Monica Strømdahl

Mellom gate og katedral

PORTRETTET: Musikken fikk et annet alvor da Solfrid Molland så romfolket spille for livet.
2017111309050520171116093618

marte@musikkultur.no

Gamlebyen i Nice: Sval sommernatt i 1998. Hun husker det tydelig. En sped brasiliansk jente som sjonglerer flammer mot den mørke himmelen. En pianist som spiller fra planet av en liten lastebil. Sjongløren beveger seg i takt med den langsomme musikken. Den kommer fra alle gatehjørner i denne delen av byen – minner om en kulisse fra en romantisk fransk film.

{f2}

Det er i denne scenen vi finner Solfrid Molland, i rollen som gatemusikant, med trekkspill på magen og sigøynersanger fra munnen. Lykkelig uvitende om at opplevelsene fra gata i Nice skal farge alt hun seinere holder på med som musiker og komponist.

Da romantikk ble alvor

– Jeg hadde så lyst til å synge!

Solfrid har tilbakelagt åtte år med pianostudier, spiller klassiske konserter og jobber som akkompagnatør når hun bestemmer seg for å sette seg på flyet til Sør-Frankrike.

– Jeg hadde koret for andre artister, men turte ikke å synge aleine på scenen, forteller hun.

Gate og katedral: – Jeg tenker at musikken min, det jeg jobber med, ligger i skjæringspunktet mellom gate og katedral. Det jeg lager bunner i en dyp kjærlighet til den europeiske kulturarven, sier Solfrid Molland.

Gate og katedral: – Jeg tenker at musikken min, det jeg jobber med, ligger i skjæringspunktet mellom gate og katedral. Det jeg lager bunner i en dyp kjærlighet til den europeiske kulturarven, sier Solfrid Molland.

Monica Strømdahl

Motivasjonen for å bli gatemusikant i Nice er derfor drevet av ønsket om å bli trygg på å synge i et miljø der ingen kjenner henne. Hun tar med seg trekkspillet, en venninne på gitar, og arsenalet av sigøynerviser hun har sunget siden hun var ung. Men når hun endelig står der, i de brosteinsbelagte gatene, blir romantikk brått til alvor.

– Jeg så rumenske gatemusikere med rombakgrunn som spilte for livet. Vi trengte ikke å samle inn penger, men de spilte for å få mat på bordet, og plutselig fikk den musikken jeg hadde elska og følt meg hjemme i, et helt annet alvor. Jeg tror det var her engasjementet mitt starta, med å jobbe for romas rettigheter, videreformidle det sterke og flotte i den kulturen, det spirituelle i musikken deres, sier Solfrid.

Siden har hun samarbeida med det kjente rumenske ensemblet Taraf de Haidouks og med gatemusikanter av rom, på konserter, turneer og plateinnspillinger.

https://www.youtube.com/watch?v=GZeRMzBZmGE&list=PLjyH_vMjktCOdB4xTJaXkM-DSYwKg66n9&index=11&t=0s

Å svømme over Atlanterhavet

Oslo domkirke, 2017: Noen minutter forsinka, har pressa inn et planleggingsmøte sånn på tampen, roter i veska etter sminken hun ikke har rukket å legge på. Ja, det er lett å mistenke Solfrid Molland for å ha en del jern i ilden. Hun innrømmer også at en av de største utfordringene ved dette livet, frilanser på heltid, er balansen mellom hvile og arbeid.

– Og å leve med den uroen som oppstår når jeg starter nye prosjekter. Musikere er entreprenører, og usikkerheten er en naturlig følge av å bevege seg inn i et nytt landskap, sier hun.

– For noen netter siden drømte jeg at jeg la på svøm over Atlanterhavet. Jeg visste at det var helt urealistisk, men så var det en liten stemme som sa at dette kan gå bra. Litt den følelsen har jeg når jeg setter i gang nye prosjekter. Kanskje er det også derfor jeg ofte føler meg trygg på scenen, fordi jeg har svømt over Atlanterhavet for å komme dit?

Musikken er min religion.

Mellom gate og katedral

Hun har satt seg ned på andre siden av bordet i kjelleren under Oslo domkirke. Legger to A4-ark foran seg, noterer hvis det dukker opp formuleringer hun vil huske. Møtestedet er ikke tilfeldig. Solfrid har tilbrakt mye tid her og i andre kirker.

– Jeg tenker at musikken min, det jeg jobber med, ligger i skjæringspunktet mellom gate og katedral. Det jeg lager bunner i en dyp kjærlighet til den europeiske kulturarven. Fra den klassiske kunstmusikken, som jeg har studert, via den europeiske folkemusikken, til sigøynermusikken, som stammer fra et paneuropeisk folk med indiske røtter, som beveger seg over landegrensene i Europa. Jeg prøver å lage en bro mellom disse sjangrene, derfor inviterer jeg ofte med meg improvisasjonsmusikere. Sammen med dem er det lettere å bygge den broa, sier hun.

Å låse seg inn i en kirke om natta

Det er stille i kirkas kjeller, bare trikkene som rister forbi i gatene over oss minner om at vi befinner oss i en stor by. Kirkerommet har vært viktig, både personlig og musikalsk. Men den første kirka hun fikk et forhold til, var en ganske annen enn den vi sitter i nå. Førre kirke, en liten hvitmalt en. Du møter den når du kommer inn til Førresfjorden. En gang var den bygdas senter, omkransa av bedehus, ungdomshus, handelslag, bank og frisør. Nå ligger den i et veikryss og bærer aleine hele bygdas historie. Går du inn, lukter det av tepper og tre, og kanskje er du så heldig å få høre Solfrid øve på pianoet. Hun har låst seg inn med nøkler fra organisten, hennes far. På den tredje og siste plata, Forvandling – den eneste med kun Solfrids egen musikk, kan vi høre et stykke dedikert til den lille trekirka.

Forvandling: Fra innspillingen i Kulturkirken Jakob, f.v. Torbjørn Økland, Hayden Powell, Solfrid og Mats Eilertsen.

Forvandling: Fra innspillingen i Kulturkirken Jakob, f.v. Torbjørn Økland, Hayden Powell, Solfrid og Mats Eilertsen.

Jørgen Nordby

– Jeg liker å være der om natta, da er det som man kjenner historien som sitter i veggene. Alexander Kielland-ulykka, der vi mista sju mennesker, da var det kirka man gikk til. Det var der man døpte barna sine, der folk ble viet og begravd. Det er en nydelig altertavle der inne, der det står «Ecce Homo», som betyr «se det mennesket», forteller Solfrid.

Stykket Min katedral – Førre kirke er inspirert av Bachs musikk, som hun ofte hørte faren spille i kirka.

– Det starter med et sitat fra en gammel folketone fra Nord-Rogaland, Det skjedde i de dage, som handler om et forlis utafor Røvær i 1898. Så beskriver jeg kirka sett ovenfra, fra verdensrommet, den lille hvite kirka, før vi trer inn i kirkerommet med en liten salme jeg har lagd, nye temaer og variasjoner kommer til. Til slutt trekker jeg meg ut og ser igjen kirka fra et sfærisk perspektiv.

https://www.youtube.com/watch?v=GZeRMzBZmGE

Motvillig kirkemusiker i St. Blaise

Men dette er på langt nær det eneste stykket hun har skrevet til en kirke. Igjen må vi ta turen tilbake til Nice i 1998.

– Da vi var gatemusikanter, fikk vi høre om en musikkfestival i en by som lå oppi fjellene et par timer fra Nice, St. Blaise. Vi dro dit og overnatta i et lite kloster. Da vi kom til festivalen neste morgen, ble vi møtt av noen vakter som kom løpende mot oss: «Hvor bor dere?» «I klosteret.» «Fint, da skal dere holde konsert i kirka klokka ti i kveld!»

De to venninnene kom ingen vei med argumenter om at de var gatemusikanter, ikke kirkemusikere, og måtte pent avfinne seg med å bli en del av festivalens program. Etter å ha fått mat og vin, ble de dytta inn i kirka klokka ti.

– Det var en nydelig katolsk kirke med jomfru Maria-statuer og levende lys. Foran alteret sto to høyryggede stoler med rød plysj, og der satt vi og dingla med beina, minnes Solfrid.

Snart var kirka nesten full.

– Da alle var gått, satt jeg der, litt fortumla og lykkelig over det som hadde skjedd, og det var da jeg gikk til pianoet og lagde Cathédrale St. Blaise, mitt første katedralstykke. Det var sånn det begynte.

Vendepunktet: – Jeg så rumenske gatemusikere med rombakgrunn som spilte for livet. Vi trengte ikke å samle inn penger, men de spilte for å få mat på bordet, og plutselig fikk den musikken jeg hadde elska og følt meg hjemme i, et helt annet alvor, sier Solfrid om erfaringene som gatemusikant i Nice.

Vendepunktet: – Jeg så rumenske gatemusikere med rombakgrunn som spilte for livet. Vi trengte ikke å samle inn penger, men de spilte for å få mat på bordet, og plutselig fikk den musikken jeg hadde elska og følt meg hjemme i, et helt annet alvor, sier Solfrid om erfaringene som gatemusikant i Nice.

Monica Strømdahl

Tidkrevende instrumentalstykker og kjappe låter

Katedralstykkene går som en rød tråd gjennom hele Solfrids produksjon.

– Mens låtene mine kan være komponert på noen minutter, bruker jeg lang tid på disse instrumentalstykkene. Jeg tilbringer mye tid inne i kirkene, leser om historien, leiter etter folkemelodier som jeg ofte tar utgangspunkt i, og så bruker jeg som regel en klassisk storform som jeg legger til grunn. I for eksempel Catedrala Stavropoleos, fra albumet Musikken er mitt fedreland, er utgangspunktet variasjonsformen passacaglia. Her gjentas et bassostinat over fire takter gjennom hele stykket, mens de andre stemmene går videre i nye variasjoner. Dét er storformen, og så leker jeg meg innafor den, forklarer Solfrid.

Låtmaterialet derimot, krever kun livets research.

– En gang da jeg fulgte noen venner ut, de hadde spist fårikål hos oss, så dukka det opp en melodi på de to minuttene det tok å gå fra trikken og inn døra. Den ble til Hos deg, en sigøyneraktig låt, lagd i ren glede over gode venners selskap.

Utvider katedralprosjektet

I 2017 har Solfrid Statens kunstnerstipend for å utvide katedralprosjektet til å omfatte flere religioners hellige bygg. Arbeidet skal resultere i plate og konserter, og ferdigstilles i løpet av de neste to åra. Nå er det jødedommens og muslimenes hellige hus som skal tolkes musikalsk, i tillegg til kirker.

– Det jeg gjør nå er å besøke ulike hellige rom, lese ulike religiøse skrifter og lytte til jødisk og arabisk folkemusikk, forteller Solfrid.

Åsted for to av komposisjonene blir mest sannsynlig synagogen i Oslo og en moské i en fjellandsby utafor Istanbul i Tyrkia. Arbeidet innebærer også å samle tekster om fred fra kristendommens, jødedommens og islams hellige skrifter.

– Jeg skal framføre én folkemelodi fra hver tradisjon, i tillegg skriver jeg melodier til tekster inspirert av de ulike hellige skriftene. Men kjernen i prosjektet er å skrive musikk inspirert av de ulike religionenes hellige hus.

– Religionenes inderlighet berører meg

Vi går opp en etasje, inn i kirkerommet i Oslo domkirke. En tigger sitter i stillhet på en av benkene, en japansk turist tar bilder av hver centimeter, en gutt og en far tenner et lys.

– Om det er en synagoge, kirke eller en moske, jeg blir berørt av den inderligheten mange viser når de går inn i disse rommene. Vi vet ikke hvor vi kommer fra og vi vet ikke hvor vi skal. Vi kan tro, men vi vet ikke. Det å håpe at det er noe større enn oss, det å bygge fantastiske hus for å tilbe noe vi ikke vet finnes, det at voksne sterke menn bøyer seg på kne og ber om hjelp i en fortvilet situasjon. Det ligger en inderlighet her, en overgivelse og et håp som berører meg sterkt. Kanskje det er en fellesnevner for oss mennesker – alle ønsker vi et godt liv for oss sjøl og de vi er glade i.

Med hele seg: Kirkerommet har alltid vært viktig for Solfrid. Her fra Oslo domkirke, der hun har holdt mange konserter.

Med hele seg: Kirkerommet har alltid vært viktig for Solfrid. Her fra Oslo domkirke, der hun har holdt mange konserter.

Monica Strømdahl

Men der andre velger religion, velger Solfrid musikken.

– Musikken er min religion. Gjennom musikken forstår jeg verden, uttrykker meg og kommer i kontakt med det spirituelle. Jeg ønsker at vi mennesker kan gå inn i de hellige byggene med hele oss, uansett hva vi tror på, være hele mennesker av kjøtt og blod. Og at vi kan bringe noe av den roen, og kanskje følelsen av helhet, med oss ut på gata igjen. Det er dette jeg mener med møtet mellom gate og katedral. Og det er det jeg prøver å få til sjøl, å la hverdagen og det spirituelle møtes, å finne den balansen.

– En beveggrunn for prosjektet ditt er vel også et sosialt og politisk engasjement?

– Ja, rett og slett. Vi trenger kunnskap om andres religioner, mange kjenner for eksempel ikke til de vakre humanistiske tekstene om fred og medmenneskelighet i de islamske skriftene. Og ved å kjenne og gjenkjenne det felles menneskelige, er det vi frykter kanskje ikke så farlig likevel. Det er et slags fredsarbeid, sier Solfrid.

Tilbake til de russiske røttene

Parallelt med katedralprosjektet, jobber Solfrid med en plate og et konsertprosjekt med russisk sigøynermusikk. En musikk hun har hatt et sterkt forhold til fra hun var barn.

– Mamma kjøpte en plate med russisk folkemusikk som hun lyttet mye til i en periode da det hadde skjedd noe som var tungt for henne. Musikken traff meg veldig. Jeg var tre år og det russiske tonespråket ble mitt univers. Da jeg seinere hørte russisk sigøynermusikk var jeg solgt, forteller Solfrid.

I år var hun den første norske sangeren som fikk opptre på russisk-norske Raya Bielenbergs sigøynerfestival Yagori i Oslo. Barnebarna til Raya, gitaristene Peter og Aleco Ivanovitch Bielenberg spilte med henne.

– Med de gutta i ryggen på de russiske sigøynersangene, som jeg har hørt siden jeg var ung, som jeg bare elsker, men ikke har hatt noen å spille med – jeg følte at jeg fløy!

Musikalsk folkeopplysning

Sjøl om Solfrids engasjement for romfolk og sigøynere bunner i en kjærlighet til musikktradisjonen, tilbyr hun også et alternativ til medienes vinklede virkelighet fra konsertscenen.

Samspill: Solfrid Molland med Georghe (bak) og Valentin Vasile (på fiolin) i Bucuresti, deres hjem.

Samspill: Solfrid Molland med Georghe (bak) og Valentin Vasile (på fiolin) i Bucuresti, deres hjem.

Erlend Berge

– Jeg føler at jeg, sammen med musikere som Valentin Vasile, har drevet folkeopplysning. Vi har holdt utallige konserter hvor vi har fortalt om romas viktige rolle som kulturbærere i Europa. Uten dette folket hadde vi verken hatt flamenco eller string-swing. For ikke å snakke om alle de store klassiske komponistene som Brahms, Liszt og Bartok, som var inspirert av sigøynermusikken. Fra scenen forteller vi også historiene til musikerne. Georghe Vasile-Buzoianu, faren til Valentin, har ved å spille på restauranter og på gata i Norden, gitt høyskoleutdanning til alle de fire barna sine. Tre av dem har konservatorieutdanning og én har utdanning i medier og kommunikasjon. Det er en litt annen side enn det som kommer fram i avisene. Dette er gatemusikanter som har stått på Oslo S. Eller så forteller jeg om en annen samarbeidspartner, saksofonisten Ion Rasturnel, at han fram til revolusjonen i Romania var fast ansatt i Ceausescu sitt statsensemble, er oldefar til seks, spiller minst åtte timer hver dag, i kulde, regn og snø, og er hovedforsørger for sin familie i Romania, sier Solfrid, som mener musikk «har sprengkraft» i møte med andre mennesker.

– Musikken treffer de dype lagene i oss og kan berøre oss på en måte som ord ikke kan.

https://www.youtube.com/watch?v=07OlslKeyV4&list=PLjyH_vMjktCOdB4xTJaXkM-DSYwKg66n9&index=5&t=0s

Solfrid Molland

• Pianist, sanger og komponist.

• F. 1967. Vokste opp i Førresfjorden i Tysvær. Bosatt i Oslo.

• Har gitt ut tre album, Katedral for tapte drømmer (2011) med bl.a. det rumenske ensemblet Taraf De Haidouks, Musikken er mitt fedreland (2014) med flere gatemusikanter, og Forvandling (2016) med utelukkende hennes egne komposisjoner og låter. Alle på Kirkelig Kulturverksted.

• Fikk i 2015 Oslo Bys Kunstnerpris for sitt musikalske arbeid med gatemusikere i Oslo.

• Holder foredrag sammen med mannen, forsker Are Vegard Haug ved NOVA, om romfolks musikk og historie i Europa.

• Utstrakt konsert- og turnévirksomhet. Har Statens kunstnerstipend. Holder for tida på med et prosjekt der hun skriver musikk inspirert av kristendommens, jødedommens og islams hellige rom. Og et plate- og konsertprosjekt med russisk sigøynermusikk.