Barokksolisten

Bjarte Eike (42) har gjort karriere på barokkfiolin ved å spille seg fra pub til pub, fra Gjøvik og ut i verden. Mageplask-metoden, kaller han det.
07.08.2014
10:46
27.08.2015 20:02

anne@musikkultur.no

Kanskje vi spiller så bra at Folketeatret bestemmer seg for å bygge orkestergrav, fleiper Bjarte Eike til operasjef/dirigent Lars Ole Mathiasen i kompaniet Den Ny Opera.

De står foran scenen i det lille teatret i København og funderer på hvordan musikerne skal få plass. Dagen derpå er det forestilling med Barbereren i Sevilla.

– Vi får sitte som i buss, sier Bjarte, og de dumper ned på hvert sitt sete og prøver armslaget.

Han er tilbake i København etter et opphold på øya Fanø med Barokksolistene (Bas). De har spilt Barbereren i Esbjerg flere kvelder, og Bjarte forteller begeistret og i detalj om hvilke morsomme regigrep de gjør i Rossini-operaen. Nå er han spent på mottakelsen i København.

I ettertid viste det seg at den ble «the talk of the town». Når det danske kongehuset hører ryktene om forestillingen, sender de «intet mindre enn fire prinser til siste forestilling, sånn spontant og uoffisielt», skriver Bjarte i en SMS noen dager etterpå.

– Det er fantastisk moro for oss. Barokksolistene er ikke et tradisjonelt barokkorkester, vi er det jeg hele tiden har tenkt at vi skal være, en lekeplass for interessante mennesker! Jeg er veldig stolt av at vi jobber på et internasjonalt marked og holder 50-70 konserter årlig.

På jakkeslaget bærer han en button med logoen til aksjeselskapet sitt - folkevognbussen.

– Om det er barokk eller andre sjangre er mindre viktig. Barokk er bare gammel folkemusikk, It’s just old pop music, sier Bjarte, som jobber i et internasjonalt miljø og gjerne snakker tre språk i én setning.

Savnet puben

Bjarte satte tarmstrenger på fiolinen og lånte seg en dansebue da ingen andre hjemme i Norge drev med tidligmusikk i særlig grad. På Griegakademiet ble musikerne Frode Thorsen og Hans Knut Sveen dedikerte veiledere for Bjarte i faget barokkinterpretasjon.

– Barokkfiolin ble redningen for meg, faktisk, sier Bjarte.

I ungdomstiden hjemme på Gjøvik er Bjarte aktivt med i publivet på Frimand, et utested som tiltrekker masse musikere. Hit kommer søsknene Narum, Kristin Asbjørnsen, Bjørn Holm, og Bjarte drar en csardas, lefler litt, jukser litt innen forskjellige stiler, spiller med trubadurer og lærer folkemusikk. Når han så kommer som student til Griegakademiet og bare skal tenke på Tsjaikovksij, savner han puben. Han vet han ikke kommer til å trives i et symfoniorkester i mer enn tre uker.

I barokkinterpretasjon finner han derimot rom for lekenhet og improvisasjon, og han oppdager at han kan ha med seg det han hadde på puben i Gjøvik – spillegleden!

– Barokkmusikk har mange likhetstrekk med folkemusikk. Det står lite i notene, og musikken gir ingen mening om man ikke former hver lille frase selv: «Gjør det sånn, nei, sånn!» Lærerne jeg spilte med var ikke engang enige, det var kjempekult! Og repertoaret var en åpenbaring. Det hender noen musikere spør: Er det ikke kjedelig å være så smal? Smal! Jeg holder på med ekstremt variert musikk gjennom trehundre år, tenk hvilken utvikling Europa går gjennom fra 1500-tallet, det er slottsmusikk, teatermusikk, bruksmusikk, dans og popmusikk, folkemusikk, musikk for kirke, sier Bjarte.

Bjarte trenger i grunnen ingen til å intervjue seg. Han klarer det utmerket selv.

– Jeg advarte deg! Jeg prater mye, sier Bjarte, og fortsetter med et lite foredrag om rene terser, kvintsirkel, italienske og franske måter å trille på, om tarmstrenger som er så varme og rike på overtoner at de kjennes i magen. Bjarte har foreslått å sette av hele dagen i København til intervju og har lagt opp en plan for hvor vi skal drikke kaffe for at det ikke skal bli for lenge å sitte på ett sted.

– I likhet med mange andre dyktige fiolinister, spilte jeg hos Rolf Bækkelund. Miljøet han skapte var fantastisk! Rolf sendte meg til orkesterprosjekter på NMH, som «Unge Strykere». Jeg var omgitt av alle disse kjempegode fiolinistene – Henning Kraggerud, Frode Larsen, Kolbjørn Holte. Men jeg trakk meg vekk fra det. Jeg følte meg ikke talentfull nok og var det heller ikke. Jeg var tregere i utviklingen, hadde litt for mange interesser. Jeg ville holde på med freestyle, tennis, fotball, jeg ville stupe! utbryter Bjarte og fortsetter:

– Da jeg tok spranget ut, brukte jeg mageplask-metoden.

Som om morgendagen aldri kom

Alcina på Den Norske Opera & Ballett i vinter: Bjarte fjoller og fletter inn den amerikanske nasjonalsangen i en av ariene, til ære for amerikanske Nicole Heaston som synger tittelrollen. I neste øyeblikk er han dønn seriøs. Let’s kick it, sier han hver kveld, og Barokksolistene spiller akkurat som han har drømt om - as if there is no tomorrow.

Det er en enorm utløsning hver kveld, alle vil at det skal bli så utrolig bra. Etter hvert begynner de å leke mer og mer med stoffet, Bjarte utfordrer sangerne til å ta det ut enda mer i ariene, og et par ganger står han i grava og tårene renner.

Når orkesteret spiller hjerteslagene i arien Ah! Mio Cor, den ti minutter lange arien, og Nicole følger impulsene fra orkesteret, da kjenner han, nå, nå, nå!

Bjarte lener seg over cafébordet og stryker de hamrende hjerteslagene ut i luften og forteller om hvordan hun følger dynamikken, hvordan han kjenner at det lever mellom grav og scene. Det er en ekstrem kommunikasjon, som garvede operafolk merker seg, enorm stemning i salen og publikummere som kjøper billett flere ganger.

Samme uke står dirigenten James Gaffigan foran Oslo-filharmonien og sier til musikerne at de er nødt til å se Alcina: Det som skjer i Operaen nå er fremtiden.

– Det er en fantastisk kompliment å få fra en så dyktig dirigent når jeg selv ikke er dirigent!

Livredd annen dirigent

Rett etter at Per Boye Hansen var blitt operasjef, ringte han Bjarte for å snakke om muligheten for en barokkopera. Bjarte har ett krav. Hvis han samler ensemblet sitt, vil han selv sette preget, han er livredd for en annen dirigent.

– Det handler om hvordan jeg musiserer. Jeg fraserer med kropp og dans. Hvis det legges lokk på det er det ikke Barokksolistene, bare et hvilket som helst frilansorkester.

Operasjefen sier ja med engang, men andre på huset er skeptiske. Det har aldri vært en forestilling i Store sal uten dirigent. Da kommer Bjarte på en mulig modell. Han tenker på Corelli og Händel, hvordan de to må ha jobbet sammen, da Händel kom til Roma.

– Aldri i verden om den store Corelli ville la den unge oppkomlingen Händel bestemme over Il Trionfo og La Resurreztione.

– Slik kom jeg på at cembalist Chris Bucknall og jeg kunne gjøre det sammen. Han ville aldri komme inn og si at Barokksolistene skulle låte sånn og sånn, sier Bjarte.

Bjarte og Chris er med på alle prøvene med sangerne. Bjarte merker at en del av dem er stressa, noen har aldri gjort barokk før, og tenoren er bekymret for tempo og stil. Men på veldig kort tid leker de seg fram, og sangerne blir trygge på å ta impulser fra instrumentene.

– Händel er en hitmaker, det er groovy bass og vakker melodi, og hvis sangerne blir trygge på at det er de som puster, som tar fatt, blir det ikke noe problem med avstanden fra grav til scene. Det handler om hvordan man har øvd sammen så det oppstår en felles puls. Marius Roth Christensen viste seg å være en fantastisk Händel-tenor! sier Bjarte.

Må ha vilje til entertainment

Bjarte merker i stigende grad at han får mail fra folk han ikke kjenner som vil være med i Barokksolistene. Men han hyrer aldri noen via agent, han må kjenne hvem personen er.

– Det må svinge med personen for at det skal bli et vedvarende samarbeid, sier han.

Når Barokksolistene blir booket med programkonseptene Alehouse og The Early Joke, er det alltid med de samme musikerne – The Alehouse boys.

– Alehouse-programmet er gammel pubmusikk, med improvisasjon som det bærende elementet. Alle har ensemble- og solistroller, vi synger, danser og spiller selvfølgelig utenat. Dette programmet er alltid en suksess og kjempebefriende for stive musikere! Vi har spilt på seilskuter, for tatoverte skjeggete folk i MC-klubber, i Concertgebouw, på utallige puber. Pub-programmet er hjertebarnet mitt!

De Bjarte trekker med må være entertainere, eller må ha vilje til å bli det. The Early Joke er et program rundt humor, en forestilling med alle de kjente Comedia dell’ arte-figurene, og Bjarte har skaffet venetianske håndsydde lærmasker til ensemblet.

– Egentlig føler jeg at navnet Barokksolistene ikke er så relevant for alt vi gjør. Samtidig er det i barokken vi har musikalsk utgangspunt, og barokk er et veldig fint ord. Det betyr «uregelmessig formet perle», og det er det musikk er for meg. Jeg streber ikke etter et perfekt ideal.

Prosjektskaperen

Prosjektskaperen Bjarte spesialsyr konsepter. De er likevel mest en ramme, der innholdet varierer. Det er nettopp det som gjør det attraktivt for festivalene å booke de samme konseptene år etter år. Rammen er den samme, men ideen presenteres ulikt.

– Hvis man gjenbruker et konsept med et fastlagt repertoar, blir det bare tomt, det er veldig viktig for meg å gjøre det levedyktig, sier Bjarte.

Utviklingen av et program begynner gjerne med en historie som fenger interessen hans.

– Historien om de engelske «alehouses» er utrolig spennende!

Med ett legger han ut om den engelske politikeren Oliver Cromwell, som la ned alle teatrene i England og sendte musikerne arbeidsledige ut på gater og streder.

– Musikere som før ville fnyst av å spille for mindre enn 20 shilling, går nå med instrumentene gjemt under kappene, de går til «any tavern house», og ber ydmykt: «Do you want some music?» imiterer Bjarte, og spiller scenen ut over cafébordet.

– Purcell har skrevet mye for puben. Purcell er fantastisk. Han har kirkemusikk på høyde med Bach, polyfon musikk i consort-stil på høyde med Monteverdi, det er til å bli gal av, så bra er det, og så har han all teatermusikken og folkemusikken – noe av det ordentlig skittent, med tekster under beltestedet, men alt gjort med ordentlig håndverk, sier han.

Mezzosopran Tuva Semmingsen har måttet spille Miss Blow, yndlingshora til Purcell, før de dagen etter spiller Purcell på kirkekonsert.

Samler på musikere

De første årene som frilanser spiller Bjarte så mange kirkekonserter at han for eksempel lærer seg både andre og førstefiolinen på Messias utenat. På en oppføring av Messias i København treffer han danske Signe. Hun synger i koret og er den vakreste kvinnen han noensinne har sett. Bjarte, som altså kan det utenat, flørter i stedet for å se på notene.

På samme tid er han blitt kjent med Peter Spissky i København, og den slovakiske fiolinisten er også en grunn til at han blir værende i byen.

For Bjarte samler på musikere, og Peter er en av dem. Sammen har de skapt et duo-program som de kjører for skolesekken, Gullivers reise, noe Bjarte synes er veldig gøy.

– Barn som publikum! Femteklasse-gutter som sier vi spiller sykt bra på fele og spør om autograf. Det er stort! Da jeg var barn og spilte fele, var det flaut. Jeg gjemte jo fela!

Peter og Bjarte starter også kvartetten Baroque Fever og blir blant annet involvert i Vestfold-festspillene. Men i det Bjarte opplever at det er i ferd med å ta av, må de si nei til mye han ikke liker å si nei til. To av musikerne er for travle.

– Da tenkte jeg at jeg heller fikk lage mitt eget ensemble – Barokksolistene.

I København spiller Bjarte også i Concerto Copenhagen (CoCo) på denne tiden, men etter tolv år velger han det bort. Det blir for mye reising når hans eget prosjekt også tar tid.

– CoCo har vært den viktigste skolen for meg, jeg har reist verden rundt med dem i krevende oppgaver som solist og konsertmester. Mange av vennene mine fant jeg der og en del er med i Barokksolistene. Sånn er det i frilansverdenen, man omgir seg med musikere man trives med, sier Bjarte.

– Hva er det som gjør at musikerne du får med deg yter sitt beste?

– Jeg tør å vise at jeg stoler på dem, lar dem ta egne initiativ. Og jeg som ellers er glad i å snakke, gjør ikke det så mye når jeg leder. Da er jeg opptatt av å finne nøkkelen til det som gjør det umiddelbart bedre. Det kan være å frasere åttendedelen i en figur tidligere, så vi finner swingen, sier Bjarte og viser det med å synge en Siciliano.

Melodier som går rett inn

– Ensemblet er et kollektiv, vi trekker det sammen, og så lager jeg mat til dem!

Vi har beveget oss til mathallene, her Bjartes slakter holder til. På samme måte som han handler råvarer til gourmetmåltidene sine, håndplukker han musikere i alle sjangre.

– Barokksolistene er jo en fleksibel gruppe, ikke et orkester, ikke et fast ensemble, vi kan være 40 i en orkestergrav eller syv melankolikere, sier han.

Bjarte samler også på låter som berører ham sterkt, melodier han vil gjøre noe med.

– Musikk er jo bare lyd og kan lett bli forbruksvare. Hvis du ikke blir grepet på ett sekund, spoler du videre. Men det er noen melodier man hører, harmonier man merker, som går rett inn, som du ikke får nok av. For meg er det nesten alltid the sad song.

Det er åtte år siden faren fikk kreft, et halvt år etter at Bjartes sønn Linus ble født. Det blir en mental berg og dalbane for alle i familien, og Bjarte opplever at de melankolske melodiene han samler på er en god hjelp. Han dukker inn i musikken, synger på det, improviserer, lager arrangementer. Høsten 2013 kommer plata ut: The Image of Melancholy. Den nomineres til Spellemann, og får unik medieoppmerksomhet over hele verden, Bjarte har samlet et trettitall veldig gode anmeldelser.

– Jeg var kjempenervøs da den kom ut, den er et ekstremt personlig prosjekt, sier Bjarte.

Til sist på platen er hans absolutte favorittlåt noen sinne, Niel Gow’s Lament.

– Jeg visste at pappa var dårlig første gang jeg spilte den for ham, jeg så på ham at han gråt. Vi var like, pappa og jeg, utadvendte og veldig følsomme. På sykehuset i fjor sommer tok jeg med masteren til ham, og vi snakket mye om den, forteller Bjarte.

På høsten er han hjemme igjen i København. De første eskene med CD-er kommer på døra. Bjarte pakker opp, holder et eksemplar i hendene, sjekker at alt ser ok ut, leser dedikasjonen til faren, smiler fornøyd, tenker «yes», dette ble bra. Så ringer telefonen.

– Pappa er død. Han ventet med å dø til prosjektet var ferdig, sier Bjarte.

Før begravelsen skriver Bjarte mail til musikervenner over hele Europa. De kommer, og de lager et konsertprogram, og Bjarte kan spille musikken fra plata litt lettere.

– Jeg vet ikke om jeg kan si at det er det fineste musikalske øyeblikket, da jeg spilte Niel Gow’s Lament første gang, eller i begravelsen, eller siden, men den er helt spesiell for meg. Det er en melodi jeg har gjort til min egen, med improvisasjon og harmoniseringer. Den var også pappas eneste ønske til begravelsen. Jeg er utrolig takknemlig for alle som kom og bidro, jeg holdt ikke ut tanken på å spille den alene i kirken.

– Sånn er det, sier Bjarte og reiser seg fra stolen.

Han skal hjem og jobbe videre med å tilrettelegge melankoli-platen til en live-versjon, som ensemblet skal turnere med i Europa; Jon Balke, Berit Solset og Barokksolistene.

– Jeg er enormt lettet over at platen er så godt mottatt, at jeg er blitt forstått, og at pappas ånd lever videre i dette.

«Vi har spilt på seilskuter, for tatoverte skjeggete folk i MC-klubber, i Concertgebouw, på utallige puber. Pub-programmet er hjertebarnet mitt»

Bjarte Eike

• 42 år, fra Gjøvik. Bor i København med samboer og sønn.

• Frilansfiolinist, leder Barokksolistene og underviser i barokkfiolin på NMH.

• Studerte ved Griegakademiet, og barokkfiolin med Richard Gwilt i London.

• Har spilt med Concerto Copenhagen og mange av tidligmusikk-ensemblene i Europa.

• Gjester ulike orkestre, spiller i prosjekter og har hatt et tett samarbeid med komponist og pianist Jon Balke.

• Var festspillmusiker i Bergen i 2008, har vært festivalprofil på Voss (folkemusikk), i Berlin (moderne), på Trigonale (tidligmusikk).

• Har prosjekter med Odd Nordstoga, Ragnhild Furebotten, Ståle Storløkken, Eldbjørg Raknes, Jon Balke og Nils Økland.

• De to siste utgivelsene med Barokksolistene er London Calling (2012) og The Image of Melancholy (2013).

07.08.2014
10:46
27.08.2015 20:02

Bjarte Eike

• 42 år, fra Gjøvik. Bor i København med samboer og sønn.

• Frilansfiolinist, leder Barokksolistene og underviser i barokkfiolin på NMH.

• Studerte ved Griegakademiet, og barokkfiolin med Richard Gwilt i London.

• Har spilt med Concerto Copenhagen og mange av tidligmusikk-ensemblene i Europa.

• Gjester ulike orkestre, spiller i prosjekter og har hatt et tett samarbeid med komponist og pianist Jon Balke.

• Var festspillmusiker i Bergen i 2008, har vært festivalprofil på Voss (folkemusikk), i Berlin (moderne), på Trigonale (tidligmusikk).

• Har prosjekter med Odd Nordstoga, Ragnhild Furebotten, Ståle Storløkken, Eldbjørg Raknes, Jon Balke og Nils Økland.

• De to siste utgivelsene med Barokksolistene er London Calling (2012) og The Image of Melancholy (2013).