Lyssky virksomhet: I hjemlandet Iran kan ikke Sina Winter være metallmusiker i offentligheten.

Lyssky virksomhet: I hjemlandet Iran kan ikke Sina Winter være metallmusiker i offentligheten.

Monica Strømdahl

Forbudte følelser

Da Sina Winter hørte norsk svartmetall for første gang, visste han at forholdet ville vare evig. På et gutterom i Teheran etablerte musikeren en karriere som skulle skaffe ham alvorlige problemer.
2019031509405920190410203756

marte@musikkultur.no

Noen ganger virker tilfeldighetene skremmende kalkulerte. Vi ringer på i en bygård i Nordahl Bruns gate i Oslo formiddagen 11. februar. Tilfeldighetene vil ha det til at det er 40 år siden den islamske revolusjonen i Iran. I dag. Der nede feirer de nå. Og her oppe, i et spartansk innreda rom helt nord i Europa, finner vi ett av ofrene for styret som overtok for 40 år siden. Sina Winter nevner ikke jubileet med ett ord, men ønsker sjenerøst velkommen på de rundt 15 kvadratmeterne han disponerer etter å ha flytta fra Orkanger til hovedstaden. Muligens ikke helt ulikt gutterommet han forlot i Teheran. Et rom han ikke kan vende tilbake til.

– Jeg trekker aldri fra gardinene, you know. Liker å ha det mørkt, smiler Sina til fotografen som spør om vi ikke kan slippe inn litt lys.

Når samtalen dreier over på norsk svartmetall og hvorfor den appellerer så sterkt til lyttere i Sør-Amerika og deler av Asia, er det nettopp mørket Sina trekker fram:

– Det handler om hvordan folk har det i undertrykkende og diktatoriske regimer. Det er ikke lystige mennesker som hører på metall. Musikken reflekterer hvordan menneskene har det.

Burzum ble vendepunktet

– Jeg husker det i detalj. Det var en torsdag, sier Sina.

Det første møtet med norsk svartmetall er bandet Burzum fra en liten kassettspiller på gutterommet i Teheran. En kompis har fått tak i to CD-er fra Tyskland, og nå har Sina kopiert dem. Han setter en av kassettene i spilleren, trykker på play og tenker: Hva i all verden er dette?

– Burzums Filosofem. Det var noe helt nytt, så mystisk og ukjent. Jeg forsto det ikke, for det var så annerledes enn alle andre metallsjangre jeg hadde hørt. Jeg slukka lyset, lukka døra til rommet mitt, og spilte albumet fem ganger på rad for å forstå det. Sounden, vokalen, hele produksjonen, gitarene – alt var annerledes, men samtidig opplevde jeg at det lå veldig nært mine innerste følelser. Det er virkelig vanskelig å forklare, men det var noe ukjent og rart, og samtidig så kjent. Sina, this is what you are going to play, sa jeg til meg sjøl. Den kvelden, dét øyeblikket, endra alt for meg.

 – Jeg er blitt en bedre låtskriver etter at jeg kom til Norge. Det har også betydd mye å gå på konserter og være i kontakt med andre musikere, forteller Sina Winter..

– Jeg er blitt en bedre låtskriver etter at jeg kom til Norge. Det har også betydd mye å gå på konserter og være i kontakt med andre musikere, forteller Sina Winter..

Monica Strømdahl

Musikken måtte spilles i hemmelighet

Sina blir født inn i et lukka og isolert Iran, ett år etter revolusjonen i 1979. Men hjemme i Teheran lever restene av en mer vestlig tilværelse. Band som Pink Floyd, Camel og Hello spilles på repeat på stereoanlegget i stua og i bilen.

– Alt var hemmelig. Da vi kjørte bil var foreldra mine forsiktige med hvor høyt vi spilte, for det var revolusjonære vakter overalt. De sjekka og forbød alt mulig rart. Kunst, musikk, særlig det som kom fra vestlig kultur var et slags tabu. Det fantes ikke platebutikker, det var ingen steder du offisielt kunne finne denne typen musikk, forteller Sina.

Den eneste muligheten han har for å få tak i plater, er kompiser og bekjente som har reist utenlands og tatt med seg opptak hjem.

– Jeg husker at vi ofte venta i månedsvis på å få fatt i nye innspillinger. I tenåra bytta vi kassetter illegalt på skolen.

Sorg Innkallelse og trusler fra oven

Svartmetall er det eneste Sina interesserer seg for, etter at han har sittet lamslått og hørt Burzum for første gang. Han begynner å skrive musikk. Under en telefonsamtale med en fetter i 2003, blir det første bandet til. Med fire sanger og ingen anelse om hvordan de skal spille dem inn, møtes de på rommet til Sina for å lage sin første demo. Bandnavnet Sorg Innkallelse er resultatet av et søk i en liten engelsk-norsk lommeordbok.

– Ha ha ha! Vi satte sammen orda «grief» og «summon», og ante ikke at det ble helt feil, sier Sina lattermildt.

Bandet gir ut hele ti album, før de gir seg i 2009.

– Da vi ga ut de tre første platene, var det ingen som visste at det var oss, ikke engang de nærmeste vennene våre. Det var for risikabelt. Etter hvert begynte vi å høre i vennegjengen at «det er et norsk band som heter Sorg Innkallelse, og det er fantastisk!», forteller Sina.

Når det fjerde albumet lanseres, blir det vanskelig å holde prosjektet hemmelig.

– Det var da det begynte å bli farlig. På denne tida hadde vi fått oppmerksomhet fra utlandet. Internett hadde kommet, og vi fikk gode anmeldelser i internasjonale magasiner.

Fra arkivet: Det starta med liksminke og bandet Sorg Innkallelse, sammen med fetteren i Iran i 2003.

Fra arkivet: Det starta med liksminke og bandet Sorg Innkallelse, sammen med fetteren i Iran i 2003.

Privat

Problemene eskalerer med utgivelsen Into The Dark Tower, som kommer i 2007.

– Vi fikk merkelige trusler fra ukjente kilder på Yahoo Messenger og epost. De skrev ting som «vi skal finne dere» og «vi veit hvem dere er». I starten tenkte vi at det var noen som tulla med oss, vi tok det ikke seriøst, forteller Sina.

Men snart forstår de to fetterne at de er utsatt for noe ganske annet enn uskyldige guttestreker.

– Det var to-tre andre band, i tillegg til oss, som alle fikk den samme beskjeden. I eposten sto navnene våre, hvor vi bodde, og en trussel om at hvis vi ikke slutta å spille, skulle de finne oss og drepe oss. Eposten starta med en setning fra Koranen på arabisk. Det var skremmende.

https://www.youtube.com/watch?v=K0V5_ZwimzQ

– Kan jeg ikke uttrykke meg, er jeg død

På denne tida opplever også trashmetallband å bli arrestert under øving og konsert i Iran, og Sina og en kompis blir oppsøkt av politiet når de filmer en musikkvideo i skogene utafor Teheran. Den dag i dag den eneste musikkvideoen fra et iransk svartmetallband. I full metallmundur og liksminke kommer de to gutta unna med en historie om at de øver til en teaterfestival, der de har rollene som djevler. Musikergjerningen er blitt et risikoprosjekt. Sina diskuterer med venner og familie om han skal skrinlegge drømmen.

– Faren min spurte meg: «Tror du at du kan slutte å lage musikk?» Nei, svarte jeg. Da sa han: «Bare fortsett! Hvis noe hender deg, skal jeg gjøre mitt beste for å hjelpe.» Familien min har alltid støtta meg. Uten dem kunne jeg ikke gjort noe av det jeg gjør i dag.

Det er nå fem år siden Sina har sett familien sin.

– Hvordan har du det med at du ikke kan reise tilbake til Iran?

– Selvsagt savner jeg familien, venner, landet mitt, men det er et spørsmål om tid. Ingenting varer evig. Regimet vil endre seg en dag. I løpet av alle disse åra har jeg ofra mye for musikken og karrieren, og kanskje er dette det største; å forlate landet. Men du må ta et valg: Skal du slutte med lidenskapen din og være deprimert resten av livet? Eller må du ofre noe og fortsette? For meg var svaret åpenbart. Den dagen jeg ikke kan lage musikk, ikke kan uttrykke meg, er jeg død. Sjøl om jeg savner familien og landet mitt, er jeg lykkeligere her. Jeg forfølger min lidenskap. Hvis jeg kunne dratt tilbake i tid, ville jeg tatt de samme beslutningene igjen. Jeg har ingen anger.

«En svartmetallmusiker fra Iran?!»

Når Sorg Innkallelse er historie, starter Sina soloprosjektet From The Vastland. Det er dette som i 2013 skal føre ham til Norge, når han blir invitert til Inferno-festivalen. En stor klapp på skuldra for de fleste ekstremmetallband, en milepæl for Sina, som aldri har spilt en konsert før.

– Hvordan forberedte du deg til det?

– Jeg begynte å øve umiddelbart da jeg fikk forespørselen, to-tre timer om dagen, øvde og tenkte på hvordan jeg skulle være på scenen. Men jeg var heldig, for jeg fikk med meg et backingband av proffe, anerkjente, norske metallmusikere. Jeg visste at det eneste jeg måtte gjøre var å ta hånd om meg sjøl, så ville det gå bra. De første sekundene på scenen var jeg litt lost, medgir Sina.

Salen er stinn denne kvelden. Konserten er tungt markedsført av Indie Recordings og filmselskapet Gammaglimt, som lager dokumentaren Blackhearts, der Sina er med.

– Og folk var vel litt sånn: «En svartmetallmusiker fra Iran?! Det må vi se.» De hyllet meg. So crazy! Etter et halvt minutt var jeg helt rolig og nøt konserten. Jeg var overraska over meg sjøl etterpå. Plutselig var det over, og folk ville ha mer. Jeg kunne ikke tro det, sier Sina entusiastisk.

På scenen: Sina med bandet sitt, From the Vastland, under Trondheim Metal Fest i 2015.

På scenen: Sina med bandet sitt, From the Vastland, under Trondheim Metal Fest i 2015.

Andrea Chirulescu

I etterkant av opptredenen på Inferno får han tilbud om et seksmåneders residensopphold i Norge via organisasjonen Safemuse, som den første musikeren noensinne. Målet er at han skal få ro og mulighet til å jobbe i et fritt land. Men truslene fortsetter å komme på epost. Og bare noen uker etter at han har landa i Norge, dumper et brev fra myndighetene ned i postkassa hjemme i Iran. Sina innkalles for å forklare seg om sine musikalske aktiviteter utafor landet. Flere lignende hendelser fører til at han omsider innser dette:

– There is no chance in hell that I can go back.

– I Iran er musikerne sultne

På rommet i Oslo jobber han iherdig med musikken. Står opp klokka sju hver dag for å øve på gitaren med lite lyd, så han ikke vekker naboene. Nå holder han på med et massivt verk – konseptalbumet til tiårsjubileet for bandet From The Vastland. I dag består det av André «Tjalve» Kvebek på bass og Kevin «Spektre» Kvåle på trommer, i tillegg til Sina. Sina skriver all musikken, og spiller inn demoene live på utstyret han har hjemme. Det er best sånn, så musikerne får energien fra et levende menneske, ikke en maskin, når låtene skal øves inn. Demoene leveres bandkollegene med beskjed om at de står fritt til å gå løs på materialet med egen kreativitet.

https://www.youtube.com/watch?v=3tdIVEqdXN4

– Jeg spiller meg fram til resultatet. Har ofte sju-åtte riff i en seksminutters låt. Teksten legger jeg på til slutt. Jeg lar ofte låtene hvile noen dager etter at jeg har spilt dem inn, for å få litt avstand til dem, før jeg studerer dem med et mer kritisk blikk. Det er denne fasen jeg er i nå, forklarer Sina.

Han er opptatt av at musikken skal være dynamisk, så lytteren ikke faller av og mister konsentrasjonen underveis.

– Hvordan har musikken utvikla seg etter at du kom til Norge?

– Jeg har lært mye av å jobbe med profesjonelle musikere. Da jeg kom til Norge hadde jeg aldri vært i et studio før. For første gang så jeg hvordan proffe musikere jobber. Jeg lærte meg å arrangere, hvordan få en rikere second line guitar, for eksempel. Jeg er blitt en bedre låtskriver. Det har også betydd mye å gå på konserter og være i kontakt med andre musikere. Når du er aleine og er din egen inspirasjonskilde, er det lett å stagnere, påpeker Sina, som mener det ligger et stort potensial i kunstscenen i land som Iran.

– I Iran er musikerne sultne. De har en sterk lidenskap for det de gjør, men de har ikke muligheten til å formidle. Dette er noe jeg har diskutert med venner i vest, at når man tar muligheten til å uttrykke seg for gitt, kan man bli litt… Jeg vil ikke si bortskjemt, men det er et annet nivå på hungeren etter å uttrykke seg i land som Iran. Folk som meg, we’re dying to do this!

I dag: På rommet i sentrum av Oslo blir musikken til. Nå holder Sina på med et konseptalbum.

I dag: På rommet i sentrum av Oslo blir musikken til. Nå holder Sina på med et konseptalbum.

Monica Strømdahl

Bak myndighetens offisielle fasade lever kunsten sitt eget liv.

– Er myndighetens bilde av Iran virkeligheten til de fleste menneskene i Iran? 100 prosent nei. Det er to ulike verdener, folk lever sine liv og prøver å holde seg unna problemer. Iran har en svært rik kultur og historie, og perserriket var aldri bundet til noen religion. De fleste menneskene i Iran er egentlig ikke religiøse. Det ligger en åpenhet i historien og kulturen som gjør at sjøl under 40 år med islamsk styre, hører folk fortsatt ikke etter. Det har faktisk vært mye diskusjon i Iran nylig, om hvorfor så mange iranere flytter ut av landet. Hvis du vil oppnå suksess, må du være en del av myndighetsapparat-et. Alternativet er å flykte, sier Sina, som har tro på at det islamske styret vil falle i overskuelig framtid.

– Alle bedriver selvsensur

For Sina ble løsningen å flykte. Residens-oppholdet i regi av Safemuse ga ham det han karakteriserer som «en fantastisk mulighet». Men tida etterpå har bydd på utfordringer.

– Når du er ferdig med denne typen opphold, enten som fribymusiker eller om du er på et kortere opphold, er det ekstra hardt å ha erfart friheten og så skulle tilbake til fengselet. Eller kanskje må man også finne et annet sted å leve. I en perfekt verden skulle det vært sånn at får man komme som kunstner til et vestlig land på denne typen programmer, da får man også bli når programmet tar slutt. Men jeg veit at det ikke er så enkelt.

– Kan du være helt åpen i dette intervjuet, eller bedriver du stor grad av selvsensur, også i dag?

– Det er et veldig godt spørsmål... I Iran må man ha denne selvsensuren. Alle driver med det, til og med de som ikke er kunstnere. Det er innebygd i deg. Selvsagt føler jeg meg mye friere nå. Jeg kan gjøre hva jeg vil, men fortsatt, i bakhodet er det noe... Alltid når jeg skal gjøre noe, tenker jeg: Er det ok å gjøre det? Og så: Selvsagt, selvsagt er det ok! Men det ligger alltid der – en vaktsomhet.

Vi begynner å nærme oss slutten, spørsmålene på blokka er besvart og vel så det. Er det noe han vil legge til? Noe relevant vi har glemt, sånn helt på tampen? Jo, Sina har en aldri så liten sluttappell, til det som muligens er en ung, dedikert og litt desillusjonert svartmetaller på et gutterom i Teheran:

– Jeg pleier alltid å si i slutten av intervjuer: Til alle som leser dette, uansett hvor du kommer fra, gi aldri opp. Til dere som ikke kan slutte med kunsten: Den vil finne en vei. Det er som water in a stream. Det kommer til å bli annerledes om du bare fortsetter. Sjøl om det ikke er lett i starten, vil du langsomt se resultater, med tida.

Sina Winter

• F. 1980 i Teheran i Iran. Kom til Norge på residensopphold i regi av Safemuse i 2014, som den første musikeren til å få et slikt opphold. Bosatt i Oslo. Har ikke permanent opphold i Norge.

• Svartmetallmusiker, låtskriver, gitarist og vokalist i bandet From The Vastland. Har gitt ut seks album med bandet, ti album med det tidligere bandet Sorg Innkallelse. Tekstene til låtene er basert på persisk mytologi.

• Er én av dem som portretteres i dokumentaren Blackhearts. Jobber også på Sentralen i Oslo, og har erfaring fra arbeid med film og som webdesigner.

«Hvis du vil oppnå suksess, må du være en del av myndighetsapparatet.»

«I løpet av alle disse åra har jeg ofra mye for musikken og karrieren, og kanskje er dette det største; å forlate landet.»

{"431720":{"type":"m","url":"/image-3.431720.befe477654","cap":"Fra arkivet 2: Sina med bandet sitt, From the Vastland, under Trondheim Metal Fest i 2015.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"431721":{"type":"s","url":"/image-3.431721.adaa5c5c89","cap":"Fra arkivet: Det starta med liksminke og bandet Sorg Innkallelse, sammen med fetteren i Iran i 2003.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"431723":{"type":"m","url":"/image-3.431723.64322.8e1abc8d0e","cap":" – Jeg er blitt en bedre låtskriver etter at jeg kom til Norge. Det har også betydd mye å gå på konserter og være i kontakt med andre musikere, forteller Sina Winter..","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"433598":{"type":"m","url":"/image-3.433598.018590fb42","cap":"I dag: På rommet i sentrum av Oslo blir musikken til. Nå holder Sina på med et konseptalbum.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"tittel":{"color":"#ffffff","fontsize":"84","bgc":"#ffffff","bgo":1,"bgh":"100%","pos":"1","shadow":true},"extrafiles":{"js":"","css":""},"fb":[{"type":"f2","title":"Sina Winter ","closed":false,"place":"Burzum ble vendepunktet"},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"si":[{"title":"«Hvis du vil oppnå suksess, må du være en del av myndighetsapparatet.» ","place":"Sorg Innkallelse og trusler fra oven"},{"title":"«I løpet av alle disse åra har jeg ofra mye for musikken og karrieren, og kanskje er dette det største; å forlate landet.»","place":"«En svartmetallmusiker fra Iran?!»"},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""}],"us":[{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"lpage":{"exist":false,"color":"#000000"},"cpage":{"iscpage":false,"mpage":""}}