Monica Strømdahl

Mikrokosmopolitten

Frida Ånnevik må ikke gå på rangel for å ha noe å skrive om. Å kreve plassen fremst på scenen er ekstremsport nok.
2019111210420020191112152057

marte@musikkultur.no

Det er som å våkne til dagen derpå. Til synet av usminka fjes og lukta av gammal fyll. Rockefeller ligger døsig og venter på neste fest. Dæven så masse tyggis som sitter fast i det teppet. Frida Ånnevik samler seg.

– Jeg har spredd meg overalt, sukker hun og finkjemmer stolradene før hun forsvinner inn bak scenen.

Motvillig frontfigur

– Så var jeg bare søtten år, med kort rett klipp blant utslått hår, og kjærlighetens rare spill var kun for dem som hørte til.

– Godkjent?

Hun myser mot et par blodfans som er kommet for å få med seg lydprøven. Anslagsvis et tiår under myndighetsalder. Unga nikker.

Om noen timer vil flere hundretalls mennesker overdøve det astmatiske ventilasjonsanlegget, det vil være for mørkt til å se tyggisen i teppet og malinga som flasser av veggene, og vi bryr oss ikke heller, for oppmerksomheten er retta mot hovedpersonen i lyskasterens midte: Frida.

– Det jeg har kjempa mest med er å være frontfigur, å stå på scenen og ta den plassen. Jeg har en trekning bakover, og det har krevd ganske mye å stå der og mene det.

– Hvorfor kan de synge så sterkt?

Å være hovedrolle er muligens ikke nedfelt i Fridas DNA, men sangen er.

Som datter av visesanger og forfatter Tor Karseth var visebøkene og gitaren alltid innen rekkevidde hjemme på Ridabu i Hedmark. Å synge handla om det intime forholdet mellom henne og gitaren, om allsang i stua, om fellesskap, og undring over hvorfor hun hørtes så annerledes ut:

– Jeg har stått i barnekor, hørt andre stemmer og lurt på hvorfor de låter sånn og jeg sånn, hvorfor kan de synge så sykt sterkt? Céline Dion – hvordan kommer hu seg opp dit? Jeg trur jeg lengta etter en måte å synge på som gjorde at jeg kunne synge sånn som jeg sang, forklarer Frida, når vi treffer henne på Kulturhuset i Oslo, dagen før Rockefeller-konserten.

Den luftige stemmen, som ikke klatrer uanstrengt opp i høyden, ble ikke valgt til å bekle solistroller.

– Det gjorde meg kanskje nysgjerrig på hvordan det var å være den som synger aleine, men jeg var ikke så interessert i å synge foran noen, medgir hun.

Lydprøve på Rockefeller: Frida prøver med bandet foran svært unge blodfans som ikke er gamle nok til å komme inn på konserten seinere på kvelden.

Lydprøve på Rockefeller: Frida prøver med bandet foran svært unge blodfans som ikke er gamle nok til å komme inn på konserten seinere på kvelden.

Marte Bjerke

Å utsette seg for det man ikke kan

Hedmarkingen er langsom. Ifølge Frida. Likevel har hun et annet karaktertrekk som er vel så påfallende som hedmarkingens treighet: Framdriften og et hode som aldri slutter å utfordre. Slikt gir seg utslag i en del frivillig selvpisking.

– Jeg tenkte at hvis jeg har lyst til å synge, må jeg finne ut om jeg kan det, og om jeg takler å stå på en scene, så derfor tok jeg først et år på teaterlinje på Sunnhordland folkehøgskole, forklarer Frida om valgene hun sto overfor etter musikklinja på Stange, der hun hadde klarinett som hovedinstrument.

– Og jeg hata å drive med teater. Helt jævlig. Det kan du ikke skrive i Musikkultur, hvisker hun spøkefullt, og utdyper:

– Jeg likte jo å være del av en gjeng i syngespill og sånt, men det å leke med roller og identitet, var jeg ikke så glad i. Jeg visste før jeg dro, at jeg måtte håndtere det å stå på en scene, og jeg brukte året til å øve.

Stemmeproblemene ble starten på skrivinga

– Jeg søkte «konsen» i smug, ja.

– Samtidig visste jeg veldig godt hva jeg ville. Jeg føler at jeg var utrolig klartenkt og samtidig utrolig umoden. Og jeg tenkte jo ikke at det kom til å gå. Det har jeg aldri tenkt i hele mitt liv. Jeg er naturlig pessimist.

Hun er blant de siste søkerne som får prøve seg foran juryen på Musikkonservatoriet i Kristiansand. Klokka nærmer seg halv ti om kvelden, og det er bare henne og en mannlig sanger igjen, Kristoffer Olsen (hovedrolle i Book of Mormon, journ.anm.).

– Vi var helt utslitte begge to, og helt riktige for hverandre. Vi sto og ropte i kantina: «Vi gir beng! Vi gir beng!». Litt sånn som Karsten Warholm psyka seg opp før 400 meter hekk under VM.

– Og det er jo ikke helt ulikt heller, 400 meter hekk og prøvespill?

– Nei. Det er jo ikke det.

De kommer inn begge to. Men mens Kristoffer oppdager et musikaltalent, bruker Frida mye av studietida på å krangle med stemmen.

– Jeg har hatt masse stemmeproblemer, og gått mine runder for å finne ut av det. Det var mye teknikk som ikke var ferdigutvikla. Jeg hadde et langt stemmeskifte og sleit med at jeg hele tida fikk infeksjoner. Jeg ble aldri frisk. Det var det som fikk meg til å begynne å skrive.

Monica Strømdahl

Skjønte plutselig hvordan det var å øve

Låtskrivinga kommer som en direkte følge av at hun ikke kan synge. Når de andre sangstudentene øver, sitter Frida og skriver.

– Jeg ga skrivinga mye plass og tid, så sånn sett var det en vekkelse. Jeg opplevde at skrivinga gjorde at jeg konsentrerte meg på en annen måte enn jeg hadde gjort før, og jeg skjønte plutselig hvordan folk hadde det når de øvde. Jeg lærte jævlig mye av den skrivinga som jeg seinere overførte til øvinga og praksisen ellers.

Og i dag er skrivinga ikke bare et yrke, men nettopp en praksis – en metode for å holde hodet i gang og på plass.

Å gjendikte – et lag av utfordringer

– Å gjendikte er en sudokuøvelse, bare litt mer kunstferdig, sier Frida om arbeidet med den nyeste plata, som består av gjendiktninger av andres låter.

– Rimstrukturer, stavelser og forståelser skal overleve gjennom en oversettelse, samtidig som det skal tilpasses et nytt språk og kunne synges. Det er veldig mange lag av utfordringer, sier hun og gnir henda mot hverandre.

– Det koser jeg meg med.

Lydprøve på Rockefeller: Dokumentasjon er essensielt.

Lydprøve på Rockefeller: Dokumentasjon er essensielt.

Marte Bjerke

Én av hittene fra Andre sanger er gjendiktninga av Janis Ians At seventeen. Frida forteller at de første kladdene av teksten til Søtten år var ganske langt unna originalen.

– Hvor langt kan man egentlig bevege seg?

– Under nitid jobbing med Søtten år opplevde jeg at jo mer konkret jeg er, jo tettere opp mot originalen jeg klarer å være, jo sterkere blir det. Du oversetter stemninga, ideen av teksten like mye som du oversetter sjølve teksten.

– For meg var det viktig å skrive i jegform

For der i speilet på kommoden
sto hu som ville knekke koden,
jeg fikk aldri lapp i smug,
eller, det var én, men det var jug.
Men like fullt, en Skybert-venn,
det er da noe, det vet den,
som aldri mer skal bli søtten år igjen.

– For at den skal funke i 2019, må du gjøre noen grep som ikke binder den fast i USA i 1975. Dét er også mitt ansvar, og så er det den geografiske flyttinga. Det at jeg har skrivi inn Skybert for eksempel. Men jeg må være bevisst på hvor mye jeg flytter det og hva som er det norske, forklarer Frida.

https://www.youtube.com/watch?v=yrlmhyK4A1Q

Et stort ansvar hviler på den som forvalter en annens tekst, og tilsynelatende små grep kan endre alt.

– For meg var det viktig å skrive i jegform. Ole Paus har skrevet en tredjepersons versjon, men for meg var det sånn: Denne låta er jævlig, så hvis den skal fortelles, må den fortelles i jegform. Og fordi jeg er jente med de samme erfaringene, kan jeg hekte meg på der, jeg har mulighet til å skrive derfra.

Overkjørt til sitt eget beste

Det har gått ti år siden Frida spilte inn sin første demo. En demo hun putta i et kaffefilter, sydde cover av gamle olabukser og sendte av gårde med et stille håp om at det oppsiktsvekkende designet skulle stikke seg ut i bunken av søkere til Grappas debutantpris.

– Jeg hadde nok trua på musikken, samtidig var jeg usikker på hva det var jeg egentlig hadde laga. Det er vanskelig å plassere sin egen musikk i starten. Men jeg fikk tilbakemeldinger på låta Strået når jeg spilte den på konsert, at det var en sånn låt folk huska.

Når Grappa ringer, gjør Frida et halvhjerta forsøk på å vri seg unna å bli fronta som soloartist.

– Men de var veldig tydelige på at det var meg de ga ut, og jeg skjønner jo det.

Debutalbumet Synlige hjerteslag kommer i 2010, blir spellemannsnominert og kåra til årets beste plate i P1s «Norsk på norsk».

– Mye av grunnen til at jeg fortsatt gjør dette, er at jeg fikk en helt fantastisk start gjennom Grappa, med Andreas Meland som viktig mentor. Grappa bygde meg som debutant, satte opp det reisverket og sa «her er du», på en måte jeg ikke var moden nok til å forstå sjøl.

Frida mener det kunne gått så mye verre da hun sto på startblokka.

– Fordi man vil så sterkt, og kanskje til enhver pris.

– Det er lett å bli overkjørt?

– Ja, og på en måte ble jeg det også, men til mitt eget beste.

https://www.youtube.com/watch?v=gqQ-amyky5E

– Dere tror dere har plassert meg?

Tydeligheten hun presenterte seg med for snart ti år siden gjør at hun nå kan frigjøre seg fra seg sjøl og sitt eget låtmateriale. Være en annen. Være popstjerne.

– Jeg har alltid brukt andres sanger som øving, og finner veldig mye glede i det, og vil gjerne både skrive sjøl og tolke andres. Underbevisst har jeg kanskje tidligere tenkt at det er bedre å skrive sjøl, men den oppfatninga er i endring. Jeg mener at musikklivet må bestå av begge deler, sier Frida.

Og så er det dette med å være i drift da, motstanden mot å la seg lenke til en fast musikalsk post.

– Gleden over å overraske! Vi spilte nylig Se ilden lyse som ekstranummer på Lillehammer. Ha ha! Det var utrolig gøy. Å vite gjennom hele konserten at vi har et ess i ermet, som kan vippe folk av pinnen. «Dere trur dere har plassert meg? Vent litt...» Denne plata har åpna opp hva jeg kan gjøre, åpna min sjanger, sier Frida som ofte blir pressa inn i båsen «melankolsk visesanger».

– Min jobb er liksom å synge triste sanger, men konsertene kan jo ikke bare være sånn, for da går folk etter et kvarter og er nedtrykt og lei seg.

– Nå kan stemma gjøre det huet mitt vil

På Rockefeller er stemninga alt annet enn nedtrykt. Fullt lokale. Forventning. Øl. Musikk på anlegget. Kommer de ikke snart? Jo der. Midt i en låt, for liksom ikke å vekke oppmerksomhet. En akkord på pianoet senker volumet i salen. Stillere enn dette blir det ikke på Rockefeller. Her skal ikke ett ord gå tapt, ikke én nyanse overses. Det ligger en slags rørende omsorg i den stillheten.

– Konsertformatet – jeg har gått fra ikke å like det noe særlig til å digge det, forteller Frida.

Én av grunnene er at hun har fått kontroll på stemmen, etter langsiktig og langsom jobbing.

– Nå kan stemma gjøre akkurat det huet mitt vil, føles det som.

Utenforskapet og fellesskapet

– Det kjennes lenge sida nå, sjøl dagdrømmer kan gå i stå, og gjør vondt verre til godt ment for de av oss som blomstra sent.

Det er ikke stille på Rockefeller lenger. Jubelen forløses idet Frida og bandet slår an Søtten år.

– Jeg er fascinert av hvor hardt den låta traff. Den kommer jeg til å like å spelle lenge. Den sier noe sant for veldig mange, og det er jo fascinerende med tanke på at alle føler at alle andre har vært innafor. Og så har alle egentlig vært utafor. Snåle greier!

– Er følelsen av å stå utafor en nødvendig drivkraft i et kunstnerskap?

– Hm... Kanskje ikke utenforskap, men evnen til å ta et skritt ut, og da må du vite hvor du kan ta det skrittet. Men det handler også om evne til observasjon, og kanskje ikke utenforskap, men heller vilje til fellesskap.

Noe av det Frida setter mest pris på som musiker er nettopp at hun får ta del i så mange fellesskap.

– Bandet mitt, det lille og det store, i bilen når vi kjører på tur, et jævlig trygt rom. Eller det fellesskapet som oppsto med Joni Mitchell-konserten under Oslo jazzfestival i fjor, hvor vi plutselig var en hel haug med folk. Å få være med inn i sånne nye fellesskap og være en gjeng, være noe sammen, lage noe sammen.

Monica Strømdahl

Å plage seg sjøl kontinuerlig

Men akkurat nå lengter hun etter å sitte aleine på øvingsrommet. Jobbe med låtskriving, tekst. Pirke, finpusse, gnage, stryke og legge til, fast kontortid, sur kaffe og to knekkebrød med makrell i tomat til lunsj, «for sånn er jeg egentlig bygd». Skjematisk og forutsigbart, ingen seine kvelder med øl og akevitt i enden. Ideer og tekststrofer noteres på mobilen kontinuerlig. Nå klarer hun til og med å jobbe med skisser når hun er på turné. I bilen. På vei. Det gikk ikke før. Og så har hun det fortsatt med å bedrive litt selvpisking. Frida forandrer prosess etter hver plate. For ikke å stivne, og for å motvirke Alzheimer, som hun sier.

– Denne gangen lurer jeg på om jeg skal tvinge meg sjøl til å skrive helt direkte, forklarer hun.

– Jeg skal muligens på hytta i neste uke, og tenker at det kanskje er da jeg begynner. Kanskje jeg skal prøve å skrive en hel låt fra start til slutt. Det pleier jeg aldri å gjøre. Jeg jobber alltid parallelt med mange tekster.

– Men hvis du har funnet en metode som funker, er det ikke da litt skummelt å endre den?

– Nei, det er ingen grunn til å holde seg til den. Det handler om å plage seg sjøl kontinuerlig. Ha ha ha!

Det vanskelige engasjementet

– En siste ting jeg kunne tenke meg å snakke med deg om er det politiske engasjementet ditt.

En grimase.

– Åh, angst! Vanskelig!

– Hvor stor takhøyde er det egentlig for å mene noe i musikklivet?

– Ahh! Jeg veit ikke! Jeg prøver å finne ut av det.

I flere av tekstene til Frida kan man ane spor av samfunnsengasjement, noen tydelige, andre mer subtile.

– Jeg klarer ikke helt å skille person og artist, sjøl om noen kanskje synes jeg burde det. Det handler om at motivasjonen bak å fortelle er nært knytta til engasjement og politikk. Og så trur jeg det handler om at jeg er dame, jeg trur det handler om at jeg er skeiv, og at det er vanskelig å løsrive det fra artisten. Det er en del av artistidentiteten, og det er veldig rart hvis jeg ikke skulle adressere det, sier Frida.

Hun hevder hun er «en litt løs kanon på konsert».

– Av og til kommer det ting som ikke burde kommet, sånn som i Kristiansand nå. Jeg hadde bestemt meg for at jeg IKKE skulle si noe om valget, om Demokratene. Jeg skal IKKE si noe om det, og så klarer jeg å holde meg gjennom hele konserten, men så helt til slutt: «brlslpop»..., sier Frida og illustrerer hvordan hun plumper ut med et politisk utspill.

– Faen, nå har jeg mulighet. Jeg har en mik og kan si noe som gjør at folk kanskje tenker litt annerledes.

Lite visste Frida søtten år om at framtidas Frida skulle være så komfortabel på scenen at hun kunne tillate seg å være en løs kanon.

– Det er nok det jeg har kjempa mest med i livet utafor scenen også, å tørre å være meg sjøl og å være tydelig nok på det til å stå der oppe. Det henger nok sammen. Det er veldig mye lettere å stå der, hvis du veit hvem du er. Hvis du er litt usikker, er det krevende å lure på det helt forrest der det er skarpest lys.

https://www.youtube.com/watch?v=u5THHl2asw8

Frida Ånnevik

• F. 1984 på Ridabu. Bor i Oslo. Musiker, komponist og tekstforfatter. Underviser på musikklinja ved Stange vgs., i tillegg til å være utøver. Utdanna ved rytmisk linje, Universitetet i Agder.

• Grappas debutantpris i 2009, debutalbumet Synlige hjerteslag i 2010. Andre album: Ville ord, Her bor, Flyge fra, Andre sanger.

• Mottatt en rekke priser for sine tekster og sin musikk, deriblant tre spellemannpriser. Samarbeidet med en rekke musikere, bl.a. In the country. Har turnert med plata Andre sanger i høst, sammen med Haldor Røyne og Andreas Løwe. I 2020 er hun en av deltakerne i TV2-programmet «Hver gang vi møtes».

{"451449":{"type":"s","url":"/image-3.451449.0e7dac7e5b","cap":"Lydprøve på Rockefeller: Dokumentasjon er essensielt.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"451450":{"type":"m","url":"/image-3.451450.5a1a6df9f7","cap":"Lydprøve på Rockefeller: Frida prøver med bandet foran svært unge blodfans som ikke er gamle nok til å komme inn på konserten seinere på kvelden.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"451452":{"type":"m","url":"/image-3.451452.4a81853324","cap":"Lydprøve på Rockefeller: Litt sliten nå.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"452596":{"type":"m","url":"/image-3.452596.2c9170887a","cap":"","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"452769":{"type":"s","url":"/image-3.452769.73582.585e1849a4","cap":"","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"tittel":{"color":"#ffffff","fontsize":"84","bgc":"#ffffff","bgo":"1","bgh":"100%","pos":"1"},"extrafiles":{"js":"","css":""},"fb":[{"type":"f3","title":"Frida Ånnevik","closed":false,"place":"– Hvorfor kan de synge så sterkt?"},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"si":[{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""}],"us":[{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"lpage":{"exist":false,"color":"#000000"},"cpage":{"iscpage":false,"mpage":""}}