Skjalg Ekeland

Olsen som stakk av fra flokken

Han kjedes av gjentakelser, og er blitt seg selv ved å kopiere andre. Klassisk gitarist og gitarprofessor Stein-Erik Olsen trives best på siden av standardrepertoaret, med en nærmest uspillelig note foran seg.
2019060513040120190605140315

marte@musikkultur.no

Klikk. Nå blir vi skutt, tenker Stein-Erik Olsen.

Noen måneder tidligere. Telefonen ringer.

«Hei. Det er Tore. Tore Torell.»

Ja vel?

«Kan du og Roar Engelberg tenke dere å vikariere for meg under Kim Il-Sungs 75-års feiring i Nord-Korea?»

– Torell hadde vært i Nord-Korea året før og delt kona si i åtte eller noe sånt, og de var jo henrykt, forteller Stein-Erik.

Hans umiddelbare reaksjon er «her har vi ingenting å stille opp med».

– Men samtidig tenkte jeg at dette må vi jo bare si ja til.

– Få av den helvetes maskinen!

Den noe uvanlige vikarforespørselen blir opptakten til en turné Stein-Erik aldri glemmer. I Nord-Korea spiller den lille og lydsvake duoen – gitar og panfløyte – på store arenaer med et gjennomsnittlig publikum på 6-7000 mennesker.

– Vi satte oss ned på scenen og bzzzzzzz, så kom en mikrofon opp av gulvet og stoppa akkurat der den skulle. Det var helt fantastisk, altså.

Stein-Erik og panfløytist Roar Engelberg knytter kontakt med musikere fra hele verden, og blir særlig gode venner med en fiolinist og Barne-TV-personlighet fra Jemen.

– Han hadde en liten portabel synth han var veldig stolt av, som lagde de rareste lyder, doioioioioing! Og så kunne han spille ulike melodier med de lydene.

Den siste kvelden er det festforestilling med hedersgjest Kim Il-sung til stede. Langs veggene står rader av væpnede vakter. Et signal lyder gjennom salen. Alle reiser seg.

– Det er en sånn trykkende stillhet, alle står dønn alvorlige. Så kommer Kim Il-sung inn, og i samme øyeblikk trykker han fra Jemen på den idiotiske synthen sin: doi-doi dooi dooi dooi doooiii (Happy Birthday), med den verste synthlyd du kan tenke deg.

Klikk. Radene av vakter skjerper oppmerksomheten og klargjør våpnene, Kim Il-sung skrider mot scenen, mens musikerne desperat prøver å få stansa synthen.

– Få av den helvetes maskinen liksom. Ha ha ha! Vi kom oss ut derfra, men da var jeg livredd, altså.

Øver i slåbrok før sola står opp

– Det har vært mye gøy, sier han, som en slags foreløpig konklusjon på et langt musikerliv, som på ingen måte er avslutta.

Flere hundretalls konserter i inn- og utland har han lagt bak seg siden den internasjonale og kritikerroste debuten i Wigmore Hall i London i 1986, og nesten like mange historier om møter med kolleger, publikum og konsertsaler. Få av dem så absurde som den fra Nord-Korea. 65-åringen øver minst like mye som før, og ga nylig ut sin 11. plate på Simax. Alderen har ikke angrepet fingrene, utover at de krever en litt grundig-ere oppvarming. Arbeidet på instrumentet starter så tidlig på døgnet at han kvier seg for å tidfeste det for journalisten.

– Jeg begynner å øve i slåbrok, og ser dagen, lyset komme inn stuevinduet. Det synes jeg er herlig. Før var det motsatt. Da kom jeg hjem på den tiden. Ha ha! Nei da, det må du ikke si!

Han begynner å øve før sola står opp, og er opptatt av å dykke ned i musikk som ikke spilles av alle gitarister.  – Selvfølgelig må man lære seg kjernerepertoaret, men så må man finne sin egen vei.

Han begynner å øve før sola står opp, og er opptatt av å dykke ned i musikk som ikke spilles av alle gitarister. – Selvfølgelig må man lære seg kjernerepertoaret, men så må man finne sin egen vei.

Skjalg Ekeland

Fem-seks timer går med til øving hver dag.

– Det er sånne vaner jeg har utviklet. Det høres kanskje litt trist ut, men jeg er disiplinert når det gjelder de tingene der.

– Er det nødvendig å vie så mye tid til instrumentet, hvis man skal holde et særlig høyt nivå?

– Ja, jeg tror det. Klassiske gitarister øver stort sett veldig mye. Jeg har hørt noen si at alt under fem timer er latterlig. Det mener ikke jeg altså. Tre til fire timer er mer enn nok, kanskje to til tre. Man skal jo lytte på mye musikk også. Det er veldig viktig å utvikle et repertoar, få en smak og analysere hvordan andre spiller, kanskje kopiere litt. Det er en veldig fin måte å lære på. Sånn har jeg lært mye.

– Et magisk øyeblikk

Blant dem vi mistenker han har lært mest av, er én av historiens store klassiske gitarister – Julian Bream. I 1968 spiller Bream under Festspillene i Bergen. Konserten blir overført på NRK. Den da 14 år gamle Stein-Erik står foran svart-hvitt-TV-en og opplever at det åpner seg en lydlig verden han ikke ante eksisterte. Til da har gitarreferansene begrensa seg til band som The Beatles.

– Jeg husker at jeg sto helt paralysert foran TV-en. Det var virkelig et magisk øyeblikk, sier Stein-Erik, og forteller at han fascineres av Breams holdning til musikken.

– Han sier at han forholder seg som en jazzmusiker. Han gjentar aldri en tolkning. Veldig mange klassiske musikere går på scenen og prøver å gjenskape konserten de spilte sist. Bream gjorde det stikk motsatte.

Skjalg Ekeland

Lukta av gamle noter

På kontoret i Griegakademiets bygg på John Lunds plass faller blikket på en CD-boks med hele Breams produksjon for selskapet RCA. Den står, talende nok, litt for seg selv. Fristilt fra resten av CD-samlinga. Historien siver inn i oss gjennom lukta av gammelt notepapir i stabler på toppen av hyllene. Om det er et system? Selvsagt. Stein-Erik fjerner trelista som holder vinduet åpent mot den lille plassen, og setter seg ned med første student. Sonate av Joaquin Turina. Fingersetting, demping av streng, vinkel på håndledd – alle detaljer som må drilles før den personlige tolkningen kan frigjøres. Og så en påminnelse om ungdommelig overmot:

– Det som skjer når du skal holde konsert, er at det er stor sjanse for at løpene blir litt raskere. Da må du ha en avtale med deg selv om å ta det litt ned, ellers kan det bli så fort at det blir umulig, minner Stein-Erik om.

Å gå løs på det umulige

Selv har han en historie med å kaste seg inn i nærmest umulige oppgaver. Platene hans er dokumenter over krevende repertoar, som sjelden spilles av andre gitarister. Albumet 3-Way Project, som kom ut i 2005, var egentlig den tsjekkiske gitarist-en Vladimir Mikulkas prosjekt. Han overga det til Stein-Erik, etter å ha karakterisert det som «over difficult».

– Jeg brukte fire år på å øve det inn. 80 minutter med musikk – en svær oppgave. Jeg måtte lære meg nye teknikker, gå helt ned på scratch og så bygge meg opp derfra. Men det er jo show å holde på med sånt! Selv om jeg ikke veit om jeg hadde gjort det i dag, medgir han.

– Hvordan forholder du deg mentalt til et slikt prosjekt?

– Jeg tenker at jeg skal klare det. Uansett. At jeg bare må bruke den tida jeg må, sier Stein-Erik.

Skjalg Ekeland

Det er muligens ikke bare et personlighetstrekk, men også miljøet som har krevd denne staheten og tålmodigheten av ham. Da Stein-Erik begynte å studere på daværende Musikkonservatoriet i Bergen på starten av 70-tallet, var han blant de første studentene på klassisk gitar. Det fantes ikke noe miljø og knapt lærerkrefter.

– Den tekniske utviklingen gikk ganske greit for min del, men stilforståelsen, utviklingen av en musikalsk forståelse, interpretasjon som eget fenomen, tok det lang tid før jeg ble gjort oppmerksom på og fikk lære noe om, forteller Stein-Erik.

Dette er noe av det han har kjempa mest med gjennom karrieren.

– Først da jeg studerte hos pianist Jiri Hlinka, fikk jeg kunnskap som jeg hadde savna lenge. Han er ekstremt bevisst og gjør deg ekstremt bevisst, på alle mulighetene som ligger i musikken.

Da utøverne tok seg store friheter

Fra undervisningsrommet på Griegakademiet går én student ut, mens en annen kommer inn.

– Har du originalnotene til Rodrigos Entre olivares, spør Ingrid, som funderer på hvordan hun skal spille et forslag.

På, før eller etter slaget? Igjen kommer Stein-Erik tilbake til stilforståelse. Stablene med innspillinger i hylla gir ikke noe entydig svar. Og Bream?

– Jeg har jo etter hvert skjønt at Bream gjør som han vil, kommenterer Stein-Erik.

Opp gjennom historien er det mange musikere som har gjort akkurat som de vil. Kanskje i litt for stor utstrekning, fikk Stein-Erik erfare da han holdt på med sin siste innspilling Paris Recital. Sammen med gitaristkollega Egil Haugland gikk han til originalmanuskriptene til verk skrevet for gitarduoen og ekteparet Presti-Lagoya på 50-tallet. Lagoya har for øvrig vært Stein-Eriks lærer.

– Utøverne på den tida gjorde veldig mye for å tilrettelegge for instrumentet. Det ser vi nå, når manuskriptene er kommet på det rene. Vi kan se hva komponistene egentlig har tenkt, og hva som er utgitt, og det er ikke alltid det samme. Utøverne tok seg veldig store friheter, ofte er så mye som en halv side av originalnoten borte, sånt som med letthet kan spilles i dag. Utøveren var på en måte viktigere enn komponisten. Det er en diskusjon blant gitarister nå som manusene er frigitt, hvorvidt vi skal forholde oss til dem, eller til utøvernes versjoner, sier Stein-Erik.

Med kollega Egil Haugland ga han i år ut Paris Recital, som blant annet fikk svært god omtale i Japans største gitartidsskrift, Gendai.

Med kollega Egil Haugland ga han i år ut Paris Recital, som blant annet fikk svært god omtale i Japans største gitartidsskrift, Gendai.

Hans Knut Sveen

Musikeren har gjennom hele karrieren vært opptatt av å spille inn og framføre ny musikk og verk som befinner seg i utkanten av standardrepertoaret.

– Ja, det er jeg opptatt av! Folk spiller inn det samme igjen og igjen. Det er så mange gjentakelser. Det er nesten som å lage et rockeband og så er man kjempeglad for å spille kun Yesterday. Selvfølgelig må man lære seg kjernerepertoaret, men så må man finne sin egen vei.

Abbey Road Studios og perfeksjonsnivået

I 2014 er gitaristen den første norske solisten som spiller inn plate med det anerkjente orkestret Academy of St. Martin in the Fields. Innspillingen finner sted i et studio som utløser bukseskjelv hos den mest garvede musiker – Abbey Road Studios. Stein-Erik forbereder seg til fingerspissene før avreise til London.

– Jeg var veldig nervøs, men også veldig godt forberedt. Dirigent Terje Mikkelsen kom til Bergen flere ganger og jobba med meg, komponisten Koshkin var her, og jeg jobba lenge med pianist for at alt skulle være helt på plass, forteller Stein-Erik.

Når de først er i gang med innspilling-en i Abbey Roads største studio, slipper nervene.

– Å spille inn der er veldig spesielt. Det er et studio som nesten alle har et forhold til. Jeg var i alle fall veldig opptatt av det under perioden med The Beatles. Det er veldig fin klang i Studio 1 – det store studioet, og et kontrollrom med alle muligheter.

– Jeg var veldig nervøs, men også veldig godt forberedt, sier Stein-Erik om innspillingen i Abbey Road Studios.

– Jeg var veldig nervøs, men også veldig godt forberedt, sier Stein-Erik om innspillingen i Abbey Road Studios.

Pressefoto

Gitaristen får erfare et annet profesjonalitetsnivå på studioarbeidet enn det han er vant med i Norge.

– Plutselig roper produsenten at vi må stanse innspillingen fordi det er problemer med en datamaskin, og de finner ikke feilen. Da trykkes det på «den røde knappen», og inn kommer mellom 10 og 20 folk som skifter kabler på samtlige mikrofoner, iallfall 36 bare på orkestret. Du skulle sett den teknikken de hadde! I løpet av ett kvarter er alt skifta og på plass, forteller Stein-Erik.

Å få et naturlig forhold til instrumentet

Stein-Erik er som instrumentet han spiller. Han har et sympatisk lydnivå. Han er som måten han spiller det på. Velartikulert og tydelig. Han har ingen agenda om å stille ut alle bragdene sine i dette intervjuet. Det lengste han strekker seg i retning av skryt er: «Det kommer mange dyktige gitarister fra Bergen.» «De vinner internasjonale konkurranser.» Sannheten er vel at Stein-Erik har vært en sentral bidragsyter i dette miljøet siden 70-tallet.

– Jeg synes det er veldig spennende å undervise. I møte med studentene blir jeg konfrontert med meg selv og mine egne begrensninger. Det er dét undervisningssituasjonen gjør: Klargjør mange aspekter for læreren.

– Hva er det viktigste du lærer studentene dine?

– At de får et naturlig forhold til instrumentet, at de klarer å gjøre instrumentet til en del av sin egen kropp, at det ikke er noen avstand mellom dem og musikken. Det er selvsagt også viktig at de har en god teknikk, og at de får utnyttet sitt potensial. Brukt sin egen musikalitet, at de ikke blir dytta på for mye. Man ser jo ofte at talenter blir skolert bort.

Negl som vitenskap

På John Lunds plass tar student Ingrid fram en liten pung med neglaksessoarer. Kroppen til en instrumentalist blir merka av instrumentet. En klassisk gitarist identifiseres gjennom neglene på høyre hånd. Og vi kan ikke la være å spørre:

– Hvor viktig er egentlig neglene for en klassisk gitarist?

– Veldig viktig. Det er det som er anslaget, sier Stein-Erik.

Og mens han fortsetter, innser vi raskt at negler ikke bare er viktig – det er en vitenskap.

– Og så er det vinklingen. Hvis du skal spille ponticello spiller du rett på neglen, mens skal du spille mykt, gjør du det motsatte, og så er det alle de tusen punktene imellom de ytterpunktene. Og så er det lengde og form på neglen, og det er det mange meninger om. Hver gitarist har nesten sin egen private løsning, selv om det er mange retninger, forklarer Stein-Erik.

På undervisningsrommet med student Ingrid. – Jeg synes det er veldig spennende å undervise. I møte med studentene blir jeg konfrontert med meg selv og mine egne begrensninger, sier Stein-Erik.

På undervisningsrommet med student Ingrid. – Jeg synes det er veldig spennende å undervise. I møte med studentene blir jeg konfrontert med meg selv og mine egne begrensninger, sier Stein-Erik.

Marte Bjerke

Han har slutta å bekymre seg over egne negler, og brekker dem sjelden, men veit at negl er et hett tema blant studentene.

– Det er lenge siden jeg har brukket en negl før konsert, men jeg har et silkepapir som jeg legger på bruddet og så lapper jeg med lim. Det funker som regel.

Noen gitarister støper akrylnegler, og bygger opp nye negler, pusser og filer.

– Det er til og med noen som har kjøpt en sånn maskin som man putter neglene inn i, som står på kjøkkenbenken ved siden av kaffemaskinen liksom. Ha ha! Det er vitenskap, ja, galskap, men det er jo viktig.

Stein-Erik Olsen

• Klassisk gitarist og gitarprofessor ved Griegakademiet i Bergen. F. 1953 i Bergen.

• Debuterte i Universitetets aula i Oslo i 1981, og i Wigmore Hall i 1986.

• Gitt ut 15 plater, medvirket på rundt 10. Fem soloalbum og flere utgivelser med kammermusikk, med bl.a. Olivier Chassain, Gro Sandvik og Det Norske Kammerorkester. Flere utgivelser med Roar Engelberg.

• Var første norske solist som ga ut et album med Academy of St. Martin in the Fields, Havana Rio Moscow, i 2014. Ett av verkene er Bergen Concerto av Nikita Koshkin, skrevet til Olsen. Flere komponister har skrevet verk til ham.

• Har spilt konserter i inn- og utland, og har også vært solist med flere symfoniorkestre.

• Har drevet konsertserien Gitar­ekspressen i Bergen siden 2000.

{"438617":{"type":"m","url":"/image-3.438617.3d7e9c8b4c","cap":" ","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"438618":{"type":"m","url":"/image-3.438618.0831d7ccf7","cap":"","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"438621":{"type":"m","url":"/image-3.438621.6364cd9f73","cap":"– Jeg var veldig nervøs, men også veldig godt forberedt, sier Stein-Erik om innspillingen i Abbey Road Studios. ","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"438622":{"type":"m","url":"/image-3.438622.0cc731275f","cap":"Med kollega Egil Haugland ga han i år ut Paris Recital, som blant annet fikk svært god omtale i Japans største gitartidsskrift, Gendai.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"438624":{"type":"m","url":"/image-3.438624.d26a3c0718","cap":"","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"440105":{"type":"m","url":"/image-3.440105.03838b8b24","cap":"Han begynner å øve før sola står opp, og er opptatt av å dykke ned i musikk som ikke spilles av alle gitarister. – Selvfølgelig må man lære seg kjernerepertoaret, men så må man finne sin egen vei.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"440106":{"type":"m","url":"/image-3.440106.4e2ca5f75c","cap":"","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"tittel":{"color":"#ffffff","fontsize":"84","bgc":"#ffffff","bgo":"1","bgh":"100%","pos":"1","shadow":true},"extrafiles":{"js":"","css":""},"fb":[{"type":"f2","title":"Stein-Erik Olsen","closed":false,"place":"– Få av den helvetes maskinen!"},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"si":[{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""}],"us":[{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"lpage":{"exist":false,"color":"#000000"},"cpage":{"iscpage":false,"mpage":""}}