Grete Helle Rasmussen.

Grete Helle Rasmussen.

Nadia Frantsen

Gretes kulturrevolusjon

Få vet at Grete Helle Rasmussen har endret musikkundervisningen i et kommunistisk land. Når hun tar regien, kan alt skje.
26.02.2014
14:56
27.08.2015 20:02

anne@musikkultur.no

Pianist og førsteamanuensis Grete Helle Rasmussen (52) inviterer sjelden til en vanlig elevaften. Elevene hennes slipper å sitte på rad, stive og redde og vente på at det skal bli deres tur til å opptre. Nå ligger en av ungdommene under flygelet i stuen på Barratt Due og spiller med myke køller på klangbunnen. Komponist Bjarne Kvinnsland forvandler lydene i computeren, og saksofonist Trygve Seim improviserer.

Grete ser ut til å tenke, før hun gir et vink til en av elevene om å sette seg ved tangentene.

Med jevne mellomrom drar Grete i gang prosjekter med elevene som hun ikke vet hvor ender. Hun bestiller konsertlokale og dato, og så venter hun på at det dukker opp en idé.

Produsenten i Bærum Kulturhus kjøpte forestillingen Bilyd, før noen visste hva det skulle bli. Det er nok for kulturhuset å vite at Grete Helle Rasmussen har regien. I høst, på Enggården i Sverige, tok produksjonen form. I en atmosfære av skog, vann og himmelsenger, ble Bilyd til: En forestilling med bilder, video, dans, lydkunst, nyskrevet pianomusikk og syv tenåringer som spiller piano

– En av elevene har gruet seg veldig til å opptre, men opplever nå at vi har funnet en konsertform å hvile i, sier Grete.

Eventyret om Hanoi og Grete

Grete leder PPU-Instrumentalpedagogstudiet på Barratt Due og er brennende opptatt av å kommunisere hva instrumentalundervisning handler om, for at flere skal forstå hvor omfattende det er å lære andre å spille. Nå i februar lanserer hun også nettstedet Plattform12.com, hvor kunnskap om undervisning kan deles med hele verden.

Det er i gangen på Barratt Due at hun overhører snakk om et prosjekt som skal settes i gang i Hanoi. I Vietnam ønsker de hjelp så studentene på akademiet kan hevde seg internasjonalt. De er nysgjerrige på hvordan norske pedagoger underviser elevene sine. Geir Johnson, som da er sjef for Ultima, etablerer programmet Transposition (se transposition.no). Han leter etter gode krefter å samarbeide med. Det er dette Grete får nyss om, hun griper sjansen:

– Bør ikke instrumentalpedagogutdanningen vår kobles på dette?

Uka etter reiser hun til Hanoi. Det er formelle møter i skinnstoler, rundt tunge mahognibord, med bilde av kommunistlederen Ho Chi Minh på veggen som dirigerer symfoniorkesteret. Her sitter hun og nikker til ønsker og behov: Akademiet trenger noter, bøker, strenger, trommeskinn, flygler, og rytmiske elever.

Noen måneder senere er Grete tilbake for å holde kurs i rytmisk trening, men ingen skjønner hvorfor hun er kommet. I all hast blir et rom ryddet og noen lærere hentet inn.

– Det var starten. Det var ikke lett å stå i gangen på akademiet i Hanoi og tenke: Da får jeg dra hjem igjen, da. Derfor ble det et stort øyeblikk den dagen rektor sa: «Dette går vi for», og til og med ga meg en klem etter flere års arbeid med å utvikle en ny pedagogisk utdanning, i samarbeid mellom fem lærere på Barratt Due og seks i Vietnam, sier Grete.

Når Vietnams tusenårsjubileum feires i 2013, går rektor ved konservatoriet på talerstolen. Han forteller regjeringen og frammøtte gjester at undervisningen skal endres etter den norske Barratt Due-modellen. Samtidig tar seks vietnamesiske lærere praktisk-pedagogisk eksamen på Barratt Due. Nå i februar begynner de å utdanne instrumentallærere etter Gretes lest.

– Har du rett og slett endret musikkpedagogikken i et annet land?

Grete ler.

– Det er nesten ikke til å tro. Det har vært en vanvittig snuoperasjon. Nå tør eleven å se læreren i øynene, sier Grete.

Kunstnerisk leder Geir Johnson i Transposition er imponert over hva Grete har fått til:

– Hun greide å presentere sine tanker for ledelsen på akademiet på en slik måte at de lot henne starte prosessen med å forandre innholdet i utdannelsen, tilpasset vietnamesiske forhold. Jeg vet ikke om andre utenlandske pedagoger som har fått komme på innsiden på denne måten. Det skyldes både hennes faglighet og hennes evne til å kommunisere. At et kommunistisk land kaster vrak på en disiplinær undervisningsform ble faktisk beskrevet som en kulturrevolusjon av den daværende rektoren selv, og han visste nok hva han la i det begrepet, sier Johnson.

Myten om den mislykkede musiker

Rektoren i Hanoi var lenge skeptisk til at en musiker trenger utdannelse for å undervise på instrumentet sitt. Den holdningen kjenner Grete igjen fra Norge:

– Musikkpedagogisk utdannelse har vært underkjent her hjemme også. Å utdanne seg til instrumentallærer har nærmest vært ensbetydende med å ha mislyktes som musiker. Sånn er det heldigvis ikke lenger. Hvis man virkelig har kunnskap om undervisning og utvikler det til en profesjon, kan man hjelpe så mange flere til å bli gode å spille, sier Grete.

Oppdraget i Vietnam har tvunget henne til å bli tydeligere på kjerneverdiene sine, og på hva som er de universelle byggesteinene i god opplæring.

– Det er ganske interessant. Det er gjort undersøkelser om hvorfor noen psykologer lykkes med behandlingen og andre ikke. Forskerne er kommet fram til ordet varme. Det er suksess-kriteriet, sier Grete.

Gretes første jobb ved Barratt Due for tretti år siden var å være akkompagnatør for elevene til Stephan Barratt-Due og Soon-Mi Chung. Noe av det hun så, var omsorgen for elevene og viljen til å stille opp hundre prosent, uansett tid på døgnet.

Etter hvert akkompagnerte hun også blåsere og sangere, og hun fikk innblikk i kulturen som er knyttet til hvert instrument. I ettertid ser hun hvor mye hun har lært av det. Det er kunnskap som har vært viktig når hun har bygget opp et praktisk pedagogisk studium for flere instrumentgrupper.

– Jeg har opplevd hvor forskjellig lærere underviser, og at den utrolige omsorgen fra læreren kan bety mer enn metoder, sier Grete.

Nevner ikke talent

Barratt Due musikkinstitutt har vært Gretes arbeidsplass i snart tretti år. Instituttet omtales som «landets største talentfabrikk», og ønsker å være den skolen som gir folk mulighet til å bli musikere. Grete liker imidlertid bedre formuleringen «barn som er spesielt interessert i musikk» enn ordet «talent».

– Talentbegrepet er passivt. Det kommuniserer ikke arbeidsinnsatsen som ligger bak det å bli virkelig god. I tillegg setter det merkelapper på barn i en sårbar fase i livet.

Grete viser til hvordan idrettsfolk legger ut detaljerte treningsoversikter på nett. Det gir forståelse for hva som kreves for å oppnå topp resultater. Det inspirerer til hardt arbeid uansett evner og anlegg.

– Det er særlig lett for elever med langsom progresjon å gi opp for tidlig hvis de opplever å mangle talent, sier Grete, som heller ikke tror elevene er så glad for talentstempelet.

De setter større pris på å høre at de spiller fantastisk, har en suveren teknikk eller en enestående uttrykksevne.

– Forskning viser til tidlig start, riktig lærer til riktig tid, støttende foreldre, bra miljø, og 7500 øvingstimer for å bli god. Talent er ikke nevnt. Det eneste som er bra med talentbegrepet er at det genererer mer penger til undervisning gjennom ulike talentsatsinger rundt i landet, sier hun.

Tuller ikke med musikken

Flere somre har hun vært akkompagnatør på kurset Valdres Sommersymfoni. Her snakker foreldrene varmt om pianist-en Grete, og at barna er så mye tryggere etter å ha øvd med henne.

– De første konsertene et barn spiller, må være gode opplevelser. Kroppen husker hvordan det føltes i lang tid etterpå. Å lykkes, kjenne glede, kanskje spille bedre enn på øvingsrommet, betyr mye. Går det galt, kan det hende eleven aldri tør å forsøke igjen. Konsertene i Valdres er krevende for barn. Det er derfor viktig at eleven og jeg får tid nok til at de kjenner seg trygge og stoler på at vi er et superteam, sier hun.

På Klækkenkurset hvor Grete har ansvar for huskonsertene hver kveld, får hun jobbe slik hun synes er aller best for barn.

Hun finner temaer til kursene og konsertene. Én sommer fikk hun daværende næringsminister Trond Giske til å dele ut bokstavkjeks – altså sørge for næring – til dem som skulle spille. Da bakvendt var tema, satt publikum rygg mot rygg, noen måtte opp på scenen i stedet for å høre på, og lærerne spilte Bachs dobbeltkonsert baklengs!

– Vi tuller ikke med musikken, et slikt tema gir mulighet til å reflektere rundt det som er annerledes, eller som blir oppfattet som feil i musikksammenheng. Vi tar i bruk film, intervjuer, bilder, koreografi. Elevene kommer med ideer, og jeg opplever en sånn iver etter å bidra. I stedet for å være vettskremte for å opptre, gleder de seg, og de spiller mye bedre!

Men dette får ikke Grete gjøre i Valdres, der er målet at barn tidlig skal lære hva konsert er. Det er å gå inn å bukke, spille, ta imot applaus, bukke, og gå ut igjen.

– Da sier jeg bare ja. Jeg aksepterer den formen også.

På rekke med polvotter

For mange år siden, da Grete selv var pianoelev, arrangerte Oslo musikklærerforening konserter i Universitetets aula. Elever som hadde kvalifisert seg gjennom prøvespill, satt på rekke og rad med polvotter og ventet på tur.

– Jeg er usikker på om jeg hadde noe særlig glede av de konsertene. Det handlet mye om å mestre situasjonen, ikke å skape og formidle musikken, og så var vi veldig opptatt av hvem som fikk spille først og sist. De som spilte til slutt var de beste.

Grete ville ikke ha votter på og irriterte seg over «neste, vær så god, opp og spill».

– Av og til fikk jeg følelsen av at konsert var å vise at man hadde klart å øve inn et stykke. Jeg tenker at konserter skal ha en overordnet sammenheng og mening.

Allerede da hun var 15 år og dirigerte aspirantene i Bryn skoles musikkorps, fikk hun idé til en helaftens barokk-konsert med de unge aspirantene. Hun begynte å fortelle dem historier. Hun fortalte om faren til Johann Sebastian Bach, at han var utrolig utålmodig.

– I familien Bach spiste de måltidene presist, og hvis maten ikke kom tidsnok på bordet, trommet han fingrene i bordplaten, og denne trommingen skrev Johann Sebastian ned.

– Gjorde han?

– Nei, nei, det var bare tull, men vi diktet sånne historier, og for de unge trommeslagerne ga det en annen energi å få spille pappa Bach, enn å slå fjerdedeler og åttendedeler. Det blir en type mening, der de som spiller blir opptatt av mer enn seg selv og sine ferdigheter. Da skjer det jeg håper skal skje med Bilyd, nemlig at musikken defineres inn i et større rom.

Sa ingenting til brudgommen

Prosessene som tar Grete og elevene til en profesjonell scene, kan begynne med et enkelt spørsmål fra en elev: «Grete, spiller de piano i Afrika?» Det trigger noe i henne, hun må finne ut av det. Hun kan ringe hvem som helst, musikere fra Afrika, Latin-Amerika, Asia, Australia, eller Sveriges beste regissør, rockesangeren Øivind «Elg» Elgenes, eller en annen hun vil samarbeide med, og de svarer ja.

Innspillingen av Remembrance og skolekonsertturneene med Helge Sunde og «Elg» er et av de mest grensesprengende prosjektene Grete selv mener hun har gjort. Ungdomsskoleelever satt som fjetret på skolekonserter med bare langsomme klassiske romanser, og i NRK, på Ukeslutt, ble det diskutert om det var stygt eller pent.

– Dette samarbeidet var en omveltning for meg. Å gi ut en klassisk CD, og dét med en rockesanger, det er jeg veldig stolt av! sier hun.

Når Grete får en idé som føles riktig, klarer hun ikke å slippe den. Fem uker før kjæresten Tor Erik Langset skulle fylle tretti år, gikk Grete og tenkte på hva hun skulle gi i gave. Bryllup i presang, selvfølgelig, tenkte Grete, siden han alltid svarer «deg!» når hun spør hva han ønsker seg.

Grete ringer kirken: «Hva gjør man hvis man tenker at man vil gifte seg?» spør hun. «Først må man finne en mann man liker», svarer damen på menighetskontoret.

På trettiårsdagen fikk brudgommen invitasjonen til bryllupet sitt, som skulle stå dagen etter.

Grete ler og forteller at det rett før bryllupet skjedde noe rart. Hun skulle på en tre uker lang turné og hadde veldig kort tid på å planlegge den store dagen. Hun måtte finne kjole og havnet tilfeldig i en liten butikk på Frogner med fantastiske stoffer: «Jeg trenger en kjole, for jeg tror jeg skal gifte meg», sier hun, og damen er hjelpsom, hun begynner å vise stoffer, tegne, og Grete sier, ja sånn, akkurat sånn, jaja, og blir plutselig fryktelig redd for hvor mye det koster.

– Hva har du da? sier syeren.

– Diettpengene mine, svarer Grete.

På turneen leser Grete i et ukeblad om Tine Solheim, som har designet Dronning Sonjas kroningskjole.

– Det var henne, sier Grete og ler.

Kjolen henger hjemme i skapet.

– Hva er det med utstrålingen din, siden du får til så mye?

– Det har sikkert noe med at jeg blir dypt engasjert og intenst til stede i meg selv når jeg føler at noe er riktig. Jeg spiller nok til en hver tid sterkt på lag med magefølelsen min. Også lærte jeg tidlig av faren min at det er lurt å spørre – uansett hvem og om hva.

Grete mistet foreldrene sine tidlig og ble boende alene i barndomshjemmet i Bærum.

– Hele ditt voksne liv uten foreldre, hva har det gjort med deg som musiker?

– Jeg liker meg best i det langsomme, melankolske musikklandskapet, men jeg tror ikke tap av foreldre er grunnen til det. Å ikke ha foreldre i bakhånd har først og fremst gjort at jeg bare må fikse ting. Jeg har ikke kunnet dra hjem og si «dette klarer jeg ikke».

Idealet på en leder

Klassebandet hun spilte i på barne- og ungdomsskolen øvde hjemme hos henne hver fredag, og nylig traff Grete en fra den tiden som sa til henne: «Vet du hva, Grete, faren din må ha vært idealet på en leder!»

– Det er nok riktig! Vi opplevde at vi øvde på egen hånd, men pappa var umerkelig i nærheten. Noen ganger tok han opp klarinetten og spilte med oss, eller lurte på om vi ville prøve en ny stemme han hadde skrevet. Å få holde på selv, og gjerne lære andre å spille, med gode støttespillere i bakhånd, det tror jeg er en nøkkel til å ta vare på ungdoms motivasjon, sier Grete.

Faren hennes kom fra et hjem der bare jenter fikk lov å spille piano, men han lærte å spille i smug. Alltid når de var et sted med piano, la Grete merke til at han måtte bort og spille. Til 50-års dagen samlet vennene inn penger til piano. Da var Grete ni år, og hun fikk begynne med timer. Fram til da hadde hun tilbrakt mye tid ved siden av naboen Wolfgang Plagge når han øvde. Grete spilte siden også trompet, dirigerte korps, hadde elever, danset ballett og akkompagnerte et pikekor, før hun begynte på konservatoriet.

– Det snakkes mye om de 7500 øvingstimene som skal til for å bli god, men lite om hva de skal inneholde. Å øve er mer enn å stå alene på et rom med tekniske øvelser. Det ville utvilsomt resultert i svært få spillende ungdommer. Jeg tror imidlertid det er en like stor fare for at vi mister ungdommene, hvis de ikke får mulighet til å fordype seg i musikken, eller får nok tid med lærer. Det er viktig å få tilhøre et musikkmiljø, spille konserter og få oppgaver og utfordringer de må løse på egen hånd.

Hvis man virkelig har kunnskap om undervisning, kan man hjelpe så mange flere til å bli gode å spille.

Grete Helle Rasmussen

52 år, fra Bærum.

Pianist, utdannet ved Østlandets Musikkonservatorium, og cand.philol. fra Institutt for Musikkvitenskap, UiO.

Førsteamanuensis ved Barratt Due musikkinstitutt, leder PPU-Instrumentalpedagogstudiet.

Har bygget opp PPU i Hanoi. Er tilknyttet Oslo Cameratas musikk-prosjekt Aprendiz i Brasil. Har utarbeidet undervisningsplanene for «Musikk på Majorstuen».

Har privat pianopraksis, tar solistoppdrag og driver kammermusikkvirksomhet, som «Spis dig slank» med Per Vollestad og Svein Olav Blindheim.

Produserer konserter der barn og unge får samarbeide med profesjonelle utøvere: «Gaia», «Verklärte Nacht» og «De frie årstider».

26.02.2014
14:56
27.08.2015 20:02

Grete Helle Rasmussen

52 år, fra Bærum.

Pianist, utdannet ved Østlandets Musikkonservatorium, og cand.philol. fra Institutt for Musikkvitenskap, UiO.

Førsteamanuensis ved Barratt Due musikkinstitutt, leder PPU-Instrumentalpedagogstudiet.

Har bygget opp PPU i Hanoi. Er tilknyttet Oslo Cameratas musikk-prosjekt Aprendiz i Brasil. Har utarbeidet undervisningsplanene for «Musikk på Majorstuen».

Har privat pianopraksis, tar solistoppdrag og driver kammermusikkvirksomhet, som «Spis dig slank» med Per Vollestad og Svein Olav Blindheim.

Produserer konserter der barn og unge får samarbeide med profesjonelle utøvere: «Gaia», «Verklärte Nacht» og «De frie årstider».