BEDRE POLITIKK: Vi er mange som mener at det er fullt mulig å forvalte kulturmidler på en bedre måte, skriver Bent Patey, og vil ha mer midler til arrangørene.

BEDRE POLITIKK: Vi er mange som mener at det er fullt mulig å forvalte kulturmidler på en bedre måte, skriver Bent Patey, og vil ha mer midler til arrangørene.

Einar Braaten

Kulturpolitikken og frilanserne

MENING: Mitt hovedanliggende er at det er en systemfeil i kulturpolitikken når inntektene til frilansmusikerne faller dramatisk, samtidig som kulturbudsjettet øker, skriver Bent Patey som svar til Karl Seglem.
31.03.2017
10:06
26.04.2017 16:46

«Kvifor hegnar ikkje fleire kunstnarar om ordningane og forsvarar dei, i staden for å gå til åtak på Kulturrådet, som er eit heilt unikt nav for kunst i det frie feltet,» spør Karl Seglem (musikkultur.no 29.mars).

I Dagbladets litt tabloide oppslag om frilansmusikerne og kulturpolitikken mandag 6. mars, kommer avdelingsleder Mariann Komissar i Kulturrådet med noen uttalelser som kan danne grunnlag for mitt svar til Karl Seglem:

«Å fylle ut søknader er en del av jobben dersom man vil leve av musikken sin i Norge,» sier Komissar.

Jeg har levd av å være musiker i over 40 år, til tross for totalt fravær av støtte fra Kulturrådet. Komissar har rett i at det å fylle ut søknader er en del av jobben, men for manges del til ingen nytte.

Kulturrådet var nylig i fokus også i forbindelse med forfatterne og innkjøpsordningen. De tallrike offentlig oppnevnte «fagutvalg» i Kulturrådet skal visst sitte på en kompetanse som gir dem legitimitet til å overprøve vurderingsevnen og intensjonene til både kunstnere, forfattere, forlag, plateselskap, arrangører og ikke minst publikum. Forfatterne mener at innkjøpsordningen er utdatert. Det er ikke så rart, så lenge Ingar Johnsrud sin siste roman «Kalypso» blir nullet av Kulturrådet, samtidig som både publikum og anmeldere gir boka toppkarakter.

Å kritisere Kulturrådet er risky business, enten du er forfatter eller musiker. Vanlig hersketeknikk fra byråkratene er å vise til de kunstneriske kvalitetskriteriene som Kulturrådet hevder å legge til grunn. Det er altså kritikerne av dette pengeslukende rådet som ikke holder kunstnerisk mål. Heldigvis har jeg 40 år på baken som heltids frilansmusiker, og det betyr mer for meg at publikum og arrangører er villige til å betale for det jeg har å tilby, enn å få aksept fra byråkrater i Kulturrådet som jeg ikke aner hvem er.

Keyboardisten Brynjulf Blix og jeg har reist land og strand rundt på klubber og festivaler siden midten av 70-tallet, og mange profilerte musikere og sangere har vært innom bandet. Til sammen har vi bidratt på over 100 plateinnspillinger i Norge med et bredt spekter av artister som Jan Garbarek, Terje Rypdal, Knutsen og Ludvigsen, Anita Skorgan, Lillebjørn Nilsen, Finn Kalvik, Halvdan Sivertsen og Anne Grete Preus. Vi har flere Spellemannsnominasjoner for egne utgivelser, i tillegg til alle de vi har bidratt på for andre artister. Offentlig støtte til vår virksomhet har vært helt marginal. Våre oppdragsgivere har i all hovedsak vært autonome konsertfora spredt over hele landet.

Hvis Kulturrådets Mariann Komissar mener at fraværet av støtte skyldes manglende kunstneriske kvalifikasjoner, mener hun kanskje også at alle som har hyra oss i studio eller på scenen ikke har skjønt hvor dårlige vi egentlig er. Komissar sier også at «utvalget som vurderer søknadene tar hensyn til gjennomførbarhet, god budsjettering og geografi». I en mannsalder har vi dokumentert at vi har kunnet gjennomføre turnéer med både dårlige og gode budsjetter i all slags vær og geografi. Uten støtte.

Men mitt hovedanliggende er altså at inntektene til frilansmusikerne/populærkomponistene faller dramatisk, samtidig som kulturbudsjettet øker. Jeg tenker at dette viser en grunnleggende systemfeil med kulturpolitikken. Pengene finnes altså, men de kommer i liten grad skapende og utøvende kunstnere til gode. Mange mener at vi er nødt til å gjøre noe med dette, hvis ikke det frie feltet skal forsvinne. Dette er selvsagt også avgjørende med tanke på fremtidig rekruttering av unge talenter. Dagfinn Nordbø skriver i sin kronikk i VG (2017) at populærkomponistene i Norge har hatt en reallønnsnedgang på 46 prosent i perioden 2006-2013, og i samme avis skriver Yngve Kvistad i 2013 at kulturbudsjettet er blitt doblet på 8 år. Billedkunstner Tor Inge Kveum skriver i Dagbladet i 2015 at samtidsavdelingen i Nasjonalmuseet hadde 4,2 millioner til innkjøp, og 24,8 millioner kroner til personalkostnader i 2013.

Nordbø skriver også at tidligere styreleder ved Nasjonalmuseet, Svein Aaser, ga direktør Audun Eckhoff en etterlønnsavtale på tre millioner kroner. Helt forkastelig, selvfølgelig, men et velrettet spark til blårussen er ikke det samme som en friskmelding av rødrussen. Frilansmusikerne er blitt stemoderlig behandlet under både røde og blå regjeringer så lenge jeg har holdt på med dette her. I april 1975 satt jeg sammen med Steinar Ofsdal og malte paroler som: «Forsvar opphavsretten, bruk levende musikk,» til Faglig 1. mai Front. Frilansgruppa i Norsk Musikerforbund var nylig etablert, og vi hadde vel en tro på at vi kunne bidra til en forandring. Vi har tydelig sett forandring i løpet av de over 40 årene som er gått, og den har vært til det negative.

Les også: Har vi et kulturelt klasseskille i Norge

Staten gir og tar, som kjent, og verst er det når staten forsyner seg med verdier som musikkbransjen selv genererer. Fond for Lyd og Bilde ble etablert på initiativ fra aktører innen musikk og film for å kompensere for det tap som rettighetshavere hadde på privat kopiering. Avgiften som ble lagt på salg av alle uinnspilte cd’er og kassetter ble forvaltet av finansdepartementet, og innbragte på det meste nesten 100 millioner kroner i løpet av et år. 80 av disse millionene gikk rett i statskassen, mens aktørene innen musikk og film fikk dele resten. Jeg gjorde et intervju med Ståle Dokken i Musikkpraksis i 1996. Han var rådgiver på statsministerens kontor, og jeg spurte ham om hvordan dette statlige tyveriet kunne forsvares. «Det koster å drive AS Norge,» var det han hadde å si.

Ja, det koster å drive AS Norge, ikke minst Kultur-Norge. For oss som reiser rundt og spiller for folk, uten statstøtte, har ordet «kulturpolitikk» kanskje en litt annen klang enn for andre som har sin inntekt fra kultursektoren i Norge. For oss vekker ordet kulturpolitikk gjerne assosiasjoner om monumentale prosjekter med budsjettsprekk, sysselsetting av kulturbyråkrater, sakkyndige råd og faglige utvalg. En feit og urokkelig igle som suger næring ut av beina på et oppegående musikkliv, for så å dele ut krykker til noen få utvalgte, i form av garantiinntekter og støttesmuler. Etableringen av Rock City i Namsos er vel kanskje selve kronen på makkverket så langt, men vi er altså mange som mener at også Kulturrådet trenger en grundig evaluering.

Kulturrådet forvalter drøyt en milliard kroner i året, inkludert lønninger til egne ansatte. De behandler årlig 20 000 søknader, hvorav ca. 15 000 blir avslått. Det sier seg selv at det her er enorme ressurser som går tapt i søknadsbehandling. Ressurser som kunne vært brukt til å honorere kunstnerisk virksomhet. Også for kunstnerne i Norge er det meningsløs ressursbruk å måtte fylle ut opptil 20 søknader i året, med dokumentasjon og vedlegg, uten å ha noen form for forutsigbarhet. Ja, så mange som 20 selvangivelses-lignende søknader blir det faktisk for en musiker/komponist, hvis man skal være med i loddtrekningen til alle relevante frister og støtteordninger. Det er en mager trøst at søknadsportalene nå er blitt elektroniske. Før gikk alt dette med posten. Tusenvis av papirsøknader med vedlegg. Jeg husker en gang jeg tenkte at den eneste her som er sikret lønn for strevet, er den offentlig ansatte som slikker på konvoluttene til alle avslagsbrevene.

Les også: Kulturrådet påvirker honorarene

Det er trist om det ikke skulle være mulig å overleve, uten at det må skje på byråkratiets premisser. Trond Giskes store kulturløft har ikke bare vært til det gode, og mange av våre mest profilerte musikere omtaler det som en ulykke for frilanserne, som er blitt avhengig av dette støttebyråkratiet. Jeg tenker også at denne bindingen er uheldig av flere grunner. Yngve Kvistad skriver (i artikkelen jeg viser til lenger oppe) at «Knapt noe er mindre egnet for sosialdemokratisk disposisjon enn kunstnerisk begavelse.»

Les også: Ingen vekst i honorar på ti år

Men vi er altså mange som mener at det er fullt mulig å forvalte kulturmidler på en bedre måte. Hadde vi hatt en ordning hvor alle kvalifiserte konsertarrangører kunne få midler over kulturbudsjettet til å betale honorarer til profesjonelle utøvere, hadde vi fått en langt mer demokratisk og langt mindre byråkratisk ordning. Den hadde riktignok gjort adskillige byråkrater og komitéer overflødige, men så hadde vi omsider fått frigjort midler til utøverne. Lokaldemokratiet ville bli styrket gjennom at klubbene selv kunne bestemme hvem de vil ha på scenen, og hvorfor skulle de være mindre kvalifiserte til dette enn «fagutvalg» som sitter helt andre steder i landet? Og hvilket motiv skulle klubbene ha for å legge annet enn kvalitetskriterier til grunn, så lenge støtten ikke er til klubben, men øremerket som lønn til profesjonelle musikere? Og det er ikke vanskelig å definere hva en profesjonell musiker er. Et elektronisk vedlegg av selvangivelse/skatteoppgjør er alt som skal til. Oversikt over «kvalifiserte arrangører», som kan få midler til å betale honorar til profesjonelle musikere har vi allerede. Så godt som alle disse konsertarrangørene er registrert hos Tono, og er forpliktet til å følge regler i henhold til åndsverksloven. Det finnes selvfølgelig musikere på høyt nivå som er sysselsatt i andre yrker, i tillegg til musikeryrket. Disse må det være en ordning for gjennom for eksempel stipender, men i utgangspunktet er det viktig å sørge for at profesjonelle musikere/komponister har en inntekt å leve av.

Les også: Bør kunne miste offentlig støtte

Mange av mine kolleger beskriver en virkelighet hvor det åpenbart er en slags sirkulasjon av kulturstøttesøkere som skifter på å sitte på hver side av skranken. Komitémedlem i et fagutvalg den ene dagen og støttemottaker den andre. I noen tilfeller er bukken helt viklet fast i havresekken, og står i spagat med et bein på hver side av skranken. Siste tildeling fra Komponistenes Vederlagsfond er interessant i så måte. Her sitter Karl Seglem både som varamedlem i styret og mottar kr. 40 000 i arbeidsstipend fra samme fond. Dessuten sitter han i fagutvalget i Norsk Kulturråd, og han mottar i år 25 000 i støtte fra Fond for Utøvende Kunstnere. Ikke så rart at han går i strupen på oss som vil ha en evaluering av alle ordningene. Min kollega Brynjulf Blix er på en måte den rake motsetningen av Karl Seglem. Aldri i sin karriere fra tidlig på 70-tallet og fram til nå, har han sittet i noen komité eller mottatt noe støtte fra Kulturrådet. Samtidig har han vært en av de mest ettertraktede studio- og livemusikere gjennom tidene og utelukkende klart seg som frilansmusiker i kraft av sitt eget talent.

Det faktum at han gjennom sin lange karriere aldri har mottatt støtte fra Kulturrådet, er i seg selv et klart symptom på at støtteordningene ikke funker for profesjonelle frilansmusikere i Norge.

Det er åpenbart at byråkrati sluker mer og mer av kulturmidlene på bekostning av kunstnerne, og dette virker som en nærmest irreversibel utvikling. Forklaringen ligger i at byråkratiet har sin egen indre dynamikk. De som forvalter kulturmidlene er byråkrater og ikke kunstnere, og de vil gjøre sine prioriteringer med utgangspunkt i eget ståsted og egne interesser. Å endre på kulturbyråkratiet blir som å flytte en kirkegård. Du får ingen hjelp av dem som allerede er der.

Det skapes ikke mer kunst av at byråkrater og politikere overrekker utredninger til hverandre. Kulturbyråkratiet koster svimlende summer, mens levende kulturfora må legge ned. Situasjonen er bekymringsfull, ikke minst med tanke på fremtidig rekruttering av unge talenter til det frie feltet.

Bent Patey er blues- og jazzgitarist, komponist og skribent.

Det skapes ikke mer kunst av at byråkrater og politikere overrekker utredninger til hverandre.

31.03.2017
10:06
26.04.2017 16:46