Tekst: Frida Fliflet " />

Eric Fokke

Nordopplysningen

Danser Thomas Voll driver folkeopplysning basert på selvopplevde mareritt. Kanskje er det derfor voksne menn kommer bort og griner etter forestillingene hans.
2019120910290020191209112754

frida@musikkultur.no

Thomas Voll strekker seg ut på gulvet. Nei, ikke strekker, han åler, kryper, snor seg bortover, det er noe dyrisk over bevegelsene. Hver muskel spennes i den tynne kroppen, blodårene synes i tinningen. Klubbmusikken pumper. Det begynner å bli forståelig, det han fortalte før øvingen: det er ikke uvanlig at noen forlater salen under denne forestillingen. De klarer ikke se på mer.

Blackboksen vi befinner oss i er plassert midt i et postkort. Svolvær gnistrer i det rosa høstlyset. Det er en uvanlig kald novemberdag, de skarpe fjellene er hvitkledde, ligner haitenner som stikker opp fra den blikkstille Vestfjorden.

– Jeg fikk mye sterkere reaksjoner enn forventet. Det er klart, det er en voldsom opplevelse, sier Thomas, alias Thomas of Norway.

Danseren snakker om forestillingen han øver på, You might like me better if we sleep together. Tidligere i høst hadde den premiere i bygningen vi er i – Lofoten kulturhus – og snart skal den til Malmö og Tromsø. Det er samtidsdanserens fjerde soloforestilling, hvor han utforsker grensesetting rundt kropp, dickpics og seksuell trakassering. Den er drøy. Filterløs. Publikum skal få kjørt seg.

Det er også hans første soloverk som ikke er selvbiografisk. De tre forrige handler om egne, brutale opplevelser, ting som skjedde allerede da han var liten gutt. Det er en tett vev, Thomas’ historie og kunsten hans.

Fra Thomas’ siste forestilling You might like me better if we sleep together.

Fra Thomas’ siste forestilling You might like me better if we sleep together.

Trine Rasmussen Sivertsen

Klippekort på ambulansen

12 år gammel ble han voldtatt. Hjemme på bittelille Myre, Øksnes i Vesterålen. En fremmed mann, en som etterpå truet gutten til stillhet. Hvis du sier dette til noen, kommer jeg og dreper deg. Jeg vet hvor du bor.

Årene som fulgte var bekmørke: de besto av alvorlige spiseforstyrrelser og to selvmordsforsøk. Thomas sa ikke et ord til noen før han ble 16. Til han var 20 år gammel bar det inn og ut av behandling («jeg kunne nesten hatt klippekort på ambulansen»). På et tidspunkt var han så avmagret at legen ga ham klar beskjed: du har tre måneder igjen å leve om du ikke begynner å spise mer.

Men midt i stormen fantes dansen. Som liten ble Thomas ugjenkallelig bitt av basillen. På Trøndertun folkehøgskole skjønte han at det var det moderne, samtidsdansen, som var hans dansespråk.

– Friheten og mulighetene som ligger i samtidsdansen er veldig, veldig nydelig. Jeg husker når vi stod der med de der barre-øvelsene. Æ hata det! Selv om jeg ser verdien av det nå, da. I en alder av 30 år.

Les ogå: Musikken som overlevelsesstrategi

Som nyutdannet danser tok det ikke lang tid før det første, dypt personlige prosjektet fikk bein å gå på.

Picture Perfect, min første forestilling, handlet om spiseforstyrrelsene. Når jeg tenker tilbake på det, er det helt absurd hvor jævla mye energi jeg hadde, med det lave næringsinntaket. Jeg følte meg aldri sliten! Aldri utlada.

På den tiden jobbet Thomas i kulturskolen på dagtid, og hadde danseundervisning på kveldstid, i tillegg til egne danseprosjekter.

– Da den ble vist, var jeg alvorlig sjuk, selv om jeg var i fornektelse. Men til slutt smalt det jo. Og da smalt det.

Full stans

Kroppen satte strek. Alt sa stopp. Han ble sjukemeldt og fikk treningsforbud i to år.

– Å si sånt til en danser som har makk i ræva, det går jo ikke… så jeg klarte jo ikke å overholde det helt, flirer han.

– Og hva skal man med en sjukemelding som frilanser? Det betyr ingenting. Man må spare sine egne sjukepenger, det lærte jeg da. Men jeg ble mye mer bevisst på å sette grenser, og lytte til kroppen. Så måtte jeg sakte men sikkert bygge meg opp igjen, da.

Privat

Han lagde en ny forestilling.

– De fleste ideene mine har kommet når ting har vært ekstremt brutalt. Hjernen har aldri gått ut av kunstnermodus.

No Visibility tok for seg selvmordsproblematikken. Å avslutte sitt eget liv er til syvende og sist en rett alle mennesker har, mener Thomas. Han slår fingeren i gulvet:

– Jeg blir så sint når folk sier at selvmord kommer av feighet. Pass kjeften dåkkers! Man vet aldri hva andre har vært gjennom. Det samme med spiseforstyrrelser, når folk sier «kan du ikke bare spise den skiven, da?» Nei! Om det hadde vært så jævla lett, hadde man jo bare gjort det.

Så satt han der med to forestillinger som var dypt selvbiografiske. Ideen om å lage en trilogi slo ned i ham.

Picture Perfect og No Visibility var på en måte to symptomer: spiseforstyrrelser er et symptom på et større problem, det samme er selvmord.

Turen var kommet til det bakenforliggende problemet.

– Den tredje forestillingen var egentlig min måte å fortelle foreldrene mine på hva som skjedde den gangen da jeg var 12 år. Vi hadde aldri snakket ordentlig om det. Jeg ville prøve å gi dem noen svar, eller i det minste si noe om hvordan jeg har hatt det.

Gaffateip og falskt blod

Noe av det han husker klarest fra den oktoberkvelden er alt blodet. Fremdeles har han problemer med å se ekte blod, men i forestillingen brukte han mengder av den falske, klissete versjonen.

– Det var en del av prosessen: å øve på å forholde meg til blod. Heldigvis luktet det hubba bubba! Og ja, det blir jo utleverende. Men så holder jeg tilbake noe også, elementer jeg nesten ikke klarer å stå i selv engang.

Resultatet ble When Boys Cry. Thomas er eneste danser på scenen, en balje med vann er eneste rekvisitt, for å vaske av seg skammen. Det er ingen scenografi. Munnen er gaffateipet hele forestillingen igjennom.

Livet og dansen: Fra den selvbiografiske forestillingen When Boys Cry.

Livet og dansen: Fra den selvbiografiske forestillingen When Boys Cry.

Hydar Dewachi

– Av alt jeg har danset er When Boys Cry vanskeligst for meg. Det er jo psykisk og fysisk utmattende hver eneste gang. Jeg blir…tom.

Etterpå er han stolt, hver gang. Jeg klarte det igjen. I tillegg til den psykiske utfordringen, er det er ingen lett pusteøvelse å danse 40 minutter med teipet munn.

– Det må være tungt å stå i så mørk materie gang på gang, helt aleine på scenen?

– Det spørsmålet får jeg mye, forståelig nok. Men for meg er dette blitt min drivkraft. Hvordan kan jeg si dette uten å høres helt høy på pæra ut…

Han ser ut i luften, tenker. Slår armene rundt beina.

– Dette høres så klisjé ut, men jeg prøver jo å være de usynliges stemme. Å fortelle historien til alle de som ikke klarer, eller tør, eller fikk muligheten. De som har opplevd lignende ting.

I tillegg gir dansen ham mulighet til å eie sin egen historie.

– Det har absolutt en terapeutisk side ved seg. Jeg kan gjøre sånn – han flekker opp langfingeren – til det jeg har opplevd. Ingen kan skade meg her.

Les også: Etter #metoo

Etter hver visning av When Boys Cry, kommer publikummere opp til Thomas. Gang på gang er det noen som kan kjenne seg litt for godt igjen i fortellingen hans. Ofte er det menn, som ber om en klem, begynner å grine, klarer ikke slippe igjen.

– Når forestillingen er ferdig, er det som regel én som sitter igjen og ser skjelvende ned på hendene sine. Da vet jeg det er stor sjanse for at han har opplevd det samme.

Trine Rasmussen Sivertsen

– Dans i Norge er et spedbarn

Thomas pleier å samle publikumet sitt oppå selve scenen, i en sirkel rundt ham. De skal tettest mulig på det som skjer. I øvingsperioden før premiere, inviterer han gjerne inn mannen i gaten til dansesalen for å komme med tilbakemeldinger.

– Så kan jeg si: «det jeg ønsker å formidle, er dette. Hvordan synes du jeg klarte det?» Da er det utrolig hvordan praten går! For meg er det like viktig hva den vanlige mannen i gaten ser, som hva fagfolkene ser.

Han liker å jobbe med åpne kunstneriske prosesser. Folk får se utviklingen, først noe uferdig, før de gjerne kommer og ser premieren.

– Det er noe jeg som kunstner trenger, og publikum synes ofte det er fint å se litt behind the scenes. Og når du bor i Lofoten, er det jo ikke så veldig mange dansere å spille ball med, ler han, og legger til:

– Dans i Norge er jo et spedbarn. Med mindre det er godt etablerte kompanier som Nasjonalballetten eller Carte Blanche.

Fordelen med å være et lokalt fjes blir ekstra tydelig på små steder. Thomas forteller om da Jo Strømgren var på Oppdal, og det kom rundt 30 publikummere.

– Så spiller jeg forestilling i en gymsal i nabokommunen, og det kommer dobbelt så mange …

Egen folkeopplysning

Etter forestilling inviterer han gjerne publikum til å sitte litt og snakke. De kan få stille spørsmål, diskutere, kanskje noen tenker de ikke helt skjønte alt.

– Man driver rett og slett med litt folkeopplysning. På en veldig sånn down to earth-måte.

Thomas’ folkeopplysning startet da han turnerte med When Boys Cry i Den kulturelle skolesekken.

– Da var vi nødt. Når sjuendeklassinger skal inn og se en forestilling om voldtekt… da må man være sitt ansvar bevisst. Så når scenelyset går av, må jeg finne tilbake til Thomas igjen. Det er viktig for ungene, at de ser at jeg ikke lider videre, men at å ja, nå ble han seg selv igjen. Det kan være litt tricky.

Trening: Thomas i dansestudioet.

Trening: Thomas i dansestudioet.

Privat

– Kunsten er et rom hvor alt er lov

For hvordan skiller man egentlig privat og profesjonelt, når man lever av å lage kunst av egne traumer? Ifølge Thomas er det en øvelse å skille kritikken: om den går på ham som menneske, eller ham som kunstner.

– Men om noen jeg ikke kjenner kommer med krass kritikk, må det jo være av forestillingen og kunsten, og ikke meg som menneske. Og det er jeg absolutt åpen for!

Én ting er i hvert fall klart: kunstner-Thomas er tøffere, mer kompromissløs, tør å stå på scenen og utlevere seg selv. Han har ikke den samme motstanden mot å dykke dypt ned i vonde ting.

– Kunsten er et rom hvor alt er lov. Man kan ta opp ting som er veldig sensitive, og ikke minst snakke om det på sin egen måte. Skrive en bok, lage musikk, lage en film, danse… det har aldri vært viktigere enn nå, tenker jeg.

Thomas peker på at hans eget språk, dans, spiller på hele registeret av følelser. Er det lettere å danse ut tabutemaer enn å snakke ordentlig om dem?

– Ja. Noe av det jeg elsker med dans er at det er et universelt språk. Om jeg spiller i Tromsø eller Beijing – det er ikke rom for misforståelser. Dans er en kunstart som ikke trenger en forklaring på samme måte som for eksempel malerier kan gjøre.

– Mange trenger vel litt forklaring når de ser samtidsdansforestillinger?

– Ja, jo… Men ikke mine forestillinger, tror jeg. Heller en advarsel!

– Kall en kuk en kuk

Den neste forestillingen Thomas pønsker på skal handle om Alzheimer og pårørende. Tidligere har han jobbet med forskjellige – men dystre – tematikker som terrorisme og omsorgssvikt mot barn. Tror han at det ligger noe i den klassiske myten at den beste kunsten oppstår i mørke stunder?

Tenkepause.

– Veldig mye av den kunsten jeg kommer til å huske for resten av livet er kommet av det. Det som har en tendens til å treffe meg veldig, å tørre å kalle en spade for en spade. Å si ting akkurat sånn som de var. Ærlighet er sjelden kost.

– Hva mener du når du sier det?

– Veldig mye er fake. Instagram, redigerte bilder, apper som lar deg manipulere kroppen din – det legges opp til at det du ser ikke er ekte, og det er greit at man gjør det. Plastisk kirurgi er omtrent som å kjøpe en bussbillett. Hvor lett vi tar på, og tyr til, det som er uekte. Det har så klart sine grunner. Men...om du tar silikon, er det egentlig ditt valg, eller er det noen andre, samfunnet, som ubevisst har presset deg til det? Det har vært veldig viktig i min kunst å ikke ta sånne valg. Å kall ein kuk ein kuk, rett og slett.

Thomas Aleksander Voll

• F. 1988 i Øksnes, Vesterålen.

• Utdannet ved Skolen for samtidsdans (nå Høyskolen for dansekunst)

• Frilans dansekunstner under aliaset Thomas of Norway. Laget et stort antall egne produksjoner, både soloforestillinger og samarbeider

• Driver ungdomskompaniet Aorta i Svolvær

• Tidl. Artist-in-residence i Sortland, Hammerfest og på Island

• Tidl. dansepedagog ved kulturskolen i Sortland og Kultursenteret på Hitra

{"454170":{"type":"m","url":"/image-3.454170.a04bcfad93","cap":" ","s":"De fleste ideene mine har kommet når livet har vært ekstremt brutalt.","sb":"","stype":"","sbg":"rgba(0,0,0, 0.35)","sco":""},"454288":{"type":"m","url":"/image-3.454288.cf1074637b","cap":"Trening: Thomas i dansestudioet.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"454290":{"type":"m","url":"/image-3.454290.ce834533be","cap":"Livet og dansen: Fra den selvbiografiske forestillingen When Boys Cry. ","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"454334":{"type":"m","url":"/image-3.454334.6119ce4f3c","cap":"Fra Thomas’ siste forestilling You might like me better if we sleep together. ","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"tittel":{"color":"#ffffff","fontsize":"84","bgc":"#ffffff","bgo":"1","bgh":"100%","pos":"1"},"extrafiles":{"js":"","css":""},"fb":[{"type":"f2","title":"Thomas Aleksander Voll","closed":false,"place":"Danseren snakker om forestillingen han ø"},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"si":[{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""}],"us":[{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"lpage":{"exist":false,"color":"#000000"},"cpage":{"iscpage":false,"mpage":""}}