Monica Strømdahl

Professor uten artium

Multiinstrumentalisten Steinar Ofsdal kan fortsatt føle seg som en inntrenger i folkemusikken. I oktober ble han hylla med jubileumskonsert på Musikkhøgskolen.
2018111309562220181113095622

redaksjon@musikkultur.no

Veggene på Steinar Ofsdals kontor er tapetsert med instrumenter han har plukket opp gjennom 60 år som musiker: kinesiske strengeinstrumenter med navn journalisten verken klarer å stave eller uttale, feler, perkusjonsinstrumenter, en båndløs gitar, spesialtilpasset for å spille med folketonalitet. I hjørnet står en gammel sampler fra 80-tallet. I løpet av intervjuet hender det rett som det er at et minne manifesterer seg i en artefakt han plukker ned fra veggen: «Den første tussefløyta jeg kjøpte på landskappleiken i 1968, ja, her er den. Den kjøpte jeg av Egil Storbekken, som det henger et bilde av der.» «Her ser du trekkspillet jeg begynte å spille på da jeg var ti, det var mora mi som kjøpte det til meg».

Man kan spørre seg om det er et kontor eller et museum vi sitter i. Men så blir vi kastet ut, det skal studenter inn og lære om bukkehorn, og vi skjønner at instrumentene på veggene ikke er død fortid. Hit kommer unge musikere for å observere historien og utvikle tradisjonene videre i sitt eget spill. For å spille folkemusikk er det viktig å kjenne musikkens tradisjon og bakgrunn, forklarer Ofsdal.

– Hvem definerer folkemusikken? Jeg sier at det er summen av meningene til alle som driver med den som bestemmer hva folkemusikk er. Man kan ikke nedsette en komité som bestemmer hva folkemusikk er eller ikke skal være. Alle som er uenig med den komiteen vil jo bare gi blanke og gjøre hva de vil likevel. Egentlig er det en ganske grunndemokratisk bevegelse. Men uten å ha gravd seg ned i de gamle tradisjonene og forsøkt å forstå en del detaljer om hva eldre utøvere holdt på med, er man faktisk ikke i stand til å videreutvikle musikken.

Sær musikk med særlig kraft

I folkemusikken er det det tradisjonelle soloslåttespillet som står Ofsdal nærmest.

– Det er helt greit å arrangere folkemusikk på hvilken som helst måte, men jeg har fremdeles til gode å høre noe som har blitt bedre eller gitt meg mer enn originalslåtten. Jeg synes mye av den tradisjonelle folkemusikken er mer spennende enn nye komposisjoner og arrangementer. Det er mye gånoter i nyere komposisjoner, og få som tar utgangspunkt i tradisjonelle taktmønstre som springar, ganger, springleik eller hva som helst. Men det er nok dessverre ofte sånn at det man velger å spille på veien er noe man har laga sjøl, heller enn tradisjonelle låter. Det gjelder også meg sjøl. Jeg kritiserer både gode venner av meg og meg sjøl når jeg sier dette. Med åra har jeg kanskje fått litt sansen for at det er noen som er veldig konservative. Vi trenger skarpe meninger i folkemusikkfamilien. Jeg er vel ganske konservativ sjøl når det gjelder disse sakene.

– Er folkemusikken sær?

– Den er sær på den måten at det krever litt å sette seg inn i den. Slåttemusikken har noen spesielle egenskaper, særlig tretaktslåttene, de tre ujamne slagene som kan være litt forskjellige. Det er et fenomen vi deler med Sverige og Balutsjistan (i grenseområdene mellom Iran og Pakistan, red.anm.), og ikke egentlig så mange andre steder i vår tid. Men vi finner noen fragmenter av det i wienervalsen. Det er ikke så lett å forstå en hardingfeleslått hvis du ikke har hørt det før, men når du kommer over terskelen, blir du hekta. Folkemusikken har en utrolig kraft. Vi driver med folkemusikk fordi den har grepet fatt i oss og tatt oss, på en måte, ikke fordi den er gammel.

Fløyter som slenger overalt

Steinar Ofsdal har dukket opp i mange ulike skikkelser gjennom årene. Noen opplevde ham kanskje for første gang gjennom Atte katte noa på barne-TV, eller tonesettingene av Rudolf Nilsens dikt På Stengrunn. For mange var det kanskje TV-programmene i perioden 1985–87 med Steinar og Ivar Dyrhaug – Kanal 1. Om det ikke var fra bandet Bukkene Bruse, avslutningen av OL på Lillehammer i 1994, eller det mangeårige samarbeidet med artister som Lillebjørn Nilsen og Lars Klevstrand. Det som nok har vært det kvantitative høydepunktet i karrieren er TV-programmet som markerte ettårsdagen for overdragelsen av Hongkong til Kina, sett av 1,7 milliarder mennesker. Og mange studenter har møtt ham gjennom undervisning på Ole Bull Akademiet eller Musikkhøgskolen i Oslo, der han nå er professor.

I oppveksten var han vant til at fløyter slang overalt.

I oppveksten var han vant til at fløyter slang overalt.

Monica Strømdahl

Men veien til fløytespill, vise- og folkemusikk begynte med trekkspill, cello og kontrabass, og svingte innom både klassiske symfoniorkestre og storband underveis.

– Min mor var opptatt av at vi var musikkfolk. I slekta hennes er det mye musikkfolk i mange forskjellige retninger. Hun var musikklærer, så det slang alltid mange blokkfløyter rundt i stua. Jeg hadde nok tidlig en sterk formening om at musikk var det jeg skulle drive med, og hadde en bekreftelse hjemmefra om at musikk var viktig.

Da Steinar var ti år gammel, tok hans mor en lærerjobb i et års tid langt oppe i skauen i Telemark. Han kom tilbake med trekkspill og tre valser på repertoaret. Tilbake i Oslo ble det cello, først i Abildsø skoles strykeorkester, siden i NRKs juniororkester.

«Det er du som aldri øvde!»

– Jeg øvde ikke så veldig systematisk. Her på Musikkhøgskolen er jo øving et forskningsobjekt, men jeg kan ikke huske at mine lærere noen gang sa noe til meg om hvordan man skulle øve. Jeg følte meg veldig overlatt til meg sjøl. Jeg ble fort lei, hadde ikke «guts» til å tvinge meg selv til å spille ting mange ganger, sier Steinar, og forteller om den gangen han virkelig fikk beskjed om hvor dårlig han var til å øve.

– Jeg gikk på Nissen skole, og vi var ute for å feire at vi hadde hatt premiere på Porgy and Bess. Og der på Operaloftet satt Arvid Fladmoe med hele operaorkesteret ved et langbord. Jeg gikk bort og sa hei, husker du meg? Da reiste han seg i hele sin tyngde og sa i påhør av hele orkesteret: «DEG JA, DEG HUSKER JEG, DET VAR DU SOM ALDRI ØVDE!». Han var en råtass. Mange i den generasjonen av dirigenter var det. Man skulle senke elever helt ned og bygge dem opp i sitt eget bilde. Det var den klassiske måten å være musikklærer på.

– Hjalp det?

– Nei, jeg tror ikke det. Da hadde jeg allerede slutta med å spille i orkester. Jeg følte meg ikke noe særlig vel i det miljøet. I Beatles-tida fikk jeg to millimeter med hår over snippen, og da fikk jeg høre det, liksom. Det var om å gjøre å være syrlig og senke folk. Jeg har allergi mot en sånn stil, og det preger meg som lærer også.

Unge nordmenn med vekselbass

På Hartvig Nissens skole i 1967 tok det ikke lang tid før Ofsdal og hans medelever hadde stabla et storband på beina. Ofsdal flytta cellospillet over på kontrabass. Men det som kanskje likevel satte større spor for ettertida, var vennskapet som oppsto mellom Ofsdal og en annen storbandmusiker, Bjørn Falk Nilsen, som alle i dag kjenner som Lillebjørn. Han og Bjørn Morisse utgjorde duoen The Young Norwegians. Med Ofsdal på laget ble det en trio.

– Jeg husker faktisk den første øvelsen med Bjørn og Lillebjørn i musikkrommet på Nissen skole. Jeg hadde en stilltiende avtale om at jeg kunne låne skolens bass. Det var nissenbassen jeg brukte på jobber i 1967 og våren -68. Jeg kom jo rett fra et jazzband og begynte å spille sånn dong-gadong-dong-dong, og da fikk jeg klar beskjed om at her speller du ikke sånn, her speller du POM-pom-POM-pom. Da lærte jeg vekselbass på sekundet. For en jazzkis var jo det en litt corny måte å spille på. Jeg hadde for øvrig hoppa av gymnaset det siste året, så jeg er professor uten artium. Men etter min treårige A-diplom i Salzburg ble jeg godkjent som faglærer. Jeg har et brev fra 1971 fra utdanningsminister Helge Sivertsen hvor det står at «Steinar Ofsdal godkjennes, på tross av manglende allmennutdannelse, herved som faglærer i musikk.»

I stedet for det siste året på gymnaset ble det flere spillejobber i uka med The Young Norwegians. Dit kom Ofsdal med drosje, og utviklet etter hvert et visst håndlag med å tre kontrabassen gjennom høyre fordør av bilen slik at den skulle få plass i en trang sedan.

– Alle sjåførene, uten unntak, sa «åffer speller’u ikke pikkolofløyte»? Så jeg får skylde på drosjesjåførene i Oslo for hvor jeg har endt opp.

Mangsysler: Steinar startet på trekkspill, cello og kontrabass før fløyta tok ham. Han spiller flere instrumenter enn vi er istand til å navngi. Her på erhu, et kinesisk strengeinstrument.

Mangsysler: Steinar startet på trekkspill, cello og kontrabass før fløyta tok ham. Han spiller flere instrumenter enn vi er istand til å navngi. Her på erhu, et kinesisk strengeinstrument.

Monika Strømdahl

Til Orff med fløyter

Nysgjerrigheten på folkemusikk ble etter hvert større, og en gjeng kumpaner tilknyttet viseklubben Dolphins bestemte seg for å dra på Landskappleiken i Lillehammer i 1968.

– Vi ramla inn i folkemusikken. Og vi fikk fullstendig bakoversveis. Øystein Sunde kom inn overalt. Han gikk gjennom alle porter fordi han hadde feleskrin. Men inni var det rød fløyel og akkurat plass til en halv whisky, en halv konjakk og åtte glass. Den sommeren var skjellsettende på mange måter. Den gjorde at vi fikk noe helt nytt å tenke på. Øystein fikk inspirasjon til å spille inn Fanitullen, den innspillingen som gjør at hele landet kjenner slåtten så godt. Vi bodde på et gammelt villahotell der jeg traff Egil Storbekken og kjøpte tussefløyte og seljefløyte av ham. Det var den konkrete hendelsen som førte til at jeg begynte med det.

Med fløytene og en billig hardingfele i bagasjen dro Ofsdal til Salzburg. Der studerte han ved Orff-instituttet, etter at lærerne etter sigende først hadde diskusjoner om de skulle slippe inn denne raringen, som på opptaksprøven spilte både tolvtonemusikk på piano, en cellosuite av Bach og en egenkomponert melodi på melodika.

Påkledd artistrolle

– Min rolle på 70-tallet var å være komper´n. Etter hvert ble jeg nok litt mer opptatt av å heise eget flagg. Jeg laget min første soloplate i -78 og begynte å spille med Lars Klevstrand i en likevektig duo hvor vi kunne utfylle hverandre. Da starta en ny periode, et veldig langt liv med Lars. Jeg har fremdeles et liv med Lars, han har blitt naboen min. Balkongene våre er en meter fra hverandre. Jeg har lært veldig mye av Lillebjørn og Lars. Ikke minst har jeg lært å kle på meg en slags artistrolle. Jeg har alltid mislikt det at å være en offentlig person skal gå til hodet på en. Jeg har sett mye av det på nært hold, og merket også at jeg ble for sjølopptatt på et tidspunkt. Samtidig klarer du ikke å bygge en karriere som musiker hvis du ikke later som om du er jævlig glad i deg sjøl. Du må ha et fokus på og metoder for å profilere deg sjøl. Jeg har alltid vært ganske sjenert, men jeg er ganske god til å skru på artisten i meg. Jeg hadde en sånn energi nå på konserten på lørdag, sier han, to dager etter at han feiret seg sjøl med en festkonsert i Lindemansalen på Musikkhøgskolen.

– Det ble en veldig svær greie. 360 folk i salen, 47 folk på scenen, en strøm av lydprøver og en veldig oppkjøring fram mot konserten. Jeg hadde mye overskudd på scenen. Dagen etter bare skrudde jeg av. Da følte jeg meg nesten sjenert over situasjonen som hadde vært dagen før.

Langt samliv: Duoen Lars Klevstrand og Steinar Ofsdal spilte sammen i mange år. I dag bor de vegg i vegg.

Langt samliv: Duoen Lars Klevstrand og Steinar Ofsdal spilte sammen i mange år. I dag bor de vegg i vegg.

Privat

Huldra spelar inni fjellet

Ofsdal har spilt på flere instrumenter enn de fleste av oss klarer å navngi, men det er sjøfløyta som har blitt hans signaturinstrument. På 70-tallet var han en av en håndfull unge utøvere som fattet interesse for den gamle sjøfløytetradisjon-en, og lærte fløytespel av den siste av de gamle sjøfløytespelemennene. I 1989 kom albumet Sjøfløyta med Ofsdal og Per Midtstigen, som fikk Spellemannprisen i 1989.

Utover 70-tallet begynte Ofsdal å jobbe med Agnes og Knut Buen, som han hadde blitt kjent med på 60-tallet. Han ble dratt inn i samarbeid med dem og var med på flere turneer.

– Det var litt av en ære å få lov å være med å spille med disse folkemusikerne, som allerede da var profilerte. Men jeg hadde noe de ikke hadde, jeg hadde denne fløyta. De var veldig opptatt av fløytespill, ikke minst fordi mye av telemarkfelespillet har et bakteppe av fløytespill.

Det er kanskje forståelig at Ofsdal har blitt sammenlignet med Askeladden, som strener gjennom tilværelsen og finner ting: en sjøfløyte her, ei fele der, som han bruker til å målbinde halve kongeriket med. Sjøl er han mer opptatt av huldra.

– Den eldste sjøfløyteslåtten vi kjenner heter Huldra spelar inni fjellet. Den har vi etter Torbjørg Fykerud, født i 1828 og mor til Lars Fykerud. Når folk forsvant i fjellet sa man ofte at huldra hadde tatt dem. Dette har jeg opplevd sjøl en gang, som tiåring, da jeg bodde i Telemark. Hele bygda hadde dratt på tur opp til en seter. Da mor mi og jeg gikk opp mot småskauen, så vi at seterfolket sto helt fjetra, for oppi skauen løp det ei dame som bare forsvant inn blant trærne. Det var rett og slett huldra. Da dette ble kjent, ble det en svær diskusjon, der bygdefolket delte seg akkurat i to på spørsmålet om dette hadde vært huldra eller ikke.

Monica Strømdahl

Gammelt grums i hodet

De som til slutt endte med å bergta ham var likevel ikke huldra, men Ole Bull Akademiet og Norges musikkhøgskole. Der sitter han den dag i dag og lokker til seg ungdommer med sitt fløytespill, før han sender dem ut i verden igjen med trolske spillegaver.

– Jeg må gi Gunnar Stubseid, som var rektor på Ole Bull Akademiet den gangen, heder og ære for å ville ta meg inn i undervisningen. Jeg sa ja umiddelbart. Hadde jeg ikke begynt der, ville jeg nok ikke blitt spurt om å ta over ledelsen av folkemusikkstudiet på Musikkhøgskolen. Jeg ville jo aldri ha drømt om å søke på den jobben, men å bli spurt om det var veldig flott. Jeg ble litt overraska over at noe sånt gikk an.

Helt siden han snubla inn på Landskappleiken for 50 år siden, kan Ofsdal innimellom føle seg som en inntrenger i folkemusikken.

– Jeg har noe gammelt grums i hodet, sier han når vi spør om det er en ulempe å komme fra Oslo når man spiller folkemusikk.

– Nå er det mange andre som kommer fra Oslo, men den gangen følte jeg virkelig at jeg måtte snike meg inn i miljøet. Gjennom fløytespillet og undervisningsjobbene har jeg etter hvert blitt en del av norsk folkemusikk. Og folkemusikkmiljøet er virkelig mitt største sosiale miljø. Når jeg drar på Landskappleiken, er det klem og takk for sist til hundrevis av folk. Det er utrolig hyggelig.

Steinar Ofsdal

Fløytespiller, komponist og folkemusiker.

Professor ved Norges musikkhøgskole og Ole Bull Akademiet.

Har opptrådt som musiker over store deler av verden siden 1967, med en lang rekke utgivelser både under eget navn og sammen med andre.

Vinner av tre spellemannpriser; alene, med Per Midtstigen og med gruppa Bukkene Bruse.

Feiret nylig 70-årsdag med en jubileumskonsert på Musikkhøgskolen.

{"420412":{"type":"m","url":"/image-3.420412.d28efbf8a6","cap":"Oppvekst: T.v.: I oppveksten var han vant til at fløyter slang overalt. T.h.: I storband på Nissen møtte Steinar Bjørn Morisse og Lillebjørn Nilsen (t.h.), ble en del av The Young Norwegians og lærte å spille vekselbass. ","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"420422":{"type":"m","url":"/image-3.420422.b2170a2da5","cap":"Langt samliv: Duoen Lars Klevstrand og Steinar Ofsdal spilte sammen i mange år. I dag bor de vegg i vegg. ","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"423270":{"type":"l","url":"/image-3.423270.ccb8f7a678","cap":"","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"423272":{"type":"m","url":"/image-3.423272.03629bc761","cap":"Mangsysler: Steinar startet på trekkspill, cello og kontrabass før fløyta tok ham. Han spiller flere instrumenter enn vi er istand til å navngi. Her på erhu, et kinesisk strengeinstrument. ","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"tittel":{"color":"#ffffff","fontsize":"84","bgc":"#ffffff","bgo":"1","bgh":"100%","pos":"1"},"extrafiles":{"js":"","css":""},"fb":[{"type":"f2","title":"Steinar Ofsdal","closed":false,"place":"Man kan spørre seg om det er et kontor e"},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"si":[{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""}],"us":[{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"lpage":{"exist":false,"color":"#000000"},"cpage":{"iscpage":false,"mpage":""}}