Samler: Jan Eggum samler på alt som hører inn under temaet norsk musikk. Han har 97 prosent av alle norske LP-plater som er utgitt.

Samler: Jan Eggum samler på alt som hører inn under temaet norsk musikk. Han har 97 prosent av alle norske LP-plater som er utgitt.

Trond J. Hansen

Eggums skatter

PORTRETTET: Jan Eggum sier han er like interessert i andre musikere som i seg selv. Men i museet han skal åpne, skal det være et eget rom som bare er om ham.
08.06.2015
12:42
27.08.2015 20:02

anne@musikkultur.no

Hver gang han gikk ut i gaten på Frogner i Oslo, i 12 år, tenkte han her hører jeg ikke til. Etter bruddet med Kaia Huuse i fjor, har Jan Eggum (63) flyttet hem til Bergen. Det vil si, han bor her når han ikke bor med barna i Oslo. I Bergen har han den eldste datteren, et barnebarn og store deler av musikksamlingen, angivelig landets største private samling av norsk populærmusikk.

Her inne kan han sitte i ro og mak, rydde og arkivere, blant støv og singler, sortere dem sirlig i brune papiromslag. Det gir ham glede og følelsen av å tilhøre norsk musikkliv.

LP-er, singler, CD-er og kassetter er alfabetisk ordnet. Han drar fingrene bortover hylla.

– Cowboy-Laila. Engebretsen. Eggum, her er jeg, sier han og trekker ut albumet Trubadur fra 1976.

Han holder den mellom store never med nedbitte negler, børster bort litt støv og sier han er stolt av at han har levd av musikken i 40 år. Uten å løpe etter publikum.

– Det står det respekt av, sier vennene mine fra 70-tallet, som på 80-tallet så meg med 30 publikummere som var sånn passelig interessert. Jeg skal være veldig takknemlig hvis jeg blir del av den norske kulturarven. Selv om jeg er en profilert hypokonder, håper jeg at de beste låtene overlever meg. Telefon er en av dem. Med den har jeg fått til en slags enkelhet i tekst og melodi. Den fikk et veldig oppsving med Bertine Zetlitz på Hver gang vi møtes. Hun torde å gi av seg selv på norsk, og så snudde hun det, gjorde den i jeg-person, slik at den fikk en kvinnelig variant. Det var sterkt.

Wenche Myhres 40 tyske singler

Som guttunge i Laksevåg, på Bergens «arbeiderside», samlet han på fyrstikkesker. I dag samler han på alt innen temaet norsk musikk. Planen er å åpne museum.

– Jeg har 97 prosent av alle norske LP-plater som er utgitt, flere tusen singler, kassetter, noter, magasiner, hver eneste artikkel som er skrevet om norsk musikkliv. Jeg var på jakt etter alle årgangene av Programbladet fra 1947 til 1967. Dem fikk jeg tak i hos min gamle hushai, han som leide ut til meg for over 30 år siden, flirer Eggum.

Gjennom bladene får han vite hvilken musikk som ble spilt i Norge i denne perioden.

– Musikk-Norge er så rikt! Jeg er vel kanskje en av få musikere som er like interessert i andre musikere som i meg selv. Det er vanvittig dumt hvis musikere ikke gidder å gå på hverandres konserter. Man må jo følge med! sier han og legger til:

– Mange har ikke engang samlet på egne ting. Wenche Myhre for eksempel. Jeg har over hundre Wenche Myhre-singler og hun har ingen. Derfor tok jeg med meg 40 tyske singler og besøkte henne. Hun hadde ikke sett dem siden hun spilte dem inn på 70-tallet!

Livets begivenheter

Snart legges et nytt album fra ham selv til samlingen. Rio kommer i juni, spilt inn på tolv dager med Gilberto Gils musikere i Brasil. Singelen En annen er allerede sluppet.

– Folk tror jo at når det kommer en ny plate, da skal den sikkert handle om det man har opplevd det siste året. Lillebjørn kaller det dagboksnotater. Det er jo veldig lite gjenkjennelig for de fleste å høre om turneer, triste hoteller og året som gikk, noen artister gjør mest det. Jeg skriver låter med tanke på at man kan høre dem med like stor aktualitet om ti år, sier Eggum.

Noen sanger har helt konkrete episoder som utgangspunkt. På båten over til Newcastle i 1975, da han reiste til London for å prøve lykken som musiker, hadde han akkurat sett begravelsen for svenskekongen på TV. Han tenkte den lille tanken at «nå dør det et nytt menneske et sted», og det er ikke alle forunt å få en åtte timers begravelse med alle fyrster i verden til stede. Teksten kom til ham: De skulle begrave en konge stor.

– Det kommer alltid en ny kongebegravelse, den teksten vil alltid være aktuell, sier Eggum.

I vindusposten står et lite fotografi i svarthvitt av Martha og Norvald Eggum, og kanskje ligger det til familien å være opptatt av livets begivenheter. Martha var en lokal berømthet i Laksevåg. Fra 60-tallet og i 10-15 år, diktet hun konfirmasjonssanger og bryllupssanger for folk.

– Hun kom tett innpå dem, skrev fine sanger som ikke er banale, men rørende. Jeg har dem. Mor og far skrev også sanger sammen. Han lagde melodier på trekkspill, hun skrev tekst. Jeg har 50 sanger av dem, i Gerd og Otto-stil (sangduo på 30-50-tallet, red.anm.), som jeg nok vil bruke i en sammenheng.

Samlivsproblematikk

Samlivsproblematikk, spillet om en partner, tanker om å være mann, strevet etter lykke. Ofte beskriver han en liten tanke, med et troverdig persongalleri. Hemmelig, Ta meg med, Du kjenner ikkje meg, Et kort sekund, for å nevne noen veldig få. På 80-tallet skrev han systemkritiske sanger og dro inn hele verden i en sang. De siste årene har han gått mer og mer inn i de nære ting. I den nye låten En annen ser han at hon forandrer seg, hon er glad, doller seg opp, han fornemmer at noe er i ferd med å skje, og skjønner at det ikke er for ham.

– Dette er helt banalt, og mange vil kjenne igjen den situasjonen. Det var ikke sånn det var med oss, med meg og Kaia. Det ligner ikke.

Han skrev sangen flere år før hun fant en annen.

Når Eggum er i studio på Lydriket med de 40 potensielle sangene til det nye albumet, får produsenten klump i halsen når han står der alene med gitaren og synger En annen. Sangen er så vakker, situasjonen så presist beskrevet.

– Hvordan går det an å skrive en så varm og koselig utroskapsvise?

– Flere har sagt det, at den gir et raust og forsonende inntrykk. Ja, kanskje har det med alder å gjøre? Man kan ikke se seg selv år for år, men jeg har nok fått en annen modning med årene. Hemmelig, som jeg skrev da jeg var 40, er mye krassere, den handler om at begge fører hverandre bak lyset og leker lykkelig familie. Han i En annen har skjønt det: «For du har en annen, ikkje sant? Kjære, du kan si det nå.»

– Kaia og jeg, vi er veldig glad i hverandre, sier Eggum uoppfordret.

– Og vi forstår ikke at ikke flere velger vår boligløsning. Barna bor i leiligheten hvor vi foreldrene bor på skift. Jeg synes det er helt forferdelig når folk gifter seg til millionen i et kirkebryllup, og etter ti år så hater de hverandre, hvordan går det an? Sønnen min på åtte år sa: «Du har jo alltid vært vekke halve uka du pappa!» Overgangen er nok ikke veldig stor med turnerende foreldre.

– Du har fulgt livene våre med sangene dine, hvor henter du de nye historiene?

Eggum sitter en halv meter unna, lener seg over bordet, sier han liker å ha folk på to meters avstand.

– Ting jeg har sett, fått inntrykk av, det lagrer seg. Jeg skjønte etter hvert at det å skrive om en sær situasjon, så privat at bare du har opplevd den, det vil gjøre låtene vanskelig tilgjengelig. Jeg treffer fordi det jeg skriver om skjer så ofte. Det handler om å gjøre folk observante på ting de egentlig vet.

The selfmade man

Han fikk låne en gitar da han var 17. I løpet ev en uke var han helt sikker på at gitar var lett.

Han begynte å spille uten å vite hva grepene het eller hvor fingrene skulle settes. Han slo feite akkorder, helst fem toner i stedet for tre, et triks han lærte seg fort. For å spille tre toner reint på en billig gitar, det låt ikke bra.

– Stilen har jeg laget selv, derfor er det så vanskelig for andre å spille «eggumsk». Mange gitarister har også oppdaget at låtene ikke er så enkle som de høres ut. Det var det jeg tente på med Stevie Wonder. Jeg prøver, som Paul Simon gjør – å lage komplisert musikk som høres lett ut. Folk skal tro det er lett, det er målet.

Han mener han er undervurdert som musiker, og at han har én historie ikke alle tror på.

– Jeg satt på Alexandria hotell i Molde, fra stereoanlegget ble det spilt instrumentalmusikk. Hæ? Det der er jo meg, men jeg kan ikke huske å ha spilt det. Hvilken plate er det? Så kom den fjerde låten, Tears in heaven fra Unplugged. Å tro at det var meg selv når det var Clapton, det var nifst. På den platen spiller han på samme gitar som meg, og melodiføring og akkordbruk er veldig lik. Det er bare meg og Clapton som spiller sånn, på nylonstrenger.

Det ble sagt om Eggums konserter på 70- og 80-tallet at de 20 prosent guttene i publikum satt fremst for å finne ut hvordan Eggum spilte, mens jentene, som hørte på tekstene, satt bak.

– Interessen var på to forskjellige plan. Men nå har det endret seg, nå er mennene også blitt interessert i tekstene. Nesten ikkje tilstede kom ut i ‘93, da var jeg 40. Da kom menn bort og sa: «Det er uhyggelig hvordan du traff meg». Da får jeg en deilig følelse, for det er det jeg prøver, å treffe folk hjemme.

Nå lever han godt av musikken sin, og de 436 låtene som er registrert i Tono, drar inn sitt. Men på 80-tallet måtte han spille skolekonserter for Rikskonsertene for å brødfø seg.

– Det er den beste investeringen jeg har gjort for karrieren. På noen få uker spilte jeg for alle 13-, 14- og 15-åringer i ett fylke. De ti prosentene som digget det, gledet seg til å bli 20 år så de kunne gå på en skikkelig Eggum-konsert.

Femti kassetter med demomateriale

Første låten han skrev var på engelsk: I leave it to you. Han ser beskjemmet ned i bordet.

– Huff og huff, den var dårlig. Jeg ble veldig glad da jeg oppdaget at jeg kunne skrive på norsk.

I 1975 reiser Eggum til London for å prøve lykken. Han er invitert over av en fyr som hadde hørt ham på festival i Arendal.

– Han syntes det var så fint og konen syntes det var så fint, og han sa «kom til London, så skal jeg gjøre deg til stjerne». Så ble jeg med over da. Jeg bodde delvis hos ham, men han kunne ikke hjelpe med noe, bortsett fra at han skaffet meg jobb som bud. Jeg pleier å si at jeg ikke fikk noen A-ha-opplevelse i London, jeg satt inne på hybelen, røykte hele dagen, hadde noen pubjobber, og ble deppa over at jeg ikke kom noen vei.

Da han dro hjem med båten fra Newcastle var han bleik og lei, men han hadde flere låter i bagasjen, Lillebror Per, og en rekke sanger på engelsk, blant annet den som ble til En natt forbi. Han gikk 80-tallet i møte, som han mener er hans dårligste tiår, til tross for at noen av de beste tekstene ble skrevet da.

Mang slags kjærlighet er en av de beste tekstene jeg har skrevet. I grove trekk handler den om at du ikke kan finne alt hos én og samme person, det finnes mange måter å være glad i hverandre på. Jeg skrev faktisk musikken til den på landet, ved Vannsjø, jeg som egentlig er redd for å være på landet. Jeg hadde kassettspiller med mikrofon og nynnet den inn.

– Nynnet inn?

– Ja, jeg synger sånn tulleengelsk, sier Eggum med et ørlite flaut drag om munnen.

Nå bruker han telefonen til å ta opp låter. Han synger melodi, enten med piano eller gitar, og ofte kommer en linje eller strofe. Legger man sammen alt han har av materiale fra gamle kassetter og fra telefonen, er det et kolossalt overskudd av melodier.

– Jeg har sikkert 50 kassetter med demoer som jeg ikke har hørt på. Jeg har overdose med melodier. Det gjør at jeg kan finne frem en melodi jeg har skrevet før og finne en tekst til eller omvendt, og når jeg blander flere tiår sammen på den måten får jeg en helt annet variasjon enn om jeg setter meg ned og skriver 12 låter på en vår, da kan det bli veldig likt. Jeg vet jeg har kolleger som skriver seg tomme, sånn har heldigvis ikke jeg det.

Verdens minste band

Eggum elsker å stå opp, ta gitaren (hvis han husker den) og kjøre til et lite sted i Norge, hvor han kan spille for de samme menneskene han spilte for sist han var der.

– Norge er stort nok hvis du er lett å rigge og er villig til å bruke hele geografien. Jeg trives best med det minste bandet mitt, gitaren aleine, for den kan alle sangene mine, haha! Og så er jeg glad for at jeg ikke har kollegaer å krangle med, jeg slipper å være arbeidstaker og arbeidsgiver. Jeg har vært en selfmade man i 40 år, og det er jeg stolt av, sier han og fortsetter:

– Nå stemmer ikke jeg Frp, men De grønne, men jeg mener likevel at man som musiker må gjøre en innsats, man kan ikke forvente å leve år etter år på støtte. Hvis man bruker flere dager på å søke støtte enn å spille, da er man inne på feil spor, det syns jeg «Eggumen» kan få si. Hvis du har en sang som er bittelitt smal, dess mer må du spre det glade budskap. Du får nye fans én og én. Du får ikke alle på en gang.

Ennå er han blant dem som turnerer aller mest, mer enn turnetoppene Donkeyboy det året de slo gjennom.

– Dagens Næringsliv trykket en liste over hvem som turnerte mest. Jeg vet at jeg lå høyere enn Donkeyboy, men avisen hadde ikke sjekket meg. Da ble jeg sur.

Han spiller ofte i lokaler som tar 200 mennesker, og spiller heller ti ganger i stedet for én gang et større sted. Han liker å komme tett på publikum, høre dem si hva sangene betyr, selge signerte plater.

– Jeg trenger ikke late som noe annet, komplimenter betyr mye for meg. På Madam Felle i Bergen i fjor, var det en fyr på min egen alder som kom og sa: «Jeg likte deg ikke på 70-tallet, ikke på 80-tallet, eller 90-tallet. Men nå digger jeg deg rått, så jeg skal ha den og den og den platen».

Bossanova i Grieghallen

I juni kommer det brasilianske bandet for å spille med Eggum i Grieghallen. De skal i tillegg til sangene fra Rio spille Heksedans og andre låter fra den kjente katalogen.

– Brasils beste musikere, hvordan fikk du dem med?

– Jeg var tøff i trynet og sa til plateselskapet, «jeg skal ha de».

Musikerne fikk oversendt MP3-filer med låter, oversatt til portugisisk. Da Eggum satt i båsen i studio med gitaren sin og tok den første sangen Et liv på vent, hørte han at de kommuniserte umiddelbart. Låtskrivingen og akkordrekkene er «eggumsk», arrangementene og soundet brasiliansk.

– Det jeg har gjort i alle år er inspirert av bossanova og beslektet med søramerikansk musikk.

Eggum snur seg mot platehylla igjen, med tusenvis av norske LP-plater.

– Hvor nært er du å realisere museet?

– Jeg må gi meg selv fem år.

– Ja, du nærmer deg jo 70.

– 70! Er du helt tussete!

– Det blir sikkert en fin alderdom i dette museet. Kommer ungdomsdrømmen om å bli bibliotekar til å gå i oppfyllelse?

– Nei, du. Men jeg skal være ordentlig selektiv når jeg skal finne den som skal bli daglig leder!

Jeg skal være veldig takknemlig hvis jeg blir del av den norske kulturarven.

Jan Eggum (63)

• Visesanger og artist siden 1975.

• Er aktuell med nytt album, Rio, som slippes i juni. Under Festspillene i Bergen spiller han med bandet til Gilberto Gil i Grieghallen.

• Han har seks spellemannpriser, både som soloartist og med Gitarkameratene. Ble tildelt hedersprisen under Spellemann 2011. I 2012 ble han innlemmet i Rockheim Hall of Fame.

• Han er registrert med 436 verk i Tono.

• Gjennombruddet kom med albumet Heksedans (1977). Han har utgitt rundt tjue album.

• Han er fremdeles en av Norges mest turnerende musikere, med hundre solokonserter i året.

08.06.2015
12:42
27.08.2015 20:02

Jan Eggum (63)

• Visesanger og artist siden 1975.

• Er aktuell med nytt album, Rio, som slippes i juni. Under Festspillene i Bergen spiller han med bandet til Gilberto Gil i Grieghallen.

• Han har seks spellemannpriser, både som soloartist og med Gitarkameratene. Ble tildelt hedersprisen under Spellemann 2011. I 2012 ble han innlemmet i Rockheim Hall of Fame.

• Han er registrert med 436 verk i Tono.

• Gjennombruddet kom med albumet Heksedans (1977). Han har utgitt rundt tjue album.

• Han er fremdeles en av Norges mest turnerende musikere, med hundre solokonserter i året.