DUGNADSARBEIDER? Musikere bidrar ufrivillig til dugnaden som er så viktig for å få gjennomført festivaler.Men hvorfor er det kunstnerne som blir tvunget til å ta byrden? Hvorfor får vi ikke ordentlig betalt, spør Håkon Thelin.

DUGNADSARBEIDER? Musikere bidrar ufrivillig til dugnaden som er så viktig for å få gjennomført festivaler.Men hvorfor er det kunstnerne som blir tvunget til å ta byrden? Hvorfor får vi ikke ordentlig betalt, spør Håkon Thelin.

Ingvil Skeie Ljones

Ufrivillig dugnadsarbeid

MENING: Ved at festivalene holder honorarene på et lavt nivå for majoriteten av artistene, bidrar vi ufrivillig til dugnaden som er så viktig for å få gjennomført stadig større festivaler, skriver Håkon Thelin.
30.09.2014
08:52
27.08.2015 20:02

Musikkultur har i flere artikler satt fokus på frilansernes lønnsforhold. I dette innlegget vil jeg komme med noen konkretiseringer som forhåpentligvis kan bidra til å tydeliggjøre den vanskelige og komplekse situasjonen vi befinner oss i.

De store festivalene

I artiklene på musikkultur.no bekrefter flere frilansere at honorarene for det meste har stått stille de siste ti årene, og noen opplever til og med en negativ utvikling. (Se: Ingen vekst i honorar på ti år) Dette er også min egen erfaring. Særlig hos store arrangører, som vi burde forvente følger en reell lønnsutvikling på lik linje med alle andre, virker det som om utviklingen har vært mest negativ. Dette gjelder for eksempel festivaler som Festspillene i Bergen, Ultima-festivalen, Oslo Kammermusikkfestival, Risør Kammermusikkfest, de fleste jazzfestivalene, samt de fleste lokale kulturhus. De siste årene har jeg likevel opplevd at festivaler i Nord-Norge betaler høyere honorarer enn festivaler fra Trøndelag og nedover.

Problematisk hemmelighold

De store festivalene har ganske høye utgiftsposter til markedsføring og design, reise og diett til festivalens ledelse, representasjon, kontorutgifter og så videre. Alt dette er viktig selvfølgelig, men det virker som om behovet, eller nødvendigheten, av å promotere festivalen går på bekostning av både de litt smalere kunstneriske prosjektene, samt honorarene til de litt mindre «kjente» kunstnerne. Jeg blir altså stort sett definert som en litt mindre «kjent» musiker som ikke trenger et normalt (eller i arrangørens øyne høyt) honorar.

Hemmeligholdet rundt honorarene er veldig stort. Frilansere blir ofte ubekvemme når de skal fortelle om honorarene sine (og sammenligne), fordi det alltid medfølger en viss misunnelse den ene eller andre veien. Men det er arrangørenes hemmelighold og fordeling av honorarene som nok er det største problemet. Jeg skulle gjerne ha sett hvordan for eksempel Festspillene i Bergen, jazzfestivalene, og ikke minst de store rockefestivalene fordeler honorarpotten sin mellom artistene.

Mindre verdt enn en taxitur

I år spilte jeg to konserter i Ole Bulls hjem på Valestrand under Festspillene i Bergen (FiB) sammen med folkesangeren Unni Løvlid. Vi urfremførte et verk jeg har skrevet for kontrabass, glassharmonika og folkesang, og vi spilte diverse arrangementer av Ole Bull-slåtter og annen folkemusikk. For disse to konsertene fikk jeg 8000 kroner i honorar, det vil si 4000 kroner per konsert. I år var festivalen sponset av Tesla, så det meste av artisttransporten ble gjort med de nye Tesla-bilene. De er flotte selvfølgelig, men ikke særlig praktiske til å frakte store instrumenter og større grupper av mennesker. Da FiB skjønte at det ble vanskelig å frakte kontrabassen, Unni og meg selv til Valestrand (som ligger et stykke utenfor Bergen sentrum), bestilte de en maxitaxi til oss isteden. Greit nok, helt til jeg så hva regningen kom på: i overkant av 4000 kroner tur-retur. Altså mer enn hva jeg får i honorar for én konsert. Og det er ingen fra FiB som løfter et øyebryn engang når de betaler regningen. Hvorfor er ikke transporten bedre organisert og honoraret mitt høyere isteden? Jeg konstaterer i hvert fall at jeg blir mindre verdsatt enn en taxitur fra Bergen til Valestrand. Ved at festivalene holder honorarene på et lavt nivå for majoriteten av artistene, bidrar vi ufrivillig til dugnaden som er så viktig for å få gjennomført stadig større festivaler. Men hvorfor er det kunstnerne som blir tvunget til å ta denne byrden? Hvorfor får vi ikke ordentlig betalt?

Nyutdannet og erfaren får lik betaling

Det er mange og komplekse faktorer som bestemmer hva slags honorar en kunstner og prosjektet han eller hun presenterer er verdt. Det blir en sum av subjektive og (relativt) objektive vurderinger. De subjektive kan være personlige vurderinger fra festivalens kunstneriske leder rundt kunstneren og betydningen av det kunstneriske innholdet, mens de objektive vurderingene ofte knytter seg til hvilken scene man spiller på, publikumspotensial, markedsføringsverdi og så videre. I tillegg spiller totalkostnadene ved fremførelsen av prosjektet og mulighetene for å spre utgiftene over flere samarbeidspartnere inn. Jo større prosjekt, desto mer komplekst blir bildet, men ved små, enkle konserter, for eksempel en solokonsert, er det ganske enkle vurderinger som ligger til grunn. Når jeg ser at honoraret for slike oppdrag ikke har økt (for meg) de siste ti årene, vil jeg gjerne spørre om ikke engang ansienniteten burde være nok til å kunne kreve høyere honorar? Dersom man har hatt en stødig kunstnerisk utvikling i rundt 15 år, og man i dag jobber med ensembler og kunstprosjekter i verdensklasse, burde ikke dette i seg selv kvalifisere til en høyere lønn enn det man fikk som nyutdannet?

Fra en litt mindre organisasjon, som jeg fikk 6000 kroner fra i 2003, vil jeg få cirka 4000 kroner i dag. Bare ifølge lønnsveksten i resten av befolkningen burde jeg fått rundt 9000 kroner i dag for samme type oppdrag, samtidig som jeg også mener at ansienniteten min burde dra opp honoraret bittelitt.

De fast ansatte holder honorarene nede

En tanke som slo meg i forbindelse med et intervju på musikkultur.no var at fast ansatte musikere faktisk bidrar til å holde honorarene fra festivaler og andre arrangører unormalt lave. På kammermusikkfestivalene rundt om i landet er det alltid mange fast ansatte musikere (orkestermusikere og lærere ved musikkutdanningene) som deltar. Jeg vil påstå at de fleste av disse musikerne, som har en høy årsinntekt fra sin(e) faste arbeidsgiver(e), for det meste spiller «for gøy» på disse festivalene. Min erfaring er at de ikke er så veldig opptatt av størrelsen på honoraret og om honoraret faktisk speiler arbeidet man gjør. Når frilanseren da får tilbud om å spille på samme festival, og skal forhandle honorar, får hun høre at «alle andre» får en gitt sum (vanligvis veldig lav) og at det er det samme som tilbys alle musikere på festivalen. Jeg deltok nettopp på en festival på Vestlandet hvor jeg spilte tre konserter, hadde innstuderinger og øvelser til alle konsertene, var tilstede på festivalen i to hele dager og hadde en forelesning for studenter på videregående skole. For alt dette fikk jeg 7000 kroner i honorar, det samme som alle andre musikere på festivalen som spilte der mer enn bare én dag. Og grunnen til dette lave honoraret, mener jeg, er at festivalen blir drevet av fast ansatte musikere. De er kunstneriske ledere og spiller selv på festivalen. Jeg prøvde naturligvis å argumentere for et høyere honorar siden jeg er frilanser, men uten hell i denne omgang.

Ingen pensjon

Frilansere jobber ikke bare side om side med fast ansatte musikere på landets festivaler. Som frilanser har jeg også vært engasjert som vikar i orkestrene. Her melder en annen problemstilling seg: frilansernes muligheter til å opparbeide seg pensjon.

Jeg jobbet veldig mye i orkestrene i en periode på 2000-tallet, og da jeg nylig undersøkte hvor mye jeg satt igjen med av pensjon for disse årene, var det et lite sjokk å oppdage at jeg ikke har tjent opp pensjonsrettigheter overhodet. Dette er med på å forverre den økonomiske situasjonen ytterligere.

Pensjonssystemet er i det hele tatt veldig uoversiktlig, og i en kommentar til frilansernes situasjon sier seniorrådgiver Odd Langklopp fra MFO at for frilanserne «så betyr vilkårene og fragmenteringen av tjenestepensjonsordningene at opptjeningen blir lav, tilfeldig og i mange tilfeller helt borte. Dessuten er det krevende å holde rede på rettighetene og på å følge med på om lov- eller avtalefestede rettigheter faktisk blir innfridd».

Den kreative budsjetteringen

I prosjekter som finansieres ved hjelp av støttemidler, så som plateinnspillinger eller konsertproduksjoner, er det alltid frilansernes honorarer som kuttes først, fordi prosjektene nesten aldri blir fullfinansiert i henhold til tariff. Det foregår nok en del kreativ budsjettering når det søkes om støtte, men de siste årene har jeg merket meg at fondene er blitt flinkere til å oppfordre søkerne til å budsjettere med satser som ligger nærmere tariff. Når Kulturrådet ber søkere budsjettere realistisk (Se: – Kulturrådet påvirker honorarene) kan dette tolkes på to måter: enten et budsjett hvor alle får betalt det de har krav på innenfor prosjektets rammer, eller et budsjett som er tilpasset den støtten som man kan forvente å motta. Dersom man velger det siste alternativet (som er det mest vanlige, vil jeg tro), må man selv alltid gjøre betydelige kunstneriske og praktiske kutt i prosjektet, fordi det ikke er fullfinansiert.

Selv har jeg sjelden budsjettert med egne honorarinntekter til for eksempel plateinnspillinger, fordi disse utgiftene ville blitt så høye at det ville være urealistisk å forvente støtte til prosjektet. Videre settes honorarene til medvirkende kunstnere også på et relativt lavt nivå i budsjettene. Med andre ord har jeg sjelden fått direkte betalt for alt arbeidet jeg har lagt ned i egne plateinnspillinger.

En annen post i budsjettene som sjelden dekkes er honorar for administrasjon av prosjektet. Det er et betydelig arbeid å administrere et prosjekt, og det er ofte kunstneren/initiativtakeren som gjør dette selv; skriver søknadene og rapportene, skaffer penger på andre måter, organiserer hele prosjektet fra begynnelse til slutt.

I egne prosjekter arbeider frilanseren på ufrivillig dugnad. Paradokset er at det er nettopp trangen til å gjennomføre våre egne kunstprosjekter som gjør at vi velger bort tryggheten i de faste ansettelsene.

Håkon Thelin er kontrabassist og komponist, hovedsakelig i samtids- og folkemusikksjangeren, og er en tredel av Poing.

Jeg skulle gjerne ha sett hvordan for eksempel Festspillene i Bergen, jazzfestivalene, og ikke minst de store rockefestivalene fordeler honorarpotten sin mellom artistene.

Jeg konstaterer i hvert fall at jeg blir mindre verdsatt enn en taxitur fra Bergen til Valestrand.

Fast ansatte musikere bidrar faktisk til å holde honorarene fra festivaler og andre arrangører unormalt lave.

Jeg har sjelden budsjettert med egne honorarinntekter til for eksempel plateinnspillinger, fordi disse utgiftene ville blitt så høye at det ville være urealistisk å forvente støtte til prosjektet.

30.09.2014
08:52
27.08.2015 20:02