Jan Erik Teigen

Landsdelsmusikerne i Nord-Norge 40 år – et tilbakeblikk

Det er all grunn til å feire 40-årsjubileet til Landsdelsmusikerordningen i Nord-Norge. Samtidig er det grunn til bekymring for framtida for denne måten å organisere det klassiske musikktilbudet på, skriver fløytist Inge Rolland.
20.12.2019
10:03
20.12.2019 10:03

Det er all grunn til å feire 40-årsjubileet til Landsdelsmusikerordningen i Nord-Norge. Samtidig er det grunn til bekymring for framtida for denne måten å organisere det klassiske musikktilbudet på. Distriktsmusikerordningen, som er like gammel, har vært under press lenge. Dermed er det også grunn til å frykte for framtida til hele det profesjonelle musikklivet i landsdelen. Men likevel, og uansett, er det særlig grunn til å gratulere alle de profesjonelle musikere som har vært med gjennom alle disse årene, og især de som var med fra starten.

Etter et par år med prøveordninger ble det bestemt at fylkesmusiker-ordningen, som det het til da, skulle få permanent basis og kalles landsdelsmusikerordningen. Det var i 1979. Bakgrunnen kan sammenlignes med at det noen år tidligere var et krav om at hele Norge skulle kunne spille fotball i øverste divisjon, og Mjølner ble første allnorske lag fra nord.

Desentralisert kammerorkester

På denne tiden fantes det ingen helprofesjonell symfonisk/klassisk musikkgruppe nord for Trondheim, med unntak av Divisjonsmusikken. På sentralt hold var man lenge uenige om det skulle opprettes en stamme til et symfoniorkester i nord eller om det skulle være fylkesvis fordeling. Da det var flere svært oppegående amatørorkestre i nord, valgte man til slutt å satse på at disse miljøene skulle gradvis profesjonaliseres.

Det var politisk flertall for at de gruppene som skulle inn og gjøre jobben med å bidra til profesjonaliseringen skulle ha desentralisert plassering. Mosjøen fikk fire treblåsere, Narvik fikk strykere, pianist og sang, i Harstad ble det en blåser, strykere og piano, i Alta fire messingblåsere. Til sammen 16 stillinger. Disse skulle fungere nesten som Arktisk Filharmoni gjør i dag, altså et desentralisert Nordnorsk Kammerorkester som hadde et par landsdelsdekkende turneer i året.

Samarbeid

Bjarne Fiskum, Ole Kristian Ruud og Kjell Seim hadde ledelsen for kammerorkesteret. I tillegg kom årlig samarbeid om symfoniske verk og ny musikk med musikere fra Nord-Sverige og Nord-Finland (Nordkalottens symfoni-/kammerorkester). Vi hadde også samarbeidsturneer i flere land med Umeå Sinfonietta (Norrlandsoperan/Umeå Symfoniorkester i dag) og senere med Camerata Roman.

Gruppene hadde som hovedoppgave å styrke de eksisterende orkestermiljøer, især i Nordland. Første samling av alle de profesjonelle musikerne skjedde i Teatersalen i Narvik, hvor undertegnede dirigerte Kammersymfoni av Wolff-Ferrari, som MiNensemblet spilte inn på 90-tallet i Tyskland. Det var første gang landsdelens helprofesjonelle Nordnorsk Kammerenseble (senere kammerorkester) spilte.

11 faste musikere: MiNensemblet, stasjonert i Narvik, hadde i sine velmaktsdager 11 faste musikerstillinger. Bildet er fra 2006, da MiNensemblet hadde sentrale roller både under Vinterfestuka i Narvik og under Nordland Musikkfestuke.

11 faste musikere: MiNensemblet, stasjonert i Narvik, hadde i sine velmaktsdager 11 faste musikerstillinger. Bildet er fra 2006, da MiNensemblet hadde sentrale roller både under Vinterfestuka i Narvik og under Nordland Musikkfestuke.

Jørgen Mathisen

Nye grupperinger

Det skjedde mye utskifting av personell og besetning i løpet av 80-årene. En jazzgruppe i Finnmark kom til, og etnisk musikk i Troms. Men de fire opprinnelige basene ble beholdt til 1992, da Musikk i Nordland (MiN) ble opprettet ved å slå sammen blåserne i Mosjøen med strykere/pianist i Narvik. Bare Troms valgte å utvide antall musikere. I Harstad ble det etter hvert sju stillinger, og det ble knyttet en strykekvartett til Tromsø symfoniorkester. I Bodø jobbet de knallhardt for at musikklærerne/distriktsmusikerne skulle få midler til en sinfonietta. Tromsø greide ikke å beholde sine stillinger, som enten gikk til Harstad eller til etnisk og rytmisk musikk.

Nordnorsk Kammerorkester, eller deler av det, dannet grunnstamme i alle større verk med symfonisk besetning og opera i hele landsdelen. En viktig del av dette var å lede sine respektive grupper, og i Nordland hadde vi regelmessig undervisning av de mest talentfulle unge musikerne. Mange av dem er nå profesjonelle musikere i landets orkestre og korps. Jeg personlig ville aldri ha vært foruten å gi noen av mine kunnskaper tilbake til neste generasjon.

Aldri stor publikumsfavoritt

Da MiN ble opprettet i Narvik i 1992, forsvant alt som fantes av pedagogikk. Også samarbeidet med det frivillige musikkliv ble nedtonet. Musikk i Nordland laget slagordet «Store opplevelser på små steder» og fleksibiliteten var en styrke. Men kammermusikk har aldri vært den klassiske musikkens store trekkplaster eller publikumsfavoritt. I Nord-Norge er det kun Arvid Engegård & co., i tillegg til store stjerner, som har klart dette, og det på festivalbasis.

Selv Festspillene i Nord-Norge og Nordland Musikkfestuke har nedtonet kammermusikk. Den distriktspolitiske begrunnelsen for en desentralisert landsdelsmusikerordning har da heller aldri vært kunstnerisk fundert, men har kun dreid seg om arbeidsplasser i distriktene.

MiNensemblets egne turneer trakk sjelden mer enn halvfull sal. I 1992 var det 11 stillinger ved Musikk i Nordland. Nå er kun fem stillinger besatt. Blåserne, som var så viktig å få fra Mosjøen til Narvik ved opprettelsen av MiN, er plukket bort én etter én, og blir aldri erstattet. De som er igjen er alle stillinger som Arktisk Filharmoni ønsker seg – utenom klaverstillingen.

Bekymret for Nordland

Jeg vil gratulere mine medmusikanter gjennom alle disse år med 40-årsjubileet, og især de som var med fra starten. Troms og Finnmark kan se ut til å ha klart å finne balansen, og dermed grunnen til å opprettholde ordningen som er 75 prosent statlig finansiert på musikersiden. Jeg er mer bekymret for Nordland, der man i dag har en administrasjon stor nok til et symfoniorkester, men under halvparten av musikerstillingene fra 1992 besatt. Og fylkets kulturadministrasjon er pålagt å kutte flere millioner. Man har til og med kuttet lederstillingen ved MiN og latt en musiker gjøre den jobben i tillegg til å være musiker. Det var slik vi begynte i 1979, å ha en gruppeleder og en som var med å samordne Nordnorsk Kammerorkester med tittelen «Musikalsk leder». Selv hadde jeg begge verv i omganger.

Arktisk Filharmoni gjør det eneste rette, nemlig å ekspandere. Og profesjonalisere. Og det koster. Å få Bodø som europeisk kulturhovedstad (gratulerer, så fortjent!) er heller ikke et gratisprosjekt. Så landsdelsmusikerne i Nordland kan nok se at vi var de siste her av det slaget. 40 nye år blir det ikke. Alt tyder på at alt uten ekspansjon medfører tilbakegang og til slutt nedleggelse.

Inge Rolland, fløytist

20.12.2019
10:03
20.12.2019 10:03