Linda Schade

Det store hjertet

Miloud Guiderk lever for å gi mennesker minner for livet.
2017092110262220171012083840

marte@musikkultur.no

Dette portrettet sto på trykk i Musikkultur våren 2008. Vi publiserer det i anledning at Miloud ble tildelt Kulturrådets ærespris 2017.

Det er førjulstid i Oslo. Jeg ringer Miloud, daglig leder for Cosmopolite scene i Oslo. Jeg prøver flere ganger, men han tar ikke telefonen. Snart skal Cosmopolite og den tilhørende klubben Belleville ut av lokalene i Møllergata i Oslo til fordel for byggingen av et hotell. Her, i disse lokalene, har Miloud gitt tusenvis av mennesker tusenvis av konsertopplevelser de siste ni årene. Jazz, verdensmusikk, de ikke-kommersielle sjangrene har fått plass på Milouds scene. Han ringer aldri tilbake, og det skal vise seg at han har god grunn for akkurat det.

Cosmopolite, torsdag 24. januar 2008

Jeg ringer Miloud. Denne gang tar han telefonen:

– Ja. Bare kom! Jeg er egentlig sykemeldt nå, men jeg er innom kontoret.

Miloud er effektiv, også i telefonen.

{f2}

Han møter meg i døra i ytterjakke og skjerf, som han aldri tar av seg.

– Det er litt travelt nå. Vi har et samarbeid med Det franske kultursenter, og i dag spiller Jane Birkin, gode gamle Jane Birkin, ikke sant? I morgen er det Djangofestival.

Miloud prater fort mens han geleider meg inn på kontoret sitt. Det er siste gang vi sitter her inne, om et par måneder skal hele Cosmopolite-maskineriet flyttes til Soria Moria på Torshov. Alt skal ut, figurene som står i vinduskarmen, den store Miles Davies-plakaten, Oslo Jazzfestivals pris fra 2001. Miloud skal få en ny scene som skal romme det han er aller mest glad i, musikken.

– Det å formidle noe til et publikum, det kan jeg. Jeg har hatt æren av å hente hit en del store musikere, det er jeg veldig stolt av.

{b}MINNER: Her ligger minner fra mange store konsertopplevelser.

{b}MINNER: Her ligger minner fra mange store konsertopplevelser.

Linda Schade

Jeg sto en gang i salen under en konsert med Gerry Mulligan da en mann fra publikum kom bort og puttet en tusenlapp i lomma mi. Konserten kostet vel rundt 250 kroner. «Den er verdt mer enn det», sa han. Og du vet sånt....

Miloud tar seg til brystet og rister lett på hodet. Han har vært én av Norges viktigste konsertarrangører i over 30 år. Storheter som Chet Baker, Duke Ellington, Joe Henderson, Stephane Grapelli og Chick Corea, er bare en liten brøkdel av musikerne Miloud har presentert for det norske konsertpublikumet.

– Nå skal jeg åpne min fjerde scene på Soria Moria, forteller han.

Visst er det vemodig å forlate et hus med så mange minner, men Miloud dyrker muligheter framfor melankoli. Han er vant til å flytte. Først fra Musikkflekken i Sandvika til Cosmopolite på Majorstua, så til Cosmopolite i Oslo sentrum, og nå til Soria Moria på Torshov.

– Har du noen gang vurdert å kjøpe et lokale?

– Nei. Vi har ikke råd. Jeg vil heller bruke penger på opplevelser enn på å kjøpe en vegg.

Tilværelsen som døgnarbeidende konsertarrangør på jevnlig flyttefot har riktignok fått konsekvenser.

– Jeg hadde et slag før jul, forteller han.

– Ser du øyet mitt?

Det høyre øyet til Miloud er bare halvveis åpent, han har fått en lammelse etter slaget.

– Det handler om å brenne for noe, det tar tid å få resultater. En arrangør skal brenne for jobben. Jeg blir ikke lykkelig når det er fullt hus og konserten ikke er bra. Til slutt brenner man så mye at det går ut over helsa. Det er en vanskelig balanse.

– Har du slakket ned på tempoet nå?

– Jeg prøver. Helsa er alt, altså. Helsa er alt.

Vi hadde for eksempel Diana Krall da ingen visste hvem hun var. Det satt 60 i salen.

En pianostemmer står i døra. Varmt gjensyn, «Hei Miloud! Godt å se deg!». Snart høres spredt klimpring fra klubbscenen Belleville. Miloud reiser seg og går.

– Nei, nei! Du er på feil sted! Du skal opp på scenen på Cosmopolite.

Lett latter. Så står han inne på kontoret igjen, fortsatt i jakke og skjerf, klar til å ta av når som helst.

– Ja, det er sånne små justeringer, ikke sant. Man må passe på hele tida, altså.

Casablanca, Marokko 1950-årene

Man må helt tilbake til den lange skoleveien hjemme i Casablanca for å finne årsaken til Milouds yrkesvalg.

– På veien til skolen kunne jeg kjenne lukta fra all verdens kjøkken. Jeg har alltid vært en stor kulturkonsument. Da jeg var liten gikk jeg mye på filmklubber, amatørteater og utstillinger. Det synes jeg ikke nordmenn er så flinke til. Kultur, det er det som er livet, det er det som setter farge på våre liv.

Kjærligheten førte ham til Norge. Han møtte moren til sønnen Omar, nå jobber også Omar på Cosmopolite. Overgangen fra Marokko til Norge var stor.

– Det er en ubevisst isolasjon i det norske samfunnet, det er ikke mye sosialt fellesskap. Jeg higer etter å gjøre noe for å samle folk, oppleve noe sammen, snakke sammen. Kanskje dette også er noe av drivkraften bak det jeg gjør, undrer han.

SOM FAR SÅ SØNN: – Den første jobben min hadde jeg på Musikk­flekken. Jeg vaska opp, stekte hamburgere, og møtte mange musikere, sier Omar Guiderk (t.h.), som er fungerende daglig leder på Cosmopolite mens faren (t.v.) er sykmeldt. I midten Stephane Grapelli.

SOM FAR SÅ SØNN: – Den første jobben min hadde jeg på Musikk­flekken. Jeg vaska opp, stekte hamburgere, og møtte mange musikere, sier Omar Guiderk (t.h.), som er fungerende daglig leder på Cosmopolite mens faren (t.v.) er sykmeldt. I midten Stephane Grapelli.

Arkivfoto/privat

Behovet for å sosialisere de asosiale nordmennene meldte seg allerede på 70-tallet, da han jobbet på institusjonen Emma Hjort i Bærum. Miloud startet like godt en jazzklubb.

– Det var et eget lite samfunn, så jeg tenkte: Hvorfor ikke starte en jazzklubb her?

Sammen med NRK-journalist Sverre Tom Radøy etablerte han Emmajazz.

– En stor suksess! Det var en del artister fra utlandet som landet på Fornebu, ble kjørt direkte til Emma Hjort, og rett tilbake til Fornebu.

Det hendte Miloud inviterte hele nabolaget på fest.

– Jeg serverte helstekt lam flere ganger, særlig om sommeren er det fint, vet du. Jeg inviterte naboer og barn.

Bare noen dager etter at Miloud sitter og forteller meg om livet på Emma Hjort, skal han selv legges inn på en annen institusjon som pasient. Han skal til Sundås Sykehus for å trene seg opp etter slaget.

Cosmopolite, 14. mars 2008

Siste tone er spilt på Cosmopolite. Det er to dager til siste konsert på Belleville. Lukta av dagen derpå henger igjen i lokalet, hinter høylytt om at «du har gått glipp av noe stort». Et slitent piano står i gangen og ber om å bli tatt til et bedre sted. Kasser og inventar ligger spredt i inngangspartiet. Det eneste som fortsatt ser ut til å være på plass er bildene av fordums jazzstorheter på veggene. Og Miloud da. Ulastelig antrukket i ytterjakke. Etter to uker på Sundås Sykehus er han atskillig mer energisk enn sist vi møttes. Begge øynene er vidåpne, ingen spor etter lammelsen i ansiktet. Han lener seg over bordet, og kommer med et uoppfordret innspill til kulturelle tiltak ved Sundås Sykehus.

– Pasientene kunne være mer aktive, lage mat selv for eksempel. Man må prøve å gjøre noe kulturelt og sosialt, skape et miljø, være engasjert.

Det meste av engasjementet til Miloud går for tiden riktignok med til å forberede flytting av en hel konsertscene.

– Det er mye å gjøre nå. Flyttingen, vet du. Har brukt mye tid og penger på det.

Å være konsertarrangør i Norge er ikke til å bli fet av.

– Jeg har jobbet mer eller mindre døgnet rundt uten å tenke på lønn i det hele tatt, i perioder har lønna mi gått til å dekke tap. I Norge er det to typer musikere. Det er de som er fast ansatt og så er det de som er frilansere. Det er tøffere å være frilans enn å være ansatt. Sånn er det for oss arrangører også.

– For noen blir det for tøft økonomisk. Det offentlige må vurdere hva som bør ivaretas, ikke bare ta vare på institusjonskulturen. Club 7 er en av de største og mest betydningsfulle institusjonene som har eksistert i norsk kulturliv i moderne tid. De måtte legge ned, minner han om.

SOSIAL: – Du har aldri møtt artisten som du skal hente på flyplassen. Det er alltid spennende å se hvordan det går, hvordan publikum reagerer, sier Miloud. Her med Dizzie Gillespie på Musikkflekken.

SOSIAL: – Du har aldri møtt artisten som du skal hente på flyplassen. Det er alltid spennende å se hvordan det går, hvordan publikum reagerer, sier Miloud. Her med Dizzie Gillespie på Musikkflekken.

Randi Hultin

Club 7 fikk fart på Milouds arrangørplaner. Han frekventerte klubben hyppig.

– Kan du beskrive hvordan det var på Club 7?

– For meg hadde Club 7 den samme funksjonen som Pompidou-senteret i Paris; med teater, utstillinger og konserter. Det er det eneste stedet i Norge som har klart å samle direktører, uteliggere og statsråder under samme tak. Sossen Krohg hadde barneteater. Det var et møtested.

En arrangør skal brenne for jobben. Jeg blir ikke lykkelig når det er fullt hus og konserten ikke er bra.

Da Club 7 stengte åpnet Miloud Musikkflekken i Bærum. Uten videre arrangørerfaring hentet han flere verdensstjerner til den lille klubben utenfor Oslo.

– Flere av dem jeg har hentet til Norge er amerikanske, og jeg er ikke særlig god i engelsk. Men det handler om å forstå mentaliteten til andre, å kommunisere. Du har aldri møtt artisten som du skal hente på flyplassen. Det er alltid spennende å se hvordan det går, hvordan publikum reagerer. På en måte er vi alle deltakende, arrangører, musikere og publikum er med på å skape det magiske øyeblikket som vi tar med oss hjem. Det er fascinerende.

Noen musikere har gjort sterkere inntrykk enn andre.

– Chet Baker. Han kom uten bagasje i det hele tatt, bare en plastpose og trompeten. Det var overraskende. Jeg husker veldig godt konserten med Chet og Stan Getz i Bærum. Det er ikke ofte du får se de folkene sammen. Det skjedde akkurat da.

Andre musikere har gjort inntrykk ikke bare på grunn av musikken.

– Screaming J. Hawkins maste veldig om å få en spesiell burger med chili og pommes frites. Vi jobbet hardt for å få tak i det, men før han gikk på scenen sto han bare og så på tallerkenen. Han gikk inn og spilte, kom tilbake og sto bare og så på tallerkenen.

Oslo, våren 2001

Vi sitter i musikerbaren utafor Belleville. Miloud følger med på alt som skjer der ute i gangen. Han tar aldri fri. Det er mange tråder, av og til blir det vanskelig å holde i dem alle. I 2001 mistet Cosmopolite sjenkebevillingen på grunn av for sen moms- og skatteinnbetaling.

– Vi slet, og vi møtte ingen forståelse. Man må legge til rette for engasjementet som kommer nedenfra, mindre byråkrati. Løken-utvalgets forslag er kanskje en vei å gå. Man må bli mer bevisst på å støtte det som gir resultater, ikke dem som er gode på papiret. De som skaper resultater er ofte også dem som ikke er gode på lobbying og papirarbeid. Alt koster i dag, du vet ikke hva du får, men du vet hva du må betale.

MUSIKALSKE STORHETER: Miloud har hentet mange store navn til Norge, her med Dexter Gordon (t.v.) og Johnny Griffin.

MUSIKALSKE STORHETER: Miloud har hentet mange store navn til Norge, her med Dexter Gordon (t.v.) og Johnny Griffin.

Arkivfoto/privat

Problemer i fortida har på ingen måte dempet Milouds planer og drømmer for framtiden.

– Jeg savner å kunne tilrettelegge for innvandrere som ønsker å gjøre noe kulturelt. Flere ganger har det kommet innvandrere hit fordi de vil arrangere noe, men så har de verken kompetanse eller penger. Mitt håp for Soria Moria er at vi her kan ta hensyn til de menneskene.

Miloud savner også mer samarbeid mellom norske og utenlandske kunstnere.

– Miksturen. Det er det som skaper noe nytt. Hvis vi skal ha et harmonisk samfunn, et samfunn som ikke bare er kommersielt, trenger vi alternative scener som kan være et vindu for den musikken og kunsten som ikke er kommersiell. Det gjør verken TV eller radio i dag. Den alternative scenen har mye vanskeligere kår i et lite land, det er mindre folk og et mindre marked. Noe som forutsetter at det offentlige gir støtte til kulturell aktivitet. Det er helt annerledes enn i en stor by som for eksempel Paris.

Miloud er glad i Paris, og fransk radio. Gjennom den er han blitt kjent med mange nye artister. Men det er først og fremst den søkende nysgjerrigheten som fører Miloud til ukjente musikalske hemmeligheter som han kan presentere for det norske publikum. Han leter og lytter. Bestandig.

– Tror du Cosmopolite har vært med på å sette musikalsk dagsorden?

– Vi har hentet en del artister til rett tid, noen er blitt store og noen er blitt borte. Vi hadde for eksempel Diana Krall da ingen visste hvem hun var. Det satt 60 i salen. Jeg var heldig som fikk med meg en del av jazzstjernene på 60- 70- og 80-tallet. Mange er forsvunnet nå, den siste var Jimmy Smith.

Cosmopolite, 27. mars 2008

Det er fem dager igjen til alt skal være ute av lokalene i Møllergata. Bildene henger fortsatt på veggen. Stemningen er hektisk, men imøtekommende. Inne på Belleville betrakter Miloud flyttingen av et musikkanlegg.

– Pass på, Omar!

Oppi all viraken skal Miloud fotograferes. Han poserer tålmodig, ytterjakka tas av for første gang siden vårt første møte. Inne på kontoret viser Miloud meg tegningene av Soria Moria, hvordan det kommer til å bli til åpningen i september. Han peker fornøyd.

– Det huset er bygget med sjel. Vi føler oss hjemme der. Vi må lage et program som passer til Soria Moria.

– Hva er et godt program?

– Et program for meg er den variasjonen jeg ønsker selv. Et program skal være som en bukett med blomster, variert, men de skal kle hverandre, de skal sammen skape en helhet.

– Er det vemodig? Å flytte herfra?

– Å ja, jeg kjenner det her, vet du, sier Miloud og tar seg til hjertet.

Øynene til Freddie Hubbard følger meg fra veggen idet jeg går.

Miloud Guiderk og Cosmopolite

• Født i 1947 i Casablanca, Marokko.

• Kom til Norge i 1970.

• Har aldri vært musiker selv. Men han har drevet med pantomime.

• Starta Emmajazz sammen med NRK-journalist Sverre Tom Radøy på Emma Hjort i 1975.

• Starta Musikkflekken i Bærum i 1982/83.

• I 1992 ble Cosmopolite opprettet på Majorstua, Stiftelsen Cosmopolite scene ble opprettet i 1999 da den ble flyttet til Oslo sentrum.

• September 2008 åpner Cosmopolite i nye lokaler i Soria Moria på Torshov.

• Mottok Oslo Jazzfestivals pris i 2001 «for sin idealistiske formidling av verdensmusikk i sin alminnelighet og jazzmusikk i særdeleshet, til oppdragelse og glede for hovedstadens kulturpublikum.»

• Fikk Eckbos legat i 2003.

• Verdensmusikk og jazz har vært de dominerende sjangrene på Milouds scener.

• I 2005 ble Cosmopolite og Belleville hovedlokaler for Nasjonal jazzscene.

• Cosmopolite har vært drevet på idealistisk basis fram til 1999, etter dette har scenen fått offentlig støtte.

• Drømmen til Miloud er å linke Marokko med Norge. Han kunne tenke seg å starte et norsk kultursenter i Marokko.

{"tittel":{"color":"#ffff00","fontsize":"84","bgc":"#ffffff","bgo":"1","bgh":"100%","shadow":false},"fb":[{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"si":[{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""}],"us":[{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"lpage":{"exist":false,"color":"#000000"},"cpage":{"iscpage":false,"mpage":""}}