Stemmen: – Jeg føler meg ikke som en fiolinist, jeg føler at jeg kan være hva jeg vil på fiolinen, om det er slakter, sirkusartist eller vever. Man kan være alt på fiolinen, hvis man bare har intensjonen, sier Vilde Frang.

Stemmen: – Jeg føler meg ikke som en fiolinist, jeg føler at jeg kan være hva jeg vil på fiolinen, om det er slakter, sirkusartist eller vever. Man kan være alt på fiolinen, hvis man bare har intensjonen, sier Vilde Frang.

Marco Borggreve (presse)

Å være musikk

PORTRETTET: Vilde Frang Bjærke har kjempet, men aldri tvilt på sin plass i denne verden: Ytterst på scenekanten med fiolinen under haka.
2018022612351620180226123516

marte@musikkultur.no

Bergen. Mai. Festspill. Klaser av italienske turister stimer inn og ut av lobbyen på Hotel Norge i takt med det skiftende været. Lett smatting fra ensemblet av paraplyer. En og annen kulturredaktør skimtes ute på Torgallmenningen. Den eldre herren som betjener Festspillenes stand har sunket sammen over mobilen.

– Vil du ha en t-skjorte? Det er siste dagen, skjønner du.

{f2}

Festen er over. Alt skal ut. Dagen før har Vilde Frang Bjærke sørget for et av flere grandiose avslutningsnumre: Triokonsert med Christian Ihle Hadland og Truls Mørk. Beethoven, Ravel og Dvorak på programmet. Nå sitter hun på et av hotellrommene over oss og fester en ny streng til fiolinen. Det gikk heftig for seg i går.

– Gir du meg fem minutter, ber hun på telefonen.

Ja visst. Like etter kommer hun: Høy, med en uregjerlig sky av hår rundt hodet, kanskje litt matt i blikket?

– Man kjenner det først etterpå. Det er da kroppen sier at NÅ! Nå kan jeg bli syk. Og så ligger man rett ut.

Vilde står foreløpig i høyeste grad oppreist, til tross for at de siste dagene har vært hektiske.

– Jeg var på en festival i Sveits før jeg kom hit. Der spilte vi også veldig mye kammermusikk, og så var det en som ble syk, så jeg måtte ta over for ham. Det har vært ekstremt mye å henge fingrene i. Jeg spilte to konserter på søndag, da jeg kom fram til Bergen på kvelden hadde vi prøve til klokka tre om natta, og etter det øvde jeg til klokka seks om morgenen, for jeg skulle ha trioprøve dagen etter klokka elleve. Og så hadde vi en ny prøve fra tre til seks, og så var det konsert klokka åtte. Da spilte jeg en recital med pianisten min, mens dagen etter var det triokonsert med Christian Hadland og Truls Mørk. Det er dager da man kommer inn i en sånn arbeidsmodus, hvor man ikke merker at man jobber, man bare går: tsjiki tsjiki tsjiki!

– Man skal være litt ukontrollert

Vilde setter pris på de intense arbeidsøktene. Hun kunne ikke levd noe annet liv.

– Jeg fungerer best når jeg er under press. Jeg skjønner ikke folk som har vanlige arbeidsrutiner, hvordan de klarer å jobbe profesjonelt på ett nivå hele dagen. Jeg må enten ha press på meg eller så må jeg være inspirert. Jeg jobber ikke uten å være inspirert.

Fra papp til Mutter: Den første fiolinen var av papp. Gleden var stor da Vilde fikk en «levende fiolin». Hun trekker fram Alf Richard og Henning Kraggerud som viktige lærere og inspirasjonskilder sammen med mentoren Anne-Sophie Mutter.

Fra papp til Mutter: Den første fiolinen var av papp. Gleden var stor da Vilde fikk en «levende fiolin». Hun trekker fram Alf Richard og Henning Kraggerud som viktige lærere og inspirasjonskilder sammen med mentoren Anne-Sophie Mutter.

Privat

Inspirasjon er et sentralt ord i Vildes vokabular, og hun fyller det med dets opprinnelige innhold fra latin: pust, åndedrag, selve forutsetningen for det hun er.

– Hvis man ikke har inspirasjon, har man ikke noen nøkkel til låsen. Hvis man hører et stykke, så vekker det et instinkt. Det spiller ingen rolle om det er barokkmusikk, klassisk musikk eller samtidsmusikk. Et ordentlig stykke musikk, et virkelig stykke musikk, det rører ved deg uansett, uavhengig av tid. Det er alltid den innstillingen jeg har. Hvis jeg skal spille et stykke som er veldig kjent – en skikkelig turistfelle – så prøver jeg ikke å overanalysere det. Det har jeg gjort noen ganger og det har tatt fra meg gleden ved å spille. Mye av det ligger i å ikke tenke for mye, for musikk … man får ikke noe ut av det hvis ikke det er emosjonelt. Jeg tror ikke man skal være herre over egne følelser når man jobber med musikk, man skal være veldig medrevet, henrevet. Man skal være litt ukontrollert. Det er utgangspunktet man må ha, og så må man prøve å finne fram til det. Det kan være utfordrende noen ganger.

– Du har aldri vært redd for at inspirasjonen skal forsvinne fra deg?

– Det er ikke noe jeg går rundt og er redd for. Men skjer det, så skjer det. Det kan føles sånn hvis man ikke ser noe i et stykke. Ta for eksempel Beethovens fiolinkonsert. Alle sier at den er som en bibel, fiolinistenes bibel, men jeg tenker at det stykket er for meg som Mona Lisa, for jeg klarer ikke å tolke det smilet som ligger i den konserten. Hva er det Beethoven vil si? Han er så forsonet, og jeg er ikke forsonet som type. Jeg har den kjempende karakteren. Da kan det hjelpe å høre andre verk komponisten har skrevet, men jeg hører sjelden på fiolinmusikk, det blir for klaustrofobisk. Jeg liker ikke å se på meg selv som fiolinist. Jeg føler meg ikke som en fiolinist, jeg føler at jeg kan være hva jeg vil på fiolinen, om det er slakter, sirkusartist eller vever. Man kan være alt på fiolinen, hvis man bare har intensjonen.

Evnen til å la seg inspirere

Første juledag 2010: Stephan Barratt-Due må ned og hente noe på instituttet. Det er mørkt og stille, bare et juletre kaster et svakt lys ut i foajeen. Gatene sover. Stephan låser seg inn, skimter en bevegelse bak treet. «Nei, pokker! Innbrudd!» Før han rekker å forberede seg på en konfrontasjon, dukker Vilde opp. Hun står der i mørket, bak treet, fortapt i sin egen verden, med fiolinen under haka.

– Jeg ville bare stå her og øve litt.

– Og der sto hun i huset hvor hun har så sterke røtter. Helt aleine. Hun har alltid gjort ting på sin måte og har egentlig ikke vært enkel å undervise. Hun har vært avhengig av en indre motivasjon og inspirasjon. En veldig personlig utøver og veldig begavet. En kan nesten ikke skjønne hvor det kommer fra, det er ikke tillært, sier Stephan Barratt-Due.

Minnene om Vilde og fiolinen ligger på orkesterplass i hukommelsen: Fra da han utfordret henne til å lære seg de 24 Paganini-capricene på ett år, til hun kom og sa at «nå er jeg klar», for så å spille dem for ham alle sammen på én kveld inne på kontoret hans, kun avbrutt av et glass vann. «En veldig sterk opplevelse. Ingen har gjort det verken før eller siden.» Eller da hun hadde sin første time med ham under Valdres Sommersymfoni som 10-11-åring. På vei til lunsjen titter den lille eleven opp på ham og sier med tynn stemme:

– Du Stephan, du er virkelig et talent, du!

Talentbegrepet fikk Vilde nemlig stifte bekjentskap med tidlig.

– Hva legger du egentlig i det ordet?

– Jeg tror talent i stor grad handler om evnen til å la seg inspirere. Barn blir inspirert av hva det skal være, de ser verden med andre øyne enn voksne. Man tenker mer kontrollert og begrenset som voksen. Jeg leste en gang et sitat av Mark Twain: «De visste ikke at det var umulig, derfor gjorde de det.» Og sånn er det med barn.

– Opplever du at du har greid å holde på det barnlige synet?

– Ja, men det er utfordrende til tider.

Internasjonale kolleger: Vilde har spilt med flere verdensstjerner. Her i samspill med Martha Argerich og Renaud Capucon.

Internasjonale kolleger: Vilde har spilt med flere verdensstjerner. Her i samspill med Martha Argerich og Renaud Capucon.

Sonja Werner

Den klassiske musikkens død

Som internasjonal solist med platekontrakt på EMI, utsettes Vilde for en del ytre støy som gjør det vanskelig å beholde barnets åpne, nysgjerrige blikk på verden.

– Media spiller så stor rolle i musikeres karriere nå. Vi lager epk-materiale (electronic press kit, red.anm.), det er CD-signeringer, intervjuer, det er viktig hvordan innspillingene blir lansert, hvordan man distribueres som artist, hvordan man forholder seg til Youtube, Facebook, Twitter og alt det der. Det blir veldig sensasjonspreget. Man blir hele tiden konfrontert med eget image, og da er det vanskelig å ikke sammenlikne seg med andre: Hvem har flest publikummere, hvem selger mest, hvem har mest box office advantage? Alt det der forgifter virkelig musikken og det forgifter en som person, det forgifter innstillingen. Man kommer sååå langt fra Bach og Beethoven, sier Vilde og understreker avstanden med armene.

– Tenk hvordan de arbeidet med seg selv, de kjempet, det er det samme for oss. Det klassiske markedet prøver å holde hodet over vannet ved hjelp av populærkulturens virkemidler, men jeg tror det er nettopp denne delen av bransjen som står i fare for å dø ut. Den klassiske musikken rører noe i en som ikke skal populariseres eller aktualiseres.

En nøkkelopplevelse og en levende fiolin

Lenge før Vilde får sin første fiolin, svinser hun eplekjekt rundt storesøster som øver på kontrabass, slenger freidig ut meldinger hver gang hun hører en sur tone. Den første fiolinen er stum, av papp og dekorert med Hello Kitty og Little Twin Stars-klistremerker.

– Det fikk man ikke ha på en ordentlig fiolin – en levende fiolin, som jeg kalte det. Og så fikk man ikke lov til å klø seg før man var ferdig med å spille et stykke. «Ja, men jeg klør!» Det var de første harde fakta, ikke klø, ikke hoste, ikke nyse, ingenting, nei, spille igjennom stykket først!

I 1991 har Henning Kraggerud debutkonsert i aulaen i Oslo. I salen sitter Vilde. Hun er fem år og hører Tsjajkovskijs fiolinkonsert live for første gang.

– Jeg tror det var en av de aller første nøkkelopplevelsene som inspirerte meg. Det var en selvfølge at det var dit jeg skulle. Henning sto der og dit skulle jeg også.

Vilde har aldri vært særlig glad i å øve, men hun skjønner tidlig at det er nødvendig for å nå dit hun vil. Hos familien Frang Bjærke kan man daglig observere husstandens yngste medlem foran notestativet. Men tar man en litt nærmere titt gjennom nøkkelhullet, oppdager man at blikket til den unge, lovende kontinuerlig flakker fra notene på stativet til en bok som ligger diskré oppslått i en stol. På denne måten kommer Vilde igjennom diverse fiolinkonserter og fortærer samtidig familiens bokhylle.

– Øving har alltid vært min verste fiende: en konstant regnsky av dårlig samvittighet, sier Vilde.

Da er det annerledes med konsertene, de har falt henne helt naturlig.

– Helt siden jeg var veldig liten måtte jeg være helt for meg selv når jeg skulle spille konsert. Jeg trengte ingen til å holde meg i hånda, knytte skolissene mine eller hente en cola, jeg visste at jeg måtte klare det helt selv. Og det var fra jeg begynte å spille faktisk, en situasjon jeg hadde full kontroll over.

Å ha det litt fælt

I sterk kontrast til den innesluttede prosessen det er å lade opp mot konsert står møtet med publikum etterpå.

– På scenen er man så personlig, man gir alt av seg selv og selvfølgelig kommer publikum bak og venter å se deg akkurat sånn. Aldri er avstanden mellom solist og publikum større enn i sånne situasjoner. Jeg har opplevd det som publikummer selv, å gå bak for å gratulere, og så ser man et menneske som er helt … man får ikke kontakt. Og så blir man som regel veldig nedslått, for det er på en måte en vegg mellom den som nettopp har spilt og den som har hørt på.

– Er det ekstra vanskelig å møte publikum hvis du føler du ikke har klart å formidle det du ville?

– Ja, hvis man har en dårlig følelse. Hvis man vet at «jeg ga alt jeg kunne, men jeg kan egentlig mye bedre». Kanskje jeg var for nervøs, for fokusert på meg selv, på hva jeg kunne eller ikke kunne. På scenen må man glemme seg selv og fokusere på musikken. Hvis man ikke greier dét, har man egentlig ikke noe der å gjøre. Man er ikke der for å bevise noe, men for å dele noe. Nerver kan slå inn veldig forskjellig fra gang til gang, og hver eneste konsert jeg spiller føles faktisk som den første. Det hjelper ikke hvor mange ganger jeg har stått på scenen, eller om jeg har spilt en fantastisk konsert dagen før. Og hvis folk kommer til meg og sier: «Åh, det var en fantastisk konsert!», så blir jeg redd for å skuffe dem, og så tenker jeg at nå tror de at jeg kan og det kan jeg egentlig ikke. Det er alltid like stor risiko.

– Det må det kanskje også være?

– Det tror jeg også, for vi er ikke maskiner, vi er mennesker, det ligger til det å kjempe med seg selv og ha det litt fælt, sier Vilde og må le litt av sin egen formulering.

Die Mutter

Bergen. Mai. Festspill. 1997. Vilde er 11 år og får møte sitt store idol, Anne-Sophie Mutter. Den tyske fiolinisten har øre for potensial, og fire år seinere inviterer hun Vilde til å bli del av The Anne-Sophie Mutter Foundation. Dette innebærer finansiell støtte, undervisning og turné med Mutter.

Mentoren presenterer Vilde for en brutal virkelighet: «Du har kort tid på deg, du må slutte på ungdomsskolen og gå helt inn for det du gjør, ellers har du ingen sjanser. Hvis du skal satse, er det ikke noe som heter 40 prosent skole. Da er det 100 prosent musikk.»

To fiolinstjerner: Anne-Sophie Mutter, Vilde Frangs mentor.

To fiolinstjerner: Anne-Sophie Mutter, Vilde Frangs mentor.

Privat

For Vilde er det ikke noe reelt valg. Hun vet hva hun må gjøre og avslutter skolegangen.

– Det Mutter sa bekreftet veldig mitt eget instinkt. Jeg visste at jeg trengte det, selv om det var skummelt.

Dulling ligger ikke for Mutter. Vilde beskriver møtene med henne som «en kald dusj».

– Hun ser alt veldig klart. Hun sier at bare en veldig veldig sterk personlighet har en liten liten sjanse til en karriere som solist, til å slå igjennom. Verden er så brutal, så urettferdig når det kommer til å prioritere solister. Jeg var alltid nervøs når jeg skulle ha time med henne. Jeg visste nøyaktig hvor jeg sto i forhold til henne, hun var veldig direkte.

Men Vilde opplever også en annen side av Mutter. I 2008 får hun være med på USA-turné. Når applausen er absorbert og de to trer ned fra scenekanten i Carnegie Hall starter den amerikanske dannelsesreisen. De spiser cheese cake, ser musikaler på Broadway og betrakter kunsten på Guggenheim.

– Å få komme inn under huden på den måten … Hun har spilt en nøkkelrolle.

– Har du fått mange tøffe tilbakemeldinger etter at du flytta fra Norge?

– Absolutt! Men jeg visste at jeg måtte konfronteres med hvordan det egentlig var. Det ble nesten litt panikkartet; jeg trengte motstand! Man kan velge å være en av de hellige kuene i Norge, men jeg måtte vite hvor jeg sto på et internasjonalt plan.

– Har du på noe tidspunkt hatt lyst til å gi opp?

– Nei, aldri! Men jeg har selvfølgelig opplevd nederlag, følt at jeg ble undervurdert. Jeg tror det hører med: å oppleve at man ikke strekker til, at man ikke kan, urettferdighet. Da blir viljen synlig. Folk kan kanskje knekke selvtilliten min, men de kan aldri knekke instinktet mitt. Det er veldig viktig for enhver musiker å forstå det, at det er ingen som kan fortelle deg at du ikke kan så lenge du selv vet at du kan. Det er altfor mange som tror på det læreren sier og som forholder seg til det som fakta. Men man takker læreren sin veldig dårlig ved alltid å forbli elev, man må vokse sånn at man kommer forbi læreren. Det er den retningen man skal.

– Er det nødvendig med motstand for å uttrykke alle sider av musikken?

– Uten motstand tror jeg ikke man har noe å si, man har ikke noe å gi, man kan ikke vite hva man vil. Det er en del av det å være kunstner, å formidle noe, å søke etter noe man ikke vet svaret på, å konfrontere seg selv.

Portrettet ble publisert i Musikkultur nummer 3-2013.

Vilde Frang

• Fiolinist. Født 1986 i Oslo. Bor i Berlin.

• Begynte med Suzuki-metoden. Lærere: bl.a. Alf Richard og Henning Kraggerud, Stephan Barratt-Due.

• Debuterte med Oslo-Filharmonien og Mariss Jansons som 12-åring.

• Debuterte med London Philharmonic Orchestra i 2007. Dette ledet direkte til platekontrakt på EMI Classics.

• Var EMI Classics Young Artist of the Year i 2010 med innspillingen av Prokofjev’ og Sibelius’ fiolinkonserter. Ble hedret med Spellemannpris for denne utgivelsen. Har senere gitt ut ytterligere to soloplater på EMI.

• Debuterte med Wiener Philharmoniker som vinner av den prestisjetunge Credit Suisse Young Artist Award i 2012.

• Turnerer som solist over hele verden.