Ufiltrert: Rasmus Rohde er blitt forsøkt sensurert av en rektor, men sensurerer aldri seg sjøl. – I utgangspunktet kan man skrive om alt for barn. Det er klart det er vanskelig å synge om seksualitet for eksempel, men det burde gå an, og man skulle kunne gjøre det, sier Rasmus.

Ufiltrert: Rasmus Rohde er blitt forsøkt sensurert av en rektor, men sensurerer aldri seg sjøl. – I utgangspunktet kan man skrive om alt for barn. Det er klart det er vanskelig å synge om seksualitet for eksempel, men det burde gå an, og man skulle kunne gjøre det, sier Rasmus.

Marte Bjerke

Rasmus med det rare i

PORTRETTET: Ingenting er for flaut, for trist, for stort eller for lite i Rasmus Rohdes univers. Med Verdens Beste Band i ryggen, har han innkassert Spellemannpriser for barnesanger om fylliker, slappe pappapupper, slemme gutter og lesbisk kjærlighet.
2018022612254720180226122547

marte@musikkultur.no

– Puppan te pappa e stor og slapp / Dem likne på digre drua / Med svarte hår som flagre når’n går / Og syng: «A-hua-hua!»

Ungene sitrer. Refrenget kommer på rams. En modig flokk driver nærmere scenekanten. Små føtter snubler inn i en egen puls. Snart har den første ekspedisjonen nådd toppen. A-hua-hua! Rasmus Rohde smiler og geleider dem varsomt ned fra scenen igjen.

{f1}

– Nå tenkte jeg vi skulle få de voksne til å kysse! Vi kan begynne med å gå sammen to og to!

Frydefulle hvin fra den lille armé der framme, avventende humring fra den eldre garde lenger bak. Hvem veit hva den fyren kan finne på?

– Neida!

Puh! Skuldrene senkes. Tempoet senkes.

Mor og far sin sang, annonseres det fra scenen.

Så senker også stillheten seg.

Musikk for bryllup og begravelser

– Det er en slags bryllupsmarsj, den brukes i bryllup, men jeg har også spilt den i begravelse. Den handler om når mor og far treftes første gang. Det hørtes kanonskudd, forteller Rasmus.

– Og englene sang og… Ja, den er veldig sånn… Jeg var på nippet til å skrive et siste vers der alt gikk til helvete. For jeg var jo skilsmissebarn sjøl, men så tenkte jeg nei, jeg skal ikke gjøre det. Det skal være en historie om hvor fantastisk det var, for det er det jo. Alle foreldre som har fått et barn – det er noe vakkert der – man trenger ikke alltid tenke på det som kan skje etterpå. Å skrive sangtekster handler om å koke ned ting.

Rasmus’ sangtekster er fortetta historiefortelling. Nå har han fortalt sine historier for barna i Cecilienborg barnehage i hjembyen Trondheim. Her gikk han sjøl da han var liten.

– Husker du noe av det?

– Nei! Jeg husker jo litt av barndommen. Men jeg var en sånn som gikk mye for meg sjøl, spilte gitar, var mye aleine. Jeg ville sitte ved voksenbordet, så jeg opplevde ikke så mye av det jeg skriver om. Kanskje det er derfor jeg synger om det nå, flirer Rasmus.

– Alle gråt, og jeg gråt litt

Tidlig morgen på en barneskole i Tromsø. Rasmus og Verdens Beste Band rigger til skolekonsert. Snart tusler barna inn, porøse etter søvnen, ennå ikke immune mot inntrykkene som skal komme.

– Platene og konsertforestillingene er produsert med første til sjuende klasse som målgruppe. Derfor er tekstene litt frekke, det er litt blod og en del action, sier Rasmus.

«Æ huske vi la dæ i bakken/ Og sekken din fylt vi med snø / Vi dro av dæ jakken / Og slo te du bynnt å blø / Og da du sprang av sted / Villa æ græv mæ ned!»

Bekken handler om to kamerater, en musikalsk novelle som begynner uskyldig og ender fatalt. Det er mye man kan få sagt på tre og et halvt minutt bare man er økonomisk nok.

– Egenerfart?

– Den er egenerfart på den måten at jeg kjenner igjen det å være kjip med noen. Jeg hadde en veldig god kompis på barneskolen som jeg snudde meg mot. Bekken er det mange som har kommentert, kanskje først og fremst det voksne publikumet.

Leken gjeng i 2013: Rasmus med verdens beste band, som i 2013 besto av trekkspiller Jovan Pavlovic, trommis Carl Haakon Waadeland og bassist Erlend Smalås.

Leken gjeng i 2013: Rasmus med verdens beste band, som i 2013 besto av trekkspiller Jovan Pavlovic, trommis Carl Haakon Waadeland og bassist Erlend Smalås.

Christian Nilsen

I Tromsø stiger energinivået i takt med at musikerne spiller seg gjennom settlista, sanger om alt det rare som befinner seg inni nesa te brodern, om fiskeboller i sjokoladesaus, om Storeslem som er så slem at «foreldran itj villa ha’n hjem», om en liten kattunge som blir avliva hos dyrlegen: «Når en kattunge dør blir det stilt / stilt som et nysådd frø / stilt som en søndags morra, / når parken er dekt av snø».

Det unge publikumet synker sammen og svelger unna.

– Første gang vi spilte den i Tromsø var det en jentunge som begynte å gråte så fryktelig at hun måtte settes på fanget til en lærer, og det var en lærer som gråt også. Alle gråt, og jeg gråt litt.

– Er det noe man ikke kan skrive om for barn?

– Nei, jeg tror nesten ikke det. I utgangspunktet vil jeg si nei, man kan synge om alt.

– Det er ikke noen gang du sensurerer deg sjøl?

– Nei, det har mer med ord å gjøre. Hvis man bruker et veldig vanskelig ord: Kommunaldepartementet liksom. Det handler mest om at barna må skjønne det. Det er klart det er vanskelig å synge om seksualitet for barn, men det burde i teorien kunne gå an å skrive om overgrep. Vi har jo en sang om fylliker, og jeg synes ikke det er noe gæli i at unger begynner å gråte av Verdens fineste katt, kanskje heller tvert imot. Kanskje det nettopp derfor er riktig å skrive den sangen.

En rektors forsøk på sensur

Det er ikke bare barn som synes den ufiltrerte tilnærminga til virkeligheten kan bli i drøyeste laget. I 2009 mottar Rasmus en telefon fra en rektor på en skole i Nordland. Han ber pent om at sangen Farmor og mormor tas ut av repertoaret til skoleforestillingen.

«Ka du trur folk sa / Da dem oppdaga? / Farmor og mormor va kjæresta. / Farmor og mormor e kjæresta!»

– Hvordan kom ideen til den?

– Jeg finner på sånne små brokker hele tida, farmor og mormor er morsomt å synge på. Jeg tenkte at dét må jeg lage en sang om, for det har jeg ikke hørt en barnesang om før. I vennekretsen har vi noen som skifta legning i voksen alder, de hadde barn, og da dukka denne tanken opp: en farmor på én plass og en mormor på en annen plass som treffes og blir kjæresta.

– Har sangene dine utspring i tematikk du ønsker å formidle, eller er det bare ideer som faller deg inn?

– I ettertid kan jeg tenke at dét er en ordentlig ålreit ting å synge om! Men i øyeblikket da jeg finner på, er det fordi det er morsomt og litt overraskende for meg sjøl. Jeg liker å snu ting på hodet, kanskje ungene spør mamma og pappa, eller tenker en ekstra runde: «Går det an?»

For rektoren i Nordland blir verden snudd på hodet, i alle fall for en formiddag. Rasmus og Verdens Beste Band vil ikke sensureres. Nordland fylke griper inn, og det blir konsert, riktignok uten rektor i salen.

– Det var en veldig vellykka forestilling, husker jeg. Adresseavisen skrev om saken, og så ringte VG, men da hadde vi allerede fått lov til å spille. Jeg var nesten sur for at konserten ikke blei avlyst, for det hadde vært første og siste gang vi hadde kommet i VG, gliser Rasmus.

– Barnemusikksjangeren er veldig åpen

Et tog bremser ned utafor Verdens Beste Stasjon på Ila i Trondheim. Snart starter ettermiddagsrushet, en pesende hær av pappaer med slappe pupper i trange trikoter kan skimtes utafor vinduene i den nedlagte togstasjonen. Her har Rasmus sin arbeidsplass. Det er hit han går når han skal «på kontoret».

– Jeg er en sånn som jobber. Ja, jeg går på kontoret, jeg har veldig tro på at man må gjøre det man gjør hver dag for at man skal få til noe.

Sammen med kona, sceneinstruktør og dramatiker Ane Aass, har han drevet kulturstasjonen siden 2011, som i tillegg til å være skrivestue er arena for produksjon og visning av profesjonell scenekunst for barn.

Verdens beste: Rasmus og Verdens Beste Band på Stiklestad Nasjonale Kultursenter.

Verdens beste: Rasmus og Verdens Beste Band på Stiklestad Nasjonale Kultursenter.

Terje Visnes

Rasmus og Verdens Beste Stasjon befinner seg langt fra den nasjonale pressens forestilling om verdens navle. Tross stor publikumsoppslutning, tre plater, tre Spellemannominasjoner og to Spellemannpriser, er Rasmus aldri blitt anmeldt av den landsdekkende hovedstadspressen.

– Sier det noe om statusen til barnemusikken i norsk kulturliv?

Han veit hva han skal si, men venter, puster inn, og slipper det ut:

– Ja. Ja, det gjør det. Jeg tror det.

Lokalpressen derimot, har omfavna musikken, men har slitt litt med å plassere den i en sjanger.

– Barnemusikksjangeren er veldig åpen, det er det som er så gøy! Vi har liksom hele musikkpaletten å spille på. Vi kan lage 30 minutter radioteater, hvis vi vil. Det blir kanskje ikke så bra, men… Det går an å gjøre alt, sier Rasmus.

Humoren er sentral både i tekst og musikk, og det er kanskje ikke overraskende at plata Gul snø er inspirert av Frank Zappas Don’t eat the yellow snow.

– Nå er det jo sånn at popmusikk skal være så strømlinjeforma, det er blitt en vitenskap å lage en hit. Det er trist. Jeg er glad i de litt rare låtene, dem er det mange av i barnemusikken. På de tidlige platene til Knutsen & Ludvigsen er det en del rare låter, som det ikke er helt opp og ned på, men som likevel befinner seg innafor en popviseverden. Det er kjempegøy å høre på!

– En sjølbevisst ung fyr

Forholdet til Knutsen & Ludvigsen er langt, og ruster ikke.

– Jeg satt mye på teateret som barn, jeg så Knutsen & Ludvigsen live 12 ganger da jeg var ti år. Det fungerte som barnevakt da mamma spilte, forteller Rasmus.

Han vokste opp i kulissene. Mamma er skuespiller, pappa lysdesigner og stefaren er visekunstneren Hans Rotmo. Rasmus begynte tidlig å jobbe profesjonelt, som 11-åring debuterte han på Trøndelag Teater i stykket Herberget Sannheten av Hans Rotmo. Gitaren hadde allerede da hengt på magen i mange år. Det var ingen tvil om hva Rasmus skulle bli når han ble stor; verdens beste gitarist. Han var den første elgitaristen som ble tatt inn på talentprogrammet Lørdagsskolen i Trondheim. Alt gikk på skinner.

– Det var et kjempekick å begynne å spille et instrument. Jeg elska det. Gitaren var veldig riktig for meg. Jeg var en type med mye energi, og så fant jeg noe å putte all ADHD-en i. Jeg fikk stipender og sånn. Det var veldig artig, men jeg var ganske tidlig en sjølbevisst ung fyr.

Tvilen kom. Da han begynte på jazzlinja i Trondheim som 18-åring, oppdaga han at han hadde sterk konkurranse.

– Det var skummelt, men også gøy, det åpna øynene mine. Det var en periode der det ikke var noe artig å spille lenger, fordi jeg ble veldig opptatt av det ytre, å være god. Det er fort gjort å glemme hvorfor man holder på, man leiker, fordi man synes en melodi, en tonekombinasjon, en lyd, er fantastisk spennende.

Rasmus hoppa av jazzlinja etter noen måneder.

– Kan omgivelsene gjøre noe for at talenter ikke gir opp?

– Jeg er ikke så sikker nå, jeg ville kanskje sagt det for noen år siden. Man blir så jævla sjølopptatt, tror jeg. Det er veldig fort gjort å bli det, jeg tenker med gru på folk som blir veldig flinke i dag, som får oppmerksomhet i en nasjonal sammenheng. Det er allerede mange som er blitt nummer tre, fire og fem i Idol. Jeg hadde veldig godt av å få en vekker, jeg tror det var kjempebra.

Etter å ha gått ett år på filmskolen i Lillehammer, flytta Rasmus hjem igjen.

– Jeg hadde liksom ikke fått til noe som helst. Det gikk egentlig ganske dårlig, flirer han.

– Alle flytta til Oslo og jeg flytta hjem. Til slutt handla det egentlig om at jeg måtte tjene penger, og det her er jo det eneste jeg får til, da.

Tilfeldighetene ville ha det til at han fant tilbake til det han kan aller best. Han blei med på en skolekonsertturné. Han skrev en sang. Om hvor ekkelt og klissete det er å kysse.

Kyssing blir redninga

«Kyssing e hæsli / Det e bare slim og gørr / Kyssing e hæsli / Æ spise heller meitemark enn frivillig bland snørr».

Låta Kyssing e hæsli blir seinere tittelsporet på debutplata.

– Utgangspunktet var at kona mi fortalte at hun hadde stått og kyssa en gutt bak en gardin. De hadde tatt tida på hvor lenge de kunne kysse, og så hadde lillebroren ødelagt. Det var sånn jeg kom i gang med å skrive sanger igjen, og det er jeg veldig glad for, for det var en sånn glede jeg husker jeg hadde da jeg var guttunge, sier Rasmus.

Omtrent på samme tid sitter han i orkestergrava på Trøndelag Teater. Det gjør også bassist Erlend Smalås og trekkspiller Jovan Pavlovic, og mens de spiller seg gjennom den svenske viseskatten i Bentein Baardsons oppsetning Taube, danner de verdens beste band.

De musikalske innfallene og arrangementene er de sammen om, men låtene er Rasmus sine. De starter med hans ord og kles så med hans melodier. Tekstene kan det ta lang tid å forløse, musikken kommer nesten av seg sjøl.

– Jeg er opptatt av historiefortelling i sanger, fordi dem er det ikke så mange av i dag. Nå lager man mer stemningsrapporter, tekstene er inntrykk, og det er masse kule tekster som er sånn altså. For meg starter en sang ofte med en historie, et eventyr. Av og til må jeg finne ut hvordan det slutter, så det ikke bare henger i lufta. Det kan være utfordrende, og så handler det om å koke ned en tekst til hva den egentlig handler om.

Elefanten i rommet

På Popsenteret i Oslo en søndags formiddag noen uker seinere slynger køen seg ut fra billettluka. På plakaten står Rasmus og Verdens Beste Band. Konsertlokalet minner om den overfylte morrabussen, de voksne trenger seg opp langs veggene, barna på gulvet klynger seg stadig tettere sammen. Det er varmt. Snart griper en av de ansatte mikrofonen og forteller at det er flere barn som gjerne vil inn, om noen voksne kan tenke seg å gå ut? Men ingen foreldre vil gå glipp av dette. Rasmus’ hitparade tas imot med taktfaste klapp, obligatorisk såpebobleblåsing til Mor og far sin sang, og avsluttes med tittelsporet på plate nummer to: Puppan te pappa. Om ett år er den utgangspunktet for en familieforestilling på Trøndelag Teater.

– På hovedscenen! Det er kjempeskummelt! I sangen handler det om en pappa, og musikalen tar tak i den pappaen. Han har en slags midtlivskrise (humre), hvor han må begynne å trene, og det går veldig dårlig… (humre) Og det er kjempegøy!

Verdens Beste Band skal være med og det skal også en del andre fra Rasmus’ univers, som Vibekke, fra Sylfrekke Vibekke, Magda Mikalsen og Storeslem.

– Alle låtene i musikalen er nye, men den slutter med Puppan te pappa. Den foregår i en bakgård, kanskje på Ila eller Svartlamon, hvor det bor en del underlige skruer og hvor bandet bor og øver i tide og utide. De andre beboerne synes absolutt ikke det er verdens beste band, de synes det er verdens mest irriterende band.

Det er ikke første gang han skriver for teateret. Han har lang erfaring som dramatiker, og stykkene hans har blant annet vært satt opp på Nord-Trøndelag Teater, Det Norske Teatret, Teater Ibsen og Det Åpne Teater.

– Men det kan jo bli fryktelig fryktelig dårlig da… ha ha ha. Æ e nervøs sjø, fryktelig nervøs fyr. Det er en så svær palett. Å lage noe nytt helt fra scratch. Det er mye som skal klaffe for å få det helt på plass. Det som er med film og teater er at hvis det ikke funker – det er det verste jeg ser – det er så fælt å se noe som ikke er kommet hjem. Alle ser det.

– Kan man kjenne hva som fungerer på scenen når man skriver?

– Det kan man gjøre, men det er en så kollektiv prosess, skuespillerne skal finne fram, regissøren skal gjøre det til sitt, og så må man finne ut hva det handler om. Det er litt det samme som når man skriver en sang, du må skrelle av alt til det er tydelig, du må hogge inn i steinen til det er en elefant der. Men det må bare stå igjen en elefant, du kan ikke ha litt struts. De som er virkelig store kunstnere, de ender kanskje opp med litt snabel liksom. Et stykke som er halvannen time langt skal være like tydelig som en treminutters sang. Og det er klart at hvis det går gæli, er det mange mennesker som kommer til å se det. Hver kveld. At det her gikk ikke noe bra.

– Hvor mye kan man lære om deg av å høre på tekstene dine?

– Minst mulig, håper jeg. He he. Nei, man må jo legge masse av seg sjøl i alt det man gjør, legge følelseslivet sitt i det, for at det skal bli bra. Det må man gjøre enten man spiller for barn, voksne, ungdommer eller pensjonister. Jeg prøver å synge på alvor, at jeg synes det er morsomt sjøl. På ordentlig. Og at jeg synes det er trist sjøl. På ordentlig.

Portrettet ble publisert i Musikkultur nummer 8-2013.

Rasmus Rohde

• Gitarist, vokalist, komponist, tekstforfatter og dramatiker. Født 1975. Fra Trondheim.

• Driver Rasmus og Verdens Beste Band. Har gitt ut Kyssing e hæsli (2007), Puppan te pappa (2010) og Gul snø (2012). De to første fikk Spellemannpris for beste barneplate, den siste var nominert. Har skrevet musikk til NRK Supers TV-serie Kosinus. Driver Verdens Beste Stasjon med kona Ane Aass. Kulturstasjon for barnekultur i Trondheim.

• Spilte i Tango Concertino på 90-tallet. Av dramatikk kan nevnes: har skrevet musikalen Kongen Av Luftslott, sammen med Åge Aleksandersen (2012).

• Planlegger skolekonsertturné i videregående skoler med repertoar av skillingsviser fra Trøndelag.

• I november 2014 har musikalen Puppan te pappa urpremiere på Trøndelag Teater, basert på Rohdes univers, manus og musikk.

• Konsertforestillingen Rasmus & Verdens Beste Jul kan oppleves: 6.–7. des. på Det Andre Teatret i Oslo, 7. des. på Energimølla i Kongsberg, 8. des. i Asker kulturhus, 15. des. i Olavshallen i Trondheim.