisk at jeg som tysk hadde gjort så mye for norsk musikk. Da tenkte jeg at her har jeg undervist og holdt på i nesten 60 år, og så lurer de på om jeg er norsk? Heldigvis kom jeg på en replikk der og da, sier Harald, smiler og slipper ut en setning på perfekt nordnorsk:

– Men æ e jo unnfanga i Narvik! He he he!

Privat

Forbrødring mellom norske og tyske musikere

Hvis man først setter Harald i gang med å snakke om musikklivet under andre verdenskrig, kan han holde det gående i lange, uavbrutte og detaljerte resonnementer i flere timer. Huskelappen han har med putter han raskt i lomma, før han setter oss tilbake til 1941, da operaen i Stortingsgata åpna.

– Det var en stor orkestergrav der nede, som nå er borte, med plass til 60 musikere, forteller han.

Repertoaret var ikke ulikt standardrepertoaret på operaene i dag, med komponister som Puccini, Mozart og Wagner på programmet. Propagandaeffekten lå altså ikke først og fremst i musikkens innhold – operaoppsetningene og solistene skulle vise den tyske kulturs kvalitet og overlegenhet.

– Og så handlet det om en ønsket forbrødring mellom norske orkestermusikere og tyske solister, forklarer Harald.

Salen i Stortingsgata 16: Salen i Stortingsgata 16, operaen Deutsches Theater, står nesten uforandret fra krigsårene.

Salen i Stortingsgata 16: Salen i Stortingsgata 16, operaen Deutsches Theater, står nesten uforandret fra krigsårene.

Rune Eriksen

De arbeidsledige musikernes dilemmaer

Alle orkestermusikerne var norske, mens solistene ble henta fra Tyskland. Dilemmaene de norske musikerne sto i var krevende. Ingen ville bli tatt for å støtte nazistene, samtidig var arbeidsledigheten stor. Hvor langt skulle man strekke seg for å overleve?

– Det var mange arbeidsløse musikere i Oslo på denne tiden. Det kom blant annet av at det ikke var behov for kinomusikk etter at lydfilmen kom. Og så kom det musikere fra andre steder i landet. Oslo musikerforening tok dem ikke opp i foreningen, fordi det allerede var altfor mange musikere i byen. Etter hvert ble dessuten flere restauranter nedlagt eller overtatt av nazistene, og da var det ytterligere noen som ble arbeidsløse, forteller Harald.

På grunn av den høye arbeidsledigheten anbefalte Musikerforeningen sine medlemmer å gå til den nyåpnede tyske operaen for å få seg jobb. Da Hjemmefronten oppfordret til boikott av musikklivet i 1943, gjorde man unntak for fast ansatte musikere.

– Men hvis man for eksempel spilte på en restaurant og tok seg jobb i Deutsches Theater for å få bedre lønn, var det ansett som forbudt, forklarer Harald, og ler litt, som et signal om at han synes det hele var noe pragmatisk og inkonsekvent.

Hva som er rett og galt i krig er det bare ettertiden som kjenner svaret på. Noen valg er riktignok enklere enn andre. Forsvarets musikk – divisjonsmusikken – skjønte tidlig at de måtte legge ned arbeidet.

– Stabsmusikken, som den heter i dag, var de første som nedla sin virksomhet, for ikke å bli brukt av nazistene. De skulle egentlig inn i Hirden, og skjønte selvfølgelig at det var umulig. De ville blitt så synlige og tatt til inntekt for nazismen, så det kunne de ikke. Det gjaldt for øvrig alle militærkorpsene i landet.

Fasaden på Stortingsgata 16 under krigen og i dag: T.v.: Slik så fasaden på Deutsches Theater ut. T.h.: Ikke mye er forandret i dag.

Fasaden på Stortingsgata 16 under krigen og i dag: T.v.: Slik så fasaden på Deutsches Theater ut. T.h.: Ikke mye er forandret i dag.

Riksarkivet og Rune Eriksen

Norske kulturbautaer brukt i propaganda

Vi går ut av salen i Stortingsgata, tar en rask titt inn i det som en gang var Terbovens kontor, et avlukke bak galleriet, strategisk plassert hvis operaen skulle bli angrepet. Fra utsiden ser bygget nesten identisk ut med det som møtte operapublikummet i 40-åra. Harald peker til høyre og venstre mens vi går oppover den trafikkerte gata. Oslos kulturelle sentrum under krigen var komprimert på noen få hundre meter.

Foran Nationaltheatret våker statuene av Ibsen og Bjørnson. I 1940 ble det avduket en annen bauta her i Studenterlunden, over Johan Svendsen. Musikklivet ville hylle komponisten og dirigenten 100 år etter hans fødsel, men markeringen ble kuppa av NS’ kultur- og folkeopplysningsminister Gulbrand Lunde, innsatt kun fem dager før. Han så sitt snitt til å gjøre det hele til et propagandaframstøt.

Motstandsmann: Alfred Evensen var dirigent for Divisjonsmusikken, som la ned sin virksomhet like etter krigsutbruddet, for ikke å bli tatt til inntekt for nazismen. Evensen var en av musikerne som uttalte sterkest motstand mot nazistene.

Motstandsmann: Alfred Evensen var dirigent for Divisjonsmusikken, som la ned sin virksomhet like etter krigsutbruddet, for ikke å bli tatt til inntekt for nazismen. Evensen var en av musikerne som uttalte sterkest motstand mot nazistene.

Radiobladet

– Divisjonsmusikken kom for å spille, for det var her Svendsen hadde startet sin karriere, og de ville gjøre ære på ham, forteller Harald.

Korpsmusikantene ville ikke tas til inntekt for nazismen, så de endte med å stille i sivil, som Alfred Evensens korps. Evensen var Divisjonsmusikkens dirigent og en av de norske musikerne som tok sterkest avstand fra nazistene. Han døde etter et fengselsopphold i 1942.

Forbilledlig motstand blant skuespillerne

Nazistene gikk ikke av veien for å bruke norske nasjonalhelter for å vinne nordmennene. Ibsen og Bjørnson, som står på sokkel foran oss, var to av dem som ble frontet i propaganda. Ironien er at inne på Nationaltheatret hadde Bjørnstjerne Bjørnsons sønn – Bjørn Bjørnson, tidligere vært sjef. I motsetning til sine brødre var han innbitt motstandsmann.

– Nazistene turte ikke å gjøre noe med ham under krigen, selv om han var ganske frittalende, fordi de gjerne ville koble Bjørnstjerne Bjørnson til NS, forteller Harald.

Bjørn Bjørnsons drøm om å gjøre Nationaltheatret til en kombinert teater- og operascene etter modell av Det kongelige Teater i København, ble på mange måter realisert gjennom tyskernes oppretting av operaen rett over veien. Men inne på Nationaltheatret var motstanden mot nazistene stor. Skuespillerne kunne risikere å bli innkalt til NS-styrte NRK for å proklamere nazistisk propaganda, og dette førte til at yrkesgruppa tidlig gikk til streik og ble et forbilde for andre som ville vise motstand mot NS-regimet.

Sølvtøy under orkestergraven

Vi passerer Theatercaféen og tar av mot Saga kino og revyscenen Chat Noir. Støyende, grådige anleggsmaskiner spiser seg ned i underlaget. Vi snirkler oss inn mellom sperringer og refleksvester. Gata er en revne. Men ser vi bort fra anleggsarbeid og moderne fasadeskilt, er lite forandra her siden krigens dager. Den gang, som nå, preges området av restaurant- og underholdningsliv.

– På mange restauranter befant det seg plutselig mange tyskere, og mange av dem hadde med seg norske kvinner. På Chat Noir og i Rosekjelleren satt blant andre pianisten Robert Levin og spilte. Som jøde følte han det ganske ubehagelig, forteller Harald.

Chat Noir med den karakteristiske katta over inngangen ligger foran oss. Her inne gjemte Levin-familien unna verdifulle eiendeler før den dramatiske flukten til Sverige.

– Musikerne i orkesteret fikk smuglet familiens sølvtøy ned under gulvet der de satt og spilte, og der lå det skjult helt til krigens slutt, forteller Harald.

Aulaen og de hissige boikottene

Også nasjonale kulturskatter ble gjemt for tyskerne. Munchs malerier var tatt ned av veggene i Universitetets aula før invasjonen. Noen måtte ha hatt en anelse om hva som kom til å skje i april 1940.

– Alle konserter i Aulaen under krigen foregikk derfor med plater langs veggene. For å gjøre det litt hyggelig hadde man satt fram blomster og forskjellige dekorasjoner foran scenen, men det finnes også bilder av salen med typiske NS-symboler, forteller Harald.

Universitetets aula anno 1941 og anno 2017: T.v.: Fra Norsk-Tysk Selskaps første møte. Munchs malerier ble tatt ned før invasjonen. T.h.: Fra en konsert i 2017 under Arena Klassisk. Her med Munch-maleriene som visuelt midtpunkt.

Universitetets aula anno 1941 og anno 2017: T.v.: Fra Norsk-Tysk Selskaps første møte. Munchs malerier ble tatt ned før invasjonen. T.h.: Fra en konsert i 2017 under Arena Klassisk. Her med Munch-maleriene som visuelt midtpunkt.

Riksarkivet og Rune Eriksen

Vi har snirkla oss tilbake gjennom veisperringene, kryssa Stortingsgata, over på andre siden av Karl Johan, til universitetsplassen. Universitetets aula var sentral for norsk kulturliv under krigen. Her var det kulturarrangementer hver uke. Tysk-Norsk selskap holdt til her, og Oslo-Filharmonien – Filharmonisk Selskap – spilte jevnlig. Filharmonien hadde en dobbeltrolle som privat orkesterselskap og statlig radioorkester i NS-styrte NRK. En spagat det var vanskelig for musikere og solister å forholde seg til.

– Da Hjemmefronten oppfordret til boikott av musikklivet, var det til å begynne med et stort problem for dem som var solister og hadde skrevet kontrakter med Filharmonien. Der var det mye diskusjon, og også mange ubehageligheter for enkeltmusikere etter krigen, forteller Harald.

Én av dem som fikk kjenne dilemmaene på kroppen var den unge og begavede pianisten Eline Nygaard. Hun hadde vært solist med Filharmonien i både -41 og -42, og også i 1943 skulle hun på podiet sammen med orkesteret. Men da parolene om boikott ble kjent, ville hun helst avlyse. Filharmoniens ledelse tillot ikke at noen trakk seg, og 20 år gamle Nygaard gikk med på å spille under forutsetning av at orkesteret offentliggjorde alle solister i sesongen 1943-44, så hun slapp å stå aleine. På konsertdagen mottok hun et trusselbrev fra motstandsbevegelsen i posten. Hun gjennomførte likevel konserten med støtte fra kolleger.

Det var for øvrig ikke uvanlig at de mest innbitte motstandsfolkene sto ute på trappa foran inngangen til Aulaen og noterte hvem som gikk inn, for å gjøre det litt ekstra ubehagelig for dem som brøt boikotten.

Riksarkivet

Å jobbe politisk for kulturen – Monrad Johansen og Tveitt

Ja, dilemmaene for norske kunstnere under krigen var mange. Noen av dem forsøkte å jobbe politisk for å forhindre at nazistene fikk for stor kontroll over norsk kulturliv. Høsten 1940 oppnevnte kultur- og folkeopplysningsminister Gulbrand Lunde «Departementets midlertidige konsultative råd for kunstneriske spørsmål». Flere kunstnere som ikke var medlemmer av NS lot seg oppnevne til rådet, for å forhindre at faglighet ble underordnet politikk i avgjørelser som gjaldt kulturlivet i Norge. Komponisten Geirr Tveitt var én av dem.

– Det har vært delte meninger og strid rundt Geirr Tveitts rolle under krigen. Hans opptatthet av norrøn kultur i mellomkrigsårene har nok preget diskusjonen om ham, forklarer Harald.

Tveitt forlot sin post som formann i det kunstneriske rådet sommeren 1942.

– Han skjønte at han ikke klarte å stoppe alle de initiativene som etter hans mening førte til en katastrofe for musikklivet. Det gjaldt blant annet forbudet mot å framføre jødisk og russisk musikk. Men dette er en svært komplisert historie, medgir Harald.

Komponisten David Monrad Johansen overtok som musikkonsulent etter Tveitt, og forsøkte også å stoppe flere «umusikalske» initiativ. Monrad Johansen meldte seg riktignok inn i NS i 1941, og etter krigen ble han dømt til fengsel, bot og inndragning av offentlige rettigheter i ti år. Etter en anke ble straffen redusert til fire års tvangsarbeid. Det tok flere år før musikken hans ble tillatt spilt i NRK.

– Noen har hevdet at man ga Monrad Johansen den straffen man ikke turte å gi Hamsun, forteller Harald.

Nazifiserte kulturinstitusjoner: Julemøtet for tyske Germanske SS på Colosseum i 1944.

Nazifiserte kulturinstitusjoner: Julemøtet for tyske Germanske SS på Colosseum i 1944.

Riksarkivet

Musikken måtte ikke være for hot

Spaserturen går videre opp Karl Johan. Det tar ikke mange minuttene før vi befinner oss foran Paleet – et av Oslos mer eksklusive kjøpesentre. Skyvedørene inviterer oss inn, puster varmt før de langsomt lukker seg igjen. Klimaet her inne var langt kaldere i krigsåra. Da holdt Deutsches Haus til i disse lokalene.

– Her var det selvfølgelig mye selskapeligheter og en vanlig restaurant. Og akkurat som på Grand Hotel foregikk det ofte intervjuer med tilreisende kunstnere her, forteller Harald.

Fra Deutsches Haus til eksklusivt kjøpesenter: Under krigen var det mye «sieg heil» i omløp her inne. Da var Deutsches Haus lokalisert i dette bygget. I dag huser det Paleet – et av Oslos mer eksklusive kjøpesentre.

Fra Deutsches Haus til eksklusivt kjøpesenter: Under krigen var det mye «sieg heil» i omløp her inne. Da var Deutsches Haus lokalisert i dette bygget. I dag huser det Paleet – et av Oslos mer eksklusive kjøpesentre.

Rune Eriksen

Deutsches Haus var mildt sagt nazivennlig, med mye «sieg heil» og «heil Hitler» i omløp blant klientellet.

Nå ligger Easy listening-musikken som en bedøvende døs i lokalet mens vi tar rulletrappa opp til kafeen i overetasjen. I dag er musikken overalt, men under krigen var den ingen selvfølge. Radioapparater var forbudt, og all offentlig musikkframførelse måtte godkjennes av Teaterdirektoratet. Sjøl radiosendingene til de tyske soldatene ble kontrollert.

– Musikken skulle ikke være for hot, så det finnes altså brev til det tyske NRK-ensemblet Wehners orkester, hvor man får påpakning for at den ene slageren var spilt altfor hot. Det virket støtende på tyske ører. He he!

Sangtekster ble også sensurert, hvis man hadde en mistanke om at de kunne tolkes i nazistenes disfavør.

– Tror du sensur skjerper ørene? At den kan åpne for flere tolkninger og mer undertekst?

– Det kan jo hende det. Særlig innenfor kabaretsjangeren, der det er mye komikk, finnes det en del historier om hvordan skuespillerne visste å si mye mellom linjene. Når NS eller tyskerne opplevde reaksjonen i salen, hendte det at Teaterdirektoratet forbød forestillingen eller visse numre i den, fordi det hadde en effekt som de ikke ønsket. Men så har du de andre formene for sensur: Det var forbudt å framføre russisk musikk og selvfølgelig jødisk musikk, og det var flere NS-musikere og komponister som ville forby såkalt «entartede Musik» (utartet, journ.anm.). Det ble laget lister over både komponister og forfattere som det var forbudt å framføre, forteller Harald.

Et «hemmelig» musikkliv

Sensur til tross, kulturlivet i Oslo var høyst levende og vitalt i de første åra av andre verdenskrig. Men da boikotten av konsertlivet begynte å virke, fikk pipa bokstavelig talt en annen lyd, eller rettere sagt ingen lyd i det hele tatt. Det norske musikklivet gikk under jorda. I offentligheten var det kun tyskerne som opprettholdt den kulturelle aktiviteten.

– Jazzmusikerne dannet «syforeninger» hvor de kunne spille, og de klassiske musikerne fortsatte å gi konserter i private hjem, i musikkskoler, foreningslokaler og i kirkene. I tillegg til undervisning, var det nok til at musikerne hadde noe å leve for. Etter hvert var det faktisk sånn at man kunne gå til Norsk Musikforlag med en invitasjon fra en venn til en konsert, og så hadde butikken billetter under bordet som man betalte for, forteller Harald.

Praksisen med private konserter var utbredt. Nazistene visste godt hva som foregikk, og det ble gjort forsøk på å stoppe virksomheten.

– Rolf Fuglesang, som ble kultur- og folkeopplysningsminister etter Gulbrand Lundes død, sa i et intervju mange år etter krigen at han var fullt oppmerksom på den «underjordiske virksomheten» som fant sted, men at han lot den være i fred, for ikke å ødelegge musikklivet fullstendig.

Sentrale navn

Josef Terboven: rikskommissær for de okkuperte norske områdene.

Joseph Goebbels: folkeopplysnings- og propagandaminister under Hitlers regime.

Gulbrand Lunde: kultur- og folkeopplysningsminister, 1940-42.

Rolf Fuglesang: NS’ generalsekretær, kultur- og folkeopplysningsminister fra 1942.


Kilder: Store norske leksikon og Norsk biografisk leksikon

Hjemmefronten

Samlebetegnelse på dem som sluttet opp om kampen mot okkupasjonsmakten, gjennom holdningskamp, sivil og militær motstand.

Kilde: Store norske leksikon

Nasjonal Samling (NS)

Norsk politisk parti ledet av Vidkun Quisling, oppløst i 1945.

Preget av fascistisk tenkning og antisemittisk tankegods. Støttet den tyske okkupasjonsmakten.

Medlemmer av NS ble etter krigen kollektivt tiltalt for landssvik.

Hirden var NS’ politiske tropper og fikk under krigen et mer militært tilsnitt.

Kilde: Store norske leksikon

{"465314":{"type":"m","url":"/image-3.465314.78857.20200319194419.53ce9ab689","cap":"Motstandsmann: Alfred Evensen var dirigent for Divisjonsmusikken, som la ned sin virksomhet like etter krigsutbruddet, for ikke å bli tatt til inntekt for nazismen. Evensen var en av musikerne som uttalte sterkest motstand mot nazistene.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"465317":{"type":"m","url":"/image-3.465317.78857.20200405191638.3c99fb17d4","cap":"Nazifiserte kulturinstitusjoner: Julemøtet for tyske Germanske SS på Colosseum i 1944.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"465319":{"type":"m","url":"/image-3.465319.78857.20200319194419.f833ae8f6f","cap":"Besøk fra Tyskland: Joseph Goebbels (t.v.) var propagandaministeren til Hitler. Han besøkte Norge i slutten av 1940, og støttet blant annet Josef Terbovens (t.h.) idé om å bygge en opera i Oslo.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"465321":{"type":"s","url":"/image-3.465321.78857.20200319194419.e44fe01d68","cap":"","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"465323":{"type":"m","url":"/image-3.465323.78857.20200405191638.3fffc781b2","cap":"1949: Harald sammen med søsteren Kari, moren Bjørg, og besteforeldrene Charlotte og Peter Nordsjø.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"465331":{"type":"l","url":"/image-3.465331.78857.20200405191638.e85b481a62","cap":"Stort anlagt: Scenebilde fra operaen Den flyvende hollender av Wagner på Deutsches Theater i 1943.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"465335":{"type":"m","url":"/image-3.465335.78857.20200319194419.7f09808748","cap":"Salen i Stortingsgata 16: Salen i Stortingsgata 16, operaen Deutsches Theater, står nesten uforandret fra krigsårene. ","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"465337":{"type":"l","url":"/image-3.465337.78857.20200319194419.1.5f0bc51493","cap":"Byvandring i krigsåras musikkliv: Organisten og professoren Harald Herresthal loser oss gjennom musikklivet i 40-åras Oslo. De viktigste kulturinstitusjonene lå i området rundt Nationaltheatret.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"465340":{"type":"s","url":"/image-3.465340.78857.20200319194419.fb872a00a8","cap":"Fra Deutsches Haus til eksklusivt kjøpesenter: Under krigen var det mye «sieg heil» i omløp her inne. Da var Deutsches Haus lokalisert i dette bygget. I dag huser det Paleet – et av Oslos mer eksklusive kjøpesentre.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"465344":{"type":"s","url":"/image-3.465344.78857.20200405191638.996e918110","cap":"","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"468040":{"type":"l","url":"/image-3.468040.78857.20200319194419.9aad5c7638","cap":"","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"468041":{"type":"l","url":"/image-3.468041.78857.20200319194419.183054d1f6","cap":"","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"468042":{"type":"l","url":"/image-3.468042.78857.20200319194419.d85d8932fc","cap":"","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"tittel":{"color":"#ffffff","fontsize":"117","bgc":"#ffffff","bgo":"1","bgh":"100%","pos":"1","shadow":true},"extrafiles":{"js":"","css":""},"fb":[{"type":"f2","title":"Sentrale navn","closed":false,"place":"Operahus bevart fra Terbovens tid"},{"type":"f2","title":"Hjemmefronten","closed":false,"place":"Én av dem som fikk kjenne dilemmaene på "},{"type":"f2","title":"Nasjonal Samling (NS)","closed":false,"place":"Haralds historie"},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"si":[{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""}],"us":[{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"lpage":{"exist":false,"color":"#000000"},"cpage":{"iscpage":false,"mpage":""}}