Vidar Landa

Uti vår hage

Musiker og forfatter Anne Lise Frøkedal var pinlig berørt av sin egen dialekt under innspillingen av «naturalbumet» Flora.
2021060111410020210601212317

Anne Lise Frøkedal sto ved mikrofonen og var sprutrød. Til tross for at hun har vært profesjonell musiker i over femten år, seks av dem som soloartist, var det første gang hun sang en egen sang på norsk, på etnedialekt. Det var, ifølge henne selv, skikkelig flaut. Selv om det bare var på øving.

– Det var et mål å tøye strikken, sier hun nå, via videosamtale på en miniturné.

Sangen det er snakk om, «Flora», er tittelsporet fra Frøkedal & Familiens nyeste album. Det er også den hun fikk mest oppmerksomhet for i forkant av lanseringen, fordi hun altså sang på norsk. «Dette må du gjøre mer, Frøkedal!», skrev Dagbladet.

Mindre skuespill: Anne Lise Frøkedal har nylig gitt ut albumet og sangboken Flora.

Mindre skuespill: Anne Lise Frøkedal har nylig gitt ut albumet og sangboken Flora.

Vidar Landa

– Jeg skjønner ikke helt hvorfor man har hengt seg opp i det, sier Frøkedal når også jeg spør hvorfor hun ikke synger mer på norsk. Det er jo ganske fint?

– Jeg er oppvokst i en engelskspråklig musikktradisjon. Det har egentlig aldri vært aktuelt for meg å synge på norsk.

Anne Lise Frøkedal er blant landets mest produktive og sjangerblandende artister – såfremt sjangeren er preget av akustiske instrumenter vel å merke.

I et intervju med Framtida.no forteller hun om den første tiden i Oslo, hvordan tiden gikk med til øving med bandet Dharma, før hun måtte ta siste trikken hjem til en leilighet på Nordstrand. Dharma hadde ambisjoner, med både Soundtrack of Our Lives-link og Beatles-koring, og ga ut albumet Dreamland, Baby i 2004.

Det var imidlertid først da Dharma ble til Harrys Gym at Frøkedal fikk suksess. Det selvtitulerte albumet fra 2008 var et av det tiårets beste.

Harrys ble signert på Universal og forsøkte seg utenlands. Det gikk ikke helt. De ga ut et andrealbum i 2010 som trass i store forventninger urettmessig ble en slags attpåklatt, og bandet ble i etterkant på et vis bare borte. Og som musikkpressen raskt skulle lære, holdt ikke Frøkedal seg ett sted i særlig lang tid.

De var musikk-Norges største hype. Anne Lise Frøkedal med Harrys Gym i 2008. Fra venstre Ole Myrvold, Erlend Ringseth og Bjarne Stensli.

De var musikk-Norges største hype. Anne Lise Frøkedal med Harrys Gym i 2008. Fra venstre Ole Myrvold, Erlend Ringseth og Bjarne Stensli.

Ellen Henriette Suhrke

Det Spellemann-nominerte indierockbandet I Was A King gikk en stund parallelt med Harrys Gym, for ikke å glemme en kanonade av gjesteopptredener. Med årene spenner disse over blant andre Sivert Høyem, 120 Days, Kvelertak og Tønes. De siste fem årene har Frøkedal imidlertid i hovedsak vært soloartist («for å se hva som skjedde»), selv om det har dukket opp sideprosjekter også her. Og I Was A King holder fremdeles på.

Noe av det mest slående med denne utviklingen, er hvor langt hjemmefra hun var med Harrys Gym – et studioband med «ekstremt mange» tagninger, kjølig og industrielt lydbilde, og høyt detaljnivå.

– Jeg kjente at da vi gikk inn i studio og spilte inn en låt på den måten vi gjorde, sten for sten, så kunne det bli litt uforutsigbart hvor låten endte opp til slutt. Det er nok noe av grunnen til at jeg ble glad i å bygge innspillingen på liveopptak av bandet, sier Frøkedal.

– Men følelsen av uforutsigbarhet hadde også med å gjøre at jeg ikke var helt komfortabel i studio. Erfaringen var ikke der.

Flora, i sterk kontrast til Harrys Gyms utgivelser, er en naturplate, spilt inn nesten fullstendig live – kun en ekstra gitar-overdub her og der. Og det har vært «en helt fantastisk» innspillingsperiode, mye takket du-vet-hva.

Frøkedal brukte innetiden til å spise all maten hun og samboeren hadde i huset, til å skrive – hun bidrar til årets utgave av den nynorske novellesamlingen Og alle ting vert nye – og å lære seg å spille fele. Denne har funnet veien til albumet, sammen med mye spilleglede.

– Vanligvis er folkene jeg spiller med så sykt travle. Men plutselig var det ingen som skulle noen ting. Vi spilte inn én låt til dagen og mikset underveis. Og selv om vi ble ferdige med selve livetaket på formiddagen, ble alle værende i studio til vi var ferdige utpå kvelden. Det skapte rom for viktige ideer og innspill, sier Frøkedal.

Bakdelen var at albumet, hennes tredje soloalbum, skulle være det første hvor hun ikke produserte selv. Men produsenten var britisk, og grensene stengte. Frøkedal måtte klare det selv denne gangen også.

Flora ble dermed et slags familieprosjekt, derav den nye forlengelsen av bandnavnet. Alle sangene handler om natur eller vegetasjon på et eller annet vis.

– I en verden hvor veldig mye føles kaldt og effektivt, blir naturen gjerne det som gir mening, ro og rom for drømmer, sier hun.

Flora er ikke gitt ut på den gjengse strømmetjeneste helt enda. Foreløpig er det fysisk format og nedlasting via Bandcamp. I tillegg er det en sangbok, selv om altså kun én av sangene er på norsk.

Tanken bak var et ønske om at publikum skal få et tettere forhold til sangene enn hva man har i tilgjengelighetens æra. Å spille sanger er enklere når man får servert akkordene.

– Noter, sangtekster, illustrasjoner og små tekster fra bandet gir mange veier inn til Flora, sier Frøkedal.

– Noe av de fineste jeg vet som artist er når folk kommer bort til meg og sier at de har lært seg å spille en av sangene mine. Forleden var det en kar som hadde lært seg en av sangene på trekkspill. Det var utrolig fint å høre.

Men selv om hun elsker å møte folk som finner glede og inspirasjon i musikken hennes, og kanskje mer inspirasjon i å spille med andre artister, har hun likevel ikke et sterkt ønske om å bli en allmenn, folkekjær artist.

Frøkedal, her uten familien, lettere hengslengt i naturen ved hytta for noen år siden.

Frøkedal, her uten familien, lettere hengslengt i naturen ved hytta for noen år siden.

Vidar Landa

Hun blir pinlig berørt av «Hver gang vi møtes», for ikke å snakke om at det skal finnes «masse pene bilder» av seg selv overalt. Promokjøret er ofte et pliktløp, så hun gjør det så enkelt som mulig. Pressebildene som nå brukes ble tatt av samboeren på hytta for noen år siden.

Og selv om hun de siste årene har turnert flere ganger som eneste frontperson på scenen, må hun fremdeles ha gitaren på seg når hun synger – også i studio.

– Vokalen på denne platen er ærligere enn tidligere. Det er ikke så mye skuespill, sier hun.

– Da vi spilte inn, sang jeg og spilte gitar samtidig. Noe av vokalen måtte repareres, enten fordi den var full av strengelyd fra gitaren, eller fordi jeg hadde bomma. Det var da vi oppdaga at jeg sang helt annerledes uten gitar. Så da var det bare å hekte den på seg og spille med, det låt faktisk mest naturlig sånn.

Anne Lise Frøkedal

(f. 1981)

Fra Etne i Hordaland

Ble kjent gjennom bandene Harrys Gym og I Was A King på 2000-tallet.

Solodebuterte i 2015 med Hold On Dreamer, som ble nominert til Spellemannprisen.

Aktuell med sitt tredje soloalbum Flora.