Ulrika Bergroth-Plur, daglig leder i Musikk i skolen.

Ulrika Bergroth-Plur, daglig leder i Musikk i skolen.

Iris Engen Skadal

«Sviktende musikkundervisning i skolen er et alvorlig demokratisk problem»

MIN MENING: Det er altfor mange skoler som ikke oppfyller Opplæringsloven ved at fagplanene i musikkfaget ikke brukes, eller at det på flere skoler nesten aldri synges. Dette er et alvorlig demokratisk problem, skriver Ulrika Bergroth-Plur i dette innlegget.
31.10.2017
10:12
02.11.2017 10:02

Det er i dag langt fra sikkert at akkurat ditt barn får en relasjon til kunst, får en kulturell plattform på skolen, får prøve et instrument, eller får lære seg sanger han kan eie resten av livet. Det er høyst tvilsomt om hvert barn i landet får anledning til å kjenne på den fantastiske følelsen av å synge så det ljomer i fellesskap, eller får kjenne mestringsfølelsen av å lære seg et par gitarakkorder eller spille i band.

Les også Min Mening: Fremtidens musikere må utdannes til endring

Ingen grunn til uro?

Det har den siste tida foregått en debatt om sangens og musikkens posisjon i norsk skole. At ordet sang ikke er med i den nye overordnede delen av skolens læreplan, har skapt en formidabel storm av engasjerte og indignerte innlegg.

Den fungerende statsråden har gjentatte ganger forsikret oss om at sangen så absolutt skal leve videre på skolen og at det ikke er noen som helst grunn til uro. Han uttrykker dessuten at han har stor tillit til at skolen og lærerne selv er i stand til å ivareta sangens fremtid, og til å velge når og hvordan sangen kan brukes i skolehverdagen. Dette uten å gi dem konkrete føringer.

Jeg har også stor tillit til lærere, og fremfor alt til læreres urokkelige vilje til å gjøre det beste for barnet. Det er imidlertid ikke det som er problemet.

Les også Min mening: Kirkekunst – in your face

Skremmende situasjon

Jeg fikk mitt første oppdrag i norsk kulturliv i 2004, som konsertsjef for Konsertavdelingen barn og unge i Rikskonsertene, og ble derved ansvarlig for hele skolekonsertordningen i Norge. Ganske raskt oppdaget jeg at det var en del utfordringer som hindret konsertene, ja hele Den kulturelle skolesekken, fra å oppnå sitt fulle potensial på alle skoler. Vi så både manglende eierskap, manglende tid, sviktende fagkompetanse og ikke egnede lokaler. Lærerne opplevde ofte at besøket utenfra «forstyrret» undervisningen og skolens rytme. Utfordringene ble belyst både i formelle evalueringsrapporter, i flere publikasjoner og i notater til politisk ledelse.

Les også Min mening: Er kunst og kultur egentlig viktig?

Etter at jeg begynte som daglig leder i Musikk i Skolen (MiS) har jeg hatt gleden av å besøke et ganske stort antall skoler, både i møter, men også som kursholder og inspirator. Igjen har jeg på mange steder møtt de samme problemstillingene; manglende eierskap, tid og fagkompetanse. Jeg har i tillegg sett hvor sårbart og tilfeldig aktivitetsnivået og kvaliteten på musikkundervisningen er. På noen skoler er man fabelaktig flinke og har stor kulturell kompetanse, på andre skoler har jeg møtt en skremmende situasjon, der det verken finnes fagutdannede lærere, nesten ingen sang eller musikkaktiviteter, og lite av kunstfaglig eller kulturell forståelse og vilje. På en skole foregikk musikkundervisningen i biblioteket – samtidig som lokalet skulle bukes til lesing. «Det blir mest quiz i musikktimen», innrømmet rektoren. På en annen hørte jeg: «Jeg opplever at dette egentlig ikke er ok, men jeg fikk ta musikkundervisningen på skolen fordi jeg jo kan spille noen akkorder på gitaren». Jeg har hørt mange flere tilsvarende kommentarer.

Kommersielle krefter overtar kulturarven

Jeg mener det er et alvorlig demokratisk problem at ikke alle barn, uavhengig av bosted og bakgrunn, får en relasjon til kunst og kultur gjennom skolen. Det er imidlertid enda mer som står på spill. Hvem blir fremtidens konsertgjengere? Hva skjer med vårt felles sangrepertoar og våre kulturelle identitetsmarkører? Hvordan sikrer vi fremtidens kreative næringer og gir de unge verktøy til å igangsette kreative prosesser? Hva skjer med kulturarv og videreføring av tradisjoner – eller med å utvikle nye? Og er vi egentlig bevisste på at media og kommersielle plateselskap, nettsteder og filmaktører i dag i høy grad har overtatt definisjonsrollen for barnets kulturelle referanseramme, fordi skolen nesten har vært fraværende?

Dessverre har jeg, på tross av min egen tette erfaring fra Den kulturelle skolesekken (DKS), liten tro på at kunstnerbesøkene fra DKS alene kan redde situasjonen og gi barnet den nødvendige kulturelle ballast. Det barna bør få oppleve er at egen kunstnerisk aktivitet, mestring og innsikt i fagtimer, ledet av dyktige, motiverte lærere, suppleres av kunstneriske opplevelser, fordypning og refleksjon gjennom DKS. Slik hadde vi virkelig bygget en reell kulturell grunnmur i skolen. Nå er fagenes posisjon svekket, på grensen til det uforsvarlige og uverdige, mens hele DKS-fundamentet for tiden virker å være noe usikkert og vaklende. Som tidligere konsertsjef for skolekonsertene kan jeg ikke la være å sørge over det som ser ut til å skje.

Les også: Er det plass til Plopp i framtidas Skolesekk?

Ikke gå i forsvar, lytt til råd!

I disse dager kan man, i forbindelse med fornyelse av fagplanene på skolen, svare på høring om forslag til kjerneelementer i musikkfaget. Det ser ut til at forslagene er godt gjennomarbeidet og reflektert over. Mens jeg leser dem, tar jeg likevel meg selv i å tenke: For å gi liv til disse flotte og verdiladede ordene er det mye som skal til. Det er først når grunnforutsetningene er på plass som fagplanen kan gjennomføres etter intensjonen. Det er de på mange skoler ikke i dag.

Jeg skulle ønske at politikerne ville velge en annen strategi enn forsvar, og heller begynne å lytte til konkrete råd fra fagfeltet. Jeg skulle ønske at evidensbasert forskning blir tatt hensyn til, og ligger til grunn for konkrete og modige beslutninger. Det er ikke mangel på rapporter – både fra OECD og forskningsmiljøer i inn- og utland.

Seks konkrete tiltak

Situasjonen ser dyster ut. Det er imidlertid fortsatt mulig å snu. Vi har ingen tid å miste. Derfor må det, etter min mening, noen helt konkrete tiltak til:

• kompetansekrav for musikklærere, 30 studiepoeng i barneskolen, 60 studiepoeng i ungdomsskolen

• føringer for skoleeier – kommunen, for å sikre at videreutdanning av musikklærere prioriteres

• at skolene selv prioriterer kompetansehevende tiltak for sine lærere, tilgang til kurs, nettsteder, innkjøp av materiell og så videre

• at skolen innfører en kulturplan som sikrer strukturert planlegging, konstruktiv kompetansedeling og god samhandling

• at det settes av sentrale midler som kan stimulere kommuner og skoler til å ønske å ta grep for dette fagfeltet

• en konkret og aktiv samhandling mellom alle aktører som arbeider med dette fagområdet

• en konstruktiv dialog med, og mellom, utdannings- og høyskolesektoren om de estetiske fagenes og musikkens rolle i skolen, samt om å gjeninnføre sangen i lærerutdanningen

Ikke minst skulle jeg ønske at vi kunne få en felles forståelse av at de estetiske fagene, musikken og sangen, igjen blir sett på som noe viktig og helt essensielt for menneskets utvikling, og derved et viktig element i skolens oppdrag. Og at fagre ord og løse løfter fra politisk ledelse endelig følges av konkret prioritering og handling.

Det er ikke bare vi som arbeider med dette som har ventet lenge nok – det er barna. La dem få en endring nå, før de blir voksne!

Ulrika Bergroth-Plur, daglig leder i Musikk i skolen

Teksten er del av debattserien Min mening, som du kan lese mer om her. Hver uke legger vi ut et nytt innlegg fra en engasjert stemme i norsk kulturliv.

Opprørt, frustrert, begeistra? Nøl ikke med å sende oss kommentarer, innlegg eller tips!

31.10.2017
10:12
02.11.2017 10:02