Andreas Ulvo

MIN MENING: «Kunst er noe annet enn laks»

Det er på tide å gi kunsten høy nok status til å være seg selv, ikke alltid et middel for noe annet, skriver Therese Birkelund Ulvo.
11.09.2018
08:30
10.09.2018 14:21

Vi lever i et samfunn gjennomsyret av interesse for kunst og kultur. Nesten alle er enige om at vi skal ha et profesjonelt kulturliv på høyt nivå i dette landet. Til tross for denne rørende enigheten om kunstens og kulturens betydning, eksisterer en annen og mer bekymringsfull enighet på tvers av politiske skillelinjer: Kunst og kultur er middel for å oppnå «noe» og har ikke råderett over premissene for dens eksistens og overlevelsesevne.

Kunst og kultur er viktig, men hvordan feltet skal finansieres, organiseres og virkeliggjøres, er ikke like selvsagt. «Lik og del» genererer ikke inntekt, og revideringen av åndsverkloven det siste året viser at grunnleggende prinsipper og verdier mange av oss tar for gitt, er under sterkt press.

Hvordan kan man best legge til rette for at kunsten kan være tilpasset de faktiske forhold, og samtidig være autonom? Hvordan får man den beste kunsten, og er det egentlig et mål i seg selv? Hva skaper kvalitet, og hva er offentlige instansers mest gunstige bidrag for at interessante, skapende miljøer får blomstre og utvikle seg?

• Les også: Maria Utsis innlegg «Er kunst og kultur egentlig viktig?»

Bruker vi kulturmidlene riktig? Søknadsprosessen.

Ved bruk av offentlige midler må det settes krav og forpliktelser til dem som skal motta tilskudd. Vi ønsker en høy standard på behandlingen av søknader, og det krever en del byråkrati og en strømlinjeformet prosess. På den annen side er ingen tjent med kunst som tilpasser seg systemet i for stor grad. Balansen er komplisert, og den som finner en løsning vil jeg gjerne lytte til!

Jeg har selv både lest og skrevet et utall søknader til offentlige instanser de siste ti årene. På begge sider av bordet er det mye som er tannløst og uengasjert. Jeg vet at dette ikke stemmer med det jeg ser ute i feltet, men kunsten å skrive søknader er blitt en egen gren, og søknadsskjemaene har sin egen interne logikk. Noen søkere er superflinke med skjemaene, uten at det nødvendigvis er de beste søknadene som blir realisert som de beste prosjektene.

De virkelig gode prosjektene passer ikke alltid inn i retningslinjer og skjemaer, og i alle fall ikke i noe definert satsingsområde. Rapportskjemaet passer ikke, honoreringsmetoden passer ikke – prosjektet er ikke lagt opp etter normen, det er lagt opp etter sin egen iboende logikk.

Kompromissløshet kan ofte bli en motsats til det å tilpasse seg støtteordningene.

På den annen side: Når vi får kunstnere som er slaver for støtteordningene, som er perfekt designet for satsingsområdet til Kulturfondet eller Kulturdepartementets strategidokument – bør varsellampene blinke hos alle parter da, eller er det riktig å bli belønnet for å følge kulturpolitiske signaler? I så fall aksepterer vi at kunsten er instrumentell, og bør være ærlige på det.

Som søknadsleser gjennom mange år, er min erfaring at når man skal navigere gjennom mange hundre søknader i en og samme runde, og har altfor lite midler til å gi til alt som er støtteverdig, så blir insentiver veldig lett å gripe til. I den rollen er man nærmest takknemlig for det som ligner på litt mer objektive kriterier, som verktøy for å klare å velge bort mange nok. Sier et internt strategidokument at man for eksempel ønsker konserter i minst tre fylker (teoretisk eksempel), så velger man lett bort dem som ikke har det, selv om formuleringen er åpen. Faren her, er at vi mister evnen til å se hvert enkelt prosjekts naturlige rammer og liv.

• Les også: Intervju med Trine Skei Grande her

Bruker vi kulturmidlene riktig? Eksempel: Bokmessen.

I dagens politiske klima skal kunst og kultur lønne seg – også den som tildeles støtte. Kulturen skal gi arbeidsplasser og bidra til BNP, og ikke minst skal den eksporteres. Kunstutøvelse er uttrykk for identitet, samfunnskritikk, alternativ virkelighetsforståelse, og en kanal for å absorbere og reflektere verden rundt oss. Jeg forstår ikke hvordan vi kan måle identitet i lønnsomhet.

Et eksempel på en eksportsatsing som har satt fart på debatten om hvordan vi bruker midler som er «satsing på kunst», er bokmessen i Frankfurt 2019. Blir dette vellykket kultureksport eller tull, fjas, fest og pomponger? Jan Kjærstad har sagt dette om messen:

«Det blir et blendende fyrverkeri, en orgie i skryt, tryllekunster med mye røyk og speileffekter. Men når alt har lagt seg, kommer bakrusen... Det mest betenkelige ved hele F-2019 er demonstrasjonen av et lite lands stormannsgalskap.»

Og økonomiprofessor Øystein Foros har uttalt:

«Hvis bokbransjen selv bruker noen få millioner, er det grunn til å sette spørsmålstegn ved om det er lønnsomt for oss skattebetalere å bruke 34 millioner på dette. Hadde det vært motsatt, hadde det gitt litt mer mening.»

Selv om det er riktig at norsk litteratur er «hot» i verden: Hvor mye oppriktig interesse, oversettelser og salg kan egentlig en slik storsatsing gi? Og hvilken virkning kan man ta for gitt at varer utover festuken? Det glemte spørsmålet er om kunstneriske satsinger skal være lønnsomme? Og hvordan skal vi måle det? Er det gitt at mer eksport fører til mer lønnsomhet? Og skal dette gjelde for alle i norsk bokbransje, eller bare noen få utvalgte? Får vi bedre litteratur og bedre arbeidsvilkår for forfattere, eller er det den omliggende bransjen som går seirende ut etter å ha forsynt seg av midler med merkelappen «kunstnerisk satsing»?

Dette skulle jeg likt å se dokumentasjon på. Hvem tjener egentlig på bokmessen og andre tilsvarende arrangementer for å fremme norsk kultur i utlandet?

• Les også: Jørgen Munkebys innlegg Lønnsom eksportstøtte

Bruker vi kulturmidlene riktig? Eksempel: Eksportmidler.

Også på musikkfeltet er det trendy med eksport. Målet er å få den norske musikken ut i verden.

Eksport er i samme mystiske kategori som kultur og næring. Hva er det egentlig for noe?

Det finnes eksportprogram innen musikk, der målet er å forsterke administrasjonen rundt kunstnere. Det er grunn til å stille spørsmål ved om dette er den riktige innfallsvinkelen når vi vet at så mange eksportsuksesser kommer av en kombinasjon av personlige kontakter og godt innhold.

Mangel på administrasjon og PR-apparat pekes på som utfordringen innenfor samtidsmusikkfeltet. Det kan nok tenkes at vi trenger et løft her, men å utelukkende snakke om profitt, marked og synlighet – det er ikke alltid så relevant. Når kultur skal være næring, og kunstneriske uttrykk reduseres til en vare, mister de oss, råvareleverandørene, på veien.

De aller fleste vil nok gjerne utvide sitt nedslagsfelt og presentere kunsten sin for flere, men ligger det ikke i kunstens natur at dette må skje organisk? I dialog – i møter mellom innholdet, interesse og verden.

Det er flott med satsinger som kan gjøre noe bra enda større, men mitt inntrykk er at det veldig ofte skjer på bekostning av innholdet og hvem er da vinneren? Jeg frykter at det er den nye næringen, bransjen, mens kunstneren selv sitter igjen med noen glansbilder. Og når satsingen feiler har ofte «bransjen» likevel trukket ut en god andel kulturkroner.

Resultatet kan fort bli forbrukerstyrt kunst, kunst som underholdning, eller kanskje kunst som dekorasjon av et annet produkt.

Kunst kan ikke eksporteres på samme måte som laks. Det gir ikke mening å ta gode «kunstprodukter» fra Norge og plassere dem i Asia, fordi Asia er et satsingsområde. Kunst er avhengig av kontekst, av å kommunisere med sine omgivelser og av å føles riktig for opphaveren. Kunst er noe annet enn laks. Det er på tide at politikerne og vi som samfunn, forstår det.

• Les også: – Norge er for lite til å blir stor

Jakten på en premissleverandør

De aller fleste kunstnere har en form for lappeteppeøkonomi. Man tjener litt her og litt der, forhåpentlig noe på selve virket sitt og veldig ofte også på andre fagrelaterte oppdrag.

Kunstnerisk tilknyttet arbeid er relativt sett underbetalt og preget av kortsiktighet og usikre arbeidsbetingelser. Velferdssystemet er ikke tilpasset kunstnernes arbeidssituasjon. I et felt av frilansvirksomhet og uendelig stor dugnadsinnsats skal både politikere og andre være forsiktige med å sprette for mye sjampanje og pynte seg med andres kunstneriske suksess.

Nesten alle spørsmålene jeg nå har vært innom handler om jakten på premissleverandør.

Skal det være kunstnerne, staten eller kommersielle krefter?

• Les også: Musikere må få betalt for å øve inn nye verk

Det er på tide å tenke nytt

Kunst lages av kunstnere, kanskje er det på tide å dele ut de kulturpolitiske kortene på nytt. Etter mange tiår med justering av en relativt jevn kulturpolitikk er det på tide med mer autonomi. Kunstnere er oppriktig interessert i å lage så bra kunst som mulig, og trenger grunnleggende arbeidsforhold som muliggjør dette. La Norge være et sted hvor kunsten får høy nok status til å være seg selv, ikke et middel for noe annet. Et kunstverk skal ikke behøve å sette rekorder på YouTube for å ha verdi. Mange verk er sterkt kontekstknyttet og virker faktisk best i sitt nærmiljø. La oss sørge for at samfunnet inneholder et sterkt felt hvor kunstnere får kommentere, reflektere, observere og speile. Det er det kunsten bidrar med, eksportvennlig eller ei. 

Therese Birkelund Ulvo er komponist, plateprodusent og kunstnerisk leder for Hardanger Musikkfest og Nordic Music Days 2019

Jeg forstår ikke hvordan vi kan måle identitet i lønnsomhet.

11.09.2018
08:30
10.09.2018 14:21