Torgny Skogsrud

Meningsløsningsorientert

«Alt henger (ikke) sammen», skribler Helge Iberg på et ark.
2018060413224520180604132004

marte@musikkultur.no

I november 2017 stopper blikket ved en epost i innboksen. Tonen er ydmyk, innholdet grenser mot dumdristig: Et plateslipp. Eller rettere sagt to. På samme kveld. To ulike besetninger i to sjangre, med musikk signert én mann.

Men hvem er egentlig Helge Iberg? Bildet av ham er uskarpt og sammenfaller med hvor han sjøl plasserer seg i norsk offentlighet: På siden – en kritisk stemme i norsk kulturlivs underbevissthet.

10. november gjør han som plateselskapet Grappa har lovt i presseskrivet, slipper én jazzplate og én samtidsmusikkplate. Jazz-Kammer og Life Music. På scenen i Kulturkirken Jakob sitter noe av det beste landet har å oppdrive av musikere. Benkeradene er fulle, konferansier Christian Borch passe løs i snippen, og hovedpersonen sjøl improviserer seg lekende gjennom jazzstandardene i siste avdeling. En lanseringskonsert en perfeksjonist verdig.

– Jeg har aldri vært fornøyd. Noensinne. Jeg kunne ha revidert i all evighet, sier komponisten, pianisten og skribenten når vi flere måneder seinere befinner oss på kontoret hans på Nesbru i Asker.

– Torturkammeret eller tilfluktsrommet – alt ettersom, kommenterer han tørt.

Fra kontorstolen ser Helge inn i en dataskjerm og et verdenskart som dekker hele veggen. Ellers spartansk innreda, lysstoffrør i taket, noe som kan minne om en sovebenk bakerst i rommet, et kjøleskap med vin som han tilbyr fra pappkrus.

– Når man først får en sånn sjanse, til å stille i et intervju, vil man gjerne si noe ålreit, sier han.

I forkant av besøket har han derfor skrevet ned mange av tankene sine, formulert dem presist og stringent. Muligens ser han seg tydeligere på papiret.

– En totalitær tenkning jeg ikke vil være med på

I bøkene Smaken av mørnet tid og Når tiden er inne, er det alltid for seint møter vi den intellektuelle Helge. Tekstene er slik vi mistenker at han etterstreber å være i dette intervjuet; klartenkte, spissformulerte, tankevekkende observasjoner av verdenen vi lever i og historien vi er en del av. Med ironisk treffsikkerhet tar han tak i vedtatte sannheter og rister meninga ut av dem. «Kunsten har aldri vært så perifer i noen samtid som etter at den oppdaget at det var samtidskunst den helst ville være.» Helge synes samtidskunstbegrepet er problematisk, til de grader at han mener vi bør kaste det på skraphaugen. Det tilhører en forgangen epoke.

– I modernismen oppsto ideen om at kunsten skulle speile samtida, men på en bestemt måte. For å være sann måtte den vise fram konfliktene, det heslige, det som var stygt. Den tenkemåten henger fremdeles igjen i kunsten og har gitt mediekulturen fritt spillerom på vulgærfronten. Hvis man tar monopol på en bestemt type speiling, mener jeg alle bør se at det er en form for totalitær tenkning. Det vil jeg absolutt ikke være med på, sier Helge og bruker operasjangeren som eksempel:

– Den såkalte «samtidsoperaen» er full av blod, gørr, fornedrende seksualitet og kolossale stålrørskonstruksjoner. Jeg har aldri opplevd den estetikken som virkelighet, snarere som manér. Uansett hva du gjør som kunstner, speiler du samtida. Hvis du absolutt vil bygge stålrør og vise fram rumpestumper, må du gjerne gjøre det, men ikke påstå at det er virkeligheten. Verden er mye større enn som så. Vår tids meningstap, vold og perversiteter er vel intet spesielt sammenlignet med menneskenes lidelser gjennom århundrene før oss. Vi må videre nå.

– Kunstmusikken bør ikke bli en akademisk disiplin

Ja, videre. Helge tar en titt i notatene sine for å forsikre seg om at vi holder oss på sporet.

– Kunsten kan være tragisk, pervers eller vakker. Men den dypere mening i kunsten er for meg en slags forsoning. En forsoning som ikke finnes i det virkelige livet.

Han sier at han ser på sitt kulturelle engasjement som kontrapunktisk.

– Slik har jeg mye til felles med avantgardismen, der motstand og friksjon er kjerneverdier i kunsten. Men i motsetning til et sånt disharmonisk prosjekt, kan vi se på kontrapunktet som et harmonisk prinsipp. Det er selve motoren i en større ambisjon om balanse, klarhet og helhet.

Torgny Skogsrud

Helge mener at kunsten må ha en rolle som meningsbærer i samfunnet.

– Og den rollen har den nå gitt fra seg til populærkulturen. Jeg har foreslått å betrakte kunsten og sammenhengen den står i som en form for økologi, den må ha et habitat. Dagens samtidsmusikk har ikke noe habitat, den finnes ikke i mediene eller i offentligheten, den eksisterer først og fremst som en akademisk disiplin. For å ta tilbake habitatet må vi finne fram til en måte å kommunisere på som beveger mennesker, sier han, og forsøker å foreslå hvordan kunstmusikken kan gjøre nettopp det:

– Den postmoderne desperate flørtingen med popkulturen bare understreker hvor betydningsløs samtidskunsten er. Kanskje bør vi prøve å gjenerobre noen rituelle funksjoner som knytta musikken til samfunnet? Kan vi skape moderne musikk som fungerer i begravelser og nobelseremonier? Eller musikk for film og teater?

Et stort prosjekt og den vanskelige starten

I «tilfluktsrommet/torturkammeret» blir musikken til. Nå holder han på med det største prosjektet hittil. Det har strukket seg over flere år, og starta med Sanger fra Livets Jord for Det Norske Kammerorkester i 2011. Siden er det blitt del av en pianokonsert, Bloom, for Christian Ihle Hadland, siste etappe er en Concerto Grosso på rundt en time med KORK og fem solister, Songs from the planet of life. Alle følger i sporene etter Mahlers Das Lied von der Erde. Startpunktet var en konsertopplevelse i Universitetets aula for mange år siden.

– Det var da jeg hørte stykket live for første gang, og leste teksten i programmet. Jeg var overveldet. Det er et stort melankolsk kunstverk, ispedd berusende lykke. Men først og fremst er det en klagesang over meningsløsheten i livet. Jeg tenkte at det kanskje var mulig å bruke teksten til min egen musikk, fordi den uttrykker en følelsesmessig grunnstemning som jeg har sjøl.

De kinesiske diktene fra middelalderen, som også er utgangspunktet for Mahlers verk, er i førersetet når musikken blir til. Arbeidet har kosta tid, krefter, og ikke minst penger. Nærmere 120 000 kroner har han spytta inn fra egen lomme. Uten garantiinntekt hadde mange av prosjektene hans stått urealisert.

– Går du på jobb hver dag?

– Ja. Jeg kommer hit i tolv-ett tida, og sitter ofte til rundt ti om kvelden. Spesielt med et så stort prosjekt som dette. Fullt symfoniorkester, solister. Det er vanskelig, huffameg!

– Du holder konsentrasjonen så lenge altså?

– Ja, i innspurtsperioder blir det gjerne sånn, sier Helge og ser ned på arkene han har foran seg.

– Grubler, strever, tviler, står det her.

– Hva er det du tviler på?

– På meg sjøl.

– Om det er bra nok?

– Ja, og på prioriteringer. Du har så mange valg. Dette er en klisjé selvfølgelig, men jo lenger du kommer inn i stykket, jo mer blir du styrt av retningen du har valgt. Da er det så mange parametere som er fastlagt, musikken overtar, alt du har gjort før får konsekvenser. Den morsomste delen kommer når du nærmer deg slutten, når du kan jobbe med detaljer, instrumentering, dynamikk og «kalibrering». Men det er også veldig vanskelig, det må jeg si.

Om slutten går lett, er det desto tyngre å starte:

– Da er jeg så dum, eller ambisiøs, tenker at alt må bli perfekt og vanvittig bra! Så det første jeg har her, det kan jeg ikke bruke. Sånn holder jeg på: Nei, det kan jeg ikke bruke! Nei er’u gæren! Det der kan jeg ikke bruke. Dette skal jo være helt spesielt! Til slutt er det gått så lang tid at ja, men jeg får jo bare bruke dette her da! Det er faktisk sant altså, at det er sånn, sier Helge og humrer litt av seg sjøl.

Og det er nå han forteller at han aldri har vært fornøyd med det han har skrevet. Noensinne. At han kunne ha revidert inn i evigheten.

Torgny Skogsrud

Vidunderbarnet og traumet som endra alt

Denne utilfredsheten, følelsen av aldri å komme helt i mål, kanskje har den røtter i det Helge beskriver som et traume.

– Jeg skulle bli pianist. Levde den der Mozart-tilværelsen som jeg tror veldig mange vidunderbarn lever i.

Helge sang reint før han kunne snakke, hadde og har absolutt gehør stemt en halvtone for lavt etter pianoet hjemme, og ble løfta fram som musikalsk begavelse fra tre-fire års alderen. Framtida og ambisjonene var lagt. Men i tenåra slutta fingrene å gjøre det hodet og intuisjonen ville.

– Jeg husker første gang jeg opplevde det som et virkelig problem: Jeg satt og øvde til Ungdommens pianomesterskap, øvde og øvde og fikk ikke til fraser som halvparten så gode pianister kunne spille.

Helge har et nevrologisk problem som rammer høyresiden av kroppen. Muskelsignalene går i ball, og særlig fjerde og femte finger er svake og ustyrlige.

– Det var lite kunnskap om disse tingene da jeg var i tenårene. Noen leger mente det var angst og «hysterisk» betinget, forteller Helge.

Siden har diagnosene vært mange og behandlingene mer eller mindre gode. Han har vært hos spesialister i Tyskland, fått Parkinson-medisin og Botox, som førte til at høyrearmen var lam i nærmere et år. Men han har aldri slutta å spille.

– Jeg har aldri gitt helt opp, for jeg synes det er så fantastisk å musisere, spesielt med andre musikere. Derfor har jeg trent mye, nå i det siste spesialøvelser for fingrene og høyresiden.

Hver morgen trener han for å løse opp fastlåste muskler. Så setter han seg ved pianoet og gjør øvelser før han går på kontoret.

– Det verste for meg var nok at jeg spilte såpass bra at folk ikke trodde jeg hadde noe problem. Jeg hadde jo helt andre ambisjoner for spillinga. Det du hører på platene mine høres helt greit ut, men det er med veldig mye strev jeg gjennomfører, og med masse rare fingersettinger. Enkelte små lyriske stykker av Grieg eller Bach-invensjoner, det kunne jeg ikke. I det siste har jeg klart å spille starten av Til Elise med fjerde og femte finger. Det er et steg framover.

– I am half a man, har jeg tenkt mange ganger. Livet hadde vært mye lettere uten dette selvfølgelig…

– Men hadde du komponert så mye?

Han drar på det.

– Neei, antakeligvis ikke. Og det er helt fantastisk å skape musikk – om du får det til! Det var jo det jeg ville da jeg drømte om å være Mozart som fireåring: å bli komponist.

Outsideren. Nei, bysideren.

«Alt henger (ikke) sammen», skribler Helge på et ark.

– Jeg opplever mye i paradokser, det skjønner du kanskje av bøkene mine, sier han ivrig.

Ekstra tydelige er paradoksene i ham sjøl. Den slagferdige samfunnsrefseren som synes i tekstene står i sterk kontrast til den milde varmen han utstråler når man møter ham. At virkeligheten er sammensatt, opplevde han allerede som barn. Helge vokste opp med en sterkt kristen mor som var med i Jehovas vitner og en politisk engasjert far som var pasifist og agnostiker.

– Jeg har angst for mye, også for enkelte miljøer. Jeg er ingen «insider» i komponistmiljøet og har aldri vært en del av jazzmiljøet. Jeg står på siden, på godt og vondt. Ulempen er at du blir litt usynlig, og veien framover blir tyngre. Det fins et viktig nettverk mellom Norges musikkhøgskole, Norsk Komponistforening og Ultima som jeg aldri har vært en naturlig del av. I den trekanten er det mye posisjonering og makt som forgreiner seg utover til symfoniorkestre og festivaler i Norge og i utlandet. Noen har opplagt for stor innflytelse i den sfæren. Men det er vanskelig å unngå. Slik formes jo det bestående, og uten det bestående ingen outsidere, sier Helge og korrigerer seg sjøl:

– Outsider er kanskje et sterkt begrep. I et intervju kan det bli nærmest patetisk, så jeg vil gjerne at det blir formulert slik at det ikke blir for ambisiøst, for høystemt. Bysider, har jeg liksom tenkt at jeg er, forklarer han.

– Og helt outsider har du kanskje heller ikke vært?

– Nei, innrømmer han:

– Jeg har vært veldig heldig og fått jobbe med de beste musikerne og solistene i landet. Så litt insider er jeg da også.

De ufrie kunstnerfellesskapene

Bakerst i boka Smaken av mørnet tid kan vi lese en fornøyelig tekst som litteraturprofessor og forfatter Per Thomas Andersen har skrevet om sin venn og studiekamerat Helge Iberg. Her står blant annet: «Jeg tror Helge har et frihetsprosjekt.»

– Jeg har alltid vært i opposisjon til det rådende, har en sterk individualisme og motvilje mot å bli dirigert utenfra. Men jeg tror kanskje at alle, og spesielt kunstnere, opplever at de har et frihetsprosjekt. Å skape noe fra scratch er frihet. Kant mente jo at friheten kun finnes i det skapende øyeblikket. Hvis du da greier å være original, eller gjøre noe som kommer innenfra, tar du del i den friheten. Det paradoksale er likevel at kunstnerfellesskapene er fulle av ufrihet. Som i akademia gir karrierebygging, autoritetsfrykt og populære trender grobunn for sterk selvsensur. Kulturen har også sin biologi. Flokkinstinktene styrer oss, sier Helge.

Så hvem er Helge Iberg? En samtidskunstner som ikke kan fordra samtidskunst?

– Dersom en samtidskunstner er en som artikulerer samtidas muligheter og utfordringer, er jeg kanskje en samtidskunstner. Både som partiturkomponist, improviserende musiker og en som reflekterer over sin egen tid. Men en kunstner behøver ikke nødvendigvis gjøre det. Han kan gjøre som Johann Sebastian Bach og lage reaksjonær musikk til Guds ære, uten å bry seg en døyt om ungpionerenes mas om hvor gammeldags polyfonien var blitt. Og det gikk jo ganske bra, får man si.

Helge Iberg

F. i 1954 i Skien. Har Statens garantiinntekt for kunstnere.

Komponist, pianist og skribent. Spiller og skriver både jazz og samtidsmusikk.

Holder på å ferdigstille et plateprosjekt med KORK og solister, Songs from the planet of life.

Har gitt ut en rekke CD-er og medvirket på mange utgivelser. Blant egne utgivelser kan nevnes ReHumaniZing og Never ending West Side Story (jazz).

Har gitt ut to bøker: Smaken av mørnet tid og Når tiden er inne, er det alltid for seint.

Har mottatt Prix Italia. Årets verk og tekst, NOPA. Nominert til Spellemannprisen 1991 og -94, Edvard-prisen 2001 og -16.

viljen i strid med seg selv

Hvorfor utsette seg for de rettferdiges harme, når sjelen strekker seg i udelt velbehag etter det minste tegn på aksept og forsoning?

Fra boka Når tiden er inne, er det alltid for seint

varefakta – innenfra og ut

Kjerne!, indre konflikter, ytre sjenanse, et syltynt lag av tilsynelatende selvsikkerhet (som brister ved den minste anspennelse innenfra, eller sosiale fordring utenfra).

Fra boka Når tiden er inne, er det alltid for seint

essens

En kjerne av ubestikkelighet i personligheten.

Fra boka Når tiden er inne, er det alltid for seint

en intellektuell

er en som ikke tror alt han leser. Særlig hvis det er andre intellektuelle som har skrevet det.

Fra boka Når tiden er inne, er det alltid for seint

{"407918":{"type":"l","url":"/image-3.407918.eb31c4a57f","cap":"{b1}","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"408528":{"type":"m","url":"/image-3.408528.2b5495d182","cap":"","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"tittel":{"color":"#ffffff","fontsize":"122","bgc":"#000000","bgo":1,"bgh":"100%","shadow":true},"fb":[{"type":"f1","title":"Helge Iberg","closed":false,"place":"– En totalitær tenkning jeg ikke vil vær"},{"type":"f2","title":"viljen i strid med seg selv","closed":false,"place":"Han sier at han ser på sitt kulturelle e"},{"type":"f2","title":"varefakta – innenfra og ut","closed":false,"place":"Outsideren. Nei, bysideren."},{"type":"f2","title":"essens","closed":false,"place":"Et stort prosjekt og den vanskelige star"},{"type":"f2","title":"en intellektuell","closed":false,"place":"De ufrie kunstnerfellesskapene"},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"si":[{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""}],"us":[{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"lpage":{"exist":false,"color":"#000000"},"cpage":{"iscpage":false,"mpage":""}}