367 m.o.h: Marianne Beate Kielland begynner arbeidsdagene hjemme i Lofoten med å klatre til topps på Tjeldbergtind. Slik tåler hun lettere 120 reisedøgn og timene på fly verden over.

367 m.o.h: Marianne Beate Kielland begynner arbeidsdagene hjemme i Lofoten med å klatre til topps på Tjeldbergtind. Slik tåler hun lettere 120 reisedøgn og timene på fly verden over.

Anne Myklebust Odland

Portrettet: Utenfor allfarvei

Flere ristet på hodet da Marianne Beate Kielland valgte bort opera og bosatte seg i nord. Men her rekker hun tur til Tjeldberget samme dag som hun reiser til Barcelona.
01.09.2014
13:27
27.08.2015 20:02

anne@musikkultur.no

Hør Mariannes favorittmusikk på Wimp

Vi kunne ha møtt Marianne Beate Kielland (39) på Gardermoen flyplasshotell, hvor hun jevnlig overnatter på vei fra Svolvær og ut i verden. I stedet sitter vi på verandaen hennes i Kabelvåg og ser grågåsa fly mot nord.

– Oj, det var sikkert 80 stykker! De er på vei til Svalbard!

Det er tolv år siden hun flyttet nordover med mannen Knut Kirkesæther, først til Harstad og så til Lofoten. Spørsmålet hun får oftest er fremdeles hvordan det er mulig å bo i Nord-Norge og være konsertsanger.

– Jeg er i grunnen lei av å snakke om at det går fly, at det å bo her gir veldig mye mer enn de ekstra timene på fly. Jeg kjenner meg veldig hjemme her som type. Det er mange individualister her og initiativsterke folk. Selv om folk på Hamar fremdeles tenker på meg som Hamar-jente er jeg nok blitt nordlending, sier Marianne Beate og smiler.

Denne arbeidsdagen begynner hun med å gå til fjelltoppen som hun ser fra hagen. Seks timer seinere reiser hun til konsert og innspilling med Jordi Savall: Tjeldbergtind og Barcelona samme dag er ikke uvanlig. Timene imellom brukes til å få et visst overblikk over notene.

– Altså, jeg har en viss fornemmelse om repertoar, men Jordi kan plutselig be meg synge en annen stemme, man vet aldri. Men det stresser meg ikke. Jordi er utrolig laidback og lar alle ta ansvar for egen musisering. Da blir det makalaust. Når dirigenter er kontrollfreaker er folk mer holdt, og det blir ikke like bra.

Valgte bort opera

Vågalt, mente flere da Marianne Beate sa farvel til en karriere på operascenen i Hannover, samtidig som hun «gjemte seg bort» i Nord-Norge. Agenten Matthias Eidmann i Artefact management var en av dem. Han mener konsertsangere aldri får den samme statusen hos publikum som en operastjerne. Dermed er det vanskeligere å få innpass i de store konsertsalene. Han har jobbet for Marianne Beate i femten år, og det var han som fikk henne til å prøvesynge i Hannover. Hun fikk et toårig engasjement, men ga seg etter ett år.

– Det er mye rart med operabransjen. Jeg var villig til å gi den en sjanse, men det kjentes ikke riktig. Jeg fikk ikke engang synge en frase slik jeg tenkte at man kunne gjøre det. Jeg er heller ikke så opptatt av teater. Den direkte formidlingen til publikum er mer givende enn å gå via en teaterrolle.

I stedet for å bli operadiva, var det naturlig å ta opp igjen karrieren som konsertsanger. Allerede i studietiden på Musikkhøgskolen hadde hun så mange oppdrag at hun ikke hadde studielån. Nå er oppdragene blitt jevnere fordelt mellom inn- og utlandet.

– Det er viktig for meg å synge i Norge, det er her hjemme jeg får støtte, både mentalt og økonomisk. Det er mange gode ensembler og orkestre å synge med her, det er ikke sånn at jeg forherliger det som er utenlands, sier Marianne Beate.

Hun er vokst opp med kirkegang og salmesang på Hamar. Brødrene er prester, morfaren var prest, oldefaren var prest, tippoldefaren prest…

– Faktisk er det 52 prester i Kielland-slekten i direkte linje på morssiden!

– Hadde du funnet like stor glede i å synge kirkemusikk hvis du selv ikke var religiøs?

– Det er vanskelig å svare på. Det finnes mange sangere som er gode formidlere selv om de ikke er religiøse, det blir litt som å være skuespiller. Men det er lett for meg å formidle det troverdig, når jeg tror selv.

Konkurrerer mot kontratenorer

Til barokkoppdragene er konkurransen fra mannlige sangere stor. På Bachs tid ble alt-rollene sunget av gutter, og mezzoen Marianne Beate opplever å bli vraket til fordel for middels gode kontratenorer.

– Kvinner er fremdeles ut! Ingen tvil. Sånn har det vært lenge, sikkert i tretti år. Men heldigvis finnes det dyktige dirigenter som har tro på at jeg kan gjøre Bach like bra som en kontratenor – eller helst bedre! Altså, jeg bryr meg katta om det er menn eller kvinner som synger Bach. Det er langt viktigere å skape en god konsert enn at det skal være Leipzig 1722!

I 2003 ble den amerikanske dirigenten og Bach-forskeren Joshua Rifkin overtalt til å bruke henne i en Bach-kantate med Norsk Barokkorkester. Rifkin ville bytte henne ut med en mann, men barokkorkesterets leder nektet.

– Det var jo litt moro! Jeg var den første kvinnelige alten som sang med ham, og jeg fikk bevist at damer også kan synge androgynt. Rifkin reengasjerte meg. For ti år siden låt jeg nok litt som en kontratenor, og britiske musikkmagasiner har også senere skrevet om det. Det kan ha gjort noe, sier hun.

I 2004 ble hun spurt om å synge inn en kantate-plate med Helmut Müller-Brühl på Naxos. Vanligvis er det snakk om en arie eller to når man blir spurt om å medvirke på en kantate, og Marianne sa ja uten å vurdere repertoaret.

– Da jeg så nærmere på det, viste det seg å være solokantater for alt. Det hele fikk en litt annen dimensjon! Plata var noe av det første som gjorde at navnet mitt ble kjent for et europeisk publikum.

Tid til overs

Mannen Knut er hjemme fra jobb, og noen minutter senere strømmer J. S. Bachs musikk ut av åpne dører og vinduer. Sønnene Teodor (8) og Kristoffer (10) bekrefter at det går mye i Bach.

– Og helst hører vi Masaaki Suzukis innspillinger. Han treffer ofte det tempoet hvor musikken fungerer optimalt.

Hun er i Tokyo en gang i året, men først i fjor gjorde hun en innspilling med Suzuki: Mozarts Requiem.

– Å få være med på innspillingen av et så sentralt verk er jo veldig hyggelig, selv om det ikke er Mozarts beste akkurat, sier hun og kremter.

Det blir stadig mindre nytt repertoar for henne å lære seg. I et Europa rammet av finanskrise er det ofte lettsolgt repertoar som velges: Mozarts Requiem, Händels Messias, H-mollmessen av Bach, Matteus-pasjonen. Hun kan mye av repertoaret svært godt, og siden hun sjelden må pugge resitativer på tysk og italiensk som operasangere gjør, opplever hun å ha en god del tid til overs. Noe av den ledige tiden bruker hun til å gå på fjelltoppene i Kabelvåg. Men hun synes ikke bare hun kan gjøre dét.

– Jeg liker å utrette ting! Jeg må bruke tiden på noe fornuftig, erklærer hun.

I vår ble hun tilsatt som daglig leder i 70 prosent stilling i Lofoten Internasjonale Kammermusikkfest, som mannen Knut Kirkesæther og Arvid Engegård har bygget opp.

– Mens noen har det sterke musikerkallet – det er bare dette jeg kan gjøre – kjenner jeg at jeg kan finne mening med flere ting, for eksempel å jobbe med festival. Jeg er veldig glad i å organisere, og det er fint å bruke det til mer enn å styre familien. Haha!

I stedet for å besøke museer, vandre på Champs-Élysées eller shoppe i Barcelona, setter hun seg ved PC-en og booker festivalutøvere til Lofoten. Selv har hun 120 reisedøgn i året og synes det holder. Det er ikke noe alternativ å reise ut mer.

– Stemmen ville tålt flere oppdrag. Jeg er mer usikker på om familien ville tålt det, sier hun og kremter igjen.

Deklamerer Henrik Wergeland

Moren sang mye for henne som barn. Hun kan huske at de alltid sang når de kjørte bil.

– Av og til har jeg tenkt at det er noen byggesteiner i livet som viser seg å ha større betydning enn man skulle tro.

Bakgrunnen som suttung har også vist seg å komme godt med. I barneskolealder deklamerte hun flere sider dikt av Henrik Wergeland utenat. Suttung-læreren forklarte hvert ord i Følg Kaldet, som fortsatt er festet til hukommelsen:

– Kongeørn, med Lænke spændt om sit Been og Vingen brudt, sier Marianne med klar røst på verandaen i Kabelvåg.

Selv om hun ikke forstod diktene på den måten hun forstår dem i dag, hadde hun «relativt stor» glede av det.

– Når jeg først begynner med noe, så holder jeg ut lenge. Sånn var det med fiolinen også. Jeg spilte i ni år og ble aldri god. Men jeg lærte meg utholdenhet, og det man gjør som barn, viser seg ofte å ha stor betydning. Musikk fester seg lett hos meg, jeg slipper heldigvis å terpe.

Til kammermusikkfestivalen i Lofoten for to år siden overtalte mannen henne til å lære Olav Anton Thommessens verk Veslemøy synsk utenat. Det føltes som en absolutt umulighet, to timer musikk, sang og piano, men hun sa ja etter mye mas.

– Ved å gjøre det utenat kunne jeg i større grad være med på alt det Thommessen har lagt opp til i komposisjonen. Det er ikke alltid så lett å oppdage, hvis man feier gjennom. Mannen min så nok potensialet i hva verket kunne bli.

I 2012 ble hun Grammy-nominert for Veslemøy synsk.

– Det var en fantastisk anerkjennelse. Og helt uforberedt. Jeg visste ikke at vi var påmeldt!

40 CD-innspillinger

I sommer passerte hun CD-innspilling nummer 40. Vel å merke er det bare ti som er solo-plater, påpeker hun, og teller opp: Grieg, Früh, Veslemøy synsk, Sæle jolekveld…

– Hvordan jeg har rukket det? Nei, det tar jo ikke noe lang tid å synge inn en plate når repertoaret er klart på forhånd.

Hennes faste pianist, landsdelsmusiker Nils Anders Mortensen som spiller på syv av soloplatene, bor i Alta, men de øver når de møtes. Når de har vært gjennom en sang én gang, har de lagt grunnlaget for en felles forståelse av hvordan det skal bli. I følge produsenten i Lawo, Vegard Landaas, holder det noen ganger med ett opptak. Slik var det i vinter da de spilte inn to plater på fire dager, lieder av Mozart, og nye verker for sang og klaver – The new song. Det var storm i Lofoten, det knirket i treveggene i den romslige Lofot-katedralen i Kabelvåg, mellom stormkastene ble opptakene gjort, Marianne stod nærmest og trippet.

– Hvorfor er det viktig for deg å gi ut plater?

– Det er vel det at jeg føler at jeg har noe å komme med i et visst repertoar, og siden jeg føler det, vil jeg gi min versjon.

Catarinus Elling-platen kommer i høst og i vår kom Grieg-platen med Haugtussa, Vinjesangene og Ibsensangene.

– Til å spille inn Grieg får man sjelden en krone i støtte, men jeg ville gjøre det likevel. Mange synger Grieg som om det var opera, men jeg er uenig i at det skal gjøres på den måten. Jeg har gått til notene og prøvd å se hva Grieg skriver: Er det tenuto eller ikke? Der sangere pleier å stoppe og vente, vil han ha det slik? Platen vår er blitt annerledes enn mye av det som er på markedet.

Den nye Kirsten Flagstad

I lang tid var hun ikke fornøyd med det hun gjorde, og det er først de siste fire-fem årene hun har følt at hun har klart å lage ordentlig god musikk, at hun stemmemessig fyller i høyden og dybden, at hun kan lytte til seg selv og si: «Dette står jeg for, jeg presenterer musikken teknisk og musikalsk slik jeg vil».

– Jeg har tvilt masse, virkelig!

Tvilen økte i styrke med finanskrisen. Jobber ble kansellert, festivaler ble lagt ned. Kontaktnettet hun hadde bygget opp over flere år, så ut til å rakne.

– Jeg hadde en lang periode hvor jeg bekymra meg mye. Man må jo tjene nok penger også som musiker, og hvis det blir for mye strev, er det lettere å velge noe annet. Jeg hadde jo i ungdommen mest lyst til å bli lege. Å bli sanger, det var virkelig helt fjernt.

Da sanglæreren på videregående, Bjørg Solsvik Åvitsland, oppfordret henne til å søke musikk i stedet for medisin, ba foreldrene om et møte: «Sang! En farefull vei!»

– Ganske ung fikk du høre at du var den nye Kirsten Flagstad?

– Det er klart det betydde kjempemye å høre det. Framtiden som sanger lyste foran meg! Det var operasangeren Birgit Nilsson som var den første til å si at jeg var den nye Flagstad. Mange innen operafaget himler sikkert med øynene og sier vås, men jeg føler meg beslektet med Flagstad. Det er en likhet i tessitura, og jeg merker at jeg kan gi mye mer lyd og klang i det rette repertoaret.

Flyter ikke på det hun kan

Hun er opptatt av å bruke stemmen riktig uavhengig av type repertoar, for hun har lyst å holde lenge!

– Om jeg nå sa, nå gir jeg meg, da ville jeg savnet øyeblikkene hvor man lager musikk. Når alt klaffer, tenker jeg at det er dette jeg gjør det for! Nå føler jeg også at jeg er kommet så langt sanglig, at stresset jeg har hatt i årevis betaler seg.

Sangidealet er å synge som de gjorde tidlig på 1900-tallet. Guruen er Oren Brown. Marianne tok timer med ham i New York da han var i 90-årene. Han var på gamlehjem, men de arbeidet, spiste sammen, og hørte på gamle plater.

– Han var utrolig «fit», og han kunne forevise. Det sier meg at den teknikken må være sunn! Det handler om å bruke stemmen riktig i de ulike registrene og ikke dra med massen i bunnen opp. Jeg tror litt på å komme tilbake til tidlig 1900-tall, det bærer som ei kule! sier hun.

Hun mener at for mange unge talentfulle sangere opplever seg pushet inn i et stort repertoar for tidlig.

– Dette gjelder dessverre mest i operabransjen. Mange operasangere utfordrer stemmen for tidlig og kan bli fortere utsunget. For min egen del merker jeg ikke at det går gale veien ennå, men jeg blir 40 neste år og kjenner at jeg skal fortsette å varme opp hver dag, ikke flyte på det jeg kan.

– Det er viktig for meg å kjenne at jeg kan gjøre en forskjell som sanger. At det er min misjon, min plass i livet. Det er millioner av sangere, og hvis du ikke kjenner at du har noe å si, en intensjon, en vilje med det, men bare synger for å ha en inntekt, da er det ikke noe vits.

Fra red: Saken er oppdatert etter at vi fikk beskjed om en faktafeil: I saken sto følgende setning om utgivelsen Veslemøy synsk: «Det var første gang plateselskapet 2L ble nominert for noe annet enn bra lyd.» Dette er ikke korrekt. Selskapet hadde flere nominasjoner før det, blant annet for beste surround-album og for «best choral performance».

«Å bli sanger, det var virkelig helt fjernt»

Marianne Beate Kielland

Mezzosopran og konsertsanger.

39 år, fra Hamar, bor i Kabelvåg med mann og to barn.

Daglig leder for Lofoten Internasjonale Kammermusikkfest.

Dirigerer Lofoten Voices.

Passerte innspilling nummer 40 i sommer. Ti av dem er soloplater.

Fremover er hun bl.a. engasjert til prosjekter med Jordi Savall, Händels Messias med Robert King og Vinterfestspill på Røros.

01.09.2014
13:27
27.08.2015 20:02

Marianne Beate Kielland

Mezzosopran og konsertsanger.

39 år, fra Hamar, bor i Kabelvåg med mann og to barn.

Daglig leder for Lofoten Internasjonale Kammermusikkfest.

Dirigerer Lofoten Voices.

Passerte innspilling nummer 40 i sommer. Ti av dem er soloplater.

Fremover er hun bl.a. engasjert til prosjekter med Jordi Savall, Händels Messias med Robert King og Vinterfestspill på Røros.