Ingvild Festervoll Melien

Modellmammaen

Fra lukta av middelalderkloakk til å få en scenografimodell inn på nattoget til Oslo. Kjedelig kan den iallfall ikke kalles, jobben til scenograf Silje Sandodden Kise.
2019020712542820190410203756

redaksjon@musikkultur.no

De siste månedene har jeg fått tilsendt luktprøver på åpen kloakk, fisk, bål og våt jord slik det luktet i middelalderen, sier Silje Sandodden Kise og ler.

Å være scenograf kan innebære så mangt. Det siste året har hun tilbragt mye tid på Bryggens Museum i Bergen. Her forbredes en ny langvarig basisutstilling om middelalderarkeologi. Silje er hyrt inn for å jobbe med utstillingens dramaturgi, altså hvordan folk beveger seg i og opplever utstillingen.

– En viktig del av en slik utstilling er hvordan vi bruker sansene våre, for eksempel lukt, forklarer hun.

Scenografi – mer enn kulisser

Du har kanskje ikke sett Silje Sandodden Kise. Men det er godt mulig du har sett scenografien hennes – hvis du har vært på forestillinger på Den Nationale Scene (DNS) i Bergen, på Nordland Teater eller på Operaen i Oslo.

Nå sitter hun på kontoret sitt i Bergen og ser på en modell hun har laget av Grieghallen. En nøyaktig kopi av scenerommet. Det er her scenografien blir til helt i startfasen av et prosjekt.

– Et begrep jeg synes er bra, er scenografi som visuell regi eller visuell dramaturgi. Altså de visuelle, romlige og strukturelle grepene man gjør som former forestillingen og publikums oppfattelse av det de ser. Det er nok noe anmeldere eller publikum ikke nødvendigvis reflekterer over, sier Silje.

Jobber med detaljer: – Scenografi handler ikke bare om å bygge kulisser. For publikum setter det teaterstykket i en tid og et rom, enten abstrakt eller konkret. Det ideelle er hvis scenografien gir noe mer til publikum enn teksten sier, sier Silje Sandodden Kise. Her med modellen av scenen på Grieghallen.

Jobber med detaljer: – Scenografi handler ikke bare om å bygge kulisser. For publikum setter det teaterstykket i en tid og et rom, enten abstrakt eller konkret. Det ideelle er hvis scenografien gir noe mer til publikum enn teksten sier, sier Silje Sandodden Kise. Her med modellen av scenen på Grieghallen.

Ingvild Festervoll Melien

Hun tar en tenkepause. For henne er scenografien i stadig endring og ikke noe som nødvendigvis er knyttet opp til et bestemt scenerom.

– Scenografien brukes på teater, i dans og opera, både med og uten manus. Det kan være en form for installasjon i et kunstrom eller det kan være kunst i seg selv, løsrevet fra rommet. Sistnevnte kan jo egentlig være hvor som helst, ute i det offentlige rom eller i private hjem.

Silje synes det kan være vanskelig å si når noe opphører å være scenografi.

– Jeg har sett eksempler på forestillinger som kun er scenografiske, altså der det ikke er noen aktører. Jeg vil si at scenografi er en måte å bruke den visuelle kunsten sine grep inn i et scenekunstuttrykk, og at det er da det blir scenografi. Men det kan godt hende at andre tenker det helt annerledes enn meg.

«Helvete, dette kommer aldri til å gå »

Silje var 19 år da hun skjønte at hun kunne kombinere sine to lidenskaper: teater og tegning og maling.

– Selv om det burde vært et stort øyeblikk, husker jeg ikke selve åpenbaringen, sier hun og ler.

Hun trodde at alle var like fascinert av teater som henne. Men da hun var med ungdomsskolen på en forestilling på Nationaltheatret forsto hun at ikke alle elsket dramaet som utspilte seg der oppe på scenen. Samtidig skjønte hun at teater er noe man kan jobbe med.

Silje søkte seg første gang til scenografiutdannelse rundt år 2000. Hun kom ikke inn verken første eller andre eller tredje gang hun søkte. Tida brukte hun til å ta ett år på forskole i kunst, ta en bachelor i teatervitenskap i Bergen og hun rakk også to år på Bergen Arkitektskole (BAS).

– Da jeg ikke kom inn for tredje året på rad, tenkte jeg at «helvete, dette kommer aldri til å gå».

Men i 2005 var forbannelsen brutt. Hun var én av fire som ble tatt inn på bachelorstudiet i scenografi ved Kunsthøgskolen i Oslo, et studium som nå er gjort om til et masterprogram.

– I ettertid ser jeg at jeg sikkert var for umoden da jeg søkte. Det var riktig at jeg kom inn da jeg gjorde.

– Jeg får fortsatt vondt i knærne av den melodien

Mens hun studerte i Bergen var hun med i studentteater og jobbet som statist på DNS. Hun er glad hun fikk med seg både teatervitenskap og arkitektfag, men det er praksisen fra det frivillige arbeidet som gjorde at hun virkelig forsto scenografien.

Å gå fra studier og ut i jobb dro med seg både opp- og nedturer.

– En av de første forestillingene jeg gjorde var med et dansekompani i Oslo. Jeg lå på knærne under scenen på Oslo Nye Teater og knyttet et bakteppe på fire ganger seks meter av brødposer. Det var det eneste materialet vi hadde råd til. Over hodet på meg spilte de Singing In The Rain. Jeg får fortsatt vondt i knærne når jeg hører den melodien.

Scenografioppdrag ble kombinert med deltidsstillinger. Etter hvert fikk hun oppdrag for større teatre og kunne dermed si opp deltidsjobbene.

– Det var en fantastisk følelse!

Hun gråt likevel da nedbetalingsplanen fra Lånekassen kom:

– Jeg trodde aldri jeg kom til å tjene nok til å klare å betale det ned.

I dag, nesten ti år seinere, har Silje mottatt både Statens kunstnerstipend for yngre kunstnere og Bergen kommunes arbeidsstipend. De små scenerommene hun har laget av Grieghallen og DNS i Bergen har blitt slitte i kantene og må noen steder holdes sammen av teip. Mange scenografiideer har blitt til inni de små modellene hennes.

Klimaendringer, heksebrenning og hieroglyfer

Som frilanser tar hun oppdrag over hele landet. I høst pendlet hun mellom Bergen og Mo i Rana flere ganger i måneden for å lage scenografien til forestillingen Monsterunga. Hun har også forsikret seg om at modellen hun har bygget av Scene 2 på Operaen i Oslo akkurat går inn døra på nattoget mellom Oslo og Bergen.

Den store bredden er noe av det som gjør at Silje synes scenografi er spennende. Det at hun kan jobbe i mange ulike settinger.

– Måten jeg tenker på er både helt lik og helt forskjellig hver gang, uavhengig av framgangsmåten, sier hun, og forklarer veien til ferdig scenografi.

– Det første jeg må gjøre ved nye prosjekter er å sette meg inn i materialet, for eksempel ved å lese manus eller gjøre research på temaet. Temaene varierer veldig og kan være alt fra klimaendringer og heksebrenning til hieroglyfer. Deretter lager jeg meg både en bildebank og en faktabank.

Modelljobb: Møbelproduksjon til scenografimodell for Pippi Langstrømpe på Den Nationale Scene i Bergen i 2013.

Modelljobb: Møbelproduksjon til scenografimodell for Pippi Langstrømpe på Den Nationale Scene i Bergen i 2013.

Silje S. Kise

Ved å se på ulike aspekter ved et tema, begynner Silje å assosiere og fantasere rundt hva hun skal lage, gjerne ubevisst. Hun finner fram til ulike farger, former og strukturer.

– Det andre jeg gjør er å forstå stemningen i manuset. Hva er det viktigste? Jeg leser manus flere ganger for å skjønne hva forestillingen trenger. Hvordan skal det se ut, hvordan skal det fysiske utformes og hva skal fortelles?

Når alt dette er gjort bygger Silje modeller. Modeller som settes inn i et scenerom eller som plasseres fritt. I starten er modellene grove, gjerne bare pappbiter som hun flytter rundt. Etter hvert som ideen tar form blir modellen mer spesifikk. Noen ganger designer Silje også kostymer.

– Jeg formgir ofte antrekk, rekvisitter, instrumenter og det visuelle som går utenfor selve scenografien.

Når scenografien skal gjøres om til virkelighet, kobles det på en rekke ulike fagfolk.

– På institusjonsteater har man et teknisk apparat som utfører det jeg har laget. Der jobber smed, snekker, rekvisittmaker, teatermaler, konstruktør, scenemester og flere andre. Det tas en rekke praktiske beslutninger som skal være i tråd med det kunstneriske konseptet, HMS-bestemmelser og brannsikkerhet. I tillegg må jeg alltid vite hvor stor plass jeg har til å lagre delene. Scenografien må ikke være for tung, ettersom den skal flyttes rundt, sier Silje.

Den glemte scenografen

Som scenograf har Silje ofte opplevd at arbeidet hun har gjort ikke blir verdsatt. Frilanslivet gjør henne avhengig av at hennes navn nevnes i omtalen av forestillinger.

– Anmeldere kan ofte beskrive scenografien som regissørens valg, selv om en forestilling ofte utarbeides i samarbeid mellom regissør, koreograf og scenograf. Det å få anerkjennelse for det man gjør er viktig.

Hun mener hovedgrunnlaget for en forestilling like gjerne kan springe ut fra scenografien som fra et definert manus.

– Hvis det er et godt prosjekt og en god prosess, vil ting utvikles samtidig og gjensidig uten at én ting kom først. Det scenografiske konseptet kan komme like tidlig som teksten. Andre ganger kan det være musikken eller lyset som er utgangspunktet. For min del er det godt å jobbe når alle faggrupper jobber sammen.

Et eksempel på dette er forestillingen Monsterunga på Nordland Teater, en klassisk teaterforestilling med et manus man iscenesetter.

– Men der manuset hadde en struktur som gjorde at måten jeg utformet rommet på satte premisset for hvordan forestillingen skulle flyte. Regissør, kostymedesigner og jeg jobbet tett sammen og fant fram til noen grunnprinsipper for hvordan rommet kunne brukes og formes. Så var det min jobb å konkretisere og forfine det hele, og gjøre det om til et rom som kunne brukes på nye måter hele tiden, forteller Silje.

Plast og bein: Deler av teamet på konsertforestillingen Sustain.  F.v.: Silje Grimstad (lyddesigner), Silje Sandodden Kise (scenograf/kostymedesigner), Thorolf Thuestad (lyddesigner), Vibeke Flesland Havre (regissør). Hodeplaggene er laget av plaststrips, kokte kalkunbein og barbiebein.

Plast og bein: Deler av teamet på konsertforestillingen Sustain.  F.v.: Silje Grimstad (lyddesigner), Silje Sandodden Kise (scenograf/kostymedesigner), Thorolf Thuestad (lyddesigner), Vibeke Flesland Havre (regissør). Hodeplaggene er laget av plaststrips, kokte kalkunbein og barbiebein.

Thor Brødreskift

Bærekraft på og bak scenen

Silje jobber gjerne med devising-prosjekter, der forestillingen lages fra bunnen av uten et fastsatt manuskript og der handlingen skapes i samhandlingen mellom aktørene som er med og rommet som blir brukt. Under Festspillene i Bergen i 2017 ble forestillingen Sustain vist, en konsertforestilling bestående av en scenografisk installasjon laget av plastsøppel.

Sustain er en forestilling om overforbruk og klimautfordringer og hvordan mennesket har fjernet seg fra naturen. Prosjektet viser på en måte hvordan vi skrev en forestilling ut fra en tematikk der alle virkemidler ble utviklet samtidig, sier Silje.

Her lagde hun blant annet ulike instrumenter av plast hun fant.

– Vi ville at musikerne fortalte historien gjennom fysiske oppgaver som publikum kunne kjenne seg igjen i. Ordinære handlinger, som for eksempel å koste flasker, ble til spesielle lyder som igjen uttrykte noe konkret. I denne sammenheng var scenografien like mye et regigrep som et romlig uttrykk.

Interessen for bærekraft har ført Silje inn i et pågående prosjekt igangsatt av Norske Scenografer (nå Creo) og Heddadagene i 2017, som handler om resirkulering av scenografi.

– I de fleste sammenhenger kastes dessverre mye av scenografien når et prosjekt er ferdig, ofte i mangel på lagerplass. Ettersom man også ønsker å skape noe nytt for hver forestilling, er det vanskelig å bruke ting på nytt, forklarer Silje.

Det viser seg at miljøtenkning og bærekraft har i seg store spørsmål og problemstillinger som ikke er helt intuitive.

– Vi møter også på utfordringer knyttet til åndsverk, samt hvordan man kan tenke kunstnerisk nyskapning som gir mulighet for bærekraftig materialbruk og resirkulering etterpå. Jeg kjenner jeg blir matt bare ved tanken.

Silje Sandodden Kise

Scenograf og kostymedesigner. Født 1980, vokst opp på Strømmen. Bor i dag i Bergen med mann og barn og jobber over hele landet.

Aktuell med Kardemomme by på Den Nationale Scene i Bergen, ny middelalderutstilling på Bryggens Museum i Bergen, samt konsertforestillingen Sustain.

Mottatt Statens kunstnerstipend for yngre kunstnere og Bergen kommunes arbeidsstipend. Vant sammen med Hordaland Teater Heddaprisen for forestillingen Veggen (beste barneforestilling) i 2012.

Utdannet fra Kunsthøgskolen i Oslo, Universitetet i Bergen og Bergen Arkitektskole.

Har blant mye annet holdt workshop i scenografi på Universitetet i Kabul.

{"428395":{"type":"m","url":"/image-3.428395.d9ca544566","cap":"Modelljobb: – Scenografi handler ikke bare om å bygge kulisser. For publikum setter det teaterstykket i en tid og et rom, enten abstrakt eller konkret. Det ideelle er hvis scenografien gir noe mer til publikum enn teksten sier, sier Silje Sandodden Kise. Her med modellen av scenen på Grieghallen. ","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"428398":{"type":"m","url":"/image-3.428398.e75db53189","cap":"Plast og bein: Deler av teamet på konsertforestillingen Sustain. F.v.: Silje Grimstad (lyddesigner), Silje Sandodden Kise (scenograf/kostymedesigner), Thorolf Thuestad (lyddesigner), Vibeke Flesland Havre (regissør). Hodeplaggene er laget av plaststrips, kokte kalkunbein og barbiebein.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"428399":{"type":"m","url":"/image-3.428399.450d46c7b1","cap":"Modelljobb: Møbelproduksjon til scenografimodell for Pippi Langstrømpe på Den Nationale Scene i Bergen i 2013.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"tittel":{"color":"#ffffff","fontsize":"84","bgc":"#ffffff","bgo":"1","bgh":"100%","pos":"1","shadow":true},"extrafiles":{"js":"","css":""},"fb":[{"type":"f1","title":"Silje Sandodden Kise","closed":false,"place":"Scenografi – mer enn kulisser"},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"si":[{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""}],"us":[{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"lpage":{"exist":false,"color":"#000000"},"cpage":{"iscpage":false,"mpage":""}}