Ingvild Festervoll Melien

Halldis’ hengivelse

PORTRETTET: Halldis Rønning var besatt av å bli dirigent. Nå er hun besatt av å utvide repertoaret.
2017122110085420171221101606

Inne i den lille, kjølige hytta sitter Halldis Rønning og veiver i lufta med begge armene. Hun former raske firkantede strukturer som går over i lange, runde bevegelser, ansiktet har et lattermildt-teatralsk uttrykk når hun hermer det gammeldagse riksmålet til dirigentforfader Olav Kielland, hever stemmen og proklamerer «Naturen har ingen rette vinkler!».

Uttrykksbehovet

Hun ler høyt. Vi har spurt hvordan man kan høre at det er Halldis som dirigerer. Det hun nettopp beskrev var organisk dirigering, det stikk motsatte av å slå takter som en metronom. Svaret viser seg å være ganske typisk for Halldis’ måte å utrykke seg på: Hun begynner med ord, før kroppen mer og mer tar over snakkinga. Hun viser og understreker med hendene. Hun lener seg fram og tilbake på stolen, vrir seg litt, lener seg over bordet, legger beina i kors og løsner opp, ansiktet skifter og stemmen legges opp og ned – hele kroppen oser av vilje til formidling. Omtrent dette er det som gjorde henne til dirigent.

– Jeg hadde mye selvtillit og et behov for å uttrykke meg, for at min stemme skulle bli hørt, sier Halldis.

Hun lagde et notat allerede i 18-årsalderen: «Jeg vil uttrykke det uutrykkelige».

{f2}

Besettelsen

Fra hun var 13 var det egentlig bare én ting som var viktig: Å bli dirigent. Hun fikk prøve seg i rollen på et kurs, og dermed var det gjort.

– Det var fantastisk – det var en rus å stå der og være i musikken, å kunne påvirke den med mine bevegelser – jeg var helt fjetret i flere uker etterpå! Så ble det som en besettelse.

Dermed var skjebnen beseglet, og livet ble målretta jobbing: Først måtte hun bli fiolinist på profesjonelt nivå, for så å kunne bli dirigent.

– Jeg spilte, leste og lærte hele tiden. Alle ferier og alltid. Deretter var det ni år med studier. Iblant kunne jeg nok tenkt meg å gjøre andre ting, men da var det bare «nei, jeg har jo bestemt meg», forklarer Halldis og hånda kutter i lufta med raske bevegelser – tsjapp-tsjapp-tsjapp – slik var livet.

Og i 2006 fikk Norge sin andre kvinne med dirigentmaster uteksaminert fra Musikkhøgskolen. Kun Cathrine Winnes var før, ett år tidligere.

– Jeg ble bitt av basillen. Jeg tror de fleste dirigenter vet hva det handler om – du klarer ikke å slutte. Jeg planla å slutte da jeg fikk barn. Men det klarte jeg ikke, og det er jeg jo glad for.

Første kvinne: Halldis var første kvinne som dirigerte i Hanoi Opera House i 20016. For mange år siden kastet hun dirigentpinnen.

Første kvinne: Halldis var første kvinne som dirigerte i Hanoi Opera House i 20016. For mange år siden kastet hun dirigentpinnen.

Privat

Ut av sentrum

Hun har tatt oss med til en hytte hun bruker til forberedelser, en god busstur fra Bergen sentrum og så et lite kvarter til fots – opp, opp, opp. Her sitter hun mest på sommeren, og nå, når høsten har skrudd ned temperaturen, må vi lete etter stikkontakter til en liten varmeovn og en lampe – og til alt hell er det nok strøm til begge deler.

Halldis bor ti minutter unna den lille røde hytta som hun leier, og er bevisst på at å bo her, utenfor sentrum, er et livskvalitetsvalg.

– Vi har valgt å leve uten bil og bor i leilighet. Vi kunne kjøpt hus, men har prioritert å ha bedre tid til ungene. Nå grubler vi på om vi er i ferd med å vokse ut av leiligheten, men vi setter jo pris på den fleksibiliteten det gir oss. Min mann jobber i kulturskolen og jeg frilanser, og det å bo sånn gir oss stor frihet til å drive kunstnerisk arbeid.

Det viktigste er å stole på sin egen smak.

Førstedama

Halldis fikk mye oppmerksomhet de første årene – hun var ung, hun var første kvinne som dirigerte Vietnam Nasjonale Symfoniorkester i Hanoi, hun var første kvinne som ble assistentdirigent i Bergen Filharmoniske Orkester.

Hun var ettertraktet, travel og overalt. Mens hun jobba i Harmonien, kunne man se henne dirigere i baksetet på drosjer – hvert sekund måtte utnyttes. Men tid til å puste ble det ikke. Hun tok en lang pause da hun fikk tvillinger for ti år siden, en kortere da barn nummer tre kom, og de siste årene har det vært atskillig mer stille rundt henne.

– Når man har kjørt sånn på for å nå et mål, må man nok gå noen runder etterpå og tenke seg litt om, sier Halldis.

– Ble det litt mye?

– Nja... det ble litt mye, og samtidig følte jeg nok at jeg ble presset inn i, eller fulgte opp en forventning om, en slags identitet som... ikke var helt meg. Jeg ønsket aldri å kaste meg på den karusellen med å ha agent og reise hele tiden, sier Halldis.

Hun forklarer at hun trenger tid mellom slagene til konsentrasjon og kreativitet. Dessuten var det noe som ikke helt rimte med å være fulltids fetert dirigent.

– Jeg har gått gjennom en lang personlig prosess for å finne ut hva jeg vil gjøre, hvordan jeg vil ha det. Jeg jobbet så ekstremt målrettet for å bli dirigent, og både jeg selv og andre hadde ganske klare forventninger til hva livet mitt skulle bli. Jeg har brukt lang tid på å finne ut av dette. Men nå vet jeg hva jeg vil, sier Halldis.

– Hva vil du?

– Jeg elsker å dirigere, og vil alltid gjøre det. Men jeg har også behov for å være kreativ, utover det å dirigere. Som fulltidsdirigent hadde jeg noe i meg som ikke ble fornøyd.

Bitt av dirigentbasillen: Jeg tror de fleste dirigenter vet hva det handler om – du klarer ikke å slutte, sier Halldis Rønning.

Bitt av dirigentbasillen: Jeg tror de fleste dirigenter vet hva det handler om – du klarer ikke å slutte, sier Halldis Rønning.

Ingvild Festervoll Melien

Det kreative behovet

Forløsningen kom i form av vervet som styreleder i konsertserien Avgarde (norsk uttale, ikke fransk). Serien er en institusjon i Bergen, og presenterer eksperimentell, ny musikk, helst spesialskrevet for serien, noe av det like mye performance som musikk. Her fikk hun både lede konsertserien og utvikle egne kunstneriske prosjekter – også som utøver. Improvisasjonsprosjekter ble hennes spesialitet.

– Improvisasjonen begynte i det små. Jeg gjorde det litt nå og da opp igjennom, og det var så gøy – jeg kunne få helt frysebyger og bli helt kokkeliko engasjert!

Engasjementet tok hun med inn i en rekke oppgaver som kunstnerisk leder for prosjekter med improviserende ensembler, aller helst med flere kunstuttrykk i blanding.

Også som dirigent har Halldis alltid jobbet med ny norsk musikk, og for innsatsen fikk hun i 2015 Oddvar S. Kvams stipend på 50 000 kroner.

– Jeg trenger å få trigget den enorme nysgjerrigheten. Det er noe i det uvisse i det å jobbe med ny musikk, som både ensemblet og komponisten framfører for første gang. Vi må søke og lytte for å finne de rette klangene, jeg liker åpenheten i situasjonen, sier Halldis.

Nå planlegger hun å jobbe mer med improvisasjon for store orkestre, men det er foreløpig knapt i støpeskjeen.

Brått lener hun seg fram og slår flathånda i bordet:

– Og så må jeg fortelle at jeg har begynt å komponere! Det er helt nytt!

En sannhet med modifikasjoner. Improvisasjonsmusikk har mye komposisjon ved seg, og det å skape musikk er ikke egentlig nytt for Halldis. Det nye er komposisjon for orkester i mer tradisjonell forstand. Korpuset er foreløpig ganske beskjedent. Faktisk bare ett, kort verk, skrevet som erstatning for en konsertbit som måtte tas ut. Men det ga mersmak – til slutt.

– Jeg satt oppe tre kvelder og skrev intensivt, og jeg syntes det var så gøy! Men så, da jeg leverte notene og partituret, fikk jeg totalt panikk! «Hva har jeg gjort? Og det er selveste Göteborgsymfonikerne – og jeg skal dirigere selv» – det var så flaut!

Men historien endte godt. Hun omtaler konserten som utrolig artig.

Uten pinnen ble dirigeringen mer personlig, og kommunikasjonen mer naken og nær.

Og nå: sang

Halldis står med ett bein i orkesterdireksjonen og ett i den nyskapende musikken. Hun dirigerer verden over, for tida mest i Sverige. I det eksperimentelle musikkmiljøet i Bergen kan hun gjøre helt andre ting. Hun har for eksempel sunget på konsert.

– Sunget?

– Jeg har alltid hatt en sanger i magen. Jeg var i ganske dype kvaler en stund, for jeg følte veldig sterkt at jeg burde bli sanger. Men så valgte jeg fiolin, fordi jeg ville bli dirigent!

I det hele tatt omtaler Halldis seg selv som mer sulten på jobb nå enn hun har vært på lenge.

– Jeg tenker at ting blir bare bedre og bedre, og at livet blir kulere og kulere og det kunstneriske blir gøyere og gøyere, sier hun.

– Jeg lever godt med å operere i to verdener. Jeg trenger dette kreative og litt crazy, og tar det med meg inn i dirigeringen.

– Og så skriver du på kveldene?

– Altså jeg har tre unger, så på kveldene, når vi er ferdige med å rydde i nitida, er det ikke mer guff igjen. Men ja – jeg kommer helt klart til å skrive mer.

Ny musikk: Med ensemblet Avgarde, som kurator og dirigent, satte Halldis opp forestillingen Miniatyr Bergen ved Borealisfestivalen i 2015.

Ny musikk: Med ensemblet Avgarde, som kurator og dirigent, satte Halldis opp forestillingen Miniatyr Bergen ved Borealisfestivalen i 2015.

Borealis/Henrik Beck

Zen, perfeksjonisme og avlæring

Hun omtales som trygg og åpen, men protesterer litt på det med trygg. Hun har vært mye usikker, tvilt på om hun gjør ting bra nok, har følt seg fremmed og på utsiden.

– Jeg var ganske utrygg i noen år. Men det var fordi jeg var opptatt av perfeksjon, og det var feil spor. Det er ødeleggende, det tar vekk friheten og magien. Jeg jobbet meg gradvis ut av det, og det er fantastisk å være ute av perfeksjonismens grep!

Veien ut av perfeksjonismen gikk gjennom avlæring.

– Fra jeg var 13 hadde jeg lært og lært og lært og lært – og så kom det til punkt hvor jeg ikke orket mer av å ta timer, være assistent, spørre hvordan, hvordan, hvordan. Jeg begynte med avlæring. Jeg gjorde mindre og mindre av det som var forventet og som jeg hadde lært. Så turde jeg å gjøre ting på helt min egen måte, og det var sikkert litt rart iblant, men det var alltid en mening bak det. Nå føler jeg at jeg går tilbake til å være nesten litt uvitende, og det er deilig og åpent. Det er litt zen.

En helt konkret ting hun gjorde, var å slutte å bruke dirigentpinne.

– Poenget med avlæringen er å slutte å ta hensyn til metoder jeg har lært og frigjøre meg fra intellektuelle føringer. Jeg ville inn til en fullstendig tilstedeværelse. Jeg syntes pinnen var en ting som lå mellom meg og musikerne – og musikken. Uten pinnen ble dirigeringen mer personlig, og kommunikasjonen mer naken og nær, sier Halldis.

Korps: Halldis har jobbet med alle forsvarskorpsene, i flere år med divisjonsmusikken i Harstad, som her.

Korps: Halldis har jobbet med alle forsvarskorpsene, i flere år med divisjonsmusikken i Harstad, som her.

Tom Helstad

Å stole på egen smak

Foran orkesteret skal Halldis lede kanskje 100 musikere, som alle er eksperter på det de gjør. Hva gjør man for å få til det?

– Det er ikke alltid like lett. Hvis man har frisk inspirasjon selv, er det kjernen i det, og så er det viktigste å stole på sin egen smak. Der ligger nøkkelen, sier Halldis, og forteller at ordløs kommunikasjon løser mye.

– Vi som har studert dirigering har lært at man må ikke prate for mye. De siste årene har jeg tatt det enda lenger, og prater absolutt minst mulig. Det er så deilig! Det virker som musikerne synes det samme. Av og til må man si ting, men det er veldig deilig å kommunisere med bevegelse, og få det til – uten å si noe.

Dirigentyrket kommer med et ikke ubetydelig sett av forventninger. Halldis har selv fått mye oppmerksomhet for å være kvinne og dirigent. Men spiller det rolle for musikken om det står en kvinne på podiet?

– Oj. Jeg kan selvsagt spekulere i at musikken kan få eller ha en feminin energi, men... både menn og kvinner har jo både feminine og maskuline trekk, som kan gi musikken visse kvaliteter. Samtidig blir det bare stereotypier, hvis man tenker maskulin (hun legger ned stemmen og knytter neven i lufta) versus kviiiinnelig (stemmen opp, hånda lager lette, myke bølger). Dette er egentlig interessant på flere plan, men jeg vegrer meg for å gå inn og synse om det, sier Halldis.

Maskulin forventning

Men kan dirigentens kjønn spille rolle for musikerne, og kommunikasjonen med dem? Halldis trekker litt på det, før hun kaster seg uti:

– Dette er litt skummelt å si, men det må jo sies at som dirigent forventes det at man har en viss lederstil, og jeg har følt at den heller i maskulin retning. Jeg har nektet å endre meg i den retningen, og det har tidvis gjort livet litt mer komplisert enn nødvendig. På den annen side er det jo sånn for alle: Noen ganger er det kjemi og andre ganger ikke, og alle er ikke gode på de samme tingene.

Og da er vi tilbake til Halldis som dirigent: Hvordan hører vi at det er hun som dirigerer?

– Det er vanskelig for meg å si. Det er noe med mykhet, fleksibilitet, spontanitet og klang. Min styrke ligger nok i selve musiseringen og kroppsspråket. Og jeg er veldig god på konsert. Jeg elsker situasjonen. Elsker å stå på podiet. Da er det ikke tid til å gruble eller lure – du må bare gjøre det, sier Halldis.

– Er det fortsatt en rus å dirigere?

– Det kan det være, ja. Hvis det er veldig god musikk, kan jeg bli enormt grepet av det.

Halldis Rønning

• Dirigent og fiolinist.

• Født 1978 i Bergen. Bor i Bergen.

• Utdannet ved Griegakademiet, konservatoriet i Amsterdam og NMH.

• Diplomeksamen i direksjon 2006, med Bergen Filharmoniske Orkester.

• Har dirigert alle norske symfoniorkestre, alle forsvarskorpsene og en rekke ensembler i Sverige, Nederland og Vietnam. Var første kvinne som dirigerte i Hanoi Operahouse.

• Assistentdirigent i Bergen Filharmoniske Orkester 2011–13.

• Har jobbet mye med norsk samtidsmusikk, i samarbeid med ensembler som BIT 20 og Cikada og har vært kunstnerisk leder for konsertserien Avgarde i Bergen.

• Jobber for øyeblikket med blant andre Göteborgs symfoniker, Helsingborgs symfoniorkester, Trondheim sinfonietta.

«Det viktigste er å stole på sin egen smak.»

«Jeg hadde mye selvtillit og et behov for å uttrykke meg.»

«Uten pinnen ble dirigeringen mer personlig, og kommunikasjonen mer naken og nær.»

{"tittel":{"color":"#ffffff","fontsize":"85","bgc":"#ffffff","bgo":"1","bgh":"100%","shadow":true},"fb":[{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"si":[{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""}],"us":[{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"lpage":{"exist":false,"color":"#000000"},"cpage":{"iscpage":false,"mpage":""}}