Livbøye: Da hun takket ja, ante ikke Ingrid Andsnes at Diabelli-variasjonene skulle bli hennes livbøye.

Livbøye: Da hun takket ja, ante ikke Ingrid Andsnes at Diabelli-variasjonene skulle bli hennes livbøye.

Marte Bjerke

Å bestige et fjell

PROTRETTET: Ingrid Andsnes befant seg på sitt livs laveste punkt da hun bestemte seg for å bestige et av klaverlitteraturens høyeste fjell.
04.05.2016
13:52
04.05.2016 13:52

marte@musikkultur.no

Hun er nervøs når kjæresten kjører bilen vestover ut av Oslo, usikker på om hun vil komme seg gjennom sitt første jobboppdrag på nærmere et halvt år. Sceneerfaring spiller liten rolle nå, for hvordan reagerer kroppen etter strålebehandling av en svulst på størrelse med en mandarin?

– Her, peker Ingrid og legger en finger mot en slank hals.

Alle fysiske spor etter kreften i skjoldbruskkjertelen er borte. Det er absurd å se tilbake. Noen ganger kan det virke som livets brutale tilfeldigheter har rotta seg sammen: Ingrid er nettopp kommet seg gjennom et samlivsbrudd, er frilansmusiker og alenemor for to barn når hun får kreft i 2011.

– Det var en tøff periode. Jeg hadde ikke så mye å gå på da jeg ble syk. Det ble litt mye på en gang, sier hun nøkternt.

Legene er optimistiske. Ingrid blir friskmeldt forsommeren 2012.

Det er juli når hun setter seg i bilen sammen med kjæresten og kjører vestover over Hardangervidda mot sin første spillejobb på lenge. I løpet av timene det tar å nå Baroniet Rosendal, ringer regissør Hilde Andersen. Hun skal sette opp forestillinga 33 variasjonar på Det Norske Teatret og vil ha med Ingrid som stykkets musikalske anker: «Vil du vie det neste halvåret til Diabelli-variasjonene?»

Beethoven – et av hans største verk i lengde, bredde og dybde, en kraftanstrengelse for enhver pianist. Ingrid svarer ja uten å tenke seg om. Det er ikke egentlig et valg. Hun må.

– Jeg er ikke religiøs, men det hele gir veldig mening. Jeg trengte noe å gripe fatt i da Diabelli dukka opp. Det er en klisjé at Beethoven er grensesprengende, men han er det. Å gå inn i et sånt verk, jeg måtte sprenge noen grenser i meg sjøl, sånn kjente jeg det. Men alt dette visste jeg ikke da, sier hun.

33 personligheter og én organisme

Hun visste heller ikke at Diabelli-variasjonene skulle bli hennes livbøye og at alle anstrengelsene skulle ende i begeistret mottakelse fra kritikere og publikum. Teateranmelder IdaLou Larsen åpna sin anmeldelse av teaterstykket 33 variasjonar slik: «Takket være Ingrid Andsnes’ tolkning av Beethovens musikk, er dette en spesiell teateropplevelse.»

Ingrid har siden tatt stykket ut av teatersalen og opp på konsertscenen. I fjor spilte hun det inn på Simax. Utgivelsen fikk navnet 33+1, og inneholder også komponist Lars Petter Hagens kommentar til et av musikkhistoriens største variasjonsverk. Plateslippet foregikk i Carnegie Hall i New York.

I Diabelli-variasjonene, komponert over en vals av Diabelli, viser Beethoven alle fasetter av sin personlighet og kompositoriske kapasitet. Ingrid opplever verket som 33 ulike karakterer, som må fungere som én organisme.

– Jeg kunne ikke forstå eller vite hvordan jeg skulle få det til. Jo mer du går inn i hver karakter, jo mer finner du. Stykket rommer så mye, og jeg var vel på en måte veldig mye da jeg gikk løs på det, på et sted i livet der jeg måtte endevende hver stein for å finne ut hvordan jeg skulle komme meg videre. Jeg ble tvunget til å gå inn i 33 variasjoner av meg sjøl, sier hun og insisterer på at hun aldri har vært helt aleine om jobben.

– Jeg fikk mye hjelp og støtte av mine nærmeste og av gode kolleger. Det er viktig for meg å understreke hvor mye det har betydd.

– Tror du man har lettere for å kaste seg ut i halsbrekkende prosjekter når man befinner seg på et sted der det ikke er noe å tape?

– Ja, kanskje. Man er så naken og muligens mer åpen. Det ekstreme tiltrekker hverandre på en eller annen måte.

Beethoven ble et givende, men krevende vennskap for Ingrid, ikke bare mentalt.

– Jeg er veldig opptatt av det fysiske ved musikken, også i klassisk musikk, at den skal gjøre noe med kroppen, at du skal kjenne den, ikke bare emosjonelt. Diabelli krever mye styrke. Dette er en annen side av stykket; at det er ansett som veldig maskulint, sier hun, som på ingen måte er noen ruvende størrelse.

– Jeg, med min fysikk, jeg er ikke så stor. Det var en utfordring å finne kraften som trengs reint fysisk. Jeg trente styrke og jobba masse med det tekniske, endevendte teknikken min gjennom arbeidet.

Å legge fra seg respekten for Beethoven

Det var ikke opplagt at nettopp Diabelli-variasjonene skulle bli Ingrids livbøye. Hun hadde aldri noen dragning mot verket før det landa i fanget hennes.

– Med noen stykker er det sånn at man veldig gjerne vil spille dem, det er en tiltrekning der, en drøm. Sånn var det ikke med Diabelli. Det verket var mer en dyp kjærlighet som vokste fram.

Mens kjærligheten ble større, forsvant langsomt den lammende respekten som omgir Beethoven og hans musikk.

– Det har vært et spesielt verk å spille, fordi jeg måtte legge bak meg den enorme respekten, ikke bare for Beethoven, men også for det å spille det inn. De største pianolegendene gjennom tidene har spilt inn dette variasjonsstykket. Det har vært en god øvelse å legge fra seg tanker om hvorfor jeg skal gjøre det. Man kan ikke holde på hvis man tenker sånn. Jeg har etter hvert stolt på at mitt og Beethoven sitt uttrykk er bærekraftig, og at jeg har noe eget å tilføre Diabelli-variasjonene. Dette er veldig viktig for enhver utøver, å stole på sin egen integritet og uttrykk, uansett hva man skal inn i av stykker.

Ingrids innspilling er ikke bare en tolkning, men også en tilføying til Beethovens verk.

– Jo mer jeg jobba med Diabelli, jo mer så jeg humoren til Beethoven, hvordan han leker med utøveren og lytteren. Jeg ble inspirert av denne lekenheten og tenkte: Går det an å leke med Diabelli-variasjonene? Ikke ta Beethoven så himla seriøst? Jeg ønska å lage en ekstra variasjon, bryte formen, det var tanken. Hva skjer hvis vår samtid går inn og forstyrrer Beethoven?

Bart på Mona Lisa

Til plata 33+1 bestilte Ingrid et stykke av Lars Petter Hagen, en kommentar til Beethovens verk lirka inn mellom den 32. og 33. variasjonen. I coveret skriver Hagen: «Jeg ble veldig glad og samtidig vettskremt da Ingrid spurte om jeg ville skrive en variasjon som skulle spilles sammen med Beethovens. Det var åpenbart fra starten av at jeg kom til å mislykkes, og det er derfor jeg beundrer Ingrids mot. For å skape kunst må du tro på det umulige, utsette deg for din egen sårbarhet og muligheten for å mislykkes. Ingen sa det bedre enn Samuel Beckett: «Ever tried. Ever Failed. No matter. Try again. Fail better.»

Og med denne innstillinga komponerte Hagen en variasjon på 4 minutter og 46 sekunder for piano og EBow.

– All ære til ham, som ikke har hatt så stor respekt for Beethoven at han ikke turte. Jeg er utrolig fascinert av musikklandskapet til Lars Petter og ble grepet av det første gang jeg hørte det. Det er også fint at han er så langt unna Beethoven, både tidsmessig og uttrykksmessig, samtidig som han er sterkt knytta til historien, sier Ingrid.

Mitt livs soundtrack: – Det er som en fødsel hver gang, å spille Diabelli-variasjonene på konsert. Litt den følelsen av at dette går jo egentlig ikke, men man må bare stå i det uten å tenke. Jeg har lært utrolig mye, kanskje mer enn jeg skjønner og kan fortelle, sier Ingrid.

Mitt livs soundtrack: – Det er som en fødsel hver gang, å spille Diabelli-variasjonene på konsert. Litt den følelsen av at dette går jo egentlig ikke, men man må bare stå i det uten å tenke. Jeg har lært utrolig mye, kanskje mer enn jeg skjønner og kan fortelle, sier Ingrid.

Privat

Publikum og anmeldere har applaudert komponistens og pianistens dristige inngripen i Diabelli-variasjonene. Skjønt en og annen stemme har selvsagt ropt «helligbrøde»!

– Det er gøy med så flotte kritikker, og at folk ser hensikten med det vi har gjort. Den styggeste anmeldelsen, men også den morsomste, har vært: «Det er som å lage bart på Mona Lisa!» Å tukle med Beethoven vekker reaksjoner og følelser på godt og vondt, og da er jeg fornøyd. Ha ha ha! Sjøl om kommentaren kan svi litt der og da, sier Ingrid.

Pianisten er opptatt av å rykke publikum ut av forutsigbarhetens sløvende rytme.

– Da jeg spilte i Carnegie Hall, hørte jeg en dame fra salen utbryte: «That’s strange!» Og da tenkte jeg ja! Det å bli overraska, å få en liten forstyrrelse, gjør at man kanskje må reflektere eller lytte på en annen måte enn før.

Oppfostra på korps og piano

Fingrene som har mottatt ros fra kresne kritikere er nå blå. Jeløya i februar kan være hensynsløs. De krokete akasietrærne ser ut som hutrende oldinger i den sure vinden. Ingrid har sjøl valgt møtestedet, Alby på Jeløy utafor Moss. Hun liker seg i det åpne landskapet mot Oslofjorden.

– Det er noe med havet, men så er jeg jo også fra en øy.

Ingrid vokste opp på Karmøy i en familie der det å spille piano og i korps var en del av allmenndannelsen.

– Jeg husker ikke at jeg ikke har spilt piano, sier hun, som også trakterte trombone i oppveksten.

Familien har fostra to pianister, Ingrid og den åtte år eldre Leif Ove, i tillegg til en musikalartist og en musikklinjelærer. Å ha en verdenskjent, pianospillende bror har vært både til inspirasjon og frustrasjon.

– Når det å spille er en så integrert del av oppvekst og oppdragelse er det ekstra viktig å stå for det du gjør 100 prosent. I og med at Leif Ove er så profilert, ble det også viktig for meg å virkelig kjenne etter at det er for min egen del jeg gjør dette.

Under studiene begynte hun å tvile og tok et års pause fra instrumentet.

– Men jeg måtte jo bare spille. Nå har jeg slutta å forklare det for meg sjøl, jeg kjenner at det er rett og gidder ikke argumentere mer. I dag tror jeg heller at det er en styrke å ha en bror som gjør det samme som meg. Man må slutte å irritere seg over dumme kommentarer som man egentlig er lei av, men som man får. Og det er klart at det er inspirerende å vokse opp med det han har gjort. Jeg husker følelsen av iver etter å gjøre sjøl. Men samtidig har det vært viktig for meg å gjøre det helt på min måte, å leve det livet jeg har. Jeg har aldri ønska meg hans liv og måten han er musiker på.

Å ta plassen som trengs

– Spiller jeg for sterkt? Bare si det direkte!

En måned tidligere sitter Ingrid bak klaveret i et rom på Musikkhøgskolen. Brahms’ klaverkvintett ligger mellom fingrene og ved instrumentets side sitter tre strykere. Fiolinist Maria Angelika Carlsen i KORK har invitert med seg noen av sine favorittkolleger til å spille i orkesterets kammermusikkserie. Musikerne legger til og trekker fra, forsøker å balansere Brahms’ uttrykksfullhet til ikke å bikke over i klisjeer.

– Det er en typisk Brahms-feil, å bare spille og spille, men det er en letthet her som vi må prøve å ta vare på, sier Ingrid.

– Du er så flink til å tolke Brahms, du, sier Maria Angelika spøkefullt.

– Johannes, ja… Men jeg har egentlig litt problemer med ham. It’s complicated, flirer Ingrid.

Solo og sammen: Kammermusikk er en viktig del av karrieren. Her fra øvelse med Maria Angelika Carlsen, Einar Kyvik Bauge og Jan Clemens Carlsen til KORKs kammermusikkserie.

Solo og sammen: Kammermusikk er en viktig del av karrieren. Her fra øvelse med Maria Angelika Carlsen, Einar Kyvik Bauge og Jan Clemens Carlsen til KORKs kammermusikkserie.

Marte Bjerke

Kammermusikken er en viktig og helt nødvendig del av karrieren. Solistrollen har hun måttet vokse seg inn i.

– Det eksisterer jo en fin jantelov i Norge, og jeg har nok kjempa med den tanken som hele tida kan ta deg: Hvorfor skal du være solist? Det å ta det rommet som trengs, det har ikke vært iboende i meg. For noen kommer det helt naturlig. Å være solist krever mye øving, tid og rom. Jeg er mamma, jeg er kjæreste, livet er der fortsatt. Jeg er nok blitt flinkere til å ta vare på meg sjøl i forbindelse med konsert, for det er jo det jeg skal leve av. Å være veldig klar på hva jeg trenger for å gjøre en god jobb, overfor for eksempel ungene, det tror jeg er bra for alle, ikke bare for meg.

Å elske menneskene

Kjernen i Ingrids musikergjerning er formidlingen, kommunikasjonen med menneskene, og koblinga mellom livet og musikken.

– Det å være musiker er å være i dialog med musikken og meg. Musikken jeg spiller er en gjenspeiling av meg og livet, den kan fortelle mye om hvem jeg er.

– Er det en fordel å være glad i mennesker som musiker?

– Ja, det tror jeg. Man kan ikke ikke være glad i mennesker, man skal jo gi noe til mennesker, og man kan ikke gi fra noe annet sted enn hjertet. Da må du i bunn og grunn være glad i mennesker.

I og med at formidlingen har vært så grunnleggende, har det også undret Ingrid at akkurat denne siden av det å spille har vært det aller vanskeligste.

– Jeg har jobba mye med nervøsitet. Det er mye som har forstyrra meg på scenen. Den klassiske musikken handler i stor grad om perfeksjon. Kravene er høye og det er greit, men da kan man ikke regne med at resultatet alltid blir optimalt. Det viktigste er faktisk at jeg får komme med det jeg har og møte mitt publikum. Men det er lett å tenke at hvis sceneopptredenen ikke fungerer akkurat som man ønsker, da er det ingen vits i å holde på som musiker. Det er en tanke jeg ikke har villet høre på, men så har jeg vel også forstått at den ikke er min, sier Ingrid:

– Det er en stressreaksjon.

Å bestige et av Beethovens mest krevende verk har forløst noe i kommunikasjonen med publikum.

– Den menneskelige kapasitet er noe jeg er veldig nysgjerrig på, hva vi er kapable til, hva vi har iboende i oss av egenskaper eller potensial, som et stykke som for eksempel Diabelli-variasjonene kan trigge. Med Diabelli har det virkelig løsna. Jeg har fått kjenne på hvor mye kraft som ligger i formidlingen, i møtet mellom utøveren og publikum. Det gir en fantastisk mulighet til å komme inn til kjernen av det musikken handler om.

Jeg har nok kjempa med den tanken: Hvorfor skal jeg være solist?

Ingrid Andsnes

Pianist. Født 1978, fra Karmøy.

Er aktuell med flere konserter under Hardanger Musikkfests 20-års jubileum i midten av mai.

Har mottatt svært gode kritikker for sin innspilling av Beethovens Diabelli-variasjoner på utgivelsen 33+1, både nasjonalt og internasjonalt. Debuterte i Carnegie Hall i New York i fjor.

Studier ved Guildhall og Barratt Due. Har arbeidsstipend fra Statens kunstnerstipend.

Har samarbeidet tett med bl.a. Solveig Kringlebotn, Arve Tellefsen, Det Norske Solistkor og Telemark kammerorkester.

04.05.2016
13:52
04.05.2016 13:52

Ingrid Andsnes

Pianist. Født 1978, fra Karmøy.

Er aktuell med flere konserter under Hardanger Musikkfests 20-års jubileum i midten av mai.

Har mottatt svært gode kritikker for sin innspilling av Beethovens Diabelli-variasjoner på utgivelsen 33+1, både nasjonalt og internasjonalt. Debuterte i Carnegie Hall i New York i fjor.

Studier ved Guildhall og Barratt Due. Har arbeidsstipend fra Statens kunstnerstipend.

Har samarbeidet tett med bl.a. Solveig Kringlebotn, Arve Tellefsen, Det Norske Solistkor og Telemark kammerorkester.