Eirik Raude

Eirik Raude

Ida Brekke

Den lekne systematiker

PORTRETTET: Sporet lå nypreparert for Eirik Raude. Fra mønsterstudent til ansettelse i Oslo-Filharmonien. Så hvordan havnet han her? Uten fast jobb, med en komponist på slep for å ta opp snø.
22.09.2016
15:17
22.09.2016 15:22

marte@musikkultur.no

- Det var en veldig fin jobb. Helt til jeg begynte å føle at jeg ikke passa inn.

Slagverker Eirik Raude sitter bak rattet i familiens stasjonsvogn. Han har på seg en blå anorakk. I bagasjerommet ligger langrennsski, en liten tromme og en stor sekk. Han har nettopp svingt ut fra formiddagsdøsen på Sandvika stasjon. Verden er på jobb. Eirik tror han veit hvor han skal.

- Jeg burde jo huske detta, veit du. Jeg har vært der før, sier han og drar fram en kartbok som etter forfatningen å dømme er flittig brukt.

- Her! Vi skal hit, peker han mens han forsøker å holde øynene på veien.

Bebyggelsen er slanket ned til spredte spor i terrenget når veien svinger seg innover mot markagrensa.

- Der er Bjarne! Da er vi på rett vei.

Eirik møtte komponist og lydsamler Bjarne Kvinnsland i en foss i Gudbrandsdalen under Peer Gynt-stemnet for seks år siden. Det ble starten på trioen UR som består av Bjarne, Eirik og Markus Hernes. Ensemblet bruker lyder fra naturen som utgangspunkt for å lage musikk. De har spilt i en dokk i Malmö og på vidda i Sauda i snøføyka. Nå er de på vei inn i Bærumsmarka for å ta opp lyder til neste prosjekt.

- I starten samlet Bjarne lydene aleine, men etter hvert ble musikerne, Markus og jeg, mer infiltrert i idéprosessen. Vi skjønte at hvis vi skulle greie å spille på lydene, måtte vi være med å ta dem opp. Det er vanskelig med en lyd hvis du ikke har studert den og tatt arbeidet med å gjøre et utvalg. Det er først da du forstår lyden og får et forhold til den.

Beethovens niende på repeat

5. januar 1998; en merkedag. Eirik er 25 år og har sin første arbeidsdag i Oslo Filharmoniske Orkester. Han har nådd sitt karrieremål som forsiktig blir formulert i underbevisstheten cirka ti år tidligere, da han motvillig blir dratt med på konsert av foreldrene og får alle fordommer mot klassisk musikk knust av sistesatsen på Beethovens niende. Nå sitter han bakerst på scenen i Konserthuset som del av orkesteret.

- I dag, som frilanser, kan jeg ikke være sikker på at jeg er musiker om fem år. Jeg kan ikke se så langt fram, mens i orkesteret kunne jeg se fram til pensjonsalderen. Jeg fikk litt nerver av det. Jeg tenkte at her sitter jeg nå og hvis jeg lukker øynene så er det gått 30 år og da sitter jeg her fortsatt og spiller Beethovens niende på nesten akkurat samme måte. Det kommer ikke til å skje noe, for alt er skrudd sammen sånn at du bare skal holde på med detta, foredle det du allerede gjør og kan, til noen skrur av lyset. Det her er jobben min og det kommer det til å være til jeg går av med pensjon, hvis ikke jeg tar et valg.

Lyden av snø: Slagverker Eirik Raude (t.h.) og komponist og lydsamler Bjarne Kvinnsland på vei inn i Bærumsmarka for å ta opp snø og trær. Man trenger ikke gå lenger enn i 20 minutter før man ikke lenger hører lyden fra biler og mennesker.

Lyden av snø: Slagverker Eirik Raude (t.h.) og komponist og lydsamler Bjarne Kvinnsland på vei inn i Bærumsmarka for å ta opp snø og trær. Man trenger ikke gå lenger enn i 20 minutter før man ikke lenger hører lyden fra biler og mennesker.

Ida Brekke

Resultatorientert øvingsprodukt

Eirik kommer inn på Musikkhøgskolen som 17-åring. Flere betegner ham som en mønsterstudent og professoren som følger ham i mange år, Kjell Samkopf, sier han er den mest systematiske studenten han noen gang har hatt.

- Jeg ble et øvingsprodukt, jeg var akkurat sånn man skal være for å komme inn og jeg gjennomførte akkurat som man skal. Jeg skulle kanskje ønske at jeg ikke hadde vært så samvittighetsfull.

I dag mener han at mange potensielle musikere blir silt ut for tidlig, fordi de ikke passer inn i den strømlinjede utdanningsformen.

- Du blir slipt til å passe inn i en utdanning der målet for mange instrumenter er å få jobb i orkester. De som kommer inn på Musikkhøgskolen er gode på en målretta oppgave, som for eksempel den noe sterile prøvespillsituasjonen.

Møtet med andre kunstnere har tvunget ham til å reflektere over musikeryrket, en av dem er videokunstneren Boya Bøckmann.

- Da jeg begynte å jobbe med Boya, ville jeg ha ting fort unnagjort. Jeg hadde en ny prøve jeg skulle gå til, en typisk musikerkalender. Boya kommer fra teatermiljøet og er mer sånn; «Ja, nå får vi se hvordan dette går… Og så løser vi det, så prøver vi ut...» Jeg husker jeg ble så stresset, det gikk så sakte. Men så skjønte jeg etter hvert at det er sånn ideene får lov til å utvikle seg på egne premisser. Da opplevde jeg at min hverdag som musiker var veldig resultatorientert. Jeg husker for eksempel at det var en konsert jeg hadde grua meg til, det var masse musikk å øve inn, og så sa jeg til en kollega: «Så deilig å bli ferdig med den!» Og da svarte han: «Ja, er det ikke derfor vi er musikere, for å bli ferdig med det?» Ha ha ha… Jeg synes egentlig det er veldig godt sagt, sånn opplevdes det noen ganger før.

Studerer partiturer

Den samvittighetsfulle systematikeren fra studietida er ikke helt fortrengt. Studieteknikken for å øve inn nye verk har han beholdt.

- Du leser framfor å spille?

- Hvis jeg begynner å spille på verket for tidlig, blir jeg veldig farga av det første slaget. For å være trygg på at jeg velger ut fra en idé, leser jeg på partituret helt til jeg kan si at «dette er noe jeg tror på». Det kan ta to til tre uker med lesing, hvis tiden strekker til.

Å studere partiturer er utmattende. Noen ganger kan åpenbaringene komme når han nesten har gitt opp.

- Hvis du leter lenge nok i et partitur, vil du alltid finne en byggestein. Jeg husker spesielt godt en gang da jeg hadde sittet lenge uten å finne noen ting. Så reiste jeg meg opp, og da så jeg den, den lå utover hele siden, den var jo der!

Eirik gjenfinner entusiasmen over å ha oppdaget byggesteinen i Xenakis' Psappha for soloslagverk.

- Jeg så at hele siden var en kanon av den ene ideen. Hvis jeg hadde gitt opp etter en dag, ville jeg aldri ha funnet den. Jeg har spurt mange som har spilt stykket om de har sett den, men det er det ingen som har, så den var godt skjult i partituret. Det løste hele formen på det partiet for meg.

Foretrekker et brutalt ærlig publikum

Vi kjører oppover mot skogen. Snart ender veien på en parkeringsplass. Det er mildt, lav sol og nesten ikke et menneske å se. Bjarne tar ut ski, mikrofoner og opptaksutstyr fra bagasjerommet. En mann til fots smiler skjevt mot skiene som ligger på den isete og grusstrødde parkeringsplassen. Alt for kunsten.

- Når jeg ser tilbake, ser jeg at jeg mange ganger har satt sammen et konsertprogram på altfor kort tid, fordi det kun handlet om å få programmet til å gå opp rent tidsmessig. Verkene trengte ikke engang å ha et forhold til hverandre. Hvis man setter opp enkeltstykker helt tilfeldig ved siden av hverandre, kan de miste sin egenverdi. Det er sånn jeg er opplært, det er til og med sånn det legges opp til at du skal gjøre det på eksamen. Da får programmet ingen overordnet idé, en helhet som publikum kan følge. Når ideen er utgangspunktet, og formen er et produkt av ideen, tar det lang tid å skape en konsert eller en forestilling. Det er langt mer krevende.

Solist i Berlin: Eirik er en av få norske musikere som har vært solist med Berlinfilharmonien. Det var i 2009 under dirigent Dudamel.

Solist i Berlin: Eirik er en av få norske musikere som har vært solist med Berlinfilharmonien. Det var i 2009 under dirigent Dudamel.

KAI BIENERT

Eirik mener det er viktig at musikerne involverer seg i ideene bak verkene de spiller. Hvordan skal de ellers kunne argumentere for at de skal bli spilt?

- Hvis man ikke har en klar idé bak et program, får man ofte et forklaringsproblem når man blir spurt av en arrangør om hvorfor man skal sette opp akkurat det repertoaret. Man veit ikke hva man skal si. Hvis jeg skal snakke om de verkene vi etter hvert skal lage oppe i skogen her, så kan jeg snakke om dem i flere timer, fordi jeg som musiker har vært med på hele prosessen. Jeg legger mine følelser og føringer i det, og så lenge det oppleves aktuelt for meg, vil jeg helt fint klare å aktualisere det for andre òg.

Eirik synes orkestrene i større grad bør programmere som om hver sesong var en stor festival.

- Det må ligge en overordnet idé bak konsertene, publikum må føle at programmet angår dem, at de må få konsertene med seg. Det finnes masse gode eksempler, ta Det Norske Kammerorkester og Terje Tønnesen, de programmerer utrolig godt. Et lite tankekors er det at Tønnesen jobber i Oslo-Filharmonien, hvorfor ikke bruke kompetansen hans der?

Eirik har spilt mye for barn. Han foretrekker deres spontane reaksjoner, framfor de voksnes høflighet.

- Hvis du ikke engasjerer, mister de helt fokus. Jeg tror det samme skjer med voksne. Det er litt synd at voksne mennesker ikke reiser seg opp og går, eller rekker opp hånda hver gang det blir kjedelig. Det ville resultert i mer interessante konsertopplevelser, flirer Eirik og legger til:

- Og kanskje hadde musikerne gitt litt mer jernet. Som en lærer sa en gang: «Du må spille som om hver tone var den siste.» Det er noe i det.

MFO-engasjementet

Eirik har i mange år vært engasjert i mekanismene som påvirker og styrer musikertilværelsen hans. I dag sitter han i forbundsstyret til MFO, organisasjonens høyeste organ mellom landsmøtene.

- Hvorfor valgte du å engasjere deg i MFO?

- Det har kanskje med oppdragelsen min å gjøre, at jeg hadde foreldre som engasjerte seg. Styreverv må man gjøre på tur. Da jeg jobbet i Filharmonien var jeg ekstremt privilegert. Jeg hadde fast lønn og gjorde mine egne prosjekter ved siden av. Når man har det bra, er det viktig å ikke glemme helheten. Vi står alle på skuldrene til dem som kom før oss.

- Det er en svært lite egoistisk tankegang?

- Ja, derfor ble jeg veldig skuffa da orkesteret etter streiken i 2006 meldte seg ut av MFO. Det kan godt hende at de selv kan lage en klubb som ivaretar deres interesser, men da tar de ikke noe ansvar for alle de mekanismene som gjør at de kan virke som musikere, alle ordningene, den politiske viljen. Det er det totale tilbudet av musikk som gjør at de har publikum, det er et system, et kretsløp. Jeg tror ikke de ville klart seg uten alle de andre. Alle har vi en gang vært i startgropen som musikere, og da trengte vi det de andre hadde samlet opp av verdier.

- Hva er det viktig at MFO jobber for framover?

- Akkurat nå synes jeg at vi må sørge for at det fins konsertscener i mindre format for musikere i hele landet. Det gjelder alle sjangrer. Kulturhusene er for store og dyre, og etter at Rikskonsertenes offentlige konsertvirksomhet ble nedlagt, lurer jeg på hvor musikere som meg skal formidle konsertene våre.

Ideen om lyd

Eirik er fire år og sitter i baksetet på familiens bil. De er på vei fra hjemstedet Horten til Falun der besteforeldrene bor, en tur Eirik har kjørt mange ganger før. Han er tissetrengt og har vært det lenge, men han venter på et egnet sted.

- Nå må vi stoppe! Nå må vi stoppe! Akkurat her, utbryter han helt plutselig.

Bilen tar av fra veien og Eirik løper ut. Det er en gammel do. Sisternen er festet høyt oppe på veggen med en snor til å trekke ned. Eirik trekker, står helt stille, lytter konsentrert, og så trekker han igjen.

- Hør på den lyden'a mamma!

- Ha ha, jeg syntes doen låt så bra! Kjell (Samkopf) sa en gang at de fleste musikere spiller et instrument, mens en slagverker er opptatt av ideen om en lyd, og så finner han instrumentet som lager den lyden.

SNØ: Bjarne retter mikrofonen mot Eiriks hender som leker med snøen. Opptakene skal siden bearbeides, før musikerne spiller på lydene.

SNØ: Bjarne retter mikrofonen mot Eiriks hender som leker med snøen. Opptakene skal siden bearbeides, før musikerne spiller på lydene.

Ida Brekke

Så var det kanskje ikke tilfeldig at Eirik ble slagverker.

- Det treet er perfekt, sier Bjarne og peker opp mot et av de mer omfangsrike stammene på en høyde i skogen.

Eirik plukker opp to pinner fra den fuktige bakken. Han slår prøvende mot treet, lytter konsentrert, slår hardere. Bjarne trer på seg hodetelefonene.

Ærlighet og historiefortelling

- Her er det til og med et sted som heter Grønland, sier Bjarne og peker opp på et skilt som viser veien videre inn i marka.

- Eirik må alltid gå til Grønland, veit du, flirer han mot kameraten.

Eiriks navn er, ikke overraskende, gjenstand for en del kommentarer.

- Det verste var da noen lurte på om det var et artistnavn. Et artistnavn! Herregud, så pinlig det hadde vært hvis jeg hadde tatt det som artistnavn. Nei, det har seg sånn at farfaren min sang i Olavsguttene. Dirigenten Ragnvald Bjarne ga alle guttene kallenavn, og farfaren min ble kalt Raude fordi han hadde rødt hår. Seinere tok han navnet som sitt etternavn.

- Din tidligere lærer Kjell Samkopf karakteriserte deg som leken og nysgjerrig, og sa at du er opptatt av mye annet enn musikk, blant annet historie?

- Ja. Det jeg synes er interessant med historie er at når man ser ting i retrospekt, når man får ting på avstand, ser de veldig annerledes ut enn når man ser dem helt nært. Mennesker gjør valg og så begrunner de valgene. Ofte er argumentene sett i lys av ettertida, og ofte er det mye uærlighet i begrunnelsen av valgene vi gjør. For meg ser det ut til at mange valg som tas er egoistiske. De tas for å beskytte seg og sitt.

- Har du lagd noen forestillinger om valg noen gang?

- Nei, men jeg har veldig lyst til å lage en forestilling om ærlighet. Jeg synes på et vis at de greiene jeg holder på med nå er å være ærlig overfor meg selv.

Eirik og Bjarne har forflyttet seg fra treet på høyden. Nå står de bøyd over en stamme på bakken. Snøen har lagt seg tung og hvit på treets ryggrad. Bjarne gjør opptak av Eiriks frosne fingre mot snø. De to er ikke ukjent med å jobbe i ublidt vær: I 2008 tar trioen UR med seg åtte dansere, et stort produksjonsteam, trommer og utstyr opp på vidda i Sauda. Det snør sidelengs og trommene må bæres opp en skibakke hver dag i en uke. Publikum går på ski i en time for å få med seg forestillingen, likevel kommer de, i tusentalls.

- Man sier liksom at TV-en er vår største konkurrent, men den er nok ikke det. Det handler om å skape prosjekter som er aktuelle, som angår mennesker, de må føle at «dette angår meg, dette kan jeg ikke gå glipp av!»

Når man har det bra, er det viktig å ikke glemme helheten. Vi står alle på skuldrene til dem som kom før oss.

Eirik Raude

• Født i 1973 i Horten.

• Gift med pianist Ingfrid Breie Nyhus, to barn, bor i Spikkestad.

• En av få norske musikere som har vært solist med Berliner-Filharmonien og Los Angeles Philharmonic, med dirigent Gustovo Dudamel.

• Har bestilt og urframført over 50 verker for slagverk, blant annet av Erlend Skomsvoll, Kjell Samkopf og Sofia Gubaidulina.

• Har gitt ut en solo-CD: I Ching, der hovedverket er Per Nørgårds I Ching, et verk Eirik har spilt mye på konsertscener over hele landet.

• Har laget en rekke forestillinger for barn og voksne med videokunstner Boya Bøckman.

• Et av hovedprosjektene for tiden er trioen UR, med Bjarne Kvinnsland og Markus Hernes.

• Sitter i MFOs forbundsstyre.

• Spiller denne våren blant annet med Frikar, på norgesturné med forestillingen 8. Premiere under Festspillene i Bergen 30. mai.

Les mer på www.eirikraude.no

22.09.2016
15:17
22.09.2016 15:22

Eirik Raude

• Født i 1973 i Horten.

• Gift med pianist Ingfrid Breie Nyhus, to barn, bor i Spikkestad.

• En av få norske musikere som har vært solist med Berliner-Filharmonien og Los Angeles Philharmonic, med dirigent Gustovo Dudamel.

• Har bestilt og urframført over 50 verker for slagverk, blant annet av Erlend Skomsvoll, Kjell Samkopf og Sofia Gubaidulina.

• Har gitt ut en solo-CD: I Ching, der hovedverket er Per Nørgårds I Ching, et verk Eirik har spilt mye på konsertscener over hele landet.

• Har laget en rekke forestillinger for barn og voksne med videokunstner Boya Bøckman.

• Et av hovedprosjektene for tiden er trioen UR, med Bjarne Kvinnsland og Markus Hernes.

• Sitter i MFOs forbundsstyre.

• Spiller denne våren blant annet med Frikar, på norgesturné med forestillingen 8. Premiere under Festspillene i Bergen 30. mai.

Les mer på www.eirikraude.no