Marte Bjerke

Det musiske medmenneske

PORTRETT: – Individet er oppskrytt, sier Bendik Hofseth og ler. Han var plateselskapets wonderboy som flytta hjem og ble musikkbyråkrat. Bendiks historie handler om å høre til.
2017090510100020180924132018

marte@musikkultur.no

– Individet er oppskrytt.

Et aldri så lite paradoks fra en mann som har viet store deler av livet til å dyrke sin personlige stemme. Gjennom saksofonen, gjennom sangen, gjennom platene som bærer hans navn. Vel, vel, vi er da alle en gjeng vandrende sjølmotsigelser.

– Det var jo på en måte det jeg prøvde å uttrykke i den der også, sier Bendik Hofseth og peker på debutplata IX fra 1991, kåra til en av tidenes 100 beste norske plater av Morgenbladet.

– At vi hører hjemme i en sammenheng. Det å finne sin identitet er å tre inn i den sammenhengen, være fortrolig med den, nyte den, men også kjempe for den.

Å være tilbakeskuende er ikke Bendiks mest framtredende trekk. Likevel ble mye av fjoråret brukt til å se seg tilbake. 25-årsjubileet til IX ble markert med konserter over hele landet, og Bendik tok for alvor steget ut på scenen igjen, etter et drøyt tiår som musikkbyråkrat. Heldigvis ante den erfarne saksofonisten lite om hvor mye jobb som ligger bak å komme i spilleform.

– Hadde jeg visst det, hadde jeg nok aldri prøvd. Men det er så gøy å spille igjen altså!

Plateselskapets wonderboy

Det er vanskelig å ikke la seg fascinere av historien om Bendik Hofseth. Da han som 25-åring erstatta saksofonisten Michael Brecker i det anerkjente jazzfusion-bandet Steps Ahead, åpna dørene seg til det multinasjonale plateselskapet Sony/Columbia og en massiv satsing for å lansere Bendik som «den nye Sting». IX var plata som skulle gjøre ham til allemannseie. Ingen norske musikere hadde oppnådd noe lignende, foruten A-ha.

Bendik ble aldri noen ny Sting. Det er mange grunner til det. Én av dem er at hovedpersonen sjøl ikke var sulten nok på suksess.

Bachs cellosuiter og musikkens undertekst

Han låser oss inn i et dagdøsig lokale på Sagene i Oslo.

– Jeg trengte 20 kvadratmeter å øve på, men så fant jeg ikke noe mindre enn 6000, sier han kjekt og fortsetter nedover den mørke, litt nedslitte korridoren.

– Så lagde vi en forening som leier ut da, til andre musikere og kunstnere.

Stopper nederst, foran siste dør, sier at han har planer om å pusse opp, sluser oss inn i et romslig kontor.

– Det er litt rotete her, men du ville ha atmosfære?

Bare gjør det: – Jeg har bala mye med å finne en plass for musikken, men nå er jeg såpass gammel at jeg driter i den store filosofiske utfordringa. Musikk er til for å spilles, sier Bendik. Her fra 70-års laget til Kjell «Kjaperud» Asperud.

Bare gjør det: – Jeg har bala mye med å finne en plass for musikken, men nå er jeg såpass gammel at jeg driter i den store filosofiske utfordringa. Musikk er til for å spilles, sier Bendik. Her fra 70-års laget til Kjell «Kjaperud» Asperud.

Stein Erik Skar

Halvtomme kaffekopper, en del papirer som ikke har fått plass i perm, barnetegninger på veggen, møblement som vitner om en ikke fullstendig likegyldighet. Bach på notestativet.

– Cellosuitene øver jeg på nesten daglig på saksofon. Det er så sterke strukturer. Det samme med Beethoven og Brahms, som jeg liker å spille på piano. For en økonomisering! Alt er der, men det er gjort på aller mest elegante måte. Ofte er det underteksten i musikken som er det mest interessante. Dét tar jeg med meg inn i komposisjonsarbeidet, og som utøver.

Bendik bruker mye tid på å skrive låter som musikerne kan føle seg bekvemme i. Det skal være så enkelt som mulig, uten at utøverne faller inn i tillærte improvisasjonsmønstre.

– Musikeren skal kunne nærme seg musikken nesten uansett bakgrunn. Samtidig må det være noen uforutsigbarheter der, noe som skaper en motstand, en dramaturgi som gjør at du ikke kan skru på autopiloten.

Internasjonal satsing og suksess som fengsel

På Sagene kan Bendik pusle uforstyrra med sitt. Det er da han har det aller best.

– Det er et kjempeprivilegium å kunne lage musikk og få være i fred, sier han ettertenksomt.

– Det er egentlig helt utrolig, mumler han.

– Å ikke ha suksess.

– Men du har vel suksess, protesterer vi.

– Jo, men det er ikke sånn at telefonen ringer hele tida. Det er akkurat passe. Ha ha ha!

Det var en tid da det ikke var fred å få. I boka IX -Bendik Hofseth spør Terje Mosnes om hvordan Bendik opplevde å være satsingsobjekt hos et av verdens største plateselskaper: «Som veldig delt. Jeg var en ung mann og full av hormoner, og jeg var ikke dummere enn at jeg skjønte at her forelå det noen muligheter for selvhevdelse og omplassering av genmateriale. (...) Samtidig var det sånn at jeg følte meg som en kunstner, da, og ble nok litt for vidløftig og vanskelig for promofolkene til Sony/Columbia.»

Den nye Sting: Det første pressebildet av Bendik, tatt i 1990. Da Bendik brøt med Sony/Columbia og flytta hjem, var det mange som rynka på nesa.

Den nye Sting: Det første pressebildet av Bendik, tatt i 1990. Da Bendik brøt med Sony/Columbia og flytta hjem, var det mange som rynka på nesa.

Johs Bøe (pressefoto)

– Jeg bodde noen år i USA, men hadde kjæreste i Norge. Det ble så mye reising fram og tilbake at jeg fant ut at jeg måtte ta et valg. Jeg kunne bitt meg fast og kjempa meg videre i en karriere, men jeg hadde lyst til å bo her, få familie, så da valgte jeg det, sier Bendik.

Mange i bransjen rynka på nesa av den beslutningen.

– Det var første gang Sony hadde fått en forespørsel fra en internasjonal artist om å overflytte kontrakten til et nasjonalt datterselskap. Jeg spøker litt med suksess, men suksess kan være et fengsel. Jeg har det gøyest når jeg lager ting, og det er vanskeligere når du er etterspurt og har et stort apparat rundt deg. Jeg kan ikke ha noe forhold til «Bendik i verden», jeg har et forhold til meg og det neste jeg skal gjøre. Dette er nok også en veldig norsk holdning. Luksus for meg er å dele opplevelser med andre.

Unorsk lyriker

Bendik er av typen som på eget initiativ fortærte store deler av verdenslitteraturen innen han var 20. I tillegg til komposisjonsstudier på Musikkhøgskolen, tok han mellomfag i musikk på under normert tid, filosofi og idéhistorie på universitetet. Han bevegde seg uanstrengt fra klassiske komposisjonsstudier på dagtid til spillejobber på jazzklubb på kveldstid. Knut Reiersrud husker ham fra miljøet rundt Club 7 da de begge var omkring 20 år.

– Han spilte veldig lyrisk allerede da, med klare referanser til den klassiske musikken, Mozart og Schubert, forteller han.

Samspill og fellesskap står sentralt i alt Bendik foretar seg, men det er den individuelle og unike saksofontonen han en gang ble så kjent for.

– Ja, jeg spiller ikke så veldig sax, sier han.

Tilnærminga til instrumentet har han først og fremst fra studier med saksofonisten og klarinettisten Joe Allard i USA, som manet Bendik til å synge. Metoden har han brukt siden. Den er også opphavet til at han begynte å synge på scenen og på plate.

– En sanger bruker hele resonansen i kroppen. Jeg har hatt den samme tilnærminga til instrumentet, at flisa skal resonnere så kraftig om mulig, og at kroppen skal være med på den resonansen sånn som hos en sanger. Da vil det ikke låte forutsigbart, da vil det låte som meg.

Han synger alltid saxrepertoaret før han spiller det, legger lite press på flisa.

Bendiks sofistikerte saksofonstemme var et kontrapunkt i bluesbandet Four Roosters, minnes Knut Reiersrud.

– På det personlige plan er han en veldig sosial kapasitet, litt barnslig og nysgjerrig. Men samtidig som han er jovial og sosial, er han på et vis også veldig lite folkelig. Han er alt annet enn hva mange – ikke minst musikkjournalister – forbinder med grunnfjellet i norsk musikkliv, langt unna det litt rølpete og rufsete norske, sier Knut.

Nå øver de to kompisene og kollegene side om side i øvingskollektivet på Sagene.

Superband: Nesten hele originalbesetninga fra IX, i 1992. F.v. Bendik, Audun Erlien, Eivind Aarset, Knut Reiersrud, Reidar Skår og Paolo Vinaccia.

Superband: Nesten hele originalbesetninga fra IX, i 1992. F.v. Bendik, Audun Erlien, Eivind Aarset, Knut Reiersrud, Reidar Skår og Paolo Vinaccia.

Nils Bjåland/VG

Et negativt universitet

Nei, rufsete kan man ikke kalle Bendiks produksjoner. På debutplata IX er lite, om noe, overlatt til tilfeldighetene. En gjennomkomponert plate.

– Du virker veldig grundig og detaljfokusert?

– Ja, dessverre.

– Dessverre?

– I noen faser har jeg vært veldig konsentrert om detaljer, og i ettertid ser jeg at det var mer viktig formativt enn musikalsk.

– Ikke det at jeg angrer, legger han forsikrende til.

Bendik tenker konseptuelt når han komponerer et album. Da han gikk i gang med debuten, opplevde han at studiene, all kunnskapen han hadde tilegna seg, ble en bør. Han konstruerte det han kalte «et negativt universitet», som han bygde plata rundt.

– Tanken var å avlære, slik at jeg kunne ta bolig i musikken fra et personlig ståsted, ikke gjennom et tradisjonelt rammeverk, forklarer han.

Likevel ble IX skapt over en ganske streng idé.

– Jeg skulle gå inn i ni ulike temaer, en slags dannelsesreise som fulgte vår kulturhistorie.

Ledestjerna var altså tallet ni. Ni eksempler på hva som skiller mennesker fra dyr, ni muser fra antikkens Hellas, ni myter fra Ovid, ni oppfinnelser fra hellenismen, Kopernikus’ ni planeter, ni farger fra Goethes fargelære, Kierkegaards ni husværer i København, Duchamps Nine malic moulds og ni matretter spist sammen med kjæresten Nina på kjøkkenbordet i Maridalsveien.

– Når man går inn i et kunstnerisk prosjekt via et tema, er det ikke nettopp da en risiko for at prosjektet ikke blir personlig?

– Absolutt! Det er veldig farlig å ha en så stram plan, men man kan også lage en plan for å være åpen for tilfeldighetene og livet sjøl, og det var litt tanken her, å bryte ut av rammen, sier Bendik og slår om toneleiet, blir mer intens:

– Og dette tenker jeg en del på: Det er symptomatisk at de rikeste menneskene i Norge ikke har noen utdanning. I et utdanningsløp lærer du deg å være kritisk, unngå risiko, du lærer deg å safe. En systematisk tilnærming til å sette deg inn i rekken. Men det er også noe veldig vakkert ved det, et humanistisk byggverk, vi legger hver vår brikke inn i form av en doktorgrad eller en artikkel. På den andre siden; i kunstnerisk virke og i entreprenørskap handler det nettopp om å tørre, å peke på noe annet og stå for det, å se noe andre ikke ser, sier han, som sjøl er en del av utdanningssystemet gjennom sitt professorat ved Universitetet i Agder.

– I Kristiansand kommer det stadig opp at studentene må ha entreprenørskap som fag, og jeg skjønner jo det i et samfunnsperspektiv. Men å gjøre dette til et fag er egentlig en sjølmotsigelse.

Ledestjerna Jon Christensen

I øvingsrommet på Sagene er det høyt under taket i mer enn fysisk forstand. Her blir musikken til, enten via pianoet eller gitaren. Hovedinstrumentet saksofon er aldri i tankene når han komponerer, noe som ofte resulterer i at han klør seg i huet når han skal spille det han sjøl har skrevet.

– Hæ? Hva slags akkord er dette? Noen ganger har jeg ikke tenkt igjennom saksofonens rolle i det hele tatt. Å nærme seg instrumentet idiomatisk gjennom komposisjon er noe jeg vil bli flinkere til.

Synger: Bendik bruker en metode der han synger før han spiller på instrumentet. Dette førte til at han begynte å synge på scenen. Her fra Hamar kulturhus.

Synger: Bendik bruker en metode der han synger før han spiller på instrumentet. Dette førte til at han begynte å synge på scenen. Her fra Hamar kulturhus.

Stein Erik Skar

Når vi treffes i juni er Bendik i sluttfasen med å ferdigstille en ny plate.

– Ja, nå lager jeg ny musikk, sier han begeistret.

– Det er veldig moro! Vi var i studio i går, prøvde ut ting. Jeg er blitt flinkere til å bruke medmusikerne mine, og det har jeg lært av det jeg opplever som Norges største musiker noen gang, Jon Christensen. Vår flate struktur, vår egalitære samværsform og samfunnsform, har han klart å gi et musikalsk uttrykk gjennom å åpne jazzmusikken fra å handle om en solist til å bli et samspillsfenomen. Den tradisjonen har jeg vært opptatt av å videreføre, han har vært en ledestjerne for meg.

Slakt som førte til musikalsk taushet

Å bli profet i eget land er få forunt. Da Bendik brøt med utsikter til internasjonal stjernestatus og flytta hjem til Norge, ble han møtt av et nådeløst pressekorps. Den norskspråklige plata Smilets historie fikk anmelderne til å svinge slaktekniven i rein vellyst; «Overpretensiøst», «opphoping av banaliteter og sjelelig kvasi-føde», terningkast én fra VG. 

– Jeg må i ettertid kunne si at jeg rett og slett ble hengt ut i en gapestokk av noen avisknøler som ikke visste hva de snakka om. De sier at «nei vi har ikke noe ansvar, vi bare skriver om musikk», men det de ikke tenker over er at straks det kommer sånne anmeldelser så begynner telefonen å ringe fra arrangører som vil avlyse konserter. For meg personlig gjør det ikke noe, for jeg har mitt prosjekt og jeg veit hva jeg driver med. Og som du skjønner, jeg er dessverre altfor arrogant til å la det gå innpå meg. Men jeg har ansvar for musikanter som spiller med meg. Plutselig taper de penger, det er familieøkonomier, det har store konsekvenser, og det er jeg lei meg for.

Med anmeldelsene og avlysningene kom apatien og oppgittheten: «Er det virkelig sånn man ser på meg i norsk offentlighet?»

Bendik bestemte seg for å slutte å spille.

– Jeg trengte ikke dra meg sjøl rundt i søla, jeg hadde masse andre muligheter og jeg liker å gjøre andre ting. Jeg hadde et professorat, jeg hadde fått tilbud om å være leder i NOPA, og hadde dessuten blitt tilbudt noen andre internasjonale verv. Jeg tenkte: Hvorfor ikke? Alle disse tingene skjedde samtidig, og så gikk jeg også gjennom et samlivsbrudd som gjorde at jeg var klar for endringer. Det ble 15 år med noe annet. Det har vært gøy det altså, sier han og tar en pause før han fortsetter:

– Det er en dynamikk. Når noe låses, må noe annet åpnes, og da gjelder det å se mulighetene. Det er dét som er jobben vår. Og da var det, sånn jeg så det, en klar melding jeg hadde fått.

TONO – det er nydelig!

I de 15 åra med noe annet var Bendik blant annet styreleder i NOPA, Bylarm, Phonophile, CIAM (det internasjonale komponistrådet), TONO, NCB, og han var engasjert i FN-systemet.

– Er alle vervene et resultat av en sosial samvittighet?

– Det har nok vært en beveggrunn. TONO – jeg synes det er helt nydelig! At kunstnere slår seg sammen og får til utrolige ting, skuffer inn 600 millioner kroner og så deler det seg imellom. Det er veldig vakkert. Ikke fra et sosialistisk perspektiv, men fra et egalitært ståsted. Det er som med det huset her. Vi slår oss sammen og blir sterke, ikke for å manifestere makt, men for å ha en stemme. Ikke nødvendigvis for å bli rike, men for å sikre at ingen andre blir rike på vår gjerning, uten at vi får vår del.

Mye har skjedd i norsk musikkliv siden Bendik hadde sine første spillejobber på Club 7 som 16-åring. Særlig på to områder har utviklinga skutt fart.

– Demokratisering og digitalisering. Det er kommet utrolig mange flinke utøvere og vi utdanner mange. Kanskje for mange. Digitaliseringen har ført oss tettere sammen, men også gjort oss fjernere for hverandre. Kunst er en snarvei mellom mennesker, den åpner for kommunikasjon og tillit, og det er jo kunstverk vi søker etter på nettet. 60–70 prosent av det som går på en Facebook-scroll er linker til musikk, videoer eller avisartikler. De bruker våre åndsverk til å knytte folk til sin plattform. Og når de ikke trenger å betale for det de tjener på det, blir jeg opprørt på vegne av min stand.

Marte Bjerke

Musikk er kritikk

For første gang på lenge kan Bendik vie hele sin konsentrasjon til musikken. Alle tillitsverv er avslutta. Han går inn i den nye tilværelsen med en erfaring om at motstand ikke er farlig. Tvert imot. Det er grunnlaget for alt han holder på med.

– Musikk er friksjon. Det er friksjon som gjør at det resonnerer i en streng. Musikk er en form for positiv kritikk, for å si at verden kan bli bedre. Hvis vi syntes at verden var helt ok, hadde vi levd med stillhet. Når man er ung, tenker man ofte at man skal finne «den sanne tonen», men det er jo ikke dét det handler om. Det er et desperat skrik hele tida, sier Bendik, og kommer på at han kanskje var inne på noe likevel, som ung mann. I låta The Boy From Port ManteauIX synger han: «Inside an urge to scream / But when my lips do part, I seem / to cheat myself, transform / my cry to music, sweet and warm.»

– Er det ikke rart? Man kan sitte i salen, høre en musiker og tenke at her er et menneske som virkelig har funnet sjelsro. Tenk å få låne litt av ham! Og så er det som ligger bak «ÆÆÆÆÆÆ!» Slikt ser man ikke når man er ung, at det er en sammenheng mellom kampen og smerten, lidelsen og forsoningen.

Bare gjør det!

Nå vil Bendik bare ut å spille, sende sitt skrik ut i verden. Om det når 20 eller 200, det driter han i.

– Jeg tror vi må begynne å snobbe litt nedover. Det trenger ikke være så mange mennesker, det trenger ikke være en suksess, det trenger ikke stå om det i avisa, bare vi får spilt. Det er vårt privilegium som musikere, sier han.

Spillestedene er færre nå enn da han begynte å turnere på 70-tallet, interessen for levende musikk mindre. Han mener det er på tide å finne et rom for musikken igjen.

– Jeg har bala mye med å finne en plass og funksjon for musikken min, men nå er jeg såpass gammel at jeg driter i den store filosofiske utfordringa og tenker at jeg lager den plassen sjøl. Musikk er til for å spilles, det er noe du gjør med andre, for andre igjen. Og så kan jeg holde på her og tenke at jeg skal legge noen smarte planer, men det er egentlig så enkelt som dette: Bare gjøre det!

Bendik Hofseth

F. 1962 i Lørenskog. Komponist, saksofonist, vokalist, professor ved Universitetet i Agder.

Tok over som saksofonist i bandet Steps Ahead i 1987, ble seinere signert på det multinasjonale plateselskapet Sony/Columbia, der han ga ut debutalbumet IX i 1991.

Mye brukt studiomusiker, 13 album i eget navn, har nylig spilt inn plate som kommer mars 2018.

Har produsert plater for bl.a. Jan Eggum og Kenneth Sivertsen.

Har skrevet flere bestillingsverk og vært solist med flere norske orkestre.

Var i mange år musikkbyråkrat, med styreverv i bl.a. NOPA og TONO.

{"316284":{"type":"l","url":"/image-3.316284.b6ecdcd006","cap":"{s1}Bare gjør det: – Jeg har bala mye med å finne en plass for musikken, men nå er jeg såpass gammel at jeg driter i den store filosofiske utfordringa. Musikk er til for å spilles, sier Bendik. Her fra 70-års laget til Kjell «Kjaperud» Asperud.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"316297":{"type":"m","url":"/image-3.316297.90b35ede83","cap":"Superband: Nesten hele originalbesetninga fra IX, i 1992. F.v. Bendik, Audun Erlien, Eivind Aarset, Knut Reiersrud, Reidar Skår og Paolo Vinaccia.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"316302":{"type":"s","url":"/image-3.316302.fed38c9f82","cap":"Den nye Sting: Det første pressebildet av Bendik, tatt i 1990. Da Bendik brøt med Sony/Columbia og flytta hjem, var det mange som rynka på nesa.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"316409":{"type":"s","url":"/image-3.316409.44464.98a0e9be6b","cap":"","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"319805":{"type":"m","url":"/image-3.319805.44464.9a0a180500","cap":"Synger: Bendik bruker en metode der han synger før han spiller på instrumentet. Dette førte til at han begynte å synge på scenen. Her fra Hamar kulturhus.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"tittel":{"color":"#ffffff","fontsize":"84","bgc":"#ffffff","bgo":"1","bgh":"100%","pos":"1","shadow":true},"extrafiles":{"js":"","css":""},"fb":[{"type":"f1","title":"Bendik Hofseth","closed":false,"place":"Plateselskapets wonderboy"},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"si":[{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""}],"us":[{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"lpage":{"exist":false,"color":"#000000"},"cpage":{"iscpage":false,"mpage":""}}