Musikken i familien

Slekt skal følge slekters gang. På Buen har det vært folkemusikere siden 1800-tallet.
11.12.2013
10:39
27.08.2015 20:02

anne@musikkultur.no

Vi svinger til høyre inn grusveien som går til Buen. Fjellgården ligger oppunder Ble fjellstue, et par mil nord for Kongsberg. En sving til høyre igjen, mellom to stabbur, så er vi på gårdstunet hos felebygger og hardingfelespiller Hauk Buen (80).

Denne veien har Per Anders Buen Garnås (33) kjørt mang en gang i tenårene på moped fra Bø. I dag kommer han med bil. Hver gang han kommer hit til onkel Hauk, sitter han i kubbestolen i stua og spiller slåtter i timevis på fela som Hauk har bygget. Hauk vandrer alltid rundt. Han liker å høre felelyden fra ulike steder i huset, og han beveger seg stolt, når han hører de nye slåttene nevøen har komponert.

Stamfaren ble enkemann

Per Anders spiller også slåttene som er gått i arv fra slektas musikalske stamfar Ole Narverud. Han var født i 1797, var børsemaker og «tulla på ein slått» (tralle) når han filte på børsene. Han ble enkemann og måtte stelle seg mat. Når han koka graut i peisen, da tulla han også på Bestefarslåtten.

Verken Ole Narverud eller sønnen Jon Buen spilte fele, de tulla. Asmund Buen, bestefar til Hauk, var den første som spilte slåttene på Buen. Hauk var to år da han døde, men husker han satt på en krakk bortved veggen og spikket seg bananskiver.

– Han spilte meg visst ofte i søvn. Det var fele de tydde til hvis de ville musisere på den tida, for fela bar best ut tonen, sier Hauk.

– Hvordan kom den første fela i hus?

– Det var bygdesnekkere som laga slike. Den første fela som kom til Buen er laga av en tinndøl som utvandret til Amerika. Klenodiet har jeg, sier Hauk.

Han reiser seg, henter trekassa med et slitt grått tau til rem og åpner den andektig. Den var på avveie noen år, men Hauk fikk kjøpt den tilbake, så svart av fluemøkk at han ikke så rosene på fela.

Overalt i stua til Hauk og kona er det feler, de ligger i kasser på spisebordet og henger på veggen. Slik var det også i barndommen til de fem søsknene Hauk, Asbjørn, Kari, Agnes og Knut. Fela hang på veggen eller den lå på stuebordet, klar til å gripes. Faren spilte støtt, og slapp barna til på fele, men Hauk begynte ikke før han var tolv år. Da hadde han hørt slåttene så mye at han kunne dem – han låste seg inne og ville være alene med fela. Søstera til mora, Bergit Tjønn, bodde også på gården og var ei god spillekvinne, Hauk lærte mye av henne.

– Hva fortalte din far om hva hans far betydde?

– Jeg spurt’n en gang: «Hvordan spelte bestefar?» «Omtrent som meg», sa han. Det tror jeg stemmer, det har jeg flere bevis på. Han hadde så gode fingre. «Hu! Fe fingar du har», sa spellemannen Lars Fykerud, som solgte en fele til’n, forteller Hauk.

Per Anders har tenkt mye på hvordan den musikalske interessen er gått i arv.

– Det er jo også slike fysiske ting som skal klaffe. Vi har litt like never, Hauk, Knut og jeg. Når jeg ser bilde av bestefar, ser jeg de samme stutte fingrene, sier han.

Slektsveggen som publikum

På Buen lever historiene om heltene: Myllarguten, Lars Fykerud, og Løndalskarene. Folk kommer for å høre.

Og Buen har hatt så mye besøk at de kunne fylt stua «fra gølv til tak» med alle kaffeposene som er gått med, sier kona til Hauk, når hun kommer inn i stua med kaffe, smørbrød og delikatesser fra fjellet. Alle som kommer vil høre om hvordan musikken preget dagligliv-et, og da fortelles det om spellemennene og om Marit som bodde på Lillebuen. Ho lokka så klart som krystall oppover lia, og kyrne svarte.

– En gang sto far og gråt i tunet fordi Marit lokka så fint, ornamentene etter henne finner vi igjen i felespillet på Buen, sier Hauk.

Ofte satt spellemennene på stabburstrappa, de dinglet med føttene og spilte. På tunet spratt grisungene rundt dem som dansa, og i en lenke sto de to bjørnungene som var blitt fanget oppe i lia. Denne fjellgården har vært holdepunktet i livet til Per Anders. Særlig etter at han begynte å spille, har han vært her mye for å få hjelp med fela.

– Jeg bestemte meg tidlig for å spille. Jeg så opp til onklene Hauk og Knut og sjølsagt likte jeg musikken. Hjemme hadde vi en vegg med slektsbilder, det var publikum! Jeg pleide å sitte i en kubbestol foran veggen og spille, forteller Per Anders.

– Lysten, sier Hauk, den har vi hatt alle sammen. Da kommer fela fram!

Tynges ikke av ærefrykt

Per Anders er blitt norgesmester i kappleik tre ganger, sist i 2013. Han jobber i hyttefirmaet til faren og er på sitt andre år med arbeidsstipend fra staten. I hans generasjon er det atten søskenbarn, men det er bare han som delvis lever som spellemann. Søstera Ingvill kveder og fetter Anders bygger feler som hobby.

– Føler du ærefrykt ved å forvalte tradisjonen fra din slekt?

– Nei, jeg tenker ikke at det er en stor bør å bære. Heldigvis er de siste femti åra så godt dokumentert, så hvis ikke jeg får det til, så går det bra. Jeg tenker mer at jeg har en del kuriøse referanser som ingen andre i min generasjon har. Når jeg kjører rundt i traktene her, vet jeg overalt hvor det bor spellemenn. Hauk har vist meg videre til andre.

– Har det vært en selvfølge å drive med det samme som dem før deg?

– Jeg har tenkt litt på det, hvorfor det er jeg som tar felearven videre. Sønnene til Hauk kan plystre slåttene, men spiller ikke, så det er jo lov å ikke spille fele i Buen-slekta! Men kanskje er det slik at det er mer kameratslig når man lærer av en onkel?

Per Anders har alltid vært stolt av onklene. Da onkel Knut ga ut kassetten Hildring, fikk Per Anders den i julegave. Etter det ble det ikke spilt annet på gutterommet før høyt opp i tenårene. Han hadde også i flere år et særdeles interessert publikum. Da han ble for stor for å spille for bildene på veggen, tok han med fela til aldersheimen, til bestemora og grandtanta. «Kan du spelle den slåtten», sa de og så tralla de den de ville høre.

– Det var et veldig inspirerende publikum, de betydde mye for meg, sier Per Anders.

Historien om Buen-slekta er første del av hovedsaken i årets siste utgave av Musikkultur. Resten finner du kun i papirutgaven. Saken handler om musikalske slekter, og omfatter også Habbestad- og LIndeman-familiene.

11.12.2013
10:39
27.08.2015 20:02