Tubaen og jeg: – Forholdet til instrumentet har forandra seg mye. Fra å være opptatt av tubaen i seg sjøl, er jeg nå opptatt av hva kan man gjøre med det som et verktøy for kommunikasjon. En utvikling som har foregått over en 20-års tid, sier Øystein.

Tubaen og jeg: – Forholdet til instrumentet har forandra seg mye. Fra å være opptatt av tubaen i seg sjøl, er jeg nå opptatt av hva kan man gjøre med det som et verktøy for kommunikasjon. En utvikling som har foregått over en 20-års tid, sier Øystein.

Marte Bjerke

Tvangstubaisten

PORTRETTET: Alternativet var depresjon. Og et kobbel av mer eller mindre risikofylte hobbyer. For Øystein Baadsvik blei det tvingende nødvendig å livnære seg som verdens eneste fulltids tubasolist.
18.12.2015
09:21
18.12.2015 09:35

marte@musikkultur.no

Tubaen og Øystein Baadsvik beveger seg rutinert foran kamera.

– Ja, og så har vi den varianten her da, sier han kjekt og vrir instrumentet inn i en ny flatterende posering.

Vi snakker garvede modeller. Et repertoar utvikla over år. Gjennom 11 plateomslag og et utall konsertplakater. Vi snakker tuba på skulder, tuba foran kropp, tuba stående på gulv, tuba tilfeldig henslengt, tuba på strand, tuba i middagsselskap – det er ikke grenser for hva den har måttet gjennomgå, tubaen til Øystein. Men først og fremst har den vært med på å gi liv til musikken som eieren kresent har valgt.

– Det har vært et ufravikelig krav, at hvis musikken ikke har noe med livet å gjøre, med de store spørsmålene, så er den ikke verdt å spille.

– Må ha en tight plan

I Trondheim finner vi verdens eneste klassiske tubaist som lever utelukkende av å være soloartist. Øystein vil ikke ha orkester- eller undervisningsjobb som buffer mot den usikre frilans-tilværelsen.

– Hvis jeg har fast jobb har jeg ikke motivasjon til å tjene penger, sier han, og påstår samtidig at han mangler disiplin til å øve.

– Jeg må ha en tight plan, ellers får jeg ikke øvd. Det kan gå uker mellom hver gang.

Stramt tidsskjema har han også denne søndags formiddagen i oktober. En jobb som solist med Asker skolekorps vest for Oslo avløses av flytoget til Gardermoen og påfølgende turné i USA og Canada. I desember spiller han i Taiwan, Tyskland og på Cuba.

Den utstrakte turnévirksomheten har gjort ham til en dreven reiseplanlegger. Men like viktig som å sørge for en behagelig flytur, er å sikre komforten på hjemmebane.

– Man må ta noen grep for at familien har det bra mens man er på turné. Dét har jeg lært. Jeg har vært gift i snart 25 år, og det har vært på håret flere ganger. Når du ringer hjem og alt er bare elendighet, da er det ikke noe artig å være på turné lenger. Det er greit å innse først som sist at man må sørge for hjelp til praktiske oppgaver hjemme, når man sjøl er borte.

Koffertene og klangdebatten

Tubaisten ankommer Asker kulturhus med to store trillekofferter. Og kun det.

– Hvor har du instrumentet?

– Oppi her, sier han og peker på koffertene.

For noen år siden blei Øystein så lei av problemene som følger med å reise med et stort instrument, at han fikk spesialbygget en tuba som skulle være lett å ta med seg på turné.

– De var litt skeptiske på den tyske fabrikken. For klangen. Den endra seg litt, men heller til det bedre, forteller han.

Tubaisten forholder seg til klang som noe fleksibelt og foranderlig, et middel for musikken, ikke et mål i seg sjøl. Han skapte debatt da han for tre år siden proklamerte at «klang er ingenting, musikk er alt», i et innlegg på Facebook.

– Det var en kommentar til en tendens jeg ser blant brass-musikere om at klang betyr alt. I internasjonale konkurranser lytter dommerne ofte kun på klangkvaliteten, og har man det de mener er «riktig» klang, scorer man høyt, selv om man spiller totalt umusikalsk. Og spørsmålet for meg blir da: Hvem er det vi spiller for? Skal vi dyrke fram musikere som blir populære i dommerkretser, eller skal vi dyrke fram musikere som kan bli populære på konsert? Publikum er ikke informert om hva som er god tubaklang. Hvis man derimot spiller kjedelig, uengasjert og umusikalsk, hører de det med en gang.

Nederst på den musikalske rangstigen

Denne ettermiddagen i oktober er han tilbake der det hele starta, i korpsbevegelsen.

– I Norge har ikke korps stått høyt på den musikalske rangstigen. Det ser man på hvor pengene går. Men hvis folk hadde skjønt hvor viktig korps er for landet, tror jeg man hadde satt større pris på dem. I likhet med mange andre kolleger, har jeg kanskje ikke fokusert så mye på min korpsbakgrunn. Jeg har søkt mot de mer prestisjefylte delene av musikklivet, først og fremst for å kunne leve av dette, sier Øystein.

Det var med en viss motvilje han sjøl sa ja til å spille tuba i skolekorpset der mora dirigerte. Han var 15 og hadde allerede rukket å slutte en gang, på baryton. Øystein var ikke klar for musikken da han begynte som tiåring, men noen år seinere så verden annerledes ut.

– Tenåringer er i en fase av livet da masse hormoner er i sving, det er mye som skjer. For meg blei musikken svaret på en del av de store spørsmålene man stiller seg. Hva er meninga med livet, kjærligheten og døden? Sjøl om musikken ikke ga konkrete svar, ga den trøst. Plutselig fantes det en motivasjon for å drive med musikk på en helt annen måte enn før. Jeg var hekta og klarte ikke å komme ut av det.

Opplevelsen førte til at Øystein blei musiker. Den endelige erkjennelsen av at musikken handle om liv og død kan han tidfeste.

– 1987. Jeg fikk jobb i Norrköpings symfoniorkester. Som tubaist i orkester er det relativt lite å gjøre. For det første spiller man lite, og når man først spiller, har man lite musikalsk ansvar. Jeg ignorerte min egen musikalske drive, og trodde ikke det skulle bli noe problem, forteller Øystein.

Han begynte å fylle tida si med andre aktiviteter, viet seg til fjellklatring og bygging av modellfly.

– Det som skjedde var at den mentale helsa bare blei dårligere og dårligere. Jeg blei så deprimert at det var skummelt, og kom etter hvert fram til at det var fordi jeg ikke tok musikken på alvor.

I 1989 sa han opp jobben.

– Det var ikke et valg, men nærmest et antidepressiv, nødvendig for å overleve. Jeg har i ettertid funnet ut at det er mange musikere som har det sånn. Man blir ikke musiker av valg, men av tvang. Og har du et valg, så bli heller tannlege! Det er så mye mer praktisk.

– Har du noen gang tvilt på tubaen som soloinstrument?

– Ja, mange ganger! Én gang i uka! Ha ha ha! Det er jo også fordi det i perioder har vært veldig vanskelig å få jobb, fordi ingen har tuba på radaren som soloinstrument. Det er som å selge et nytt produkt som ingen veit de har bruk for.

Mas, mas, mas og gjennombrudd

Godt for Øystein er det derfor at han ikke er typen til å gi seg. Han innser ganske tidlig at han er nødt til å spille inn en plate med orkester, hvis han noen gang skal få muligheten til å spille solokonserter med orkester. Det holder ikke å komme til orkestersjefen med: Tuba vil låte skikkelig bra altså! Ingen kan forestille seg det.

Øystein var og er på det prestisjetunge plateselskapet BIS. Når han i 2000 foreslår en orkesterplate for platedirektør Robert von Bahr, får han et resolutt nei.

– Han var veldig negativ og trodde ikke det kom til å selge i det hele tatt. Jeg masa og masa og masa, forteller Øystein: Men hva om vi gjør en sånn skikkelig virtuos plate med masse transkripsjoner og kaller den Virtuoso Tuba, eller noe sånt?

Robert von Bahr er fortsatt skeptisk, men går med på å vurdere en innspilling hvis Øystein finner et orkester, noe han ser på som helt usannsynlig. «Og forresten må du betale alt sjøl.» Et ja er et ja, tenker Øystein og går i gang. Han greier å skaffe finansiering og finner omsider et svensk orkester som spiller surt. Til og med på plate. Planene må skrinlegges.

Men historien stopper ikke her. Kort fortalt ender det med at han spiller inn Tuba Carnival med Sveriges eneste profesjonelle strykeorkester, Musicae Vitae. Plata selger i 1600 eksemplarer den første uka, svært mye for en klassisk innspilling. Von Bahr er overbegeistra for det kunstneriske resultatet, og tilbyr Øystein livstidskontrakt. Han skal få gjøre hva han vil. BIS betaler. Øystein karakteriserer utgivelsen som sitt første virkelige gjennombrudd.

Å kaste lua over først

Tubaisten og komponisten er kjent for å beherske et bredt repertoar. Han har også utvikla nye spilleteknikker for instrumentet sitt. Likevel valgte Øystein å gi seg i kast med Vivaldis fire årstider på gjennombruddsplata.

– Hvorfor?

– Det starta som en sprø utfordring. Noen i orkesteret ringte og spurte hva vi skulle spille på neste konsert, og jeg foreslo at vi kunne spille Vinteren av Vivaldi, forteller Øystein.

Det blir stille i den andre enden. «Men du spiller jo ikke fiolin?»

– Da tenkte jeg litt på hva president Kennedy sa. Om du skal komme deg over en høy mur, må du kaste lua over først. Hvis du alltid har en plan B, har du ikke motivasjon nok. Så da kasta jeg lua over og var nødt til å øve.

Synet av notene er lammende.

– Skrekkinngytende! Jeg kasta rett og slett notene og øvde inn hele stykket ved å lytte på en kassettinnspilling i bilen fra Trondheim til Stockholm. Jeg lærte stemmen utenat ved å nynne til. Men det er jo også litt humor da, å spille inn noe sånt, litt sirkus, i tillegg til flott musikk, sier Øystein.

Plata distribueres i over 40 land, er den mest solgte blåserplata i Japan i 2003, og av magasinet Classic Today blir den kåret til en av de seks beste soloinnspillingene i verden det samme året.

Opp med den flatpakkede tubaen!

Den spesialbygde tubaen ligger flatpakka i de to koffertene. Sjalstykket må skrus på og ventilene felles opp. Snart forsvinner Øystein ned bak instrumentet, trekker lufta inn og dytter tonene ut.

– Jeg har begynt å varme opp mer fysisk, med en mer dynamisk form for pust. Vi blåsere har alltid vært veldig glade i å spille lange toner, egentlig en veldig passiv form for oppvarming, sier Øystein.

Luftbruk er til frustrasjon for mange blåsere. Men uten luft, ingen musikk.

– Skulle du ønske at du slapp å forholde deg til luft?

– Nei, lufta er et gode! En anmelder skrev etter en av mine konserter med Warszawa-filharmonien at enhver pianist og fiolinist på Chopin-akademiet burde ha ett år obligatorisk tubaspill, for å lære modeller for frasering! Jeg skjønte ikke dette den gang, men det som ligger i det er at strykere og pianister egentlig ikke trenger å puste. Dermed kan frasen vare i uendelighet. For publikum blir det vanskelig å forholde seg til. Her har vi blåsere en fordel, vi puste. Men det kan også bli for mye av det gode, understreker han.

Øystein mener at mens strykere har stor oppmerksomhet om hvordan de bruker buen, har blåsere liten bevissthet om hvordan de skal kompensere for begrensningene som ligger i pusten.

– Vi blåsere har på en måte kontinuerlig nedstrøk. Tonen starter sterkt og så blir den svakere mot slutten. Dette må vi kompensere for. Ofte blir det slik, sier Øystein og viser med å slippe lufta ut i et sukk.

– Det ligger i pustingas natur.

Den nysgjerrige luftforskeren

Tubaisten har brukt mye tid på å forske på luftbruk, og definerer to hovedtyper av pust for blåsere: sleggepusten og dytteteknikken.

– I den første trekker man pusten og slipper den bare ut. Som et tungt sukk. Sleggepusten er kjempefin til sterke attakker. Paradoksalt nok trenger man ikke magemuskulaturen i det hele tatt. I den andre varianten dytter man lufta ut ved hjelp av magen. Hvis du veit å skille mellom disse to, har du mye større forutsetninger for å kombinere de bevisst. Jeg ser ofte at folk holder igjen lufta når de heller skulle ha sluppet den ut. Det blir som når du skal slå inn en spiker og er redd for å bomme, da holder du hammeren igjen og spikeren blir bare dytta forsiktig ned. Men alle veit jo at du får mest kraft hvis du lar vekta til hammeren gjøre jobben. Det blir akkurat det samme når du spiller. Selvsagt er det litt forskjell mellom store og små instrumenter. På trompet vil du få for mye luft om du slipper alt ut, men du kan bruke teknikken til en viss grad. Du trenger for eksempel ikke å løfte hammeren så høyt, forklarer Øystein.

Man kan ikke unngå å legge merke til at han har plaster på flere av fingrene sine.

– Er det dét du har holdt på med før du kom hit? Å løfte hammeren for høyt?

– He he, nei da. Nå bygger jeg bare en terrasse.

– Kunst er kunstig

Øystein har ofte latt seg frustrere av lærere som har sagt «Pust naturlig!» Å spille krever mange bevegelser som i utgangspunktet er unaturlige, mener han.

– Det naturlige for en nybegynner på tuba er for eksempel å sitte som en banan, bruke for lite luft og presse leppene for hardt mot munnstykket. Veldig mange av de tilsynelatende naturlige bevegelsene som vi erfarne musikere og pedagoger gjør, føltes unaturlige i starten, men vi har gjennom øving fått dem til å bli naturlige, påpeker Øystein, og lener seg en anelse fram:

– Og her kommer noe jeg synes er interessant, sammenhengen mellom ordene kunst og kunstig. De to ordene henger sammen på alle språk jeg har sjekka. Det bør gi oss kunstnere en liten idé om hva vi driver med. Sammenhengen mellom disse ordene indikerer at kunst er en reproduksjon av virkeligheten. Egentlig er det en lettelse. Sjøl om det ikke føles naturlig fra starten av, for det gjør det ikke for noen, så ikke gi opp! I det øyeblikket vi innser at det vi holder på med er kunstig, at det er derfor det heter kunst, da kan vi senke skuldra litt.

Det er som å selge et nytt produkt som ingen veit de har bruk for.

Øystein Baadsvik

• Tubaist. Født i 1966. Bor i Trondheim. Utdanna ved Musikhögskolan i Stockholm.

• Gitt ut 11 plater på selskapet BIS.

• Har spilt med orkestre over hele verden.

• Har urframført over 50 verk, og har også arrangert og komponert mye musikk. Det mest kjente er solostykket Fnugg for tuba. Her utnytter han spilleteknikker han sjøl har utvikla.

• Har gitt mesterklasser på mange av de største universitetene i Asia, Europa og USA.

• Er i desember på turné i Taiwan, Tyskland og på Cuba.

18.12.2015
09:21
18.12.2015 09:35

Øystein Baadsvik

• Tubaist. Født i 1966. Bor i Trondheim. Utdanna ved Musikhögskolan i Stockholm.

• Gitt ut 11 plater på selskapet BIS.

• Har spilt med orkestre over hele verden.

• Har urframført over 50 verk, og har også arrangert og komponert mye musikk. Det mest kjente er solostykket Fnugg for tuba. Her utnytter han spilleteknikker han sjøl har utvikla.

• Har gitt mesterklasser på mange av de største universitetene i Asia, Europa og USA.

• Er i desember på turné i Taiwan, Tyskland og på Cuba.