Domkantor Arne Rodvelt Olsen i Tønsberg.

Domkantor Arne Rodvelt Olsen i Tønsberg.

Even Finsrud

Publikumsmagneten i kirken

PORTRETTET: Da domkantor Arne Rodvelt Olsen i Tønsberg fikk nytt orgel, bestemte han seg for å fornye seg selv også. Nå strømmer publikum til kirken hver onsdag.
15.03.2016
13:05
15.03.2016 13:05

anne@musikkultur.no

Andre påskedag 1966 tar Arne Rodvelt Olsen mot til seg. Han er 17 år og har tenkt på det lenge. Han vil så gjerne spørre organisten i Flekkefjord kirke om han kan få prøve orgelet. Han har vokst opp i denne kirken og har hørt orgelet i gudstjenesten hver søndag. Han har deltatt i liturgien, lyttet til musikken, kjent hvor lunt, svalt og godt det er i kirkerommet. Ja, heller høymesse enn bråkete søndagsskole! Slik har han hatt det. Egentlig har han bestemt seg for å bli prest. Eller dikter og bonde, det har han også tenkt på. Og urmaker. Det er fem urmakere i Flekkefjord og Arne går ofte innom dem for å høre tikkingen og se dem skru og mekke. Som barn har han masseprodusert urverk av pappesker. Han har limt på tall og visere, har solgt klokker til venner og kjente, og har tjent noen småstein. Jo større klokke, desto flere stein. Nå er det påske, han er 17 år og går trappene opp til galleriet. Fra før spiller han piano, nå vil han spørre om å få prøve orgelet. Han får lov, og etter å ha spilt noen toner sier organisten at han kan komme tilbake også søndagen etter for å spille.

– Det var en opplevelse, selv på det elendige orgelet i Flekkefjord. Å sitte ved spillepulten og høre lyden komme fra pipene litt unna, det var skjellsettende, minnes Arne (66).

30 år med stumme toner

Arne får nøkler til kirken og begynner å øve. Samme sommer spiller han til bryllup. Debutkonserten på orgelet i Flekkefjord er om høsten. Da rykker han inn annonse i lokalavisen. Prestestudier blir det ikke noe av. I stedet får han studieplass på kirkemusikkstudiet ved konservatoriet i Oslo og siden i København.

Det er fascinasjonen for orgelet som instrument og kjærligheten til høymessen som bringer ham inn i kantoryrket. Da kan det virke underlig at han holder ut i 30 år på et orgel i Tønsberg domkirke, som til tider har stumme toner og hylere. Når Arne øver på det, blir han sliten og gir seg ofte etter en time eller maksimum to. Han får ikke skikkelig kontakt med instrumentet, fordi forbindelsen mellom tangentene og pipeventilene skjer ved hjelp av elektromagneter og trykkluftreléer. Det gamle, ombygde Frobenius-orgelet har mange gråtoner, og flere stemmer er rå og for sterke. De tekniske skavankene gjør at han i bortimot 15 av årene ikke finner det forsvarlig å holde eller arrangere orgelkonserter. Øving legges til orgelet hjemme i stuen, i sokkelesten.

– Jeg ventet på nytt orgel i 30 år, medgir Arne med et lunt smil.

Orgelmatiné nummer 317

Vanen med å spille pedal i sokker har han ennå. Arne har akkurat spilt ukens orgelmatiné i Tønsberg domkirke og stikker føttene i skoene. Han går frem til gallerikanten, og tar i mot applaus fra publikum nede i kirken, som reiser seg og klapper straks siste tone er spilt.

– Det er blitt tradisjon at de reiser seg. Det er bare det at de ikke alltid vet når det er slutt. Det syns jeg i grunnen er rart, for det er jo bare å se i programmet og telle satsene, mener Arne.

Publikum forsvinner like fort ut av kirken som de kom denne formiddagen. Og de er mange. I gjennomsnitt har orgelmatineene onsdag formiddag et besøkstall på rundt 60 mennesker, og slik har det vært de siste årene, etter at det nyrestaurerte orgelet ble tatt i bruk. Det er ganske enestående til orgelkonsert å være, på dagtid i en middels stor norsk by.

– Ja, det er i grunnen det. Kirken ligger sentralt, så noen tar nok lunsjpausen her, sier Arne.

Da domkantor Arne Rodvelt Olsen i Tønsberg fikk nytt orgel, bestemte han seg for å fornye seg selv også. Nå strømmer publikum til kirken hver onsdag.

Da domkantor Arne Rodvelt Olsen i Tønsberg fikk nytt orgel, bestemte han seg for å fornye seg selv også. Nå strømmer publikum til kirken hver onsdag.

Even Finsrud

Han teller orgelmatineene, og nå er han kommet til konsert nummer 317. Han spiller de fleste selv, og de ruller og går uten stans, året rundt, selv når onsdagene havner på lille julaften og lille nyttårsaften. Han har muligens noe å ta igjen etter 30 år på et elendig instrument?

– Jeg fikk en veldig inspirasjon da det nye, restaurerte orgelet ble innviet i 2008. Orgelbygger Jan Ryde er en stor klangkunstner og intonasjonsmester! Da orgelet sto ferdig, bestemte jeg meg for å stå så lenge som mulig i stillingen. Det vil gi meg ti år på dette orgelet, sier Arne.

Det nye orgelet har også gitt Arne en lyst til å fornye seg. Han snur sjelden notebunken, men finner nytt repertoar hver uke. Slik blir det interessant for ham å spille konsertene, og han får øvd inn nytt repertoar til høymessene og institusjonsandaktene. Han begynner på nye stykker torsdagen eller fredagen i forveien og har musikken klar til konsert fem, seks dager senere. Noe repertoar bladspiller han, inntil en viss vanskelighetsgrad.

– Man må ikke øve seg for meget! sier han og imiterer sin danske orgellærer Finn Viderø.

– Da går det dårlig. Hvor den grensen går, det er jo individuelt. Men det gjelder å finne brekkpunktet for å beholde spillet vitalt og friskt, sier Arne.

Vil ha kirkegjengerne til å stå

I over 40 år har han spilt til gudstjenester, først som domkantor i Bodø domkirke, og i Tønsberg siden 1978. Søndag etter søndag, i mange år med bare én frihelg i kvartalet.

– Jeg elsker høymessen, og vil være i den mest mulig, sier Arne og legger til:

– Jeg skulle virkelig ønske at folket landet over ble inspirert til å oppløfte sin røst, til å delta i salmesangen, slik Petter Dass formaner: «Det er smukt og kosteligt at høre, at man Gud sin’ lebers plikt mon gjøre».

Altfor ofte synes han kirkegjengere sitter med lukket salmebok, og selv spiller han ofte et orgelstykke under nattverden, fordi salmesangen er laber. Han tror det henger sammen med grunnforståelsen av hva en gudstjeneste er, at det er å sitte og ta imot, lære evangeliet.

– Hvis kirken skal være en skolestue, da er det bare pultene som mangler, sier Arne.

Han mener selv at han har en ideologisk forståelse av hva en gudstjeneste er, som er forskjellig fra mange av hans kolleger. Arne begynner straks å snakke om Martin Luther, teologen og reformatoren som på 1500-tallet omtalte gudstjenesten som «Die Schule». Domkantoren synes Luther for sterkt betonte gudstjenesten som et lærested. Gudstjenesten skal heller være en foregripelse av den evige fest, slik Bibelen beskriver.

– Røkelse, messeklær, nattverden, hele liturgiens vesen – alt dette skal gjenspeile den himmelske gudstjenesten, den kommende herlighet. Det er en forestilling som lever i katolsk og østkirkelig tradisjon. Der har vi impulser å hente! Vi skal ikke overvære gudstjenesten, vi skal delta. Kommer vi bare for å sitte i benkene og ta imot, høre en prediken, slik at kirken blir en skolestue, blir gudstjenesten begredelig og trasig. Da blir det ikke folkets handling, som liturgi betyr, ei heller engasjement og fest, sier Arne.

– Hvordan vil du at folket skal delta?

– De kan ikke sitte på rumpa gjennom gudstjenesten. I Johannes åpenbaring er det da ingen som sitter for tronen. De står! Oldinger og unge, alle sammen! Ja, og i selskapslivet står vi. Folk kan jo stå og småprate en halvtime før de går til bords, men i gudstjenesten, å nei, da må vi for all del ikke la folk stå i mer enn to minutter, sier han.

I domkirken står menigheten under inngangssalmen, halleluja og evangelielesningen, salmen etter prekenen og slutningssalmen.

– Det er jo noe, sier Arne.

For Arne er det helt sentralt at messeleddene er den faste og bærende strukturen hver søndag. Så lenge den er på plass, sammen med en bibelsk salme og halleluja før og etter evangeliet, må man gjerne ha salmer med band, når anledningen innbyr til det.

– Man gir og tar. Jeg kan bidra med det jeg er god på, som er å spille orgellitteratur og krydre nattverden med et orgelstykke. Men jeg vil ikke stenge for andre musikalske uttrykk. Jeg rir ikke lenger mine kjepphester. I musikksynet mitt er det skjedd en justering, sier han.

Fornyelse i søsterkirkene på Gran

Et mer frodig gudstjenesteliv lengtet han etter i mange år. Og inspirasjon til det hentet han på de årlige liturgistevnene på Hadeland, med bevegelsen Kirkelig fornyelse. Han reiste dit og traff sine venner Trond Kverno, Olaf Buverud, Jørn Fevang og andre likesinnede kantorer, prester og lekfolk fra hele landet for en helg. I søsterkirkene på Gran var det messer og tidebønner, og høy føring av røkelse, liturgi, musikk, messeklær, prosesjoner – og sigar. Dette i en periode da liturgien i Den norske kirke var noe stiv.

– Det var lite rom for utfoldelse i gudstjenestene. Det var jo alltid full klokkeringing, enten det var langfredag eller påskedag, og full belysning i kirken uansett.

– Hvordan var det å komme tilbake til egen kirke etter en slik helg?

– Det var litt av en overgang! Hehe. Det er ikke lett å få til endringer, når det ikke er noen å spille på lag med. Derfor fant jeg glede i de månedlige Pro Orthodoxia-messene i Gamle Aker kirke, som Trond Kverno og Olaf Buverud innførte. Her gjorde jeg tjeneste, både med å spille orgel og preke. Her var det påfyll å hente! Utover på 1990-tallet ble det heldigvis en fornyelse i den norske høymessen. Det åpnet for en ny frodighet i kirken, og behovet for liturgistevnene på Gran ble mindre. Men det er klart at uten bevegelsen Kirkelig fornyelse hadde vi ikke fått de samme endringene i gudstjenesten, mener Arne.

– Hvordan opplever du endringene i kirken nå, med ny gudstjenestemusikk?

– I Tønsberg domkirke holder vi fast i de liturgiske seriene fra 1977. Vi avventer nye liturgier, inntil det bestemmes i 2017 hvilke som skal innføres. Det må være en viss gjenkjennelse i gudstjenestemusikken for dem som kommer til kirken, sier han.

Skoene på igjen: Arne spiller alltid i sokkelesten.

Skoene på igjen: Arne spiller alltid i sokkelesten.

Even Finsrud

Arne snakker vennlig, og selv sterke meninger fremføres mildt. Under en tilsynelatende grå fasade er han et fargerikt og meget kunnskapsrikt vesen. Han forteller anekdoter, siterer Bibelen, imiterer prester og henter frem latinske setninger der det trengs.

– Du kunne sikkert vært kantor i både Oslo, Bergen og Trondheim, hvorfor Tønsberg?

– Jeg har gode kolleger, mange venner fra kormiljøet og stiftet etter hvert familie med kone og to barn. Da gror en jo til, sier han.

Arbeidsmaur på en naken holme

Han omtales som en arbeidsmaur. I perioder i alle fall. Han står på når han må, og har evne til å kutte ut når han kan. Det er ikke uvanlig å ha 130 timer til overs når sommerhalvåret kommer, og når han har mulighet for å ta dager fri, tar han plastbåten ut på sjøen.

– Da har jeg med avis, går i land på en øy og nyter naturen. Det er fantastisk!

Arne var ungkar i mange år og dro ofte alene med notepapir og blyant ut på holmene. Der satt han i fred og ro og diktet salmer, komponerte orgelstykker og motetter. Gjennom årenes løp er det også blitt koralbearbeidelser, messer, kantater og et oratorium – nærmere 100 opus.

– Nå foretrekker jeg å være i nærheten av et instrument når jeg skal komponere, men tidligere likte jeg aller best å skrive musikk ute, med naturen rundt meg, sier Arne mildt.

– Det høres veldig harmonisk ut!

– Der ute ble det i alle fall mer harmonisk enn den atonale og modernistiske musikken jeg skrev i studietiden. De første årene jeg komponerte, var det mye klustere og tolvtoneteknikk, men etter hvert fant jeg en tonal forankring i kirketoneartene. Jeg var preget av min komposisjonslærer Conrad Baden, som sa at det ikke går an å komponere til harmonilæren, og av Finn Mortensen som sa jeg måtte bryte opp rytmikken. Ting jeg skrev ble ikke så lett å få andre til å forstå, sier han.

I den mest intense tiden med tolvtonerekker og serialisme, var han med Finn Mortensen og komposisjonsklassen på en ny musikkfestival i Warszawa. På lørdagen hadde de fri noen timer og gikk inn i katedralen. Der var det katolsk bryllup, inn kom bruden med krone på hodet, og organisten spilte Mendelssohns bryllupsmarsj.

– Det var så vidunderlig, så flott spilt, det var balsam for sjelen. Siden har jeg elsket den bryllupsmarsjen. Jeg unngår den ikke for enhver pris, slik mange av mine kolleger gjør!

Da huset brant

Da huset hans brant i 1991 mistet han hele boksamlingen, men underlig nok ikke noe nevneverdig av komposisjonene sine. Han var sammen med forloveden i Oslo, da en nabo ringte ham midt på natten og fortalte om brann.

– Jeg fant igjen noe av materialet på andre måter, noe hadde jeg i kirken. Men det er klart, det var jo skrekkelig dramatisk. Noe av notene spadde jeg opp av gulvet på hjemmekontoret, og brannfolkene hadde kastet ut ting på verandaen, som jeg klarte å redde. Det var verre med Geirr Tveitt, som mistet alt da gården brant, sier Arne og sukker.

Noen dager etter kjøpte Arne safe. Der ligger det mye nå, men egne verk tar han sjelden frem.

– Mye av mitt eget er teknisk vanskelig. Det vil være en møysommelig prosess å øve på det. I det hele tatt, i orgelmatineene spiller jeg få verk som er mindre enn 70 år gamle. Hvis det skal gå riktig for seg, skal Tono ha 591 kroner i avgift, og den summen er en halv kollekt! Vi i menigheten har regnet litt på det. Man kan ikke ha altfor mange moderne verk i en konsertserie som er gratis og hvor budsjettet er kollekt, sier Arne.

Dessuten er orgelmatineene hans fristed. Det er ingen rapportering, ingen søknadsskriving, ingen papirarbeid med det, bare spilling og glede, med en menighet som heier ham frem.

Jeg rir ikke lenger kjepphester. Musikksynet mitt er endret.

Arne Rodvelt Olsen

• Fra Flekkefjord, født i 1949.

• Domkantor i Tønsberg siden 1978, domkantor i Bodø fra 1975 til 1978.

• Utdannet ved konservatoriet i Oslo 1968-1972.

• Fra 1972 til 1974 studerte han ved det Kgl. danske musikkonservatorium i København.

• Har komponert koralbearbeidelser, frie orgelstykker, motetter, messer, kantater og annen liturgisk kormusikk.

15.03.2016
13:05
15.03.2016 13:05

Arne Rodvelt Olsen

• Fra Flekkefjord, født i 1949.

• Domkantor i Tønsberg siden 1978, domkantor i Bodø fra 1975 til 1978.

• Utdannet ved konservatoriet i Oslo 1968-1972.

• Fra 1972 til 1974 studerte han ved det Kgl. danske musikkonservatorium i København.

• Har komponert koralbearbeidelser, frie orgelstykker, motetter, messer, kantater og annen liturgisk kormusikk.