Monica Strømdahl

Som plomma på veggen

Tidsklemme, tingingsverk og trioen som aldri slutter å overraske. Hedvig Mollestad er akkurat der hun skal være – på vei. Heldigvis er det 30 år til hun blir pensjonist.
2019041512100020190424145948

redaksjon@musikkultur.no

Alt som skjer på en scene er en form for historiefortelling. Man forteller et eventyr man skal få noen til å tro på. Da må man fortelle det som om det er helt sant, sier Hedvig Mollestad.

Det som i hvert fall er helt sant er at hun ikke egentlig har tid til å snakke med Musikkultur. Når vi treffer henne, er hun i innspurtsfasen med tingingsverket til Vossajazz. Hun beskriver en hverdag fylt av arbeid fra morgen til kveld. Musikk skal skrives og øves inn, og det finnes et familieliv som skal ivaretas ved siden av. Hun skviser oss inn på morgenkvisten, i leiligheten på Lilleberg i Oslo, som tross travle dager og to barn virker uforskammet ryddig og organisert.

– På en vanlig dag hadde jeg vært ute av døra klokka åtte, sammen med mannen og barna. Så hadde jeg dratt ned til lokalet på Grünerløkka, flekka opp gitaren og brettet og spilt. Jeg har masse ting som allerede er skrevet som må bearbeides, pluss en del nytt. Der hadde jeg sittet kanskje til klokka tre. Så hadde jeg gått til bussen mens jeg kikka i telefonen og svarte på mailer, laget middag, og hentet ungene i barnehagen. Så hadde det vært vilt ungeparty her i noen timer, fram til klokka ni. Så hadde jeg satt meg i stua og kanskje gjort litt regnskap. Hvis det er en god dag, får vi kanskje sett noe hyggelig på TV sammen i sofaen, men av og til må jeg jobbe litt på kvelden òg.

– Det høres likevel ikke alt for gærent ut?

– Nei da. Jeg har det som plomma på veggen, som en venninne sa. Jeg synes det er skikkelig vanvittig kjempekult å holde på med dette komposisjonsarbeidet.

Tomrommet uten bassgitar

I bestillingsverket til Vossajazz beveger hun seg i et noe annerledes lydlandskap enn med de sedvanlige makkerne i Hedvig Mollestad Trio; trompet, to slagverkere og to tangentinstrumenter, og ikke minst, for virkelig å pushe seg selv ut av komfortsonen, ingen bassgitar.

– Det er veldig vanskelig! I trioen lager jeg ofte riff som Ellen (Brekken, journ.anm.) dobler, mens jeg kan spille andre ting over. Jeg er vant til at det alltid ligger noen en oktav under og sørger for at det ikke blir tomt. Nå må jeg tenke helt annerledes på fordeling av lyd. Det er også veldig interessant å jobbe med andre folk enn Ivar (Loe Bjørnstad, journ.anm.) og Ellen, fordi de tenker på en annen måte om musikk. Jon Balke for eksempel, som jeg jobber med nå, har et annet syn på plassering av lyd i lydbildet enn de jeg er vant til å spille med.

Det siste året har hun skrevet en rekke ulike verk: for trio, kvartett, kor og elgitar, og for fullt band med tre blåsere.

– Særlig når jeg har gjort så mye med trioen de siste årene, tror jeg det er viktig for meg å prøve å lage musikk for andre besetninger. Jeg er opptatt av at den musikken jeg lager skal skille seg fra den musikken jeg har laget før.

Monica Strømdahl

Bunad eller elgitar? Elgitar!

Det var lytteropplevelsen som gjorde Hedvig interessert i musikk – lyden av pappa som øvde på flygelhorn på soverommet eller inne på badet i det gamle huset.

– Jeg husker at jeg fikk blåse i flygelhornet hans av og til, forteller Hedvig.

Og hun minnes lyden av radioen som hun slo på da hun kom hjem fra skolen og fikk høre noe hun aldri hadde hørt før.

Jazzen har hun nærmest i blodet.

– Pappaen min var ambassadør for mye jazzmusikk, særlig fra 40-50- og 60-tallet. Miles Davis, Art Farmer, Freddie Hubbard, Kenny Dorham, mange sånne trompetnavn. Det var få gitarister i platesamlingen hans, men masse fin gammel jazzmusikk, forteller Hedvig.

Seinere utvidet horisonten seg til band og artister som Nirvana, Janet Jackson, Dance With A Stranger, Tom Waits og Neil Young.

– Men det ble aldri hardere enn Pearl Jam. Jeg hørte ikke på AC/DC eller Led Zeppelin eller Metallica. Det ble for outrert. Lyn i logoen, liksom. Det bet ikke på meg.

Hjemme fantes også et piano, og morens nylonstrengsgitar.

– Til konfirmasjonen spurte foreldrene mine om jeg hadde lyst på elgitar eller bunad. Da ville jeg ha elgitar. Jeg låner fremdeles mammas bunad.

– Nå får jeg bilder i hodet av trioen som opptrer i bunad...

– Det hadde vært skikkelig kult. Dritkult, faktisk, sier Hedvig og forteller at hun iblant blir forvekslet med folkemusikeren Sigrid Moldestad.

– Hun skulle spille på Riksscenen en gang, samme dag som vi skulle spille et annet sted i byen. Da hadde Riksscenen lagt ut billetter under navnet Hedvig Moldestad kvartett, med bilde av henne. Da måtte jeg jo bare prate litt med henne, og tenkte at vi burde tatt et bilde av trioen i folkedrakter.

Trioen i dag: Det kan være vanskelig å si hvor Hedvig Mollestad slutter og Hedvig Mollestad Trio begynner.

Trioen i dag: Det kan være vanskelig å si hvor Hedvig Mollestad slutter og Hedvig Mollestad Trio begynner.

Julia Marie Naglestad

Vil være uforutsigbare

Noen ganger kan det være vanskelig å oppfatte hvor Hedvig Mollestad slutter og Hedvig Mollestad Trio begynner. Hun har spilt med Jarle Bernhoft, Hilde Marie Kjersem, Trondheim Jazzorkester og Jon Balkes Pratagraf, for å nevne noen, men trioen er hjemmebasen. I tillegg til Hedvig selv består den altså av bassist Ellen Brekken og trommeslager Ivar Loe Bjørnstad, som det siste tiåret har turnert verden over, mottatt hyllester og pumpet ut album og harde riff i høyt tempo, mens kritikere og fans har vært travelt opptatt med å diskutere om det er mest jazz eller mest rock eller hva man skal kalle musikken som river dem i øregangene.

– Vi synes jo musikken vi lager skal være litt annerledes fra gang til gang. Det betyr at vi må gjøre noe som ikke alltid er forventet. Ellen kan og presentere materiale som ikke alltid er forutsigbart for Ivar og meg, da våkner vi og må respondere på det, og da skjer det noe nytt. Men det er ikke alltid det blir full klaff. Hvis du ser for deg tre bølger, kan det hende at de krasjer litt. Det er som en samtale som flyter, så kommer det gode poenger, så blir det en meningsfull strøm med informasjon som svinger litt.

Trioen bærer Hedvigs navn, men består av tre likestilte musikere, som utvikler musikk i en slags symbiose.

– På den første plata lagde jeg mesteparten av materialet. Det var kanskje litt streite former på det hele, head, solodel og kanskje headen til slutt, liksom. Men der er det også en ballade Ivar har lagd og en tung låt som mest Ivar og Ellen har lagd, egentlig. Og så er det låter der Ivar har komponert en A-del, jeg har lagd en B-del, Ellen har lagt et riff... det er alltid noe som endres i fellesskap. Vi begynner som regel med et fast materiale noen har pønsket ut på forhånd, men når vi har dét, kan vi jobbe masse sammen med å utvikle det videre.

– Mismatch med sånne blomstrete kjoler

– Det ser ut som dere har det gøy når dere spiller?

– Ja, vi har det gøy. Men det er ikke sånn at vi holder på å le oss i hjel fordi det er så fett, liksom. Vi kommer på jobb og det er masse bæring og logistikk og styr, men det er alltid god stemning, forteller Hedvig.

Det første som kan ta knekken på humøret er dårlige arbeidsforhold eller dårlige lydforhold.

– Samtidig er det litt av greia, at man må takle å ikke alltid ha kontroll over arbeidsforholdene, mener Hedvig.

Mens rocken er opptatt av det visuelle uttrykket, har jazzen brydd seg lite om hvordan musikerne ser ut på scenen. I Hedvig Mollestad Trio har det visuelle uttrykket blitt et middel for å framheve musikken.

– Det er jo stereotypien at jazzen ikke bryr seg om det visuelle, men sånn har det ikke alltid vært. Se på Miles Davis, for eksempel. Han var ekstremt motebevisst og hadde en kraftig presence på scenen. Så var det kanskje en periode det var mer raggsokker og islender. Signalet man skulle sende var at vi bryr oss om musikken, ikke om overfladiske visuelle uttrykk. For vår del har det utviklet seg. Etter hvert som musikken vår ble hissigere i uttrykket, ble det en mismatch med sånne blomstrete sommerkjoler. Da fant vi ut at det hadde vært kult med et visuelt uttrykk som forsterket musikken og gjorde det til en enda hvassere liveopplevelse, forklarer Hedvig.

Hun opplever at det å bry seg om det visuelle på scenen, signaliserer at man har anstrengt seg litt ekstra for å gi en unik opplevelse til publikum.

– Selv om vi spiller mange konserter er det alltid en spesiell anledning. Vi bryr oss om at det skal være en spesielt fet opplevelse. Det er kult å ta på seg antrekket, se hverandre i øynene og si det vi alltid sier til hverandre før vi går på scenen: «Rock og konsentrasjon».

Trioen for nesten ti år siden: I 2010 fikk Hedvig kunstnerstipend, og brukte det til å utvikle trioen videre.

Trioen for nesten ti år siden: I 2010 fikk Hedvig kunstnerstipend, og brukte det til å utvikle trioen videre.

Nadia Frantsen

Jon Eberson – stemmen som alltid er med

Hedvig begynte ikke å spille i band før på videregående. Det første het Tea and Sympathy. Én av dem hun spilte sammen med var Hilde Marie Kjersem. Det gjør hun fremdeles. Med var også Marinette Tonning-Olsen, som nå spiller horn i KORK.

Men det var først da hun begynte å ta timer med Jon Eberson på Musikkhøgskolen hun tenkte at hun kunne ha noe å bidra med.

– Mange musikere møter nok en læremester i løpet av sitt liv, en som blir en stemme som klinger resten av deres virke. Jon er det for meg. Jeg syntes det han gjorde var fantastisk fint, og han fikk meg til å føle at jeg kunne gjøre noe av det samme.

Etter å ha spilt med mange musikere, spilt andre musikeres musikk, meldte det seg et ønske om å gjøre noe med egen stemme.

– Det var på den tida jeg lurte på hva jeg skulle finne på til slutt. Jeg spilte med Jarle Bernhoft, så med Jon Balke, og med Trondheim Jazzorkester. Alle de prosjektene var kjempegøy, men jeg kunne dra hjem fra jobb og ønske at jeg hadde et eget prosjekt, som var mitt.

Slik ble det. Etter ti år, noen hundretalls konserter og en gryende komponistkarriere, føler Hedvig at hun er der hun skal være: midt i en spennende musikalsk utvikling.

– Det hadde vært kult å skrive noe jeg ikke skulle framføre selv. Skrive for kor eller for et større ensemble, et orkester. Det er en helt annen verden. Jeg kunne også tenke meg å lage musikk til andre kunstformer, som film eller dans. Det hadde vært helt sjukt fett, sier hun og ramser opp alt hun kunne tenke seg å kaste seg inn i. Kanskje duoformat? Samarbeide med folk fra andre land?

– Det er 30 år til jeg blir pensjonist. Det er jo halve livet, det er sjukt lenge til!

Hedvig Mollestad

• F. 1982 i Ålesund. Bosatt i Oslo. Gitarist og komponist.

• Hovedprosjektet er Hedvig Mollestad Trio, med bassist Ellen Brekken og trommis Ivar Loe Bjørnstad.

• Utdannet jazzgitarist fra Norges musikkhøgskole.

• Har spilt fast med bl.a. Jarle Bernhoft og Hilde Marie Kjersem (Marie Munroe), og samarbeidet med bl.a. Jon Eberson Group og Trondheim Jazzorkester.

• Skrev tingingsverket til Vossajazz, som ble arrangert i påsken.

{"435402":{"type":"m","url":"/image-3.435402.e9061034e8","cap":"Trioen for nesten ti år siden: I 2010 fikk Hedvig kunstnerstipend, og brukte det til å utvikle trioen videre. ","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"435404":{"type":"m","url":"/image-3.435404.3c0b9cb02f","cap":"Trioen i dag: Det kan være vanskelig å si hvor Hedvig Mollestad slutter og Hedvig Mollestad Trio begynner. ","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"436060":{"type":"l","url":"/image-3.436060.1719803817","cap":"","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"tittel":{"color":"#ffffff","fontsize":"84","bgc":"#ffffff","bgo":"1","bgh":"100%","pos":"1","shadow":true},"extrafiles":{"js":"","css":""},"fb":[{"type":"f2","title":"Hedvig Mollestad","closed":true,"place":"– På en vanlig dag hadde jeg vært ute av"},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"si":[{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""}],"us":[{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"lpage":{"exist":false,"color":"#000000"},"cpage":{"iscpage":false,"mpage":""}}